Tenker på å adoptere vekk jenta mi..:(

[Anonym bruker]

Jeg tenker på hennes beste. Og kanskje mitt beste, for å slippe unna samvittigheten.

 

Jeg har vært rusmisbruker i 12 år, men sluttet da jeg ble gravid. Det er igrunn ikke noe problem å ikke ruse seg, men som en følge av det gamle livet mitt har jeg få venner, barnevernet puster meg i nakken og følger med, og jeg er forsinket i utdanningsløpet mitt. Jeg er nærmere 30 enn 20.

 

Jeg har heller ingen far til den skjønne, nydelige jenta mi.. Og dermed kun en bestemor og en oldemor. Ingen tanter eller onkler. Ingen familie hun kan kose seg med i ferier. Jeg eier ikke bolig.

 

Hun er 6mndr idag, og jeg elsker henne høyere enn noe annet.. Men jeg tenker så mye på at hun fortjener bedre. Hun fortjener en stor familie og to foreldre som er sammen og kan elske henne like mye begge to. Hun fortjener ikke å måtte vokse opp med en mor som har vært rusmisbruker hele ungdommen og begynnelsen av voksenlivet sitt, en far med samme problemstilling og uten familie. Hun fortjener så mye bedre.. Og jeg vet at adopsjonsreglene i Norge er slik at det kun er par som får adoptere. Det er vanskelige å bli adopsjonsforeldre, kravene er strenge, og det er dermed de mest stabile, økonomisk trygge og ordentlige menneskene som får adoptere.

Jeg tenker så mye på dette at jeg blir gal. Hun fortjener jo så mye bedre enn det jeg kan tilby..

 

Hva tenker dere? Tror dere jeg hadde angret?

[Anonym bruker]

Det høres ut som om du har mere enn nok kjærlighet til å gi jenta en god oppvekst!

 

Husk at barnevernet kan hjelpe deg også, hvis du klarer å se at dere har samme mål, nemlig jenta sitt beste! De også mener i det lengste at barn har det best hos foreldrene sine, så så lenge du klarer å holde deg nykter og klarer å fullføre utdanningen din høres det ut som om du har gjort akkurat de grep som skal til for å skaffe deg selv og din datter et bedre liv. Og med både bestemor og oldemor utgjør der jo 4 generasjoner! Hvis ikke det er familie, vet ikke jeg ;-)

 

Lykke til med alt, du høres ut som om du allerede har gjort en formidabel jobb!!!

[Fruen i huset]

Uff, får tårer i øynene jeg, vet ikke hva jeg skal si.. Du vet jo best om du kan gi datteren din nok kjærlighet (myyye viktigere enn materielle ting det!), men jeg tenker jo at alle barn trenger mamman sin, så langt det lar seg gjøre. Men om du adopterer henne bort skal du i alle fall ikke ha dårlig samvittighet, for da har du gjort det du tror er det beste for henne.

 

Klem!

 

[Gjest Heartbroken]

Ja, jeg tror du hadde angret.

 

Et barn trenger først og fremst kjærlighet og stabilitet. Det virker som du evner å gi henne begge de tingene og da er du den beste mor jenta di kan få.

 

Om du har et lite nettverk, kan du få hjelp fra barnevernet til besøkshjem o.l. Det at barnevernet følger med dere, kan du få fordeler av. De er der for å passe på at jenta di har det bra, og da vil de hjelpe deg med å gi henne den oppveksten hun fortjener.

 

Du har klart noe vanvittig vanskelig, du har klart å bli rusfri. Det kan du være så stolt over, og nå er det på tide å legge fortiden bak seg og fokusere på fremtiden.

 

Jeg har all tiltro til at du klarer å ta godt vare på jenta di. Utfra hva og hvordan du skriver leser jeg at du er oppegående og klok dame, og jeg er ikke i tvil om at jenta di har det best hos deg!

 

Masse lykke til - dette klarer du!

 

Og hvem vet - plutselig treffer du drømmemannen også

[Kosemosepose]

Underskriver innleggene over!

 

Din elskede datter trenger sin mamma - og så sant du har kommet deg ut av miljøet permanent, er det du som kan gi henne best omsorg. Det tar tid å skaffe seg et nettverk, hva med å prøve babygrupper i ditt nærmiljø? Da treffer du andre mødre som er glad for kontakt utenfor hjemmet.

 

Samarbeid så godt du kan med barnevernet - det er jo naturlig at de følger med, til ditt barns beste. De kan nok hjelpe deg med forskjellige tilbud.

 

Dersom du gir henne fra deg, hva har du igjen da? Vil du kankje søke trøst i ditt gamle miljø og ved hjelp av de stoffene som har tatt mange år av livet ditt?

 

Din datter er din redning - og du er alt for henne!! Stå på, ALDRI gi opp, du klarer å skape et godt liv for deg og din datter!

 

Lykke til og stor, varm klem!

[Anonym bruker]

Takk for mange fine svar, begynte å storgråte nå.. Heldigvis ligger jenta mi ute og sover, så hun slipper å se meg sånn som dette.

 

Ja, jeg vet jeg kan gi henne basisen av det hun trenger, men jeg synes hun fortjener det aller beste.. Og uansett hvor mye kjærlighet jeg gir henne, klarer jeg ikke å veie opp for det pappan skulle gitt henne..

Huff. Jeg vet ikke.

HI

[eaglebeagle]

Jeg synes du skal fokusere på alt det du allerde har fått til. Du er rusfri, og du har omsorg og du har tanker om både hennes og egen fremtid. Det viktigste du kan gjøre er å utvide nettverket ditt, sånn at du kan skape den "familien" du opplever å savne. Her ville jeg også kontaktet barnevernet, de kan bidra med avlastning og veiledning. Kan hende kan du snakke med NAV mht å komme i gang med noe utdannelse når permisjonen er over. Kanskje det finnes jobbkurs eller annet som kan gi deg en følelse av fremdrift i livet ditt.

 

Adopsjon er en stor og langvarig prossess, og du har rett i at det gjøres grundig forarbeid i Norge. Min mor har "begge" sider av din historie - hun er selv adopetert (bodde på barnehjem til hun var 5 før hun ble adoptert), og jobber i barnevernet som miljøarbeider/spes.ped. Hun jobber blant annet med å godkjenne adopsjoner - men mest av alt handler jobben hennes om å bidra til at foreldre og barn får gode relasjoner og liv med hverandre. Det finnes en rekke tiltak og muligheter!

 

Selv om du akkurat nå opplever at du ikke er tilstrekkelig for datteren din, har du nok mye mer å tilby enn du er klar over. Husk at det å vokse opp som adoptert, også innebærer en del utfordringer, selv om det matrielle er på plass. Det kan handle om identitet mv. Jeg synes du skal la de fortvilte tankene hvile litt - og heller tenke på alternativer til adopsjon først. Be om et møte med barnevernet der dere tar opp tankene dine, kanskje om muligheten for et besøks/avlastningshjem - da kan du både skape en ekstra relasjon både til deg selv og til datteren din.

 

Stå på og ikke gi opp!!

[Kosemosepose]

Takk for mange fine svar, begynte å storgråte nå.. Heldigvis ligger jenta mi ute og sover, så hun slipper å se meg sånn som dette.

 

Ja, jeg vet jeg kan gi henne basisen av det hun trenger, men jeg synes hun fortjener det aller beste.. Og uansett hvor mye kjærlighet jeg gir henne, klarer jeg ikke å veie opp for det pappan skulle gitt henne..

Huff. Jeg vet ikke.

HI

 

Skjønner hva du mener, men mange barn vokser opp uten en pappa. Det blir gode mennesker av dem også, det er min elskede samboer bevis på.

 

Du vet aldri hva fremtiden har på lur, kanskje en snill og god mann venter deg også :-)

 

Siterer en av våre favorittlåter av Anne Grete Preus - Fryd ligger og venter på deg rundt neste sving.

 

Klem :-)

[håperpåvinterbarn]

Signerer de over her. Det viktigste du kan gi jenta di er kjærlighet og stabilitet! Materielle ting kommer i andre rekke og nettverk kommer etterhvert. Flott at du kan få hjelp av barnevernet, de er der for å sørge for at jenta di får den omsorgen hun fortjener. Jeg er sikker på at om du tar i mot den hjelpen de kan gi deg, så går dette bra. Besøkshjem høres jo også ut som en god ide, og dersom du bor i en storby så vet jeg at frivillighetssentralen blant annet har "bestemor" og "bestefar" program (frivillige som gjerne er besteforeldre for de som ikke har det). Barselsgrupper, og babysang og babymassasje finnes det også. Masse tilbud til småbarnsmødre hvis du leter litt.

 

å adoptere bort et barn er jo en helt enorm avgjørelse å ta, og det krever masse mot. Dersom du likevel bestemmer deg for å gjøre det, så er det også en utrolig modig avgjørelse. Men jeg vil tro at dette er noe du bør prate skikkelig med noen om. Jeg kjenner ei som adopterte bort datteren sin. Det var en stor sorg for henne, men samtidig visste hun at datteren fikk et fantastisk hjem med helt fantastiske foreldre, og de har i dag kontakt med hverandre (datteren er voksen og har selv barn). Så det går jo bra det også. Hun fikk fire barn senere i livet (som hun har gitt en veldig god oppvekst), men hun sier alltid at hun har fem barn.

 

Håper du finner ut av ting, og at du finner noen å snakke om dette med.

 

klem til deg

[Gjest UndrendeUllteppe]

Vet du hva? Livet kan utvikle seg i de underligste retninger, og om fem år kan du være på en plass i livet som du aldri hadde kunnet forestille deg! Du har mange muligheter, det samme gjelder jenta di. Det første etui burde konsentrere seg om er å skape et nettverk, et trygt nettverk som ikke minner om ditt gamle liv. Når du så får venner rundt deg som kan skape en stabil ramme om livet, blir det lettere å vende blikket framover, og fokusere på utdanning/jobb. Hva med å prøve å bli kjent med noen herfra, det er jo ofte folk som avtaler treff her?

[Lilje Sille ♀♀♂]

Jeg synes du høres ut som en oppegående og empatisk mamma som så absolutt "fortjener" å ha barnet sitt hos seg og som barnet fortjener å ha som mamma! Du ønsker at barnet har en far med det som følger med av nettverk.

 

Du vet hvem pappan er antar jeg? Han har kanskje en familie? Det er lov å ta kontakt med disse og involvere de i datterens liv vet du

[Anonym bruker]

Jeg skjønner tankegangen din og jeg ser hva du mener fordi jeg er litt i samme situasjon selv.

 

Jeg har ikke vært rusmisbruker, men jeg har en datter uten pappa og vi bor langt fra familie. Min mor er psykisk syk og min pappa har nok med sin nye kones familie. Så vi er ganske så alene og jeg kjenner ofte på savnet og lengselen etter å kunne gi henne det "alle andre" barn har.

 

Men vet du hva? Når jeg ser på henne, hører latteren hennes, ser smilet og den gleden vi har vi hverandre så er det så mye mye mer verd enn alt annet i verden

 

Jeg skjønner hvor tankene dine kommer fra, men vit at vi er flere uten så stort nettverk som likevel er gode mødre og fedre for våre barn. Slik jeg også tror at du er og vil komme til å bli for dere har hverandre, du og jenta di!

[Anonym bruker]

Jeg VET at du hadde angret. Du hadde følt et enormt savn. Tror det hadde dukket opp mange spm og følelser du ikke hadde forestilt deg på forhånd. Om du vil sparke deg i rompa og gi henne det hun fortjener, så gjør alt du kan for å gi henne et bedre liv. Liten familie, alene mamma, og fraværende pappa er utrolig kjipt men ingen hindring i å gi deg og jenta et godt liv. Om du vil beholde henne er jeg sikker på at du klarer det, og at hun får det fint, så spark deg litt i rompa, du klarer enda mere!! Utdannelse, kjør på..

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Jeg tror at du klarer dette helt fint! Du høres jo ut som verdens beste mamma for jenten din! Jeg ville gjort som andre har nevnt - ta kontakt med nav ang studier; det er maaange alenemødre som klarer det. Og når du har klart å bli rusfri etter 12 år, da er jeg sikker på at du klarer alt annet du vil, for du har virkelig selvdisiplin!!

 

Jeg har selv en jente og samboer - men ingen venner. Eneste nettverket mitt er familie og sambos familie, men jeg prøver å gå på småbarnstreff og babytreff. Nå skal jeg til og med sjekke om ikke røde kors har noe opplegg for småbarnsforeldre her i min kommune.

 

Du kan jo sjekke ut Dib's treff her, er sikkert noen som vil treffes der du bor

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror du hadde angret. Men må spørre deg om en ting, om du hadde adoptert henne bort i morgen, ville du da ruset deg overimorgen?

Går du til psykolog eller i terapi på et vis? Virker som om du er deprimert på et vis, noe er i allefall ikke som det skal.

 

Jeg har også vært rusmissbruker. Vært nykter noen år nå og har en liten gutt på litt over 2 år. Jeg eier heller ingen leilighet og ikke har jeg utdannelse heller, sønnen min har svært lite kontakt med sin far. Og jeg er som du, nærmere 30 enn 20. Det er altså ganske mye som ikke er på plass i livet mitt også. Men sånn er det desverre bare. I en periode tenkte jeg som du, at sønnen min ville hatt det bedre om han hadde hatt andre foreldre.

MEN- det er kun jeg som kunne gi akkuratt HAN liv. Han kunne jo ikke blitt født gjennom noen andre! Kun jeg kan være moren hans! Og sånn er det jo med deg og datteren din også!

Men tror virkelig du trenger å prate med noen.

 

Hvor bor du?

[Anonym bruker]

Jeg har alltid vært en enlig sjel. Ikke ensom, men alene

 

Jeg har vært alene med 2 barn i MANGE år. Eldste er rusmisbruker(alt utenom sprøyter og heroin, tror jeg)..... Det er tøft, og jeg kunne trengt et nettverk av venner, men de har jeg mistet i løpet av årene han har strevd...... Har faktisk ikke venner igjen..... Ingen forstår dette området i min omgangskrets.... De forsvinner i stedet for å ville lære og forstå.....

 

 

Jeg har noe familie, men de står fortsatt ikke i mine sko. De er der, men forstår ikke helt hva jeg har gått gjennom og fortsatt går gjennom. Hjelper meg med yngre søsken når det trengs.

 

Og jeg har yngre barn. Som fortjener en mor som er oppegående og tilstedeværende, og ikke bare tenker på eldste som sliter. De yngste fortjener en mor som er interessert og viser vilje til å hjelpe dem hver dag.

 

Da eldste var liten, så var sosialen min "beste venn" når det kom til å betale ting. Jeg lærte meg hvordan jeg måtte oppføre meg for å få penger til alt og ingenting. Jeg hadde under 4000 til mat, klær, lege og alt som var etter husleie hver måned i den tiden.

 

Jeg har kommet dit at mitt eldste barn er voksent, og nå er det de yngre sin tur. Jeg må lære meg å drite i mitt eldste(sånn i hverdagen, om du forstår), og gi det jeg har til mine yngre barn. For de yngste kan ikke noe for at ting er som de er med eldste.

 

Det jeg vil si til deg, er at du nok at mye mer å gi ditt barn enn hva du tror:) Du er MAMMA! Og da er du blitt en løvinne uten like Du føler på ting ditt barn ikke vil tenke over om 2-4 år Det er da minnet begynner, om du tenker minner for voksenalderen Og mor er mor, det er en følelse og har ikke med penger å gjøre. Mamma er der når jeg er syk, mamma ordner opp, og mamma er med meg når jeg skal prøve noe nytt, er jo typiske ting en mamma gjør

 

Ikke alle er født med sølvskjeen i munnen, men det betyr ikke at de aldri kan få den

 

I dag eier jeg en borettslagsleilighet, som har en salgsverdi som vil gi meg minst 1 mill i egenkapital(altså rene penger for meg) om jeg selger Jeg har kjempet, og føler jeg har vunnet mye, selv om jeg ikke har klart alt som var mine mål(mitt barn som er rusmisbruker, som vil ha hjelp, og som jeg støtter der).

 

Og jeg har virkelig vært fattig, også med barn. Jeg har slitt og ofret.

 

I dag, over 15 år etter det, er ting helt annerledes. Og barna har ingen minner om at vi har vært fattige JEG vet, men har klart å skape et litt annet bilde i mine barn De vet ikke alle nettene jeg har ligget våken, og bekymret meg over hvilken regning som nå skulle betales og hvordan sjonglere resten av pengene...

[Anonym bruker]

Først av alt. til DEG 20.04 rett over her...du er fantastisk!! Du kan være så stolt av deg selv:)

Og til deg HI, du kommer til å angre! Utifra det det lille du skriver uten at jeg kjenner deg så virker du som en empatisk og kjærlig mor, hva mer trenger et barn? Du kan heller skaffe datteren din et avslatningshjem senere der hun kan være 1 helg i måneden osv, da får hun treffe andre og knytte seg til andre:)

[Anonym bruker]

Gjør nå ikke det. Skal hun ikke få vokse opp med mamman sin, hun jenta di da? Skal hun ha en annen mamma? Det er jo ikke rett :-)

[Gjest UndrendeUllteppe]

Jeg har alltid vært en enlig sjel. Ikke ensom, men alene

 

Jeg har vært alene med 2 barn i MANGE år. Eldste er rusmisbruker(alt utenom sprøyter og heroin, tror jeg)..... Det er tøft, og jeg kunne trengt et nettverk av venner, men de har jeg mistet i løpet av årene han har strevd...... Har faktisk ikke venner igjen..... Ingen forstår dette området i min omgangskrets.... De forsvinner i stedet for å ville lære og forstå.....

 

 

Jeg har noe familie, men de står fortsatt ikke i mine sko. De er der, men forstår ikke helt hva jeg har gått gjennom og fortsatt går gjennom. Hjelper meg med yngre søsken når det trengs.

 

Og jeg har yngre barn. Som fortjener en mor som er oppegående og tilstedeværende, og ikke bare tenker på eldste som sliter. De yngste fortjener en mor som er interessert og viser vilje til å hjelpe dem hver dag.

 

Da eldste var liten, så var sosialen min "beste venn" når det kom til å betale ting. Jeg lærte meg hvordan jeg måtte oppføre meg for å få penger til alt og ingenting. Jeg hadde under 4000 til mat, klær, lege og alt som var etter husleie hver måned i den tiden.

 

Jeg har kommet dit at mitt eldste barn er voksent, og nå er det de yngre sin tur. Jeg må lære meg å drite i mitt eldste(sånn i hverdagen, om du forstår), og gi det jeg har til mine yngre barn. For de yngste kan ikke noe for at ting er som de er med eldste.

 

Det jeg vil si til deg, er at du nok at mye mer å gi ditt barn enn hva du tror:) Du er MAMMA! Og da er du blitt en løvinne uten like Du føler på ting ditt barn ikke vil tenke over om 2-4 år Det er da minnet begynner, om du tenker minner for voksenalderen Og mor er mor, det er en følelse og har ikke med penger å gjøre. Mamma er der når jeg er syk, mamma ordner opp, og mamma er med meg når jeg skal prøve noe nytt, er jo typiske ting en mamma gjør

 

Ikke alle er født med sølvskjeen i munnen, men det betyr ikke at de aldri kan få den

 

I dag eier jeg en borettslagsleilighet, som har en salgsverdi som vil gi meg minst 1 mill i egenkapital(altså rene penger for meg) om jeg selger Jeg har kjempet, og føler jeg har vunnet mye, selv om jeg ikke har klart alt som var mine mål(mitt barn som er rusmisbruker, som vil ha hjelp, og som jeg støtter der).

 

Og jeg har virkelig vært fattig, også med barn. Jeg har slitt og ofret.

 

I dag, over 15 år etter det, er ting helt annerledes. Og barna har ingen minner om at vi har vært fattige JEG vet, men har klart å skape et litt annet bilde i mine barn De vet ikke alle nettene jeg har ligget våken, og bekymret meg over hvilken regning som nå skulle betales og hvordan sjonglere resten av pengene...

 

Stående applaus til deg! Fantastisk bra jobbet av deg! Hurra!

[MammaTilEnPrins-ØnskerNr2<3]

Jeg har alltid vært en enlig sjel. Ikke ensom, men alene

 

Jeg har vært alene med 2 barn i MANGE år. Eldste er rusmisbruker(alt utenom sprøyter og heroin, tror jeg)..... Det er tøft, og jeg kunne trengt et nettverk av venner, men de har jeg mistet i løpet av årene han har strevd...... Har faktisk ikke venner igjen..... Ingen forstår dette området i min omgangskrets.... De forsvinner i stedet for å ville lære og forstå.....

 

 

Jeg har noe familie, men de står fortsatt ikke i mine sko. De er der, men forstår ikke helt hva jeg har gått gjennom og fortsatt går gjennom. Hjelper meg med yngre søsken når det trengs.

 

Og jeg har yngre barn. Som fortjener en mor som er oppegående og tilstedeværende, og ikke bare tenker på eldste som sliter. De yngste fortjener en mor som er interessert og viser vilje til å hjelpe dem hver dag.

 

Da eldste var liten, så var sosialen min "beste venn" når det kom til å betale ting. Jeg lærte meg hvordan jeg måtte oppføre meg for å få penger til alt og ingenting. Jeg hadde under 4000 til mat, klær, lege og alt som var etter husleie hver måned i den tiden.

 

Jeg har kommet dit at mitt eldste barn er voksent, og nå er det de yngre sin tur. Jeg må lære meg å drite i mitt eldste(sånn i hverdagen, om du forstår), og gi det jeg har til mine yngre barn. For de yngste kan ikke noe for at ting er som de er med eldste.

 

Det jeg vil si til deg, er at du nok at mye mer å gi ditt barn enn hva du tror:) Du er MAMMA! Og da er du blitt en løvinne uten like Du føler på ting ditt barn ikke vil tenke over om 2-4 år Det er da minnet begynner, om du tenker minner for voksenalderen Og mor er mor, det er en følelse og har ikke med penger å gjøre. Mamma er der når jeg er syk, mamma ordner opp, og mamma er med meg når jeg skal prøve noe nytt, er jo typiske ting en mamma gjør

 

Ikke alle er født med sølvskjeen i munnen, men det betyr ikke at de aldri kan få den

 

I dag eier jeg en borettslagsleilighet, som har en salgsverdi som vil gi meg minst 1 mill i egenkapital(altså rene penger for meg) om jeg selger Jeg har kjempet, og føler jeg har vunnet mye, selv om jeg ikke har klart alt som var mine mål(mitt barn som er rusmisbruker, som vil ha hjelp, og som jeg støtter der).

 

Og jeg har virkelig vært fattig, også med barn. Jeg har slitt og ofret.

 

I dag, over 15 år etter det, er ting helt annerledes. Og barna har ingen minner om at vi har vært fattige JEG vet, men har klart å skape et litt annet bilde i mine barn De vet ikke alle nettene jeg har ligget våken, og bekymret meg over hvilken regning som nå skulle betales og hvordan sjonglere resten av pengene...

 

Stående applaus til deg! Fantastisk bra jobbet av deg! Hurra!

 

 

Sitter med tårer i øynene! Kjempe bra jobbet! Du har all grunn til å være kjempe stolt =)

[Anonym bruker]

Først av alt. til DEG 20.04 rett over her...du er fantastisk!! Du kan være så stolt av deg selv:)

Og til deg HI, du kommer til å angre! Utifra det det lille du skriver uten at jeg kjenner deg så virker du som en empatisk og kjærlig mor, hva mer trenger et barn? Du kan heller skaffe datteren din et avslatningshjem senere der hun kan være 1 helg i måneden osv, da får hun treffe andre og knytte seg til andre:)

 

Takk, men jeg beskrev bare mitt liv Og det er fakta det jeg skrev der. Tenkte det kunne inspirere HI til å kjempe.

 

Mange aleneforeldre er fattige i starten, og trenger hjelp. Men slutten er annerledes for de fleste Starten kan være ulik, men når man får barn så får man stort sett samme mål: at barnet skal ha det godt, uavhengig av økonomi og alt annet

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror du hadde angret. Men må spørre deg om en ting, om du hadde adoptert henne bort i morgen, ville du da ruset deg overimorgen?

Går du til psykolog eller i terapi på et vis? Virker som om du er deprimert på et vis, noe er i allefall ikke som det skal.

 

Jeg har også vært rusmissbruker. Vært nykter noen år nå og har en liten gutt på litt over 2 år. Jeg eier heller ingen leilighet og ikke har jeg utdannelse heller, sønnen min har svært lite kontakt med sin far. Og jeg er som du, nærmere 30 enn 20. Det er altså ganske mye som ikke er på plass i livet mitt også. Men sånn er det desverre bare. I en periode tenkte jeg som du, at sønnen min ville hatt det bedre om han hadde hatt andre foreldre.

MEN- det er kun jeg som kunne gi akkuratt HAN liv. Han kunne jo ikke blitt født gjennom noen andre! Kun jeg kan være moren hans! Og sånn er det jo med deg og datteren din også!

Men tror virkelig du trenger å prate med noen.

 

Hvor bor du?

 

Takk for svar..

Jeg bor helt nord i landet.. Hvordan det?

 

Når du spør om jeg hadde ruset meg om jeg hadde adoptert henne vekk er svaret såklart ja.. Det ville nok vært det første jeg gjorde, og jeg ville neppe sluttet noengang.

Jeg tror litt av problemet mitt er at jeg ikke føler meg verdig nok til å ha henne. Og jeg skulle gjerne gått til psykolog, men jeg har noen store mentale sperrer for akkurat det. Jeg bor på en liten plass; altså ville mange jeg kjenner observert at jeg gjorde det. Jeg stoler ikke helt på psykologer, har møtt mange oppigjennom livet.. Og har egentlig få opplevelser av å bli forstått, føler ofte jeg bare blir satt i en bås.

 

HI

[Anonym bruker]

Takk for mange gode svar!

Det fikk meg til å tenke litt, alle disse støttende svarene. Har egentlig bare gått rundt og holdt jenta mi i hele ettermiddag.. Hun er jo så god.

Og det økonomiske er igrunnen ikke problemet, jeg har to år igjen på en bachelor og ingen annen gjeld enn studielån, så det står ikke så ille til. Men det er vel det at jeg ikke har en storfamilie å tilby henne.. Kombinert med at jeg egentlig ikke føler meg verdig nok. Ikke flink nok. Ikke sikker på at jeg klarer å gi henne all den ballasten hun trenger for å slippe unna ett liv som det jeg har hatt, eller ett verre liv.

Jeg forstår ikke egentlig hvorfor jeg har det sånn som dette, når jeg fant ut at jeg var gravid med henne, var jeg overlykkelig. Klar for å møte verden på en ordentlig måte, bare jeg fikk henne. Men etter hun ble født har disse tankene kommet snikende..

 

Jeg tror ikke egentlig jeg har noen fødselsdepresjon heller, for jeg har det rimelig greit, synes jeg. Men det er mulig jeg har glemt hvordan det er å ha det bra, ettersom jeg har hatt ett liv der det alltid har skjedd noe fælt, vold, rus, overgrep. Jeg har vel alltid vært deprimert. Når jeg ruset meg, hadde jeg selvmordstanker hver kveld. Jeg brukte å dagdrømme om hvordan jeg skulle ta livet av meg, og hvor rolig alt kom til å bli da.. Huff. Rart å se det skrevet ned.. Men sånne tanker har jeg ikke hatt siden jeg ble gravid, da.

 

HI

[LillaGorilla♥♥]

Kjære deg, barnet ditt trenger ingen storfamilie, hun trenger DEG!

Og du er mer enn god nok som du er!

[Anonym bruker]

Ja, du kommer til å angre!

Søte søte deg, du skal se det var en mening med at jenta di kom inn i livet ditt! Ikke kluss med skjebnen

At du ikke har noe nettverk eller bolig akkurat nå, betyr jo ikke at det blir sånn for alltid. Du kommer til å komme deg på beina igjen, og dattera di er heldig - veldig heldig- som har en mamma som har valgt henne forann rusen. Utilstrekkelighet føler jeg også ofte på ovenfor barna mine, de er helt vanlig. Du savner nettverk og egen leilighet, jeg savner andre ting. Livet et ikke et idyllisk glansbilde, vi har alle våre ting.

Og du, jeg har enormt med respekt for deg, virkelig! Du har klart noe ikke mange klarer, å bli rusfri.

Gled deg over de gode følelsene for barnet ditt, og voks på de vonde. Stor klem fra Elise