Mistet mannen min

[Anonym bruker]

For fire uker siden mistet jeg mannen min brått. Han døde ved siden av meg av hjertesvikt. jeg hadde fire barn rundt meg. Det er helt uforståelig, Minstejenta er 2 år og spør mye etter ham. Alt er så svart og jeg klarer ikke se noen glede ved livet. Jeg er bare her.

Jeg lurer slik på hvordan ting vil bli fremover og om han er der et sted...

Er det flere som har opplevd å miste sin elskede? han var alt for meg og var nygifte. Alt var lykke og det sa jeg og før dødsfallet. Bare ikke ha noen å legge seg med, stå opp med, få en skulder å hvile på som gir meg støtte. hverdag og fest... Ja alt. psykisk, sosialt og fysisk....

Enke i dyp sorg...

[Anonym bruker]

Å nei Å nei, for et sjokk og for en sorg Vil bare gi deg en stor varm klem!

[Anonym bruker]

å Gud fader! Stakkars dere, og mannen din. Jeg har ikke ord, for ingen ord kan hjelpe deg på veien din.

 

Det å miste noen er så brutalt, og grusomt. Jeg håper virkelig du har hjelp i huset ditt. Bare sørg alt du kan, og vær der for barna dine.

 

åh, kondolerer så mye</3

[Anonym bruker]

Huff så tragisk! Kan ikke forestille meg hvordan det er - håper du får mye hjelp og støtte fra familie og venner, og ikke er redd for å be om hjelp heller. Lykke til, og klem fra meg.

[Rosalinda]

Å nei Å nei, for et sjokk og for en sorg Vil bare gi deg en stor varm klem!

 

Takk, Ja det er sikkert sjokk og frustrasjon og alt mulig. Eneste jeg vet er at han var lykkelig til sin siste time. Han spiste og lekte litt med minstejenta før det grusomme inntraff. Jeg fikk organisert barna og begynte hrl med ham mens ungene løp etter hjelp og forsøkte Å ringe 113. Traume for livet. Dette skjer jo bare alle andre ikke oss som koste oss slik og hadde det sÅ godt sammen. Heldigvis hadde vi det... Mange nydelige minner

[Anonym bruker]

Så forferdelig! Det finnes ikke ord i en sånn sammenheng. Kondolerer

[bobbelfru]

Kondolerer.

[kaklemor]

Kondolerer så masse!

Håper du har noen rundt deg som kan hjelpe til med barna så du får sørget litt for deg selv .

 

Dette var utrolig trist!

 

Ta vare på de gode øyeblikkene og ta en dag etter en dag.

[moota m storebror&lillebror]

Huff så grusomt!! Sender mange klemmer til dere.

 

Kan ikke forestille meg hvor fælt det må være å miste den man elsker og deler livet med.

 

Kondolerer masse! </3

[NormaJean]

Å herregud, sÅ utrolig trist! Store klemmer til deg <3

 

Jeg har ikke mistet min mann, men har mistet en søster.

Hun var nygift og døde svært brÅtt.

Igjen satt mannen med en nyfødt baby og var ganske fortapt. Men jeg kan jo si at han har det veldig bra nÅ. Jeg tror det var veldig tøft det første Året, ensomt og vondt. Men min svigerbror er en veldig jordnær type, han bestemte seg vel for at livet mÅtte gÅ videre.

Det Å gÅ videre betyr ikke at man skal glemme den man har mistet, men Å ha dem i sitt hjerte mens man beveger seg videre i livet.

 

Det er jo altfor tidlig for deg Å gjøre noe annet enn Å forsøkte Å takle hverdagen, men det kommer en dag hvor det slutter Å gjøre sÅ fryktelig vondt. Veien dit er tung, men ting vil bli bedre.

Av egen erfaring kan jeg si at det hjalp Å ikke "begrave" seg i sorgen, det hjalp Å snakke om den vi har mistet og huske de fine tingene med glede.

 

klem

[NormaJean]

Kan også anbefale å ta kontakt med sorggruppe, både for deg og for barna. Selv for 2 åringen så kan det etterhvert bli ett behov for å bearbeide sorgen sin. Men når de er så små så kan det være etter ganske lang tid.

Fransiskushjelpen i Oslo har ett bra tilbud.

[LillaGorilla♥♥]

Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg, så jeg sender deg en klem. <3

[Gjest amandine]

Kondolerer. Sender deg gode tanker.

[Anonym bruker]

Jeg vet akkurat hvordan du har det, dessverre... Her døde min kjære når jenta vår var nesten 5mnd.. det er fortsatt ubeskrivelig tungt selv om det nærmer seg et år siden nå. Jeg drømmer om han, jenta vår peker på bilder og sier pappa og så videre...

Du må være åpen med deg selv og barna dine, ikke holde noe inne. Da blir det bare verreee og tillat deg selv til å være lei deg. DU trenger ikke være sterk hver eneste dag. det er ikke naturlig og til slutt vil sorgen innhente deg likevel.. Sorgen vil være ulik fra dag til dag.. Men det kommer seg, litt og litt..

Men helt bra, det blir det aldri..

[Niccoline *savner_kulemage*]

Kondolerer så mye til dere alle..

Jeg er ikke flink å finne trøstende ord, men vil sende mange store varme klemmer.

Kommer til å tenke på deg nå..

[Eeniemeenie]

Så trist! Fikk helt tårer i øynene nå.. Sender deg en varm klem og håper du har mange støttende mennesker rundt deg for deg og barna..

[Anonym bruker]

Huff...så utrolig trist. Det er min største skrekk å miste mannen min. Jeg ville søkt profesjonell hjelp for å komme meg gjennom det. Snakk mye om han med barna dine. Ord blir fattige og det går vel ikke an å si noe som gjør situasjonen noe bedre for deg. Håper du har mange rundt deg og at du kan få trøst og hjelp. Stor klem....

 

Slike beretninger setter virkelig ting i perspektiv og vi kan ikke henge oss opp i bagateller etter å høre noe så tragisk Takk for at du delte det. Jeg skal ihvertfall takke livet en ekstra gang for alle mine idag.

[jente_80]

Min dypeste medfølelse!!! Blir helt tårevåt her jeg sitter.

 

Jeg ska ikke kuppe tråden, men jeg kan kanskje havne i samme situasjon som deg. Dog ikke et brått dødsfall, men min mann er syk og blir kanskje ikke frisk.

 

Uansett, han gjentar ofte; ikke ta ting for gitt. Man vet aldri hva som venter bak neste sving. Nyt dagen i dag, ikke lengt etter helga, ferien, neste år, eller hva som venter i framtida. Det høres veldig klisje ut, men det er sant. Og som han sier; uansett hvor brutalt det høres, så Må livet gå videre.

Jeg synes du er knalltøff som klarer å fokusere på de gode minnene. Det vil nok være til stor hjelp i det som føes som en håpløs situasjon i dag.

 

Jeg ønsker deg lykke til med framtida, og ønsker deg og barna dine alt godt!!!

 

Varme klemmer fra meg

[Influences]

Dette var helt hjerteskjærende å lese:( jeg gråter litt nå jeg. Huff.. Jeg ønsker deg og dine alt godt videre her i livet. kondolerer så mye. *Klem*

[Gjest Heartbroken]

Jeg har ikke mistet mannen min, men et barn, og jeg vet at sorgen er umenneskelig! Det er et stort, sort hull med fortvilelse og man strever med å holde seg oppreist.

 

Mennesker kom til meg og sa at det blir bedre etterhvert, men jeg trodde ikke på dem. Jeg kunne ikke tenke meg at jeg noen gang kom til å føle glede igjen, at jeg skulle kunne nyte solen som varmet eller en gåtur i regnet.

 

Men vet du hva, det BLIR bedre! Det blir aldri bra, det blir aldri som før, men plutselig en dag så kjenner du et glimt av glede. Det fører med seg sjokk og kanskje litt skam - tenk å nyte noe når man har mistet det kjæreste man har! Men menneskesinnet er fantastisk laget, det tillater oss å savne og sørge samtidig som livet går videre med alle sine fasetter.

 

Jeg håper at du får rom for din egen sorg i tillegg til å takle sorgen til barna dine. Ta imot hjelp om du føler for det, aldri vær redd for å spør hverken om praktisk eller psykisk hjelp - det er mange rundt oss som gjerne vil hjelpe, men som føler seg litt hjelpesløse og som ikke vet helt hvordan de skal bidra.

 

Jeg kondolerer deg med ditt tap og sender varme tanker til deg i en forferdelig tid!

[Rosalinda]

Jeg vet akkurat hvordan du har det, dessverre... Her døde min kjære når jenta vår var nesten 5mnd.. det er fortsatt ubeskrivelig tungt selv om det nærmer seg et år siden nå. Jeg drømmer om han, jenta vår peker på bilder og sier pappa og så videre...

Du må være åpen med deg selv og barna dine, ikke holde noe inne. Da blir det bare verreee og tillat deg selv til å være lei deg. DU trenger ikke være sterk hver eneste dag. det er ikke naturlig og til slutt vil sorgen innhente deg likevel.. Sorgen vil være ulik fra dag til dag.. Men det kommer seg, litt og litt..

Men helt bra, det blir det aldri..

 

Det er helt ufattelig.... Syns det er godt å se på bilder og se film av ham. Minstejenta har vert veldig irritabel de siste dagene. Hun våkner om natten. De litt eldre barna har hver sin måte å takle det på. Det den ene snakker om det hele tiden, mens neste ikke snakker om det i det hele tatt. Føler nesten at det er tull alt sammen og at han snart er her igjen...

[Rosalinda]

Å herregud, sÅ utrolig trist! Store klemmer til deg <3

 

Jeg har ikke mistet min mann, men har mistet en søster.

Hun var nygift og døde svært brÅtt.

Igjen satt mannen med en nyfødt baby og var ganske fortapt. Men jeg kan jo si at han har det veldig bra nÅ. Jeg tror det var veldig tøft det første Året, ensomt og vondt. Men min svigerbror er en veldig jordnær type, han bestemte seg vel for at livet mÅtte gÅ videre.

Det Å gÅ videre betyr ikke at man skal glemme den man har mistet, men Å ha dem i sitt hjerte mens man beveger seg videre i livet.

 

Det er jo altfor tidlig for deg Å gjøre noe annet enn Å forsøkte Å takle hverdagen, men det kommer en dag hvor det slutter Å gjøre sÅ fryktelig vondt. Veien dit er tung, men ting vil bli bedre.

Av egen erfaring kan jeg si at det hjalp Å ikke "begrave" seg i sorgen, det hjalp Å snakke om den vi har mistet og huske de fine tingene med glede.

 

klem

 

Jeg forsøker Å se alt det gode han tilførte livet mitt. Det er heldigvis mange gode minner og vi hadde det veldig godt. Vi snakka om det bare uker før han døde at det nesten var for godt til Å være sant... Det er utrolig hvor ubønnhørlig livet kan være...

[C.L.H85]

Fryktelig trist og urettferdig Håper du og barna får den hjelpen dere trenger og nok av ledige skuldre å gråte på.

 

Kondolerer så mye og klem fra meg.

[Rosalinda]

Kan også anbefale å ta kontakt med sorggruppe, både for deg og for barna. Selv for 2 åringen så kan det etterhvert bli ett behov for å bearbeide sorgen sin. Men når de er så små så kan det være etter ganske lang tid.

Fransiskushjelpen i Oslo har ett bra tilbud.

 

ja jeg tenker vel at en ikke må undervurdere de små. Hun våkner mye om natten og er redd og roper på pappa... Prøver å gi henne litt "normal" hverdag med rutiner som hun er vant til. Vi prøver å være en del ute. naturen virker nesten litt beroligende...

 

Tenkte på det i dag. Ved fødsel får en masse info om både barselgrupper, oppfølging, hjembesøk osv. men slik som nå er det helt opp til en selv å få hjelp og støtte. Jeg har mange rundt meg som stiller opp, og det er godt. Jeg har søkt på sorggrupper i dag og jeg har fått meg en del bøker om barn og sorg av Atle Dyregrov. De virket greie ut... Jeg får meg litt tid ved graven hver dag hvor jeg får "snakket" med mannen min i ro og fred.

 

Tårer blir det kolosalt mye av...

[maimora]

Så utrolig trist. Jeg har ikke mistet mannen min selv, men ville bare gi deg min dypeste medfølelse.