Dere synes sikkert jeg er forferdelig egoistisk...

[Anonym bruker]

... men samme det, må bare få ut litt steam.

 

Min mann har en sønn fra tidligere forhold som nå skal konfirmeres, og han har 2 barn med meg.

Moren til sønnen og jeg har ikke noe godt forhold, gikk så langt at jeg måtte anmelde henne for trusler og sjikane, mor er psykisk syk og vært innlagt flere ganger. Sønnen har kommet i en lojalitetskonflikt i forhold til sin mor, og det går opp og ned.

Sønnen har aldri akseptert meg eller resten av familien, han er stygg i munnen, får likevel alt han peker på av far, (skjønner greia med at far skal kompansere for et eller annet men det får da være grenser).

Moren ba meg "til helvete å holde meg unna sønnens konfimasjon", og hun har kalt mine barn for horunger og mye annet stygt. Hun er rett og slett white trash som jeg kaller det, totalt blottet for verdier, holdninger og empati (henger sammen med sykdommen hennes sikkert).

Men så hadde hun sagt til min mann at han måtte ta med seg sine to yngste barn (mine) i konfirmasjonen, for det tok seg ikke ut for resten av familien dersom sønnens småsøsken ikke var tilstede. Over mitt lik!

Mine barn skal aldri i nærheten av det utyske der, og hvorfor skal mine barn stille opp for en bror som bare snakker stygt til de og skaper situasjoner hvor de slår seg.

Nå blir jeg sikkert bombadert av dere som mener hvor forfredelig jeg er,det får så være :-) Ha en fortsatt fin dag.

[min<3]

Hva sier tøffel mannen din da?

[eaglebeagle]

Hm, ikke enkelt det der. Om moren er såpass syk, fungerer trolig ikke sunn fornuft - for det ville jo vært at dere er med i konfirmasjonen alle sammen. Vi har barn litt sammen, og hver for oss, og når de to første komfirmasjonene skjer om et par år, har vi avalt å leie lokale med hele storfamilien, med ekser + partnere + halv/stesøsken/bonusbesteforeldre osv. Det burde jo være mannen din som holder denne dialogen med eksen og sønnen, kanskje dere skulle be om et møte hos familievernkontoret? Altså, om du ønsker å bidra til et bedre klima da? Det høres jo vanskelig ut, men kan hende er det håp? Dere skal jo leve i hverandres verdener lenge tenker jeg... Lykke til!

[Gjest Heartbroken]

Du har helt rett. Du er egoistisk og usympatisk. Hvorfor trenger du å skrive om det her for å få det bekreftet?

 

Du skjønner tydelig ikke hvordan det er for et barn å vokse opp med en psykisk ustabil foreldre, og at denne gutten sikkert strever for harde livet å finne en måte å håndtere en situasjon han helt uskyldig har havnet i.

 

Det er mor og far som har sviktet, og at du straffer gutten ved å nekte småsøskena å delta på hans store dag, gjør deg ikke hakket bedre enn ekskona til mannen din!

 

Du straffer et barn for hans foreldres synder - skamme deg burde du!

[Milla Vanilla]

Her bør jo mannen sette ned foten og si at du også skal komme i konfirmasjonen. Han betaler da halvparten av utgiftene og har like mye å si som moren. Synes han dette er ok da?

Ville aldri sendt mine to fellesbarn om ikke jeg også var invitert, så her får du min støtte fullt ut.

[eaglebeagle]

Du setter jo også mannen din i en vanskelig situasjon? Denne gutten er jo i en umulig situasjon stakkars, og han trenger jo å trygges på sin plass i din familie, selv om du synes han er avvisende. Jeg synes det høres ut som om familien din trenger hjelp jeg, hjelp til å finne sammen og finne en kommunikasjonsform som bidrar til å løse situasjonen, snarere enn å skjerpe den som nå. Uansett - det er ikke enkelt.

[Anonym bruker]

Hvis moren er så syk som du sier regner jeg med at gutten bor hos dere og deter dere som arrangerer konfirmasjonen. Da har jo ikke hun så mye hun skulle sakt, men det ville være ufint av dere å nekte henne å komme.

[Gjest Heartbroken]

Her bør jo mannen sette ned foten og si at du også skal komme i konfirmasjonen. Han betaler da halvparten av utgiftene og har like mye å si som moren. Synes han dette er ok da?

Ville aldri sendt mine to fellesbarn om ikke jeg også var invitert, så her får du min støtte fullt ut.

 

DINE fellesbarn? Hvor er mannen din i dette bildet da? Har du full råderett over barna?

 

å bruke barn for å hevde sin rett viser virkelig hva slags menneske du er!

[Anonym bruker]

Vel Heartbroken.. Jeg kan opplyse deg om det at jeg har 2 eldre barn som har en psykisk syk far, så jeg vet mer enn godt nok hvordan det er for et barn, og jeg jobber selv innen psykiatrien. Det var etter råd fra mine kolleger jeg gikk til det steget å anmelde henne, jeg holdt igjen, men måtte til slutt få en ende på situasjonen. Jeg tilhører de av oss som mener at all adferd ikke skal forståes ihjel, det finnes en grense for alt, også hva barn kan tillate seg. Og hva mine barn angår viser de tydelig at de ikke trives med broren.

Mannen min er en tøffel her dessverre, men det spørs om han snart ikke må tøffle videre alene ;-)

[Milla Vanilla]

Så bra Heartbroken at du vet hvordan menneske jeg er

[Gjest Heartbroken]

Så bra Heartbroken at du vet hvordan menneske jeg er

 

Du viser tydelig hva slags menneske du er med holdningen til DINE barn, så i akkurat denne situasjonen "vet" jeg hva slags menneske du er ja.

 

Men du har sikkert dine gode sider du også

[Gjest Heartbroken]

Vel Heartbroken.. Jeg kan opplyse deg om det at jeg har 2 eldre barn som har en psykisk syk far, så jeg vet mer enn godt nok hvordan det er for et barn, og jeg jobber selv innen psykiatrien. Det var etter råd fra mine kolleger jeg gikk til det steget å anmelde henne, jeg holdt igjen, men måtte til slutt få en ende på situasjonen. Jeg tilhører de av oss som mener at all adferd ikke skal forståes ihjel, det finnes en grense for alt, også hva barn kan tillate seg. Og hva mine barn angår viser de tydelig at de ikke trives med broren.

Mannen min er en tøffel her dessverre, men det spørs om han snart ikke må tøffle videre alene ;-)

 

Da syns jeg egentlig det er enda verre - du kan ikke skylde på uvitenhet engang!

 

Ikke sikkert det er det største tapet for mannen om han må tøfle videre alene heller da....

[Anonym bruker]

Hehe... du vet helt klart ikke hva du uttaler deg om Heartbroken...

Noen lever livet sitt via nettet, du er kanskje en av de...

 

Psykatri har du ingen insikt i forstår jeg, burde lese litt om det du... :-)

[eaglebeagle]

Med den respektfulle måten dere kommuniserer på over, er det ikke lenger overraskende at det blir konflikter. Uansett hva man mener, er det en stor tapende part her, og det er han som skal ha den store dagen sin. Han har det åpenbart vanskelig på alle måter, ikke bare er han midt i puberteten, men han står midt i en voksenkonflikt, med en erklært psykisk syk mor. Jeg tenker at du er den voksne her, og må ta den voksne rollen, siden faren ikke ønsker å komme på banen. Du kunne jo invitere konfirmanten til en samtale. Han kan jo ikke være ukjent med konflikten. Si at du ønsker å bidra til at han får en flott dag, og om det er sånn at han ønsker å ha søsknene sine med. Hvis han bekrefter at dette er viktig for han, mener jeg du ikke har noe valg som anstendig voksen. Da må du si at du gjerne skulle vært med selv, men at du vet at situasjonen er for vanskelig - si at barna selvsagt kan være med og ønsk han en flott feiring. Så kan du og faren ta en voksenprat med fagpersoner i tillegg. Dersom du jobber i psykiatrien og også har rådført deg der vedr. moren, vil jeg tro du har et nettverk som kan hjelpe deg også i kommunikasjonen med far. Her er det en del å hente kan det synes som....

[Anonym bruker]

Med den respektfulle måten dere kommuniserer på over, er det ikke lenger overraskende at det blir konflikter. Uansett hva man mener, er det en stor tapende part her, og det er han som skal ha den store dagen sin. Han har det åpenbart vanskelig på alle måter, ikke bare er han midt i puberteten, men han står midt i en voksenkonflikt, med en erklært psykisk syk mor. Jeg tenker at du er den voksne her, og må ta den voksne rollen, siden faren ikke ønsker å komme på banen. Du kunne jo invitere konfirmanten til en samtale. Han kan jo ikke være ukjent med konflikten. Si at du ønsker å bidra til at han får en flott dag, og om det er sånn at han ønsker å ha søsknene sine med. Hvis han bekrefter at dette er viktig for han, mener jeg du ikke har noe valg som anstendig voksen. Da må du si at du gjerne skulle vært med selv, men at du vet at situasjonen er for vanskelig - si at barna selvsagt kan være med og ønsk han en flott feiring. Så kan du og faren ta en voksenprat med fagpersoner i tillegg. Dersom du jobber i psykiatrien og også har rådført deg der vedr. moren, vil jeg tro du har et nettverk som kan hjelpe deg også i kommunikasjonen med far. Her er det en del å hente kan det synes som....

Siden mor har sagt at jeg må holde meg unna har sønnen sagt han må ta hensyn til morens ønsker. Jeg har nok gjort mitt for å løse situasjonen, familievernkorntor, barnevern osv osv... Orker ikke jobb 24/7 i det lange løp, hvem gjør vel det ? :-)

[Appelsinpiken]

Synes ikke du er egoistisk, et sted må grensen gå for å undergrave din posisjon i familien.

 

Men synes forslaget om å prate med komfirmanten var veldig bra. Støtter det forslaget.

[eaglebeagle]

Med den respektfulle måten dere kommuniserer på over, er det ikke lenger overraskende at det blir konflikter. Uansett hva man mener, er det en stor tapende part her, og det er han som skal ha den store dagen sin. Han har det åpenbart vanskelig på alle måter, ikke bare er han midt i puberteten, men han står midt i en voksenkonflikt, med en erklært psykisk syk mor. Jeg tenker at du er den voksne her, og må ta den voksne rollen, siden faren ikke ønsker å komme på banen. Du kunne jo invitere konfirmanten til en samtale. Han kan jo ikke være ukjent med konflikten. Si at du ønsker å bidra til at han får en flott dag, og om det er sånn at han ønsker å ha søsknene sine med. Hvis han bekrefter at dette er viktig for han, mener jeg du ikke har noe valg som anstendig voksen. Da må du si at du gjerne skulle vært med selv, men at du vet at situasjonen er for vanskelig - si at barna selvsagt kan være med og ønsk han en flott feiring. Så kan du og faren ta en voksenprat med fagpersoner i tillegg. Dersom du jobber i psykiatrien og også har rådført deg der vedr. moren, vil jeg tro du har et nettverk som kan hjelpe deg også i kommunikasjonen med far. Her er det en del å hente kan det synes som....

Siden mor har sagt at jeg må holde meg unna har sønnen sagt han må ta hensyn til morens ønsker. Jeg har nok gjort mitt for å løse situasjonen, familievernkorntor, barnevern osv osv... Orker ikke jobb 24/7 i det lange løp, hvem gjør vel det ? :-)

Ok, du er ikke alene om å ha sånne problemer, har ikke behov for å utdype egen situasjon - men kort sagt er dette kjent materie. Min erfaring er at det blir lettest å leve for alle, når man ikke fronter egne synspunkter for sterkt, og også setter egen (rettmessig harme) til side for at barna skal slippe konflikter. Hvis sønnen har sagt han må ta hensyn til moren sin, og også ønsker å ha søsknene sine på festen, mener jeg ditt behov bør vike. Selv om det oppleves utrettferdig for deg! Mulig du mener du har gjort ditt mht løsninger, men gi aldri opp er mitt råd. Vi har jobbet i 6 år, og endelig begynner vi se at ting løser seg - og vi er alle vinnere selv om det har gått ned kameler på høykant. Uansett, lykke til!

[Gjest Heartbroken]

Hehe... du vet helt klart ikke hva du uttaler deg om Heartbroken...

Noen lever livet sitt via nettet, du er kanskje en av de...

 

Psykatri har du ingen insikt i forstår jeg, burde lese litt om det du... :-)

 

Og DER gikk du tom for argumenter! Et strålende eksempel på hersketeknikk;)

 

Hvorfor så hårsår, jeg ga deg jo reaksjonen du forventet?

[Gjest Morn du]

Gutten har det nok vanskelig, men du bør i hvert fall høre med han om han virkelig ønsker at deres felles barn skal komme. Det er gutten sin dag, ikke hans mor. Synd at dere har slike forhold, det tar på, men prøv å se litt utenfor og la gutten slippe denne konflikten.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Enig med Heartbroken i det hun skriver og jeg tenker i tillegg at ettersom barna også er fars barn og når det er barnas bror så er det klart at barna blir med. Det er ikke bare dine barn, men også fars.

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

Du valgte en mann ned barn fra før, da også en mor til dette barnet. Skjerp deg, svelg noen kameler

Og ikke straff gutten ved å nekte han sine søsken i sin konfirmasjon. Det vil slå tilbake på deg så til de grader! Sett barnet først, han sliter tydeligvis med denne situasjonen som det er hvorfor vil du ødelegge han? Han er barnet du er voksen påført deg deretter. Skjønner det er kjipt, dette er ikke en konkurranse mellom deg og hans mor dette er en gutt som skal bli voksen og hvilke syn på seg selv vil du gi han?

[Gjest sommerfuggel i vinterland]

Jeg er veldig enig med heartbroken.

Jeg holdt på å dette ut av stolen da jeg leste dette innlegget.

 

Jeg har full forståelse for at det suger at du ikke blir invitert i guttens konfirmasjon, og spesielt om dere har felles barn og har levd sammen i mange år. MEN samtidig, det er ikke ditt barn dette gjelder. Dette er konfirmanten sin dag, han skal få ha moren, faren og søsken til stede. Du er ikke hans biologiske familie, og er egentlig, I PRINSIPPET, ikke en del av hans nærmeste familie. (Da tenker jeg ift at om det skulle bli slutt mellom deg og mannen din så kommer gutten fortsatt til å ha kontakt med pappa og søsken, men ikke deg, det er DE som er hans familie, om du forstår).

 

Men jeg syns dette blir helt feil av alle parter her. Du har faktisk ingen rett til å nekte barna dine og dra, og moren burde ikke nekte deg å komme. Men en ting er sikkert; IKKE bruk søskna hans mot han for å straffe moren hans. Det er ikke gutten som har gjort noe galt her!

[Anonym bruker]

Til Hi, orket ikke å lese alle svarene. Men du virker svært lite empatisk. Kanskje det er du som ikke er helt psykisk frisk? Det er lett å skylde på andre..

[Anonym bruker]

Til Hi, orket ikke å lese alle svarene. Men du virker svært lite empatisk. Kanskje det er du som ikke er helt psykisk frisk? Det er lett å skylde på andre..

[Anonym bruker]

Syns det er litt rart at alle er MOT HI her?

Hun skriver at mamman til konfirmanten refererer til de nye barna som horeunger osv.

Og at den eldste gutten ikke har noe bra forhold til dem.

Likevel syns dere hun burde sende dem i den konfirmasjonen?

Med en tøffelfar som ikke kan ta konflikter, en konfirmant som ikke liker dem noe særlig og som såvisst IKKE kommer til å vise noe mer godvilje når mamman er der, og en psykisk ustan\bil konfirmantmamma si\om tydeligvis hater den nye dama og barna hennes. (beklager, de FELLES barna til nydama og x-en)

Tror ikke jeg ville utsatt barna mine for det altså....

 

Men jeg støtter også forslaget om å ta en prat med konfirmanten.

Så kan han være med å bestemme. Kanskje det blir lettere fro ham også hvis de ikke er der? Da slipper han jo å ta parti med/mot mora.

Ofte er det jo pengene som er viktige for konfirmanten da, ikke hvem som er der... ;-)