Bare jeg som er hårsår eller....?

[Anonym bruker]

Det har vært en del små krangling mellom meg og samboeren i det siste. Han skylder konstant på meg om han har glemt noe eller gjort noe feil i forhold til sønnen vår. Det har bare blitt mer og mer, og han kan da finne på å gi meg "milde" kallenavn i sinne, alltid unskyldt seg etterpå.

I kveld dro det igang igjen.. Jeg påpekte med latter at han hadde klart å dra på sønnen pysjen vrangt (altså at sidesømmen starter på venstre side og ender opp på høyre.. Syntes det hele var moro, og tengte vi trengte en god latter. Til gjengjeld glefser han at jeg kan vel "for faen" meg bare fikse den pysjen da vel, prøvde å forklare han at jeg prøvde å ha det litt moro med han, slik vi har hatt det før.

Det hele endte med at han røsket til seg guttungen og gikk fra meg, mens han fortalte meg at jeg ble mer og mer motpydelig for hver dag som går.

Alt jeg har prøvd er å finne tilbake til det vi hadde før, men hver dag starter han en ny krangel/diskusjon. Og så godt som hver gang sårer han meg med å kalle meg for noe stygt, har kalt meg for ludder ol, og sier til stadighet at jeg er håpløs, giddasløs, feit osv. Greit jeg er noe overvektig, det vet jeg slev også, men jeg var større da vi ble sammen, har gått ned 23 kg siden vi ble sammen for 3 år siden.

 

I dag så jeg meg lei på den navnkallinga hans, og at alt alltid skal være min feil, orker ikke å overse det han sier lenger, for jeg føler meg totalt utslitt etter hver nye runde med driten.

Jeg fridde til han like før jul her, da hadde vi det godt sammen, i dag tok jeg tilbake ringen hans.

[MrsMilla]

Ville aldri godtatt at mannen min hadde kalt meg ludder, feit eller liknende benevnelser. Dæven da hadde det blitt månelyst her.

 

Kanskje dere burde ta en prat med en profesjonell samlivsekspert eller noe?

[Anonym bruker]

Om du ofte påpeker, med latter, og mer eller mindre gjør narr av ham og hans egenskaper som far så skjønner jeg at han blir lei. Det unnskylder ikke at han er ufin og kaller deg, men du bør kanskje se litt på om du fremstår som en bedreviter

[Anonym bruker]

Vet ikke hva vi skal kunne gjøre jeg..

Inntil i dag har jeg prøvd å legge det hele bak meg, for hver gang sier han det i sinne, og jeg var innforstått med det da vi ble sammen at han ikke er helt seg selv når han blir sint. Men at han ble sint over en fillesak skremmer meg litt. Og kan virkerlig ikke si jeg har så lyst til å gifte meg med en som mener jeg er motpydelig :-/ Etterpå kom han jo å ba om unskyldning, men kan ikke is jeg har så lyst til å tilgi han nå, føler det hele har blitt mer enn nok nå.. Sønnen vår er forøverig 15 mnd, så det er ikke "nybakte foreldre" diskusjon/krangel heller. Han har heller ingen grunn til å skulle være sliten etter dagen, siden han har dagpenger og går hjemme og sønnen har 80% bhg..

[Anonym bruker]

Om du ofte påpeker, med latter, og mer eller mindre gjør narr av ham og hans egenskaper som far så skjønner jeg at han blir lei. Det unnskylder ikke at han er ufin og kaller deg, men du bør kanskje se litt på om du fremstår som en bedreviter

 

Det er ikke noe jeg gjør ofte nei, det var kun i dag, sidne vi har hatt en del små krangler i det siste, når noen av oss gjorde lignende blundere før, så pleide vi å påpeke det og le sammen, enten påpekte vi egene feil, eller den andre sin. Hans egenskaper som far er det ikke noe å si på, han er utrolig herlig far og kjempe flink/god med sønnen vår. Tror man skal lete lenge etter bedre far skal jeg si deg.. Og dette vet han godt, jeg takker han ofte og roser han for at han er slik en god far, det er så viktig for meg, da min egen far er en nok så stor "drittstøvel".. Og derfor føler jeg det nok ekstra godt å skulle fortelle hvor stor pris jeg setter på samboerens egenskaper som far, for at han ikke skal føle seg tilsidesatt eller noe og gå lei, og derav trekke seg unna slik min far gjorde.

[BikkjeBisk]

Har du fortalt ham hva du føler`?

[Anonym bruker]

Har du fortalt ham hva du føler`?

 

Hver gang vi har kranglet/diskutert så forteller jeg hva jeg føler.

I dag fortalte jeg han at det ikke var aktuelt å være forlovet med en som konstant rakker ned på meg, og når han da går og kaller meg for motpydelig, så ser jeg ikke hvorfor han skulle ville være forlovet med meg heller. Han sier da det samme som hver gang: "jeg sa jo unskyld, det tok bare litt av". Virker ikke som om han egentlig hører på meg når jeg sier hvordan det føles å sitte igjen etter at han kaller meg opp, legger all skyld på meg osv.

 

Jeg små pirker ikke på saker og ting, jeg holder huset rent og pent, lager middagen og tar det meste stell av ungen vår (foruten da sønnen er hjemme fra bhg, jeg er jo i jobb, mens samboeren er hjemmeværende for tiden)

Prøver å være flid med alt, vi har delt opp så jeg står for typisk "kvinne oppgaver" og han "mannsoppgaver" i hjemmet, da jeg er noe "kontrolfrik", alt husarb skal gjøres på min måte, og det må gjøres i rett rekkefølge osv. Da er det lettere at jeg tar det husarb selv, han tar seg av biler, hage, handler inn ol.

 

Vet ikke hvor jeg vil med det hele innlegget her, eller hva jeg skal gjøre..

Trenger nok bare å få "pratet" ut om det uten at det er med noen jeg kjenner. Føler det hele nok så sårt i kveld/natt..

[BikkjeBisk]

Dere kunne jo kanskje tatt kontakt med helsestasjonen og fått litt rådgivning? Er enklere når det er noen som "styrer" samtalen slik at den ikke tar av og ender i en stor krangel.

 

Men kan det være noe som har skjedd i livet hans/deres som gjør at han har endrett seg? Jeg skjønner at han ikke bestandig har vært sånn?

[Mandalas]

Kan det være fordi han er hjemmeværende for tiden? At han føler seg nytteløs etc?

[Anonym bruker]

Det er akkurat som å høre min samboer. Hvordan skal vi få en slutt på det?

Jeg vil jo ikke gå i fra han heller, men jeg er ganske lei.

 

Til tider kaller han meg styggere ting en det du beskriver ovenfor. Han kan også ta med hele slekten min, når han først setter i gang.

[Anonym bruker]

God far?? Han er vel så langt fra en god far han kan komme hvis han sier disse tingene i påhør av barnet, selv om barnet bare er 15 mnd. Barn skjønner veldig fort hvordan ting er utfra stemningen, og tenk om barnets første ord ble ludder?

Jeg skriver ikke dette for å være slem. Har erfaring fra et veldig destruktivt forhold som begynte på den måten, diverse kallenavn og en unnskyldning etterpå. Sier ikke at ditt forhold utvikler seg slik mitt gjorde, men aldri i verden om jeg noensinne hadde akseptert om mannen jeg har i dag hadde kalt meg for disse tingene.

Du bør gi mannen din en siste advarsel om at forholdet er helt over dersom han ikke kan styre sinnet sitt og dermed hva som triller ut av munnen hans.

Lykke til.

[LillaGorilla♥♥]

Jeg hadde aldri godtatt denslags behandling, helt uavhengig av hva grunnen måtte være.

Og han er ikke en god far når han kaller mora til ungen sin for ludder etc, spesielt ikke når ungen er til stede. Er det slik sønnen din skal lære at man behandler kvinner?

 

Kontakt familievernkontoret for hjelp, og krev at mannen din er med.

[Gjest Sekretøsa]

Han er hjemme, du jobber og tar deg av alt?? Hvorfor?

Kanskje han kunne følt seg til nytte om han fikk gjort noe....? jeg ville aldri godtatt en så handlingslammet mann, og hvertfall ikke en som slang med leppa på den måten

[Anonym bruker]

'' Det beste en far kan gjøre for barnet sitt, er å være god mot mor ''

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke hvordan noen klarer å finne seg i å bli kalt stygge ting, spiller ingen rolle hvor sint man er for min del, det er ekstremt respektløst å si stygge ting og ting man sier fordi man vet det sårer til de man liksom skal elske. Og når man da i tillegg mener at den andre skal finne seg i det fordi man sa jo unnskyld... ja da er det jo helt greid da.

Eh

 

Om du sier til et barn at det er vakkert 100 ganger og en gang sier det er stygt så er det slik at den 1 gangen ikke vil bli glemt og dette vil faktisk sette seg mer fast en de 100 gangene du sier det motsatte.

Slik er det vel til dels for oss voksene også, det noen sier til deg som er negativt sitter mye lengre i oss og er lettere å tro på en det som er positivt.

Om partneren din sier til deg i sinne at du er stygg, fet også videre. Mens når han har roet seg sier at han syntes du er pen og sexy, hva er det du da tror mest på og hva sitter mest igjen hos deg. Klarer du å tenke at han mener ikke at jeg er feit han sa det bare for at han var sint. Eller tenker du at han juger når han sier du er sexy for du vet jo at han syntes du er feit det har han sagt før?

 

Sakte men sikkert bryter han jo ned din selvtillit og ditt selvbilde.

Jeg syntes overhode ikke at man skal tillate at andre snakker slik til seg om de er aldri så sinte.

 

Jeg har selv levd med en mann som har store aggresjonsproblemer.

Han hadde dette hele veien men det ble verre etterhvert, og til slutt så ille at jeg måtte gi han beskjed om at vi ikke kunne leve sammen.

Jeg levde med en mann som etterhvert ble rasende for småting, kunne ødelegge ting og rett og slett lagde en utrygg atmosfære i huset.

Men det som slår meg når jeg leser innlegget ditt HI er at min ex aldri sa et stygt ord om meg på den måten. Vi kunne være uenige, og krangle men samme hvor sint han var sa han aldri slike ting til meg.

Han var veldig klar over at det ikke er greit.

Mye av grunnen til det var nok at jeg fra starten ga klar beskjed om at det ikke var godtatt å snakke slik om andre mennesker. Sa han lett kunne slenge ut av seg slikt om andre isteden for å ta opp saken han faktisk var sint for. Noe han da sluttet med.

 

Hadde en mann i starten av et forhold kommet med at han sier ting i sinne og det må jeg bare takle så hadde jeg bare sagt at det er overhode ikke aktuelt for meg og om han mener at å være sint gir han lov til å snakke stygt til meg eller om meg så fikk forholdet være over der og da.

Eneste løsningen er ikke at den som sier noe stygt skal få gjøre det og det skal være godtatt, det finnes to andre løsninger. En er at den som ikke klarer å passe munnen sin søker hjelp til å lære seg akkurat dette. og den andre løsningen er at man ikke er sammen slik at personen ikke får såret deg med slike ord.

 

Lykke til samme hva du velger å gjøre

[Anonym bruker]

Bare må korrigere deg: motpydelig? motBydelig.

Ut over det så hadde jeg aldri funnet meg i at min mann hadde kalt meg ludder eller feit. Da skulle jammen han krøpet skikkelig etterpå for at jeg noengang skulle tilgitt det!! Noen ord sårer mer enn andre.

[Anonym bruker]

HI her..

 

Til den av dere som nevner det med at jeg "gjør alt", det stemmer jo ikke helt, vi pratet en del om det i starten av samboerskapet, hva vi likte å gjøre, og hva som var ok å ta seg av osv. Han sa han ikke er så glad i husarbeid, han gjør det om han absolutt må, men ikke noe utenom det. Så enda han ikke gjør husarbeidet, så har han nok å henge fingrene i iløpet av dagen.

Han sitter ikke på rumpa mens jeg er på jobb og ungen i bhg, han er ute å hugger ved til oss, så vi har til vinteren igjen, utenom dette har han også alt forfalls arb på gården (gården er nedlagt, men vi må jo holde uthus, låve og fjøs ved like) og har 2 biler og 3 traktorer å holde ved like. Han har gått på dagpenger i 6 mnd nå, men startet først opp med denne små kranglingen i januar.

 

Jeg synes jo ikke det er greit at han kaller meg opp heller, men har prøvd å finne rasjonelle grunner for at han gjør det. Det er jo ikke slik at jeg automatisk kaster han på dør, eller går ifra han, fordi han har startet med dette. ønsker bare å komme til bunds i HVORFOR han plutserlig har startet med dette, det er jo ikke slik at han har vært slik hele tiden, da hadde vi ikke sittet her med felles hus og barn.

 

I dag prøver han vist å late som ingenting, som om krangelen i går ikke hendte. Dette til tross for at han har ligget våken halve natta (vi begge har gjort det) og prøvd å gi/få nærhet. Men jeg blir bare uvell av at han tar på meg nå, så avviste forsøkene hans på å stryke meg på ryggen.

 

Men i dag da, så snakket han til meg som om alt var ved normalen igjen, sikkert fordi det er slik det pleier å være, jeg pleier å starte på blankt dagen etter slike hendelser. Men i dag ga jeg klar beskjed om at det var slutt på at alt skulle være som normalt igjen, for for første gang har han virkerlig såret meg. Ord som ludder, feita osv, de har ikke satt seg ved meg, jeg har bare sett på det som et forsøk på å såre der og da.

Det ble noe helt annet det i går føler jeg. Han spurte hvor ringene våre var, og hvorfor jeg hadde tatt de. Jeg sa bare rolig ifra at inntil han startet å vise meg mer respekt, så fantes det ikke noe grunnlag for at vi skulle være forlovet, for jeg akter ikke å gifte meg med en som finner meg motbydelig (takk for rettelse #16, syntes ordet ble litt rart)

 

Er godt jeg har påskeferien min nå, har sovet dårlig i natt, og er fortsatt på gråten etter gårdagen. Men neimen heller om jeg skal ta til tårene, han skal ikke få meg til å gråte nå. Han er heldigvis borte til klokka 16 i dag, så jeg og sønnen vår blir alene. Prøve å kose meg med gutten i dag, i morgen og frem til lørdag er gutten på hytta med besteforeldrene sine, og samboeren blir vel stortsett ute i skogen, men må få han til å være hjemme litt også, så vi kanskje kan få pratet ut om det her, uten at sønnen vår skal ende opp med å høre at vi har problemer.

 

Men samboeren har aldri sagt noe stygt om/til meg forran sønnen vår før, i går var første gangen. Kanskje det er et tegn på at det blir værre? Jeg vet ikke. Alt jeg vet at at jeg vil ikke miste familien min pga dette, jeg elsker jo den mannen, til tross for en del stygge utsagn de siste 3 mnd...

[Anonym bruker]

Samboeren ser ikke ut til å bry seg så spesielt om at jeg har brutt forlovelsen med han, han nevner det ikke en gang.

I går skulle vi egentlig til foreldrene hans og spise middag kl 16. Før dette skulle vi rekke butikk også, han skulle da komme hjem klokka halv to på formiddagen.

 

Han kommer da klokka to for å hente lommeboka si, forteller at han må kjøre sin mor på butikken, men han kom for å kjøre meg og ungene til butikken etterpå. Ser ikke snurten av han igjen, og klokka 16:30 ringer jeg han for å høre hvor han blir av, siden vi skulle vårt på middag for 30 min siden. Neida, da hadde han endret planene uten å si ifra til meg! Der står jeg da med en sulten unge, har ikke tatt opp noe middag til oss siden vi skulle bort på middag! Sier at han kunne vel sagt ifra om dette tidligere, så jeg hadde hatt middag å servere ungen vår. Mannfolket blir da sint og små kjefter på meg fordi jeg ikke kunne forstått dette på egenhånd da han ikke kom og hentet oss klokka 15:30.

 

Vet virkerlig ikke hvordan jeg skal gripe tak i dette jeg. Han gir meg en kald skulder som om det er jeg, ikke VI som er problemet her.

Greit, jeg har kanskje på sett og vis noe skyld her jeg også, som at jeg tok tilbake forlovelsesringen uten å ta det opp med han, og jeg har vært små sur/lei den siste uka (sitter alene 14-16 timer pr daungen, rekker nesten ikke spise eller noe iløpet av denne tiden, det påvirker humøret, og er sliten) men han har da sine feil i denne saken han også! Jeg har da i det minste prøvd å prate med han om hvorfor jeg har vært små sur denne uka, og prøver hver dag å få en samtale. I dag sendte jeg sønnen på ferie med svigers, og så frem til at vi hadde noen dager nå til å prate sammen om det hele. Men neida, han har bestemt seg for å utnytte den tiden sønnen er borte, og kommer til å være like mye borte disse dagene også..

 

Jeg er sykmeldt, ble sykmeldig i mars, og fikk utvidet sykmeldelsen yterligere 2 uker (har låsning i ryggen) alt jeg kan gjøre er å håpe at han snart kan se at vi Må få pratet sammen, om vi skal ha noe håp om å redde forholdet her. Men det virker som om han gir blaffen i alt nå som jeg har tatt tilbake ringen hans, han tok jo ikke engang hensyn til egen unge i går :-/

[lille-my-april]

Tre ord: GÅ FRA HAN!!!!!

Herregud, gÅr da ikke ann Å leve med et slikt menneske. Kom deg vekk fortere enn f....

FÅr helt vondt av Å lese det du skriver.. Kan ikke vær lett, men for guds skyld: kom deg vekk!

[Anonym bruker]

Men så er det jo tanken på sønnen vår også, han er en skikkerlig pappadalt, tanken på å "ta fra han" faren hans, det går bare ikke. Og jeg vil ikke måtte da fra familien min jeg heller, klarer ikke tanken på å kun skulle se sønnen min annenhver helg eller anne hver uke heller

 

Det må da gå ann å finne en løsning som ikke innebærer å gå ifra han og splitte familien. Uansett hvor tåplig det høres ut, så elsker jeg han..

[Anonym bruker]

Les hva du skriver da, HAN DRITER JO I DERE!!

 

Hadde ikke brukt energi på å vente på denne idioten. Dra til foreldrene dine. Ett eller annet. Bryr han seg ikke da er han hvertfall ikke noe å bruke energien sin på. Skal du vente til han er klar for å snakke må du sikkert vente i 50 år.. Stikk nå mens du har sjansen

[Anonym bruker]

Han har jo ikke vært slik lenge, hadde han holdt på ii evigheter hadde saken vært en annen, men dette har hendt helt plutserlig, forlater han ikke helt uten videre. Det kan jo ligge depresjoner eller noe bak oppførselen hans nå, i såfall er det noe vi kan kjempe sammen om.

 

Forstår virkerlig ikke hvorfor det eneste rådet man får her inne er å stikke halen mellom bena og løpe sin vei.

Håpet nok heller på at noen kunne gi tips om hvordan jeg starter opp en prosess for å få han med på noe samtaler eller lignende. Vi har jo trossalt vært forlovet og fått barn sammen, den han opprinnerlig er, er en mann jeg elsker, og ikke vil være foruten.. Må bare finne igjen den mannen, må gi det et forsøk i det minste, så om det ikke funker, kan jeg da gå ut av forholdet og vite at jeg i det minste har prøvd alt.

[Gjest ronja røverdatter]

Det høres ut som om han trenger hjelp. Han har gått ledig en god stund, sier du. Kanskje er det det som sliter litt for mye nå? Du nevner selv depresjon, og det kan det godt være. Det unnskylder ikke oppførselen hans, men det kan forklare.

 

Kan du klare å snakke med ham om det uten at det blir krangel om det? Klarer du å ta på deg en spørrende og omsorgsfull rolle i dette uten å bli sint og anklagende? Høres ut som om han (dere) trenger noen å snakke med, men da må han jo først innse at han trenger det. Og selv om han fortjener skikkelig pryl for oppførselen sin, så er det antageligvis ikke veien å gå.

[Anonym bruker]

Jeg vil som regel unngå krangel om det er mulig, før dette tullet startet opp kranglet vi sjeldent, vi begge har som regel trivdes best med å prate ut om ting før det når så langt at det blir en krangel. Er derfor jeg ikke akter å gå fra han på dagen, for dette er rett og slett ikke han!

 

Tengte å prøve å prate med han om det i morgen, da skulle han være hjemme noen timer. Håper bare han vil prate med meg, og ikke drar igang en ny krangel/utskjelling av meg. Men jeg vet jo ikke hvordan han vil reagere før det skjer, han er så totalt ulik det han pleier å være.

[Anonym bruker]

Sorry men du kan like gjerne bare lære deg å leve med det.

Du viser gjennom det du skriver at du ikke kommer til å gjøre noe og godta oppførselen hans og bare vente og håpe han forandrer seg igjen.

 

Jeg lever med depresjon og ja det kan gjøre meg sint, lei og sur men det gir meg ikke lov til å oppføre meg som en drittsekk mot de rundt meg allikevel.

Man kan da ikke finne seg i slik oppførsel i tilfelle han er deprimert eller noe.

han viser at han driter i deg og han driter i barnet. Hva som ligger bak er vanskelig å vite men det betyr ikke at du bare skal godta.

Det går an å sette ned foten og forlange at han skal ta hensyn han også og hvis noe plager han så får han snakke om det som et voksent menneske ikke la det som plager han gå utover familien sin.

 

Sier ikke du skal gå fra han men du kan heller ikke bare godta det blir ikke bedre.

og skulle det være slik at han sliter med en depresjon så vil det at du godtar bedriten oppførsel ikke gjøre saken bedre. Jo mer du godtar jo verre blir oppførselen stort sett. For du godtar dette ja da gjør det ikke noe om jeg...