Så utrolig skuffet over mamma!!

[Anonym bruker]

Igår var vi der, og et par av venninnene hennes var der. Vi var ute å tok en røyk, og snakket om det å røyke i nærheten av andre som ikke røyka osv... Så sa jeg at jeg ikke gadd å gjøre noe nummer ut av at jeg smugrøyker for svigers fordi jeg snart skal slutte likevel. Da spurte mamma hvorfor jeg skulle slutte, og jeg sa at vi planlegger å få flere barn. Da sa hun "nei fy faaaaen, hva skal dere med flere barn når du bare klager på de du har???".

Det skal sies at jeg har et barn som er krevende, men jeg ser jo nå at jo eldre hun blir jo lettere blir det. Minstemann har aldri vært noe problem, noensinne. Han er verdens blideste gutt og er ALDRI misfornøyd!

 

skal sies at mamma ikke var noe god mamma for meg i barndommen, selvom hun selv tror at hun var helt super...

 

Senere på kvelden var vi ute en tur på byen, og traff en kamerat av meg som jeg har vokst opp med. Han skulle fortelle en morsomhet om noe vi opplevde påskeaften for ca 15 år siden, også sa han til mamma "Trine klaget alltid over at det ikke var mat hjemme hos dere, så hun ville på butikken å handle", hvorpå mamma svarer før han rekker å bli ferdig "Ja, hun sto å klaga hjemme over at det ikke var nok mat i kjøleskapet, så da ba jeg hu om å gå å se seg i speilet, så skjønte hu kanskje hvor maten ble av!!"......

 

Jeg ble helt satt ut!! Først er det galt at jeg ønsker meg 3 barn,,fordi eldste er krevende, og så skal hu begynne å gnåle om at jeg er altfor feit?? Hun har aldri vært den som har laga frokost i helgene, bare lå å sov... Jeg laga min egen matpakke fra 1.klasse, vi har aldri hatt faste måltider i huset, og vi har ALLTID hatt mer brus enn melk i hus... Hvordan kan hun forvente at jeg skulle lære meg å spise riktig når hun ikke lærte meg det? Ja, jeg er tjukk og jeg sliter hver en dag med det. Men hvorfor ser hun ikke at det faktisk er mye henens egen feil?? Jeg har alltid vært lubben, men jeg ser og at mine regler for mat i huset er med på å skape det gode forholdet vi har til mat i dag. Ungene mine er slanke og sunne, og får mat når de trenger. De slipper å gå sultne, og de slipper hvertfall ydmykelsen det faktisk er når det aldri er mat i skapet når de har med noen hjem...

Mamma tjente aldri godt med penger, og hun var alene med meg og broren min så for all del, hun gjorde nok det hun klarte for å overleve. Men hun kjøpte alltid nye klær når hun fikk lønn (det gjør hun enda) hver eneste mnd, istedenfor å handle mat og betale strømmen....

 

 

Jeg er så ufattelig skuffa, dette er bare et par ting i det store bildet, så det er ikke sånn at jeg har blåst meg opp pga en enkeltepisode, men jeg har slitt med tårene i hele dag fordi jeg har tenkt på det, og jeg har besøk, så jeg kan ikke sette meg ned å fortelle mannen hva som skjedde heller....

[Anonym bruker]

Høres ikke bra ut, håper du klarer overhøre hva hun sier. Virker jo som du har skjønt hvorfor det har blitt sånn som det har blitt.

 

 

Men må være ærlig å si at det værste jeg hører er mødre som kun klager og syter over ungene sine og får seg ennå flere. Hvis du har så krevende barn at du syter til andre om det så holder det kanskje. Hvordan er det å vokse opp å være den som alltid er krevende?? Ikke noe gdt det, så kanskje du og mammaen din i bunn og grunn er veldig like. Værd å tenke over iallefall.

[Anonym bruker]

Det høres ut at hun sier før hun tenker hva hun sier... hvis hun tenker noe i det hele tatt

[Anonym bruker]

Høres ikke bra ut, håper du klarer overhøre hva hun sier. Virker jo som du har skjønt hvorfor det har blitt sånn som det har blitt.

 

 

Men må være ærlig å si at det værste jeg hører er mødre som kun klager og syter over ungene sine og får seg ennå flere. Hvis du har så krevende barn at du syter til andre om det så holder det kanskje. Hvordan er det å vokse opp å være den som alltid er krevende?? Ikke noe gdt det, så kanskje du og mammaen din i bunn og grunn er veldig like. Værd å tenke over iallefall.

 

Det er ikke sånn at jeg syter og klager i enninga. Men at jeg har et barn som er krevende er det ingen tvil om, og at årene fra hun var nyfødt til hun var ca 5 år var et mareritt på mange måter. Selvsagt var det mange fine stunder og, men det er vanskelig å tenke på de når man ikke sover på like mange år

Jeg prøver å spørre mamma om råd, men alt jeg får er "ja, sånn var du og, nå kan du se hvor jævlig det var"....!! Jeg spør henne og "klager" nok fordi jeg fortsatt i en alder av snart 30 år ønsker annerkjennelse fra mamma. Jeg ønsker å bli sett, hørt, hva som helst for å få oppmerksomhet. Det er latterlig, jeg ser det nå.... Men hun er alikevel mamma, da...

 

Jeg vet hvorfor jeg var en drittunge (ikke at man velger å være det når man er 2-3 år), fordi mamma ALDRI var der. Hun stilte aldri opp, sa aldri at hun var glad i meg, gjorde aldri noe med meg, reiste vekk i helgene og lot meg være hjemme med lillebroren min, osv osv. LIsta er laaaaaaang.

 

Mine barn er overøst med kjærlighet, forståelse og respekt. Jeg setter de først til enhver tid, og det er de som er viktige i mitt liv.

 

Jeg har fått høre av bestemor at hun kom å hentet meg hos mamma fordi det var full fest og jeg lå å hylskreik alene på rommet mitt. Det skjedde visst ikke bare en gang... Sånne ting ville jeg aldri gjort med mine barn. Tanken hadde ikke streifet meg engang.

Jeg ville heller aldri slått barna mine... Så at vi er like er jeg ikke så sikker på. Vi er nok heller rake motsetninga av hverandre

 

Så ja, jeg har et krevende barn med en mulig bokstavdiagnose, men det er ikke dermed sagt at jeg ikke ønsker meg fler, eller har kapasitet til å ta meg av flere...

[Mor Løvehjerte]

For å si det sånn, så er det du som er den normale av dere to.

Det er jeg ganske sikker på at folk rundt dere skjønner også. Så hev hodet, og prøv å gi blaffen i din mors tåpelige utbrudd. Hun virker ikke riktig rett.

[Anonym bruker]

Kutte navlestrengen?? Du kommer aldri til å få det du ønsker deg av moren din. Du må gi deg det selv, istedet for å bli skuffet...

[Anonym bruker]

For å si det sånn, så er det du som er den normale av dere to.

Det er jeg ganske sikker på at folk rundt dere skjønner også. Så hev hodet, og prøv å gi blaffen i din mors tåpelige utbrudd. Hun virker ikke riktig rett.

 

Takk... Ja, du har nok rett. Og det verste er at jeg tror hun bare er misunnelig...

Jeg ble sammen med mannen min når jeg var 21. Vi har fått barn sammen (jeg hadde et fra før) og vi har nå kjøpt vårt andre og forhåpentligvis siste hus sammen. Jeg har en jobb jeg VET mamma kunne tenkt seg, jeg har utdannelse, jeg har bil og vi har med litt prioriteringer råd til å reise til syden en gang i året om vi vil.

Hun har ikke utdannelse, eier ingen verdens ting og har endelig fått seg en jobb etter 3 år som arbeidsledig (har jobbet i mange herrans år før hu gikk på en smell med rygg og psyke).

Men hun er aldri glad på mine vegne. Aldri! Alt skal rakkes ned på, hakkes på, diskuteres osv osv osv.

 

Og når jeg skriver det her skjønner jeg ikke engang hvordan jeg orker å ha noe med henne å gjøre engang. Men jeg har ikke noe pappa som stiller opp heller, så jeg har bare henne...

[Anonym bruker]

Kutte navlestrengen?? Du kommer aldri til å få det du ønsker deg av moren din. Du må gi deg det selv, istedet for å bli skuffet...

 

Antageligvis har du helt rett. Men det er vondt å innse at man har en mor som ikke bryr seg om en....

[Anonym bruker]

Kutte navlestrengen?? Du kommer aldri til å få det du ønsker deg av moren din. Du må gi deg det selv, istedet for å bli skuffet...

 

Antageligvis har du helt rett. Men det er vondt å innse at man har en mor som ikke bryr seg om en....

 

Ja, og det er veldig befriende når du aksepterer det, og ikke kan skuffes mer:)

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg forstår utrolig godt at du er skuffet og såret. Vi velger ikke foreldre selv. Det ligger i vår natur å søke anerkjennelse og aksept fra dem som oppdro oss, og er mye mulig moren beundrer deg for alt du fårtil, men at hun ikke evner å utrykke det. Hva om hun tynges av hvordan hun selv var som mor. Det er mange måter å ikke takle sin egen historie på.

Men det jeg uansett ville si, er at vi har barn med diagnose, og jeg er gravid med nummer fire, det er fantastisk! Noen tenker vel sitt, men dette er vårt valg og vi står for det. Det er mange som har gjort dette før oss. Har dere lyst og kapasitet, er det deres valg, ikke andres. Hvis moren din trykker deg ned, kan det være lurt å ha litt sunn avstand.

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg forstår utrolig godt at du er skuffet og såret. Vi velger ikke foreldre selv. Det ligger i vår natur å søke anerkjennelse og aksept fra dem som oppdro oss, og er mye mulig moren beundrer deg for alt du fårtil, men at hun ikke evner å utrykke det. Hva om hun tynges av hvordan hun selv var som mor. Det er mange måter å ikke takle sin egen historie på.

Men det jeg uansett ville si, er at vi har barn med diagnose, og jeg er gravid med nummer fire, det er fantastisk! Noen tenker vel sitt, men dette er vårt valg og vi står for det. Det er mange som har gjort dette før oss. Har dere lyst og kapasitet, er det deres valg, ikke andres. Hvis moren din trykker deg ned, kan det være lurt å ha litt sunn avstand.

 

 

Takk for svar. Ja, hun er nok stolt, sånn innerst inne. Men det hadde vært hyggelig for meg å få høre det også. Broren min får skryt opp i mente, og han gjør faktisk ingenting. Hun er så stolt over han, som sitter å spiller pc hele dagen og ikke bidrar med noe til samfunnet.

 

Tror nok jeg skal prøve å holde litt avstand ja...

 

Det gjør ekstra vondt når venninnene hennes sier "ja, men du VAR faktisk så jævlig når du var liten".... Når de ikke vet hvor fraværende mamma var, og hvor mye dritt jeg måtte gjennomgå. Nå som mor ser jeg jo at det er grunnen til at jeg var som jeg var....

[Anonym bruker]

Har ikke lest alle svarene dine, men helt ærlig høres moren din ut som en utrolig harry, lite begavet kvinne. Tør jeg spørre, er hun en ung bestemor?? Hun høres særdeles umoden ut.

 

Ute på byen??

[kaktusen]

Syns du skal slutte og be moren din om råd. Ho har jo ikke gjort noenting riktig med deg, så hvorfor spørre henne nå da?

Du må vel bare innse at ho aldri kommer til og bli den mammaen du ønsker. Vær heller stolt av deg som faktisk er verdens beste mamma til dine barn Og snakk heller med mannen din eller venniner hvis du trenger råd og slikt

Og, d hadde kanskje ikke vært så dumt og gått til en psykolog? D har tydeligvis opplevd en del negative ting i din barndom, og da hjelper d og prate med noen utenfor om d

Man trenger ikke være "gal" for å gå til psykolog

[Anonym bruker]

Du får si det til henne da? Skjønner det ikke er lett, har nemlig en lignende mor selv. Vi hadde alltid mat da, men hun er veldig flink å rakke ned på andre.

Bet meg i MYE i mangen år. Da jeg endelig sa ifra taklet hun det dårlig. Vi har ikke hatt kontakt på snart 7 år, men herlighet så deilig det har vert!

[Anonym bruker]

utrolig trist og lese hvordan du hadde det når du vokste opp. en mor som kjøper klær istede for mat. ikke riktig.

 

det er bra du har tatt med deg lærdommen av dette til dine egne barn og ikke gjør samme feil,.

 

du er kansje litt feit, jeg vet ikke, men du har barn som er friske og sunne, en mann,.

 

ikke tenk så mye på hva din mor sier.

ignorer henne,

[Anonym bruker]

jeg har selv vokst opp med en dårlig mamma.

Og jeg sier til deg det jeg sa til min søster for en stund siden. Slutt å forvent deg at hun skal forandre seg, slutt å håp at hun plutselig skal bli en kjærlig supermamma eller superbestemor for den saks skyld.

 

Om du aksepterer at ting er som de er vil du ikke bli så lei deg og såret.

Det er du som gir henne makten til at hva hun sier og gjør og hva hun ikke sier og ikke gjør påvirker deg. Ikke la ho få den makten lengre.

[Anonym bruker]

Bare ut ifra det du skriver om at dere står ute og røyker sammen og går sammen ut på byen skjønner man at dette er en mamma utenom det normale...Og da mener jeg ikke i positiv retning....

 

Hev deg over henne og prøv å se etter andre forbilder. Synes synd i de som vokser opp med en mamma som er mer en "venninne" enn mamma. Jeg vil heller spise mors hjembakte brød og bli oppvartet, trøstet og bli tatt vare på enn å ha en mamma som vil gå ut på byen med meg. Jeg har venninner til det.

 

Jeg ville ikke brydd meg om hva hun sa om at dere vil ha flere barn. HUn er nok sjalu på deg som har mer modent sinn enn henne.

[Anonym bruker]

Hun er langt fra harry, og ja, hun går på byen. Men det er det mange langt over hennes alder som gjør også, så det har jeg aldri ment noe om. Jeg kommer heller ikke til å slutte å gå ut å hygge meg med venninner selvom jeg passerer 40. Hun er forøvrig snart 50, og at hun ikke er noe god bestemor i den forstand, det er helt riktig... og ja, hun var en ung mor.

 

At vi står ute å røyker sammen er vel helt naturlig, eller? Jeg røyker jo ute sammen med de på jobb også, og mange av de er langt eldre enn mamma...

 

 

Uansett, så er ikke det ovennevnte ting jeg mener gjør henne til en dårlig mor, men det er alt det andre og måten hun oppfører seg på mot meg som gjør at jeg reagerer. Og måten hun har vært (eller ikke vært) en mor for meg på....

 

Psykolog er nok ikke dumt, det er nok masse grums som burde vært ordnet opp i med tanke på barndommen min. Og ja, jeg har absolutt lært! Ingen av mine barn skal noensinne måtte oppleve at jeg bytter mannfolk i hytt og pine (nå er jeg gift da, det har aldri mamma vært) ei heller skifte skole ørten ganger, osv osv...

Mine barn skal vite, og vet, at de er elsket!

 

Og som ei sa oppi her, så har jeg jo skjønt at jeg må gi opp håpet om at hun kommer til å forandre seg, for det gjør hun nok aldri...

 

HI

[Anonym bruker]

At man tar seg en røyk sammen eller går ut sammen ser jeg ikke problemet med.

Jeg er 32, mamma er 50, vi kan ta oss en skikkeliog fest sammen vi! Og at hunvar en ung mor har ingenting å si...

Jeg har ikke opplevd NOE av det HI har, ofg hun er en flott mamma og en super bestemor.

 

Enig i det mange andre skriver. SDu må rett og slett løsrive deg.

 

Tror ikke jeg hadde klart å holde kjeft hvis jeg var det.

At hun sier du eer tjukk er en ting.. IKKE BRA

jeg hadde ikke giddi å kommentere det, fro det virker jo litt patetisk hvis man skal begynne å diskutere matvanene i barndommen mot fedme Nå. selv om det selvfølgelig har en sammenheng.

 

men at hun kritiserer deg fro å ha vært en helvetes unge foran venninnene sinde DET hadde jeg ikke godtatt.

da hadde jeg rett og slett svart henne med å minne på situasjoner fra barndommen...

"Ja, jeg var sikkert sånn -men dere skjønner vel at jeg var liten? jeg var uelsket? jeg var usikker? det var fester, jeg var alene, det og det skjedde osv"

Hadde ikke klart å holde kjeft altså.

[Anonym bruker]

At man tar seg en røyk sammen eller går ut sammen ser jeg ikke problemet med.

Jeg er 32, mamma er 50, vi kan ta oss en skikkeliog fest sammen vi! Og at hunvar en ung mor har ingenting å si...

Jeg har ikke opplevd NOE av det HI har, ofg hun er en flott mamma og en super bestemor.

 

Enig i det mange andre skriver. SDu må rett og slett løsrive deg.

 

Tror ikke jeg hadde klart å holde kjeft hvis jeg var det.

At hun sier du eer tjukk er en ting.. IKKE BRA

jeg hadde ikke giddi å kommentere det, fro det virker jo litt patetisk hvis man skal begynne å diskutere matvanene i barndommen mot fedme Nå. selv om det selvfølgelig har en sammenheng.

 

men at hun kritiserer deg fro å ha vært en helvetes unge foran venninnene sinde DET hadde jeg ikke godtatt.

da hadde jeg rett og slett svart henne med å minne på situasjoner fra barndommen...

"Ja, jeg var sikkert sånn -men dere skjønner vel at jeg var liten? jeg var uelsket? jeg var usikker? det var fester, jeg var alene, det og det skjedde osv"

Hadde ikke klart å holde kjeft altså.

 

Jeg skulle så ønske at jeg hadde guts nok til å si det! Jeg har prøvd å ymte frempå før, ovenfor hennes venninner, men de tar ikke hintet. Nå skal det sies at jeg fint kan finne på noe med noen av hennes venner som har barn på alder med mine (uten at mamma er med, vel og merke). Jeg er ganske moden og reflektert, og kan fint omgås mennesker som er både 10 og 20 år eldre enn meg (mannen er 40) Men alle tror jo at det var jeg som var problemet hele tiden. De vet jo ikke at jeg aldri fikk oppmerksomhet, eller at jeg ble etterlatt hjemme alene 1 uke, fra 1.juledag og over nyttår. Hjemme å passet broren min som er 7 år yngre enn meg... De vet ikke det, de har bare hørt mamma sin historie...

 

Ja, jeg er feit. Jeg er fullstendig klar over det. Hun har selv veid rimelig mye mer enn det jeg gjør nå, men hun har gått ned 20 kg på et år. Jeg gikk ned 30 en gang, men det var ikke så mye skryt å få da heller...

 

Løsrivelse er nok tingen. Men tror kanskje det er derfor jeg har "beholdt" henne som en slags venninne også. Siden jeg ikke har noen andre i familien...Jeg har bestemor da, men hun er over 70, og min klippe her i livet Det er hun som har vært min mamma, som har hatt meg hver helg, som har tatt meg med på alt som har vært artig, osv. Jeg har ingen gode minner med mamma fra barndommen, kun bestemor og bestefar....

[Anonym bruker]

Huff det hørtes ikke noe særlig ut! Skjønner at du håper, men blir skuffet hver gang. Jeg vil bare råde deg til å slutte å bruke energi på noe du ikke kan endre. DU kan ikke forandre din mor, du kan bare forandre hvordan du reagerer på henne.. Er veldig glad for at du har hatt din bestemor som stabilitet i livet!!

[Anonym bruker]

Sier som mange andre her, at du er nødt til å "stenge av" følelsene når det kommer til henne. Sliter med det samme selv (ikke helt lik situasjon, men jeg har også en vond barndom bak meg, og sliter med å ikke la meg påvirke av min mor nå i voksen alder). Vet det ikke er lett, men tror at man i lengden bare er nødt til å gi opp å få anerkjennelse, selv om det er det man innerst inne ønsker seg. Vit at du har lært masse av de erfaringene du har, og vær trygg på at det du gjør og har oppnådd/oppnår er bra Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du ble skuffa!! Så utrolig stygt å buse ut med slikt. Jeg tror du bare må innse at din mamma bare er slik siden hun har holdt på slik siden du var liten. Kanskje hun aldri vil endre seg. Men forskjellen nå er jo at du er voksen og ikke et barn. Nå kan du vel si til henne at at du ikke liker at hun sier slikt. Bare sette en grense. Du trenger ikke holde en lang tale, bare trene på noen setninger å si til henne når hun kommer med et "gullkorn". Du er deg og det er absolutt bra nok. Uansett om du veier 50 eller 150 kg.

 

Og for all del... Lær av hennes feil når det kommer til å være mor. Ikke si noe lignende til dine egne barn. Noen detter lett i samme sporet som foreldrene sine. Håper du gjør motsatt og aldri sier slemme ting til barna dine om utseende og lignende.

[Anonym bruker]

Takk for all peptalk, jeg trengte det!

 

Har snakket med bestemor i telefonen nå, og fortalt hva som har skjedd. Hun syns det var skikkelig stygt gjort, men hun mener at mamma ikke kommer til å forandre seg. Hun forstår hvorfor jeg var som jeg var, men hun mente at mamma aldri kom til å forstå...

Jeg sa og at jeg var lei av all glorifiseringen av broren min, som aldri har gjort noe fornuftig i hele sitt liv, men det er nok rett det bestemor sier, han har heller aldri sagt imot mamma. Det har jeg. Jeg sier ifra når jeg blir behandlet urettferdig, men jeg merker selv at jeg har problemer med å gjøre det nå. Det var nok enklere når jeg var 15 og opprørsk

Hun flyttet fra meg når jeg var 16, til andre siden av landet, og siden da har jeg igrunn klart meg selv.. så jeg skal vel klare det resten av livet også

Bestemor sa forøvrig at det var vel opptil enhver hvor mange barn man fikk, så da blir nok hvertfall hun glad for et barnebarn til

 

HI

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i dette med broren i det siste innlegget. Jeg har også sagt det jeg mente til mora mi, mens broren min aldri sa noe imot henne. Som 20-åring bestemte jeg meg, jeg måtte ha litt fred fra mora mi. Men da ringte hun til folk og klagde på nådeløse meg, slik at problemene bare vokste. Hun bruker å ringe til andre slik at de skal presse meg til å gjøre som hun vil. Har flere ganger lurt på om jeg i det hele tatt orker å holde ut med ei mor som dette Det blir så tungt i lengden.

Har kontakt med henne under sterk tvil i dag, og hun avlaster oss en god del med barnet. Noe det er vanskelig å si nei til. Så det ble ikke akkurat noen "suksess" da jeg skulle kutte navlestrengen til mora mi. Hvis jeg blir gravid igjen kommer hun til å skjelle meg ut, det er jeg sikker på.