Vi vil ha tette barn, så er vi ferdig med det...

[Gråsonen]

Jaja..Og verden går mirakuløøøøøst videre!

[Anonym bruker]

Ser det er en stund siden dette innlegget er skrevet,men skyter inn for det... hva er greia med to tette???? En trend spørr du meg,et barn er et eget individ kan det ikke få vente med søsken å slippe jaget med å måtte dele oppmerksomheten med en bror/søster eller å ha to dødslitene foreldre! Skammelig å skal utsette barnet for noe sånt,vent heller til ungen er bleie tørr og kan ta del i det hverdagslige å heller være til hjelp når bor eller søster kommer la de være stålte av søskna sine evt. Å det er ikke noe galt i bli foreldre etter fyllte 30, snarer så vill jeg vell si at man er mere modne,hus,penger og jobb er på stell. det er så mange mødre dere ute som værken fulfører eller bidrar til heimen noe annet en gå gå hjemme å klage å syte hvor tøft det er med tre unger at de er konstant slitene å ikke kan støvsuge en gang skal ha hele verden til å forstå dem.

Er selv mor jobber 100% å har alikavell tid til mann og barn,vasker mitt eget hus. Er det virkelig så viktig med to tette eller flere da!

 

Anonym poster: 7ce40ad8010c4b333f270772b7f057fd

[Anonym bruker]

Å gÅ gravid, føde ogta seg av ungene den første tiden er et nødvendig onde mn mÅ gjennom for Å fÅ gleden av Å ha større barn. Hva er sÅ galt med det? Man trenger davel ikke like alle sider ved foreldrerollen for Å være gode foreldre.

Helt enig med deg. Jeg elsker at ungene mine begynner å bli store. Skulle gjerne tatt dem ferd i 4-5 årsalderen.

 

Anonym poster: 68d664e4fdc7b978e8ad219a777c98ff

[anonymemammaen]

Jeg kan finne på å si akkurat det, men ikke fordi jeg bare får barn bare for å få, uten et ønske om det. Grunnen er fordi jeg da får gjort meg ferdig med småbarnstiden når vi først er i gang. Jeg tenker når jeg først er blitt vandt med våken-netter, bleieskift og travle hverdager, så er det lettere å få et nytt barn mens man allerede er i denne perioden. Men jeg stortrives med de små barna mine, og ønsker ikke at de skal bli voksne helt enda.

 

Helt enig!

[nistepakka]

Å gÅ gravid, føde ogta seg av ungene den første tiden er et nødvendig onde mn mÅ gjennom for Å fÅ gleden av Å ha større barn. Hva er sÅ galt med det? Man trenger davel ikke like alle sider ved foreldrerollen for Å være gode foreldre.

 

Vet du, at der er jeg veldig uenig med deg! Jeg mener at om man ikke elsker Å ha baby i hus, sÅ bør man hvertfall LIKE alle sider av foreldrerollen. Ikke som i at man syns det er superhyggelig Å ha vÅkenetter og spysyka i hus i ukesvis, men nÅr du sier at Å føde og ta seg av et nyfødt barn er et nødvendig onde, syns jeg det høres ganske ille ut!

 

Et barn kommer som et komplett lite menneske som skal gjennom forskjellige faser før det blir voksent, og hvis foreldrene anser forskjellige faser som et nødvendig onde, bør man kanskje se litt pÅ holdningene sine?

 

Jeg synes også graviditet og babytid var et nødvendig onde. Har gått gjennom det to ganger og det holder i massevis. For meg handler det ikke om at jeg ikke var glad i ungene mine da de var babyer, for det var jeg. Elsket dem over alt på denne jord da også.

 

Greia for meg er rett og slett at babyer er dørgende kjedelig og det er mye styr. De kan ikke snakke, gå, spise selv, man må ha med vogn over alt, ekstra mat, det er våkenetter, osv, osv. Jeg liker det rett og slett ikke og har ingen lyst til å gå tilbake til det.

 

Betyr det at jeg er en dårlig mor, bare fordi jeg synes tiden etter fylte to år er mye mer givende enn tiden før? Niks! Og, ja, det er godt å være ferdig med det!

[♥Madam Mim♥]

Planla rundt 3 år mellom våre vi nettopp for å kunne nyte småbarnstiden med begge to!!

Nå fyller eldste snart 3 år og lillebror kommer i mai. Da er det tilbake til litt nattevåk osv, mens storesøster klarer masse selv og synes sikkert det er gøy å hjelpe litt til osv.

 

Var også veldig heldig med jenta som sov natten gjennom fra hun var rundt 3 uker så vi kunne uten problemer ha klart to tette. Nestemann nå kan selvsagt bli stikk motsatt, det har vi ingen garanti for :-)

 

En veldig positiv ting med å få to tette er vel at de har glede av hverandre og kan leke med hverandre fra et tidlig stadie. Når det blir så mye som 3 år eller mer mellom så tar det sikkert litt lenger tid før de leker sammen :-)

[Anonym bruker]

Har aldri tenkt over at det er et negativt utsagn, jeg.. Brukte det nok mer før jeg fikk barn selv, men blir ikke fornærmet om noen sier det om våre 3 tette..

 

Anonym poster: 7c4070ed52ace7d181009ba154819413

[Gjest sussie77]

Jeg har to tette. Har vel også sagt at nå blir vi fort ferdig med det. Men mener vel heller å si at vi tar småbarnstiden samtidig på en måte. Slippe å begynne på nytt når den eldste har blitt stor. Men jeg elsker småbarnstiden og vil jo ikke at den skal bli fort ferdig.

Og det er jo mer hektisk med to små enn en. Så hvis man syntes småbarnstiden er forferdelig slitsom, så hjelper det jo ikke å få to tette. Men jeg har alltid sagt at jeg ville ha enten 1 barn eller to tette. Og endte opp med to og veldig fornøyd med det.

[Anonym bruker]

Ser det er en stund siden dette innlegget er skrevet,men skyter inn for det... hva er greia med to tette???? En trend spørr du meg,et barn er et eget individ kan det ikke få vente med søsken å slippe jaget med å måtte dele oppmerksomheten med en bror/søster eller å ha to dødslitene foreldre! Skammelig å skal utsette barnet for noe sånt,vent heller til ungen er bleie tørr og kan ta del i det hverdagslige å heller være til hjelp når bor eller søster kommer la de være stålte av søskna sine evt. Å det er ikke noe galt i bli foreldre etter fyllte 30, snarer så vill jeg vell si at man er mere modne,hus,penger og jobb er på stell. det er så mange mødre dere ute som værken fulfører eller bidrar til heimen noe annet en gå gå hjemme å klage å syte hvor tøft det er med tre unger at de er konstant slitene å ikke kan støvsuge en gang skal ha hele verden til å forstå dem.

Er selv mor jobber 100% å har alikavell tid til mann og barn,vasker mitt eget hus. Er det virkelig så viktig med to tette eller flere da!

 

Anonym poster: 7ce40ad8010c4b333f270772b7f057fd

 

Det er da ingen mote å få tette barn? Tette barn har vært et vanlig fenomen i århundrer. Før i tiden hadde man gjerne store og tette barneflokker siden de manglet prevensjon i tillegg til at det var praktisk.

 

Jeg for min del velger en flokk på 3 barn med to år i mellom. Jeg syns det er greit at barna har nogenlunde lik alder slik de leker godt i lag. I tillegg syns jeg det er fint at vi kan tilpasse fritid og ferie etter alderen på barna.

Jeg syns også det er greit å bli ferdig med småbarnslivet i en periode av livet. Ikke fordi jeg var mindre glad i barna som babyer, men jeg syns kolikk, nattevåk og bleieskift er slitsomt. Derfor ønsker jeg ikke å strekke den perioden lenger enn nødvendig.

 

Anonym poster: ea24c97155256a88d67473be0c7ba94b

[Anonym bruker]

Tror nok det er mange som får tette barn nettopp fordi de vil bli ferdige med "det værste" ......som skulle ha vært det beste....

Man vil hele tiden at de skal bli større, istedenfor å glede seg over hver alder og dens sjarm en annen ting, klarer foreldre å gi det som trengs til 2 eller 3 små? Eller har de egentlig bare overskudd til en liten om gangen? Dagens samfunn er dessverre ikke familievennlig, tiden strekker ikke til!

Har 2 barn med stor aldersforskjell, og er veldig glad for det jeg hadde slitt fælt hvis jeg skulle hatt 2-3 små og samtidig vært i jobb.

Skjønner ikke hvordan noen får det til jeg, mtp at hvert barn skal følges opp, henting/bringing, middag, lek, kos, bad og husarbeid. Det sier seg selv at man ikke klarer alt dette i lengden. Spørsmålet er hvem/hva går det ut over? Håper ikke det er barna!

 

Ikke alle trives like godt med babyer da. Jeg er en av disse "dårlige mødrene" som ikke likte babyfasen. Virkelig ikke. Jeg elsker min sønn, men det er først når han passerte 2 år at jeg begynte å trives i rollen som mor. Jeg ser med beundring på mødre som kan kose i timevis med spedbarnet sitt, for den evnen har jeg ikke.

 

Når det er sagt har vi ikke hatt 2 tette, for vi ville aldri klart det mtp at etter 8 mndr begynte jeg å gå i veggene hjemme. Har begynnt å manne meg opp til en babyperiode til, blir i så fall minst 5 år mellom de 2.

 

Jeg digger 3-4 åringer, kunne glatt adoptert 2 til om ikke min mann var så opptatt av å ha egne barn. Heldigvis er han kjempe flink med babyer.

 

Anonym poster: 121b51d31742678c91f5ec2f70d82593

[Caprica]

Jeg er en av de som sier dette, og det er fordi jeg ikke ville orket å "begynne på nytt" når ting endelig roer seg. Vi hadde 2 år og 9 mnd mellom nr 2 og 3, og det ble for langt sprang i alder synes jeg.

 

Vi er all ulike. Jeg har elsket barna mine hele veien, også som babyer. Jeg har bært på dem, ammet dem, kost med dem, bysset på dem så ryggen nesten har gått i to, samsovet, løpt etter, plukket ned fra bord, reddet unna bilveier, løpt enda mer etter, sprettet opp fra stolen midt under måltider for å plukke opp gråtende baby, satt meg selv til side og gitt dem all den trygghet, nærhet og kjærlighet som de har trengt, og hjertet mitt har nesten gått is tykker av kjærlighet til dem også når de var små.

 

MEN, det betyr ikke at jeg har likt å bære på dem til det verker i alle muskler, likt å amme, likt å samsove, likt å sitte i timesvis i ett mørkt rom å holde i hånden til en urolig baby for å gi trygghet, likt å aldri få spise et måltid i fred, trivdes med å galoppere etter en unge som er "over alt" osv. Disse tingene er ting som har slitt meg ut. Aner du hvor trøtt en blir av å sove bare 3-5 timer oppstykket søvn natt etter natt i flere år? Bare for å nevne noe. Dessuten synes jeg det er vanskelig å finne på ting med babyer og små barn. Det er ikke alle som trives i vogn, bæremeis, MeiTai osv, og da blir en fort litt låst til huset.

 

For meg er det enklere med større barn, altså fra ca 3-4 år og oppover. Jeg blir ikke mer glad i barna mine fordi de er eldre, men jeg synes de krever så utrolig mye mindre av meg da at jeg får mer overskudd til dem. Og det er enklere å finne på ting med dem som jeg også liker. For ja, jeg synes ikke å lese samme pekebok opp igjen x-antall ganger og sitte i sandkassen er lykke på jord. Jeg liker å gå turer, gå på museum, gå i svømmehall (uten å måtte tviholde på en baby/småungene hele tiden), tegne, perle, pusle osv med barna. Uten at alt skal bli stress fordi de er for små til å klare ting eller forstå. Derfor ville jeg blir fort ferdig med småbarnstiden. For å ikke bli værende i den for "evig", for å faktisk bli ferdig og få overskudd. Jeg skjønner at ikke alle forstår tankegangen min, men det er dette med empati da, kunne prøve å sette seg inn i andres tankegang og følelser. Ikke alle trives med babytid og småbarnstid selv om de elsker barna sine over alt på jord også når barna er helt små. Er de virkelig så vanskelig å fatte at man da vil bli fort ferdig med den tiden?

 

 

Veldig bra innlegg!!!

Jeg er så enig, så enig :-)