Bare jeg som er hårsår eller....?

[Anonym bruker]

Sorry men du kan like gjerne bare lære deg å leve med det.

Du viser gjennom det du skriver at du ikke kommer til å gjøre noe og godta oppførselen hans og bare vente og håpe han forandrer seg igjen.

 

Jeg lever med depresjon og ja det kan gjøre meg sint, lei og sur men det gir meg ikke lov til å oppføre meg som en drittsekk mot de rundt meg allikevel.

Man kan da ikke finne seg i slik oppførsel i tilfelle han er deprimert eller noe.

han viser at han driter i deg og han driter i barnet. Hva som ligger bak er vanskelig å vite men det betyr ikke at du bare skal godta.

Det går an å sette ned foten og forlange at han skal ta hensyn han også og hvis noe plager han så får han snakke om det som et voksent menneske ikke la det som plager han gå utover familien sin.

 

Sier ikke du skal gå fra han men du kan heller ikke bare godta det blir ikke bedre.

og skulle det være slik at han sliter med en depresjon så vil det at du godtar bedriten oppførsel ikke gjøre saken bedre. Jo mer du godtar jo verre blir oppførselen stort sett. For du godtar dette ja da gjør det ikke noe om jeg...

 

Hvorfor påstår du at jeg kommer til å sitte her og godta oppførselen hans? Jeg sitter her og prøver å se en løsning, legge en slagplan for det hele, har forstått såpass at jeg må ha planen klar når jeg prater med han om dette, for i det siste har han forventet at jeg har en løsning på alt innen et sekund, eller så gidder han ikke prate om saker.

 

Jeg har trukket forlovelsen, jeg har flyttet inn på gjesterommet vårt og jeg har gitt han beskjed at vi SAMMEN må finne ne løsning i dette, eller så ser jeg ingen annen løsning enn å gå ut av forholdet.

 

Jeg har ingen planer om å sitte å godta dette, men jeg må nesten finne en plan for hva vi skal kunne gjøre, og hvordan.

Har bestemt meg for å ta det opp med han i dag, han kommer hjem om 3 timer, kommer til å legge ut forslag som helsesøster, foreldrevernskontoret, parterapi og/eller at han får ordnet seg med psykolog, og det er helt i orden om han da forventer at jeg skal delta aktivt, men jeg akter ikke å sitte helt på sidelinja uten å kunne ta del i dette.

 

Når man ser en persjon endre seg så drastisk på dagen, så blir man handlings lammet, hvertfall jeg. Har vært i totalt sjokk modus over den drastiske endringen hans, men nå som det han synket inn i meg, og jeg føler meg klar for å ta kampen, så kommer jeg da ikke til å sitte her helt tafatt å ikke gjøre noe.

 

Jeg hater tanken på at dette skal ende med samlivsbrudd og familie som løses opp, men om ingenting funker for å finne en løsning i dette, så er jo det eneste løsning til slutt.

[Gjest ronja røverdatter]

Stå på, HI. Det ligger som regel en årsak bak slike personlighets-forandringer, så det er verdt å ta opp kampen. Det kan være fysisk eller psykisk sykdom eller problemer. Ikke hør på alle de som sier du skal sparke ham ut og at han aldri kan forandre seg. For det kan han, og skjer det ikke, så vet du i alle fall at du har prøvd.

 

Depresjon, sykdom eller andre ting gir ingen rett til å oppføre seg sånn, men mange av oss vet at ting kan skje som gjør at man oppfører seg slik uten at man egentlig klarer å gjøre noe med det, til og med når man selv vet at man oppfører seg som en dritt. Og det er dessverre lettest å la det gå utover den som er nærmest.

 

Håper du får mannen din i tale og at han går med på å søke hjelp på et dypere eller lettere nivå, alt etter hva behovet er.

 

Lykke til!

Endret 4. april 2012 av ronja røverdatter

[Anonym bruker]

En noe trøtt HI her.

 

Når han kom hjem i går sto maten på kjøkkenbordet (når vi er alene pleier vi å sitte å se tv) og jeg ba han komme å spise. Han forsto fort at jeg forventet at vi pratet sammen, og satte seg ned uten å kverulere på det (takk og lov!)

 

Litt inn i middagen startet jeg forsiktig å gjenoppta hendelsen, han prøvde å avfeie det, men jeg sa ifra at enten pratet han med meg om det nå når vi var alene og hadde tid til det, eller så kunne han pakke sammen det han trengte og forlate huset. Trodde ikke mine egene øre når jeg hørte meg selv si dette, det var ikke en del av planen min, men det har vist gått mer inn på meg enn jeg har innsett.

 

Han ble sittende, først så det ut til at han skulle gå fra bordet, men han ble for guds skyld sittene!

Vi fikk pratet om det hele, i starten nokså klundrete, jeg var redd for at samtalen skulle stoppe, han skulle gå sin vei osv, og han var nølende i om han ville prate i det heletatt. Men det gikk seg heldigvis til etter en times tid.

Skal ikke skrive ned alt som ble sagt, det blir for mye (ble en del timer prat) men kan meddele at han inrømte at han starter å føle seg ubruklig for tiden, han gjør jo det som er hans oppgaver, og bruker alle dagene ungen er i bhg på å kappe ved osv, men han føler han ikke er til nytte lenger, for han fører jo ikke en "super intekt" på bordet, noe han ikke takler helt, siden han har vært hovedforsørgeren i familien siden vi ble sammen for 6 år siden.

Når jeg nevnte at det kanskje var depresjon han hadde fått, så brast han i gråt! I alle våre 6 år sammen har jeg aldri sett mannen gråte.. Det var virkerlig vondt å se han slik.. Med det trodde jeg han skulle gå, for han reiste seg fra bordet, men i stedenfor kom han over til min side av bordet og satte seg på benken ved siden av meg, han unskyldte utbruddet sitt, han mente å prate med meg om det før, men han har vørt i villrede siden jeg tok forlovelses ringen, han trodde alt var over, og at jeg bare gjorde meg klar for å ta med sønnen vår og gå fra han.

For en misforståelse som har vært grunnlaget for denne uka! Men nå er den hvertfall oppklart. Han ville vi sammen skulle ordne time hos helsesøster og han skal ringe legen sin på tirsdag, så han får henvisning til psykolog. Han skal også starte for fullt og søke jobber igjen, og skulle høre med NAV om det er noen kurs som starter opp nå, som han kanskje kan delta på, så han slipper å gå hjemme hele tiden.

 

Jeg føler meg fortsatt små redd for at dette braser sammen, at han endrer mening innen tirsdag, men samtidig så tror jeg han, for det virker som om han vil ut av dette han også, at vi skal få det godt igjen.

Vi fikk ikke lagt oss før nermere 3 i natt, ble sittende å prate om problemene våre, om hvordan vi skulle få løst dem, pratet sammen om fortid og fremtid. For første gang på månder, så følte jeg at vi var det paret vi var før igjen. Når det gjelder forlovelsesringene og det, så er vi enige om å ta de frem igjen den dagen vi begge mener at vi er tilbake der vi var, det kan jo ta sin tid, men det får i såfall bare være, ingen av oss vil sette de på fingrene igjen som om det ikke er noe problemer her, for det er det jo. Vi skal få ordnet så vi får par terapi også, så vi kommer gjennom dette sammen, og så jeg får bearbeidet den sårheten han har påført meg, og han får deltatt på det, så han virkerlig får bli innforstått med hvordan dette har påvirket meg.

 

Det var godt å få prate ut om det hele, var godt å se at den mannen jeg elsker, fortsatt er der et sted. Og når vi enderlig la oss i natt, gjorde det godt å ligge i armkroken hans igjen, vi har ikke hatt noe spesielt av fysisk kontakt sidne problemene dro igang. Sex er ikke så aktuelt for meg, for ordene han har slengt til meg sitter fortsatt hos meg, og det er ikke så aktuelt å skulle ha sex med en som har kalt en feit ol. Men å ligge i armkroken hans ga meg en trygghetsfølelse, en følelse av at vi vil bli det paret vi var igjen

 

Takk til de av dere som har gitt fornuftige råd. Dere har hjulpet meg til å sortere tanker og ta motet til meg for å hanske med dette, til tross for at det var en risiko for å miste han.

 

Og de av dere som mente jeg skulle gå fra han; livet et ikke sort/hvitt, det er mange farger, og enda det er problemer i forholdet, så går man ikke automatisk ut av forholdet, om man kjenner hverandre godt, og elsker den andre, så prøver man heller å løse problemene, fremfor å splitte en hel familie.