Lurer på noe ang overvektige

[Anonym bruker]

Jeg tenker at alle oppegående mennesker i dagens samfunn er såpass opplyste at de vet at spiser man (mye) usunn mat så blir man feit.

Det jeg da lurer på er hvorfor så mange velger å fortsette med dette kostholdet når de selv ser at de eser ut og blir større og større.

 

Har feks ei venninne som har lagt på seg 15 kg på ett år. Hun spiser mye usunn mat og godteri og potetgull hver dag. I tillegg går det ned masse sukkerholdig drikke. Hun klager over hvor mye hun har lagt på seg og sier at nå skal hun slanke seg altså. Jeg sier til henne at hun må begynne med å legge om kostholdet sitt, men det virker som om det er veldig vanskelig.

 

Jeg for min del har nå gått sakte men sikkert ned i matchvekt igjen etter to tette svangerskap. Ved hjelp av sunt kosthold og en jobb der jeg er veldig aktiv. Jeg har ikke syntes det har vært vanskelig i det hele tatt fordi jeg har sett for meg målet mitt, som var å bli slank igjen. Det jeg syntes var vanskelig var å være overvektig. Har gått ned nesten 30 kg hvis noen lurer.

 

Hva er deres tanker om dette?

 

Jada, jeg vet at noen har sykdommer som gjør at de ikke går ned i vekt, men det gjelder langt ifra alle..

 

Det har aldri vært flere overvektige enn i dagens samfunn.

Vi henger 10 år etter USA. Og nå kommer det snikende her i Norge også. Synd og leit.

Jeg selv tåler ikke mye av utskeilser. Og jeg må være i aktivitet. Man må ville det tror jeg. Vi mennesker er vanedyr. å komme seg ut av en vane er krevende. Miljø. Påvirkning fra andre. Det er mange faktorer som kan spille inn hos din venninne.

Du har jo gjort en bra jobb. Virker som det er maNGE HER SOM er litt misunnelig på deg. Du har jo klart det kjempe fint. Vanskelig er det, og nettopp derfor kan du være stolt av deg selv. Akuratt som det er med røyking, noen slutter på dagen, og er røykrfri resten av livet. Andre prøver 10 ganger før de klarer det. Andre prøver 5. Vi er alle forskjellige, og det er mange veier til ROma.

[Anonym bruker]

Veel.. når legen klarer å ikke oppdage at en har hatt en sykdom som gjør det vanskelig å gå ned i vekt før etter mange år med slanking uten resultat så er det jo et problem å finne frem motivasjonen..

 

Ikke lett å prøve å endre holdninger heller med depresjoner som ender opp i å kaste seg over mat som gir en herlig rus for så å gi enda dårligere samvittighet.

 

Er heldigvis på bedringens vei nå, eneste er at jeg har en rygg og en kneskade som ikke er på gli og det er derfor vanskeligere å finne motivasjonen.

 

Og nei, lege og div vil ikke hjelpe for jeg har ikke et stort nok vektproblem visstnok (135 kg, 169 cm høy)!!

 

Så her må jeg ordne meg selv.

[Anonym bruker]

Veel.. når legen klarer å ikke oppdage at en har hatt en sykdom som gjør det vanskelig å gå ned i vekt før etter mange år med slanking uten resultat så er det jo et problem å finne frem motivasjonen..

 

Ikke lett å prøve å endre holdninger heller med depresjoner som ender opp i å kaste seg over mat som gir en herlig rus for så å gi enda dårligere samvittighet.

 

Er heldigvis på bedringens vei nå, eneste er at jeg har en rygg og en kneskade som ikke er på gli og det er derfor vanskeligere å finne motivasjonen.

 

Og nei, lege og div vil ikke hjelpe for jeg har ikke et stort nok vektproblem visstnok (135 kg, 169 cm høy)!!

 

Så her må jeg ordne meg selv.

 

og grunnen for at vekta gikk oppover var vel fordi jeg ble mobbet fra dagen jeg begynte på skolen. Og ikke èn dag fra jeg begynte på skolen og til jeg var ferdig på videregående gikk uten at noen mobbet meg. Jeg var smålubben i 2. klasse når jeg begynte på skolen. Men jeg ble jo større etterhvert som årene gikk. I 7. klasse veide jeg 70 kg. Innen 1. året på videregående var slutt var jeg oppe i 100.

 

Nå har jeg ett svangerskap bak meg, gikk opp 30 kg (til 145), men har gått ned 10 kg nå etter fødselen (gikk ned 15, men etter jeg måtte gi opp amminga gikk jeg opp igjen 5 kg).

[Anonym bruker]

Jeg er faktsik enig med HI her. Probelmet er at alle skal slanke seg,- men det er ikke det man må begynne med. Man må legge om livsstilen, hvis ikke blir det bare kortvarig lykke. Det er lett og slanke seg,- iallefall i starten. Man spiser lite og sundt, trener masse og resultatene lar ikke vente på seg. Men så går det en stund, og man innser at til tross for noen få måneder blodslit (???) så ser man ikke ut som Heidi Klum, eller Kate Moss.....Man ser ut akkurat som før, bare litt smalere og litt mer sliten og litt surere.....

 

Hadde de som er overvektig første og fremst begynt og legge om livsstilen sin,- og latt vekt være vekt og fokusere på helsa si og velvære istedet for cm her og der, så hadde alle greid og komme ned i sunn vekt. Noen vil alltid ha "Noen kilo ekstra",- det er der genen slår til, men ingen ville vært 20 til 30 kilo overvektig. Men man har ikke tid til og vente 2-3 år på og gå ned 20-30 kilo..Det skal helst skje i går...

 

Jeg er hellig overbevist om at man må bytte ut uvaner med GODE vaner, litt etter litt...Hver vane som byttes ut, vil føre til noen kilo ned etter en stund, Envher endring man gjør bør i tilgge være noe man ser for seg og leve med,- resten av livet. og kutte ut sjokolade helt, eller trene hver dag er vel ikke noe man kan se for seg resten av livet,- er det? Dette vil føre til en vektnedgang som en "bivirkning" av sunnere livsstil. For noen kan første steg være og kutte ut brus alle dager untatt fredag og lørdag. I tilegg kanskej legge inn at to dager i løpet av ei uke skal jeg gå en times tur. I starten å man tenke bevisst på det med brusen, og planlegge for og få gått tur. Etter noen uker vil det bli en del av hverdagen og ikke noe man bruker tid og krefter på og få til. DA først kan man ta neste endring,- som kan være så enkelt som og ikke lage seg mat etter kl 2000..Innen den tid inntas kveldmaten, på kjøkkenet,- og den skal smøres opp/heller opp, og alt skal ryddes bort etterpå, så spiser man og etter den tid,- ikke inn på kjøkkenet (dette gjelder ikke i helga da kanskej)... Dette var en av de mest effektive tiltak jeg gjorde. For kveldsmaten var ofte når ungene endelig var i seng, jeg hadde gjort unna det som måtte gjøres, og man inntok maten foran tv, med et godt program og man fikk "Lyst på noe godt" og kose seg med fordi man fortjente det.. Nå spiser jeg kvelds sammen med barna og kjøkkenet er forrbudt sone etter den tid...Etterhvert kan de første endringen man gjorde utvides, fordi det føles naturlig. I starten var 2 gåturer i uka nok "for resten av livet" etter et år/halvannet kan det hende man ser for seg to timeslange gå/joggeturer og 2 økter med styrketrening som noe man fint kan takle resten av livet. Men man starter ikke med det om man ikke har vært aktiv fra før......

 

Nok om det. Men jeg finner det litt paradoksalt at mange vil ned i vekt, men om det ikke går fort nok, så gidder de ikke prøve..."min måte" vil kreve 3-4 (brukte selv 3 år på knapt 20 kilo) år på 30 kilo antar jeg,- men da slipper man slanke seg, man gjøre ikke større endringer enn man faktisk tror man greier,- og man får en vektnedgang som er naturlig i forhold til den livsstil man endrer til. Man slipper og jobbe for og opprettholde vekta når ønsket vekt er nådd,- og sjansen for og være sunn og slank resten av livet er stor....Men nei, TRE år på og gå ned iv ekt? DET har jeg ikke tålmod til, men tålmod til og være tykk resten av livet,- det har de liksom?

 

FOr mange er fedmen en sykdom, men mange gjemmer seg bak den unnskyldning at "de bruker mat som trøst",- eller som substitutt for noe annet. ALtså, maten er ikke problemet, det er noe annet...Sannheten for de mange av de er at de FøRST ble tykke, så begynte de og mislike seg selv,-. og først da begynte de "bevisst" og bruke maten som trøst/hjelp. Også fortsetter man og leve som før, fordi det er ikke ens egen feil at man er tykk, at man tyr til mat,- det er "alle andre" sin feil, samfunnet sin feil, mobberne fra barneskolen sin feil, den dårlige økonomien sin feil, kjæresten som ikke elsker en sin feil....osv osv.

 

Nei, jeg tar ikke alle under en kam, noen sliter virkelig, men de har gjerne vektproblem fra tidlig i livet...EN person som alltid har vært slank, tatt vare på seg selv, som blir gravid, legger på seg og dermed forblir "gravidetykk",- det er vel helst de jeg tenker på..Og føler jeg kan si det jeg sier i og med at jeg selv la på med 40 kilo da jeg var gravid,- og brukte 4 år på og få vekk alt, 3 år på de siste 20 altså..Men jeg kunne fortsett og leve som før og forblitt 20-30 kilo overvektig, fått et barn til og fått enda 10-15 kilo ekstra og fortsatt ikke lagt inn en innsats for og gå ned...Hadde det DA vært riktig og si at jeg forble tykk fordi jeg brukte mat som "substitutt"?? For akkurat dette scenarioet er vel historien til mange av kvinnene som er overvektig rundt omkring? Man legger på seg under graviditet, men har ikke tålmod eller viten nok om mat, kropp og trenign til og prøve og komme seg ned til utgangspunktet igjen...Også skylder man på "at man har problem" derfor ble og er man tykk......

[Anonym bruker]

Jeg er overvektig og ex- røyker. Det var kljempelett å kutte ut røyken etter 10 år. Røyksuget var enormt det første halvåret/ året, men det går jo greit når man ikke har røyk i hus. Og er gravid. Jeg sluttet ikke for min egen del men for barnets...

 

Mat må man imidlertid alltid ha, og mitt vektproblem handler om mitt egenverd som er på bunn og det spiller ingen rolle hvor mye jeg spiser eller hvor tjukk jeg blir for jeg er verd så lite uansett. Skulle ønske jeg syntes at jeg selv var verd en ekstra innsats og omtanke, men sånn er det ikke.

[Anonym bruker]

Jeg var storrøyker i mange år, men sluttet LETT!

 

Jeg klarer IKKE å slutte å spise litt for mye eller å spise enkelte usunne ting (Jeg spiser ikke godis på hverdager, men litt i helg. Spiser aldri chips. Drikker ikke brus. Drikker ikke alkohol. Så kan man jo bare lure på hvordan jeg stadig klarer å ha et for høyt inntak av kalorier slik at vekten opprettholdes. Går tur noen dager i uka).

 

Man kan jo lure på hvorfor det er sånn. Vet jo godt at både røyking og overvekt er usunt.

 

hilsen eks-røyker på 99 kg..

[Loglady]

Som mange andre her påpeker: Overvekt er koblet til psyken, og det er ofte der forandringene først må skje.

Når det er sagt, ser jeg at svært mange faktisk HAR manglende kunnsklap om hva som skal til for å gå ned i vekt. Utallige eksempler på overvektige som spiser sunt, men ikke klarer å gå ned, og dermed antar at de har stoffskifteproblemer, e.l. Så går man kostholdet i sømmene, som riktignok er sunt, men inneholder alt for mange kalorier. Det er f.eks fullt mulig å få i seg halvparten av dagens kaloribehov gjennom en porsjon gresk salat.

[Anonym bruker]

Folk har forskjellige mål her i livet, slank er ikke like høyt på prioriteringslista for alle. Du synes det er viktig - men vit at mange ikke gjør det, og det er ikke sikkert de synes du fremstår som "flink" selv om du gikk ned 30 kg. Man må velge hva man skal bruke tid og energi på, menyplanlegging og mat får ikke alltid like mye plass i et stressende liv. Og så er det den gruppen som tenker mye på mat - god mat - fordi resten av livet er kjedelig, fælt og feil. Alle har sine grunner til å spise som de gjør - du feks fremstår som kanskje i overkant påvirket av kostholdsdebattene som har herjet mediene de siste årene ?? husk at livet er mer enn en kopp grønn te... enjoy

[Anonym bruker]

Jeg er faktisk litt enig med HI.. Det er et helsemessig aspekt i dette også.. Jeg jobber i helsevesenet, og ser at veldig mange strever med vekt, og at de trenger hjelp til å endre dette. Noen ønsker det ikke, og det er selvfølgelig deres valg.

Jeg er riktignok ikke enig med HI i framstillingen om at alle overvektige er dumme.

 

Jeg er lett overvektig selv etter 3 tette svangerskap med bekkenløsning og uvant mye stillesitting. Jeg kjedet meg og spiste for å ha noe å gjøre... Jeg er ikke dum.. Men når alt gjør så j/&&/%&¤ vondt så ga jeg blaffen, og valgte det som ga meg litt glede...

 

Og det er VANSKELIG å komme tilbake til den smale sti, spesielt hvis målet er å bli slank så fort som mulig... Da er det nesten umulig å gjøre noe med det!!

[Loglady]

Helt enig i at det bør være rom for individuelle forskjeller, osv, og at slankhet ikke nødvendigvis skal være et evig ideal. Men det er litt urovekkende når høy overvekt etterhvert blir et nasjonalt fenomen, som i USA. Det koster helsevesenet mye penger, og forringer livskvaliteten til mange.

[Anonym bruker]

Men hvorfor hadde du behov for å gå med 30 kilo? Eu burd jo inne lagt på deg de kiloene i utgangspunktet om det bare er å trene og spise sunt? Om du har der synspunktet, så synes jeg det er merkelig at du hadde det behovet for å gå med så mye.

Har selv ca 30 kilo jeg bør gå ned, disse kiloene har kommet på gjennom 15 år med spiseforstyrrelser... Bulimi, overspising og tvangstanker når det kommer til mat. Det skal sies at jeg ikke synes det var vanskelig å slutte å røyke, men maten klarer jeg ikke ha kontroll over.

[Anonym bruker]

Folk har forskjellige mål her i livet, slank er ikke like høyt på prioriteringslista for alle. Du synes det er viktig - men vit at mange ikke gjør det, og det er ikke sikkert de synes du fremstår som "flink" selv om du gikk ned 30 kg. Man må velge hva man skal bruke tid og energi på, menyplanlegging og mat får ikke alltid like mye plass i et stressende liv. Og så er det den gruppen som tenker mye på mat - god mat - fordi resten av livet er kjedelig, fælt og feil. Alle har sine grunner til å spise som de gjør - du feks fremstår som kanskje i overkant påvirket av kostholdsdebattene som har herjet mediene de siste årene ?? husk at livet er mer enn en kopp grønn te... enjoy

 

Ingen i min familie er overvektig. Jeg kunne vært et par kilo slankere for å få vekk "bilringen" ette 2 fødsler. Men vet dere hva? Jeg gidder ikke å eksistere på bønnespirer, grønn te, blomkål, kokt gulrot og ekstralett melk, som alt sammen etter min mening smaker skikkelig pyton. Jeg spiser mat fordi det er sunt OG godt, og driter i om jeg ikke ser ut som Heidi Klum osv (har BMI på 21, så er laaangt fra overvektig). Min kropp er ikke designet for å ha slank midje, store pupper og sexy hofter, og det er bare noe jeg har godtatt. Vi spiser ikke godteri hver dag, men blir heller ikke hysterisk hvis vi spiser kakestykke på en onsdag. Jeg liker å kose meg med mat, ikke bruke det som påfyll for magen uansett smak.

[Anonym bruker]

Men hvorfor hadde du behov for å gå med 30 kilo? Eu burd jo inne lagt på deg de kiloene i utgangspunktet om det bare er å trene og spise sunt? Om du har der synspunktet, så synes jeg det er merkelig at du hadde det behovet for å gå med så mye.

Har selv ca 30 kilo jeg bør gå ned, disse kiloene har kommet på gjennom 15 år med spiseforstyrrelser... Bulimi, overspising og tvangstanker når det kommer til mat. Det skal sies at jeg ikke synes det var vanskelig å slutte å røyke, men maten klarer jeg ikke ha kontroll over.

 

*du burde jo ikke*

[Gosseklompen]

Jeg er selv overvektig(veier 100kg faktisk) og er fult klar over det. Men vet dere va, jeg bryr meg ikke! Jeg elsker kroppen min og jeg elsker livet mitt! Jeg har en fantastisk mann og fantastiske barn og nyter livet:-)

[Gjest Hemmeliganonym]

Jeg er avhengig av sukker. Jeg gikk ned 20 kilo så når jeg ble gravid veide jeg 59 kilo. Nå er det 5 mnd. siden fødselen og jeg veier fortsatt 72 kilo. Har ikke klart å gå ned mer enn 8 kilo foreløpig.

Jeg klarer å gå ned i vekt, men synes det er vanskelig

[Anonym bruker]

Hei, jeg er en av disse late, dumme overvektige menneskene du skriver om, hi. Jeg har vært overvektig i mange år nå, og jeg skal ikke finne på dumme unnskyldninger for dette som sykdom osv., det er selvsagt et resultat av for mye mat og for lite forbrenning som har gjort at jeg har blitt overvektig.

 

Jeg vil legge til at jeg utover dårlig kondis er i god form, og alltid har hatt bra blodtrykk, sjelden/aldri er syk osv. Men selvsagt kan overvekt i lengden skape farer for sykdom som man vil unngå.

 

Det er fint for deg, hi, at du klarte å gå ned babyvekten din uten noen større problemer/utskeielser, men det å gå ned 30 kilo etter et svangerskap er faktisk ikke helt det samme som å gå ned mange kilo overvekt som har lagt seg over flere år. Du er sikkert oppegående nok til å ha lest litt rundt fedme og slanking (jeg går i hvert fall ut fra det, siden du mener at vi som er overvektige også burde vite om slikt) til å vite at hvis man har vært overvektig en stund, vil kroppen helst tilbake til matchvekten sin, slik at selv om du slanker deg endel kilo, vil disse straks komme på igjen hvis man spiser normalt igjen.

 

Jeg er blant de som ønsker å gå ned i vekt, men ikke har kommet igang med det. Jeg kan selvsagt finne på mange unnskyldninger for dette, men jeg ser ikke egentlig poenget med det her. Det jeg ønsker å påpeke er at selv om man er et intelligent, oppegående menneske på alle måter, kan faktisk det å slanke seg være en meget tung prosess, og mye tyngre enn å slanke av seg seg 30 kilo babyvekt. å finne motivasjonen når man skal ned mange kilo er tungt, samtidig som psyken spiller inn her, de fleste overvektige har gjerne et usunt forhold (både fysisk og psykisk) til mat som det ikke er så lett å endre i en håndvending.

 

Jeg er vant med at samfunnet diskiminerer oss som er overvektige, mange mennesker der ute ser ned på overvektige mennesker osv., slik som det virker som om du også gjør, hi. Da lurer jeg på om du f.eks. har tenkt over hvilken fare du utsatte barna dine for når du tillot deg selv å gå opp 30 kilo i graviditeten? Jeg, som er overvektig og da tydeligvis dum og alt som er, klarte å holde vekten nede under graviditetene for ikke å utsette barna mine for fare for svangerskapsdiabetes osv. Du, som tydeligvis er slank og flott og har stålvilje og evne av en annen verden gikk opp 30 kilo på 9 måneder, og utsatte da fostrene for farer underveis. Ja, jeg vet at mye er vann, men ikke 30 kilo, altså, i hvert fall ikke når du måtte gå ned disse 30 kilo i etterkant.

 

Dette ble et litt usammenhengdene innlegg, men jeg ønsker bare å få frem at dere som så enkelt kritiserer overvektige mennesker og mener det bare er å "ta seg sammen" kanskje burde se litt på dere selv i stedet for å bruke tiden til å kritisere andre...

[Gjest Miryks]

Jeg er enig, men jeg kaster også stein i glasshus.

Jeg sutrer og klager til gubben over vekta, men like etterpå sitter jeg i sofaen med et glass brus. Midt i uka.

 

Svake menneske, e seie!