Mistet mannen min

[Espoir]

Huff, stakkars deg og stakkars barna dine! Kondolerer!

Jeg mistet også mannen min - det er nå snart et år siden. Han var min sjelevenn, min elskede og min helt - vi hadde vært sammen i nesten 20 år og gift i 17.

 

Det har vært et rent helvete, som et mareritt på høylys dag. han fikk kreft, og fra elegen brutalt ga ham dødsdommen gikk det kun tre måneder før han tapte den grusomme kampen.Men likevel må livet nådeløst gå videre, spesielt for oss som har barn. Selv har jeg tre barn, de var fra 6-17 da de mistet pappaen sin.Fortsatt kjemper jeg hele tiden for å holde tårene tilbake, og jeg tenker på ham og savner ham hvert våkent minutt.

 

Du kommer dessverre til å ha det veldig veldig tungt en lang stund fremover. Nå er du i en slags sjokk, og det vil være vanskelig å fatte og å godta at du aldri skal se ham igjen. Livet har endret seg brutalt, du har mistet din aller nærmeste, og du har mistet det livet dere hadde sammen.

Men det kommer til å bli bedre. For meg går det faktisk litt bedre nå enn det gjorde da jeg var der hvor du er, når jeg ser tilbake. Du er sikkert en del yngre enn meg også, og er nødt til forsøke å se etter lyset i livet. Mannen din hadde sikkert villet at du ikek skal være så fryktelig trist? Min mann, som visste han kom til å dø, syntes nesten det var verst å tenke på hvor grusomt det var og ville bli for meg og barna når han ble borte. Han hadde, hjerteskjærende nok, sårlig samvittighet!

Så for din manns skyld må du prøve å huske på alle de gode dagene dere har hatt sammen. Tenk på hvor heldig du har vært som fikk treffe ham, bli kjæresten hans, konen hans og få barn sammen med ham. Vi velger ikke hvor lange liv vi skal få, vi velger ikke hvordan livet skal bli. Noen ganger blir alt helt annerledes enn vi hadde tenkt - men for barnas skyld må vi klare det også.

For min del hjalp det å gå i sorggrupper - jeg har deltatt i to ulike grupper. Jeg har også gått til en veldig flink psykolog. Slike ting bør du også vurdere.

Og ta imot hjelpen vennene og familien din tilbyr deg.

 

Jeg vet at ingen ord kan trøste deg nå, men jeg tenker på deg og sender deg varme tanker.

[Anonym bruker]

Huff så grusomt!! Sender mange klemmer til dere.

 

Kan ikke forestille meg hvor fælt det må være å miste den man elsker og deler livet med.

 

Kondolerer masse! </3

 

Kondolerer

[Rosalinda]

Huff, stakkars deg og stakkars barna dine! Kondolerer!

Jeg mistet også mannen min - det er nå snart et år siden. Han var min sjelevenn, min elskede og min helt - vi hadde vært sammen i nesten 20 år og gift i 17.

 

Det har vært et rent helvete, som et mareritt på høylys dag. han fikk kreft, og fra elegen brutalt ga ham dødsdommen gikk det kun tre måneder før han tapte den grusomme kampen.Men likevel må livet nådeløst gå videre, spesielt for oss som har barn. Selv har jeg tre barn, de var fra 6-17 da de mistet pappaen sin.Fortsatt kjemper jeg hele tiden for å holde tårene tilbake, og jeg tenker på ham og savner ham hvert våkent minutt.

 

Du kommer dessverre til å ha det veldig veldig tungt en lang stund fremover. Nå er du i en slags sjokk, og det vil være vanskelig å fatte og å godta at du aldri skal se ham igjen. Livet har endret seg brutalt, du har mistet din aller nærmeste, og du har mistet det livet dere hadde sammen.

Men det kommer til å bli bedre. For meg går det faktisk litt bedre nå enn det gjorde da jeg var der hvor du er, når jeg ser tilbake. Du er sikkert en del yngre enn meg også, og er nødt til forsøke å se etter lyset i livet. Mannen din hadde sikkert villet at du ikek skal være så fryktelig trist? Min mann, som visste han kom til å dø, syntes nesten det var verst å tenke på hvor grusomt det var og ville bli for meg og barna når han ble borte. Han hadde, hjerteskjærende nok, sårlig samvittighet!

Så for din manns skyld må du prøve å huske på alle de gode dagene dere har hatt sammen. Tenk på hvor heldig du har vært som fikk treffe ham, bli kjæresten hans, konen hans og få barn sammen med ham. Vi velger ikke hvor lange liv vi skal få, vi velger ikke hvordan livet skal bli. Noen ganger blir alt helt annerledes enn vi hadde tenkt - men for barnas skyld må vi klare det også.

For min del hjalp det å gå i sorggrupper - jeg har deltatt i to ulike grupper. Jeg har også gått til en veldig flink psykolog. Slike ting bør du også vurdere.

Og ta imot hjelpen vennene og familien din tilbyr deg.

 

Jeg vet at ingen ord kan trøste deg nå, men jeg tenker på deg og sender deg varme tanker.

 

Jeg er i midten av 30 åra. Jeg og min mann hadde noen fantastiske år sammen. Det er fryktelig vondt, men litt bølger. Noen ganger er det som om jeg ikke står det over. Mens noen roligere perioder. Det er merkelig å tenke på at han ikke kommer hjem mer.... Savner kaffekoppene og noen som sover ved siden av meg. Forstår ikke hvorfor livet må være så brutalt.

På et vis er det godt å høre om andre i samme situasjon. Har og tenkt på sorggruppe. Håper at det kan være godt. Psykolog har jeg begynt hos. Det hjelper på sorteringen av alle tanker og bekymringer. Men må gjennom dette selv om jeg helst vil rømme vekk fra situasjonen. Det var jo ikke slik det skulle være. Hadde alt for mange planer.

 

Tenker på det du skrev om at han hadde dårlig samvittighet for at han skulle forlate dere... Det tror jeg min mann og hadde hatt. jeg kjenner på hvor vanskelig det er å ikke kunne si at eks. pappa er på jobb til minstejenta som spør etter pappa... Hun hadde blitt så glad om han kom tilbake til oss. Ikke bare henne...

Min flotte mann og gode pappa som jeg forgudet og mens han levde vil alltid være mannen i mitt liv. Han sa bare darer før han døde at han aldri hadde vert så lykkelig i sitt liv som nå...

åh som jeg savner ham.

Jeg leste et sted at det var verst fra 3 mnd til 9 mnd etter dødsfall, kjenner du dette igjenn? Jeg tenker nå at det ikke kan bli verre. Han svirrer kontinuerlig i hodet mitt. Hender det at du glemmer innimellom og kan kjenne snev av ekte glede?

[Espoir]

Huff, stakkars deg og stakkars barna dine! Kondolerer!

Jeg mistet også mannen min - det er nå snart et år siden. Han var min sjelevenn, min elskede og min helt - vi hadde vært sammen i nesten 20 år og gift i 17.

 

Det har vært et rent helvete, som et mareritt på høylys dag. han fikk kreft, og fra elegen brutalt ga ham dødsdommen gikk det kun tre måneder før han tapte den grusomme kampen.Men likevel må livet nådeløst gå videre, spesielt for oss som har barn. Selv har jeg tre barn, de var fra 6-17 da de mistet pappaen sin.Fortsatt kjemper jeg hele tiden for å holde tårene tilbake, og jeg tenker på ham og savner ham hvert våkent minutt.

 

Du kommer dessverre til å ha det veldig veldig tungt en lang stund fremover. Nå er du i en slags sjokk, og det vil være vanskelig å fatte og å godta at du aldri skal se ham igjen. Livet har endret seg brutalt, du har mistet din aller nærmeste, og du har mistet det livet dere hadde sammen.

Men det kommer til å bli bedre. For meg går det faktisk litt bedre nå enn det gjorde da jeg var der hvor du er, når jeg ser tilbake. Du er sikkert en del yngre enn meg også, og er nødt til forsøke å se etter lyset i livet. Mannen din hadde sikkert villet at du ikek skal være så fryktelig trist? Min mann, som visste han kom til å dø, syntes nesten det var verst å tenke på hvor grusomt det var og ville bli for meg og barna når han ble borte. Han hadde, hjerteskjærende nok, sårlig samvittighet!

Så for din manns skyld må du prøve å huske på alle de gode dagene dere har hatt sammen. Tenk på hvor heldig du har vært som fikk treffe ham, bli kjæresten hans, konen hans og få barn sammen med ham. Vi velger ikke hvor lange liv vi skal få, vi velger ikke hvordan livet skal bli. Noen ganger blir alt helt annerledes enn vi hadde tenkt - men for barnas skyld må vi klare det også.

For min del hjalp det å gå i sorggrupper - jeg har deltatt i to ulike grupper. Jeg har også gått til en veldig flink psykolog. Slike ting bør du også vurdere.

Og ta imot hjelpen vennene og familien din tilbyr deg.

 

Jeg vet at ingen ord kan trøste deg nå, men jeg tenker på deg og sender deg varme tanker.

 

Jeg er i midten av 30 åra. Jeg og min mann hadde noen fantastiske år sammen. Det er fryktelig vondt, men litt bølger. Noen ganger er det som om jeg ikke står det over. Mens noen roligere perioder. Det er merkelig å tenke på at han ikke kommer hjem mer.... Savner kaffekoppene og noen som sover ved siden av meg. Forstår ikke hvorfor livet må være så brutalt.

På et vis er det godt å høre om andre i samme situasjon. Har og tenkt på sorggruppe. Håper at det kan være godt. Psykolog har jeg begynt hos. Det hjelper på sorteringen av alle tanker og bekymringer. Men må gjennom dette selv om jeg helst vil rømme vekk fra situasjonen. Det var jo ikke slik det skulle være. Hadde alt for mange planer.

 

Tenker på det du skrev om at han hadde dårlig samvittighet for at han skulle forlate dere... Det tror jeg min mann og hadde hatt. jeg kjenner på hvor vanskelig det er å ikke kunne si at eks. pappa er på jobb til minstejenta som spør etter pappa... Hun hadde blitt så glad om han kom tilbake til oss. Ikke bare henne...

Min flotte mann og gode pappa som jeg forgudet og mens han levde vil alltid være mannen i mitt liv. Han sa bare darer før han døde at han aldri hadde vert så lykkelig i sitt liv som nå...

åh som jeg savner ham.

Jeg leste et sted at det var verst fra 3 mnd til 9 mnd etter dødsfall, kjenner du dette igjenn? Jeg tenker nå at det ikke kan bli verre. Han svirrer kontinuerlig i hodet mitt. Hender det at du glemmer innimellom og kan kjenne snev av ekte glede?

 

Hei,

Det er vel sånn at sorgen og sorgprosessen er infividuell, og ded finnes like mange måter å sørge på som det finnes mennesker. Men min psykolog sa ihvertfall at det først blir verre og verre etter dødsfallet (man starter ikke på bunnen like etter tapet, for så å gå oppover og oppover), selvfølgelig med opp- og nedbølger innimellom - men at det FINS en bunn, altså et punkt der det faktisk ikke blir verre, men begynner å snu, og at det da ikke bli verre. Det var en trøst for meg å vite det, faktisk. Og for min del var det som du sier omtrent rundt 9 mnd. at jeg følte at denne bunnen hadde jeg vært på. Nå er det 11 mnd siden han døde, og det går fortsatt i bølger, men akkurat nå har det begynt å bli verre igjen, men det er vel fordi det nærmer seg den grusomme ettårsdagen. Og selve savnet bli nesten bare sterkere med tiden.

Jeg glemmer egentlig aldri, som sagt tenker jeg fortsatt på ham hele tiden, men jeg opplever øyeblikk der jeg kan smile og le og tulle. Det opplever jeg egentlig nesten daglig. Noen ganger kan jeg også humre litt for meg selv når jeg tenker på ting mannen min da og gjorde (han var en utrolig morsom mann).

Så det BLIR bedre, selv om det virker som om ens eget liv er over og man aldri noensinne kan bli glad igjen. Jeg ER ikke glad igjen, men har håp om at jeg kan bli det igjen. Jeg har en venninne som mistet mannen sin ca halvannet år før meg, og hun sier ihvertfall at det går bedre nå, selv om hun fortsatt savner ham.

Akkurat nå må du bare konsentrere deg om barna og din egen sorg. Send meg gjerne en PM hvis du vil.

[Rosalinda]

Det er så lange helger og dager og merkelig vond følelse. En ekkel klump i brystet. Tårene ligger hele tiden på lur. Merker at det ikke er krefter til noen ting. Jeg trivdes jo så godt i samlivet mitt og liker ikke å være aleine.

 

Jeg prøver nesten å mane han tilbake sitter og snuser inn luktene på skjorten og jakken hans... Jeg prøver å nekte dette som hendte med oss. men det nytter ikke. Syns det er så heftig når toåringen vår trodde pappa var i dusjen eller ville gi melk til han. Hun spurte meg i dag "mamma leie? tenke pappa?" Nei dette er så urettferdig. Forstår det nesten ikke dette her... Er så sinnsygt ensom.

 

Men vet at en må videre og at dagene kommer uansett om en er klar eller ikke.

 

Jeg fant dette som kanskje kan bli en sannhet:

 

 

Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjerte med spisser som risper.

Det gjør vondt, forferdelig vondt til trekanten spisser er avslitt og bare en kule igjen,

som glir rundt uten smerte.

Sorgen er en prosess som tar tid, men den tar slutt.

Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet, hvilken ressuser vi selv har, hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene våre.

 

Men når gleden over det du har hatt, overskygger savnet av det du har mistet, når du vet at du aldri ville unnvært det du tapt, selv om du var klar over at du en gang kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser av slitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte.

[dorri]

Sender varme klemmer til deg og hele familien din. Ta godt vare på de gode minnene. Dere er heldig som har dem! Pass godt på deg selv, og tillat deg og barna dine å sørge så lenge dere trenger det <3 Lykke til <3

[Anonym bruker]

Sender deg varme tanker.

 

Jeg har heldigvis ikke mistet mannen min, men da jeg var liten døde moren min veldig brått. Jeg har mange ganger prøvd å forstå den sorgen min far må ha hatt, ikke minst alle de kampene han måtte kjempe i ettertid.

Min far ville ikke snakke om min mor, det var og er alt for vanskelig for han, alle andre som kjente min mor snakker kun om alt det som var positivt. I følge dem var hun en helgen, og de skoene er vanskelige å følge som barn, tenåring og voksen.

Jeg skulle så inderlig ønske at de kunne gi meg et litt mer nyansert bilde av henne slik at jeg kunne ha fått kjenne henne litt igjennom dem.

Jeg skulle også ønske at de nære hadde beholdt noe av hennes ting slik at jeg som voksen kunne få et inntrykk av hennes gjennom hennes eiendeler. Ikke minst hatt noen få minner med historier som hadde fylt det tomrommet jeg alltid har hatt inni meg. For meg har min mor alltid vært en sort sten med navn og datoer gravert på.

 

Mener ikke å kuppe tråden, din sorg er din og tung nok å bære. Jeg håper du har noen rundt deg du kan dele den med.

Jeg vil uttrykke min dypeste medfølelse til deg og deres barn.

 

 

Do not stand at my grave and weep,

I am not there, I do not sleep.

 

I am a thousand winds that blow.

I am the diamond glint on snow.

I am the sunlight on ripened grain.

I am the gentle autumn rain.

 

When you wake in the morning hush,

I am the swift, uplifting rush

Of quiet birds in circling flight.

I am the soft starlight at night.

 

Do not stand at my grave and weep.

I am not there, I do not sleep.

 

Do not stand at my grave and cry.

I am not there, I did not die!

[Rosalinda]

Sender deg varme tanker.

 

Jeg har heldigvis ikke mistet mannen min, men da jeg var liten døde moren min veldig brått. Jeg har mange ganger prøvd å forstå den sorgen min far må ha hatt, ikke minst alle de kampene han måtte kjempe i ettertid.

Min far ville ikke snakke om min mor, det var og er alt for vanskelig for han, alle andre som kjente min mor snakker kun om alt det som var positivt. I følge dem var hun en helgen, og de skoene er vanskelige å følge som barn, tenåring og voksen.

Jeg skulle så inderlig ønske at de kunne gi meg et litt mer nyansert bilde av henne slik at jeg kunne ha fått kjenne henne litt igjennom dem.

Jeg skulle også ønske at de nære hadde beholdt noe av hennes ting slik at jeg som voksen kunne få et inntrykk av hennes gjennom hennes eiendeler. Ikke minst hatt noen få minner med historier som hadde fylt det tomrommet jeg alltid har hatt inni meg. For meg har min mor alltid vært en sort sten med navn og datoer gravert på.

 

Mener ikke å kuppe tråden, din sorg er din og tung nok å bære. Jeg håper du har noen rundt deg du kan dele den med.

Jeg vil uttrykke min dypeste medfølelse til deg og deres barn.

 

 

Do not stand at my grave and weep,

I am not there, I do not sleep.

 

I am a thousand winds that blow.

I am the diamond glint on snow.

I am the sunlight on ripened grain.

I am the gentle autumn rain.

 

When you wake in the morning hush,

I am the swift, uplifting rush

Of quiet birds in circling flight.

I am the soft starlight at night.

 

Do not stand at my grave and weep.

I am not there, I do not sleep.

 

Do not stand at my grave and cry.

I am not there, I did not die!

 

jeg har begynt å lage en sekk til jenta vår på 2 år. Oppi der har jeg lagt en t shirte som han brukte på flere av bildene der han er sammen med henne...Jeg skal samle litt eiendeler til henne der. Håper hun en dag vil sette pris på det. Syns det var litt søtt. Vi prøve å finne og skrive hva de pleide å gjøre, synge tulle med for at hun skal bli litt kjent med han... Det tynger meg veldig at hun ikke fikk ha ham lengre. De andre ungene vil huske han på en annen måte, men vi vil prøve å holde liv i minnene av min flotte mann.

 

hvor gammel var du din mor døde?

[Anonym bruker]

Sender deg varme tanker.

 

Jeg har heldigvis ikke mistet mannen min, men da jeg var liten døde moren min veldig brått. Jeg har mange ganger prøvd å forstå den sorgen min far må ha hatt, ikke minst alle de kampene han måtte kjempe i ettertid.

Min far ville ikke snakke om min mor, det var og er alt for vanskelig for han, alle andre som kjente min mor snakker kun om alt det som var positivt. I følge dem var hun en helgen, og de skoene er vanskelige å følge som barn, tenåring og voksen.

Jeg skulle så inderlig ønske at de kunne gi meg et litt mer nyansert bilde av henne slik at jeg kunne ha fått kjenne henne litt igjennom dem.

Jeg skulle også ønske at de nære hadde beholdt noe av hennes ting slik at jeg som voksen kunne få et inntrykk av hennes gjennom hennes eiendeler. Ikke minst hatt noen få minner med historier som hadde fylt det tomrommet jeg alltid har hatt inni meg. For meg har min mor alltid vært en sort sten med navn og datoer gravert på.

 

Mener ikke å kuppe tråden, din sorg er din og tung nok å bære. Jeg håper du har noen rundt deg du kan dele den med.

Jeg vil uttrykke min dypeste medfølelse til deg og deres barn.

 

 

Do not stand at my grave and weep,

I am not there, I do not sleep.

 

I am a thousand winds that blow.

I am the diamond glint on snow.

I am the sunlight on ripened grain.

I am the gentle autumn rain.

 

When you wake in the morning hush,

I am the swift, uplifting rush

Of quiet birds in circling flight.

I am the soft starlight at night.

 

Do not stand at my grave and weep.

I am not there, I do not sleep.

 

Do not stand at my grave and cry.

I am not there, I did not die!

 

jeg har begynt å lage en sekk til jenta vår på 2 år. Oppi der har jeg lagt en t shirte som han brukte på flere av bildene der han er sammen med henne...Jeg skal samle litt eiendeler til henne der. Håper hun en dag vil sette pris på det. Syns det var litt søtt. Vi prøve å finne og skrive hva de pleide å gjøre, synge tulle med for at hun skal bli litt kjent med han... Det tynger meg veldig at hun ikke fikk ha ham lengre. De andre ungene vil huske han på en annen måte, men vi vil prøve å holde liv i minnene av min flotte mann.

 

hvor gammel var du din mor døde?

 

Så bra at du ivaretar minnene for henne, det kommer til å bety veldig mye en dag.

 

Min mor døde da jeg var 3,5år og jeg har et veldig klart minne av henne, mens min pseudotvilling var yngre og husker mer så det er nok individuelt.

Mine eldre søsken savner/savnet også moren vår, men på andre måter for de kjente henne på en helt annen måte enn meg.

 

Håper det går bra med dere alle og at dere klarer å ta vare på alt det gode han har gitt dere.

 

NN 33