Dere med "mange" barn (spesielt der de er litt tette), ang oppdragelse

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal spørre om dette uten at det blir rart, men jeg kjenner så få andre (egentlig ingen) med så mange barn som oss (4) så godt at det er naturlig å snakke med dem om framgangsmåte på å oppdra dem.

 

Vi har jo vært igjennom det å ha ett barn, ha to barn, og ha tre barn.. og nå fire barn. Og det er på en del områder veldig, veldig stor forskjell. Ikke minst når det kommer til å strukturere hverdagene, lære barna tålmodighet og hensyn, ha oversikt som voksen osv. Det er f.eks noe ganske annet å ta med seg fire relativt små barn ut å spise alene som voksen enn bare to barn. Det er mer logistikk å være alene voksen på ettermiddagen når man skal hente i bhg, handle, lage middag, følge opp lekser, gjøre klar til trening, få holdt huset unna å se bombet ut osv med fire barn enn med ett-to barn. Det sier seg jo nesten selv.

 

Men det jeg føler litt på er at mange rundt oss finner oss ganske strenge. Vi snakker veldig mye med barna våres, forklarer, spiller på empati osv, og vi har massevis at tid sammen med dem der vi alltid snakker i en rolig tone og har det koselig. Men i mange situasjon må vi, for å klare å holde kontroll over fire stykk som drar i ulike retninger, også være ekstremt strenge, konsekvente og kanskje litt skarpe og "beordrende" i tonen for å få dem til å reagere fort nok på beskjeder. Og det er vel der jeg føler litt på at andre ser litt på oss og synes vi er for strenge, mens vi føler at vi må det for å ha litt kontroll og dermed hverdager som stort sett er harmoniske og gode. Jeg lurer vel egentlig bare litt på om noen andre her med mange barn kjenner seg igjen i noe av dette? Hvilke tanker har dere rundt det å oppdra så mange "små" på en gang?

[Anonym bruker]

Jeg har "bare" tre og skjønner godt hva du mener. Jeg er nok selv ganske streng og forventer at barna gjør det jeg sier når jeg sier det. Det kan være langt mellom liv og lære, altså, men det er nå uansett det jeg tilstreber, nettopp fordi alt blir så masete og kaotisk hvis ting sklir ut.

Hvis ting fungerer hos dere og stemningen i hjemmet stort sett er fin, så gjør dere nok alt riktig.

Hva sier "folk" at de reagerer på hos dere, da?

[Gjest Antarctica]

Jeg prøver å skjerpe meg der. Kan også høres ut som en nazi-mamma fra utsida. Men jeg jobber med å si det på en OK måte første gang, og må det gjentas, tar jeg en strengere versjon... (har 3)

[Ooops I did it AGAIN]

Er nok litt sånn her også.. Har tre.

Virker ikke som de reagerer på det som blir sagt om man ikke er TYDELIG i måten vi sier det;)

 

Sånn, kan du være så snill å gå ned fra sofaryggen fungerer dårlig på toåringen... hehe.

 

Så får bare andre synes vi er strenge da. Er ikke sint i stemmen selv om vi er litt beordrende - som du kaller det.

[Anonym bruker]

Jeg har et barn og et på vei, er alenemor, og har blitt livredd for å få "Supernanny-cases", så er nok ganske streng/konsekvent til 2-åringen. Jeg har en venninne som har slitt veldig med det motsatte, og de har hatt/har store problemer som følge av at hun aldri har klart å sette grenser.

 

Men vanskelig er det; når er man for streng og når er det helt ok? Det finnes vel ingen fasit på det. Men jeg tror at jeg er oppegående nok til å føle på det selv om jeg hadde trått over en grense.

[Nyttårs barn]

Det er klart at det kreves mer kustus på fire barn enn det gjør med en(slik jeg har)

Tror det da blir viktigere med rutiner og regler. Med få barn kan man lettere ta ting på sparket og tilpasse seg ungen, det er ikke like lett med mange barn.

[Anonym bruker]

Det var forresten et innlegg om noe lignende fra en fembarnsmamma for en tid tilbake, så det er nok et velkjent fenomen. Hun var nazi på at ungene måtte spørre om alt mulig, alt fra å forsyne seg med et eple til å tegne litt. Dette fordi hun var pokka nødt til å ha oversikt over omtrent hver eneste detalj og matvare i huset, forståelig nok når man tenker etter. Klart man kan ha det litt mer avslappet når man bare har ett barn, men med en gang antall barn er flere enn antall foreldre ser man ofte nødvendigheten av strengere regler for å ha en nogenlunde knirkefri hverdag.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Det er ikke så mye folk sier direkte, men det blir en del indirekte kommentarer og litt blikk til tider. Men leggetider og leggerutiner er en klassisk gjenganger. Vi er strenge der, spesielt med rutinene, og det har også ført til at vi nå ha barn som legger seg når de skal uten å tulle i det hele tatt. Aldri noe "skal bare..." på noen av dem, noe som resulterer i kommentarer som "herlighet, det er ikke normalt at unger legger seg sånn, gjør det noe om de styrer litt på da?", eller "Ja, nå er det klart for å beordre dem i seng igjen?" ol. Vi mener det er nødvendig fordi vi hadde klikket om vi skulle hatt fire unger som hver kveld holdt på med "bare litt mer vann da...", "kan vi ikke få være oppe litt mer, bare litt...???", masse tusling i gangene og leggetider som trakk ut i evigheter. Vi skal ha overskudd til barna, vi trenger de skarve timene på kvelden til å hente oss inn igjen

 

Eller er det på ting som bordskikk (våre (med litt unntak av minste på 2,5 år) sitter pent med bordet, snakker med normal stemme, spiser med bestikk, takker for maten og rydder av bordet etter seg), vi irettesetter dem umiddelbart dersom de begynner å tulle seg ved å f.eks late som de raper, roper høyt, stikker hendene ned i glasset for å fiske opp isbiter osv. Vi får da kommentarer på at "gjør det noe om de tuller litt da?" ol, og ja, jeg synes faktisk hverdagsmiddagene hadde blitt ganske uutholdelige om alle ungene skulle sitte og rope synge, rape og tulle...støynivået ville gitt meg hodepine, hehe...

 

Ellers går det mer på at vi i noen situasjoner som ferieland, ved bassenget osv har litt kommandotone på dem "X, kom hit med en gang!", "Nå står dere og venter akkurat her mens jeg følger xx på do!" osv. Vi må vite hvor barna våres er, og at de ikke gjør noe som kan være farlig, og vår erfaring da er at skarpe og korte beskjeder fungerer svært godt, spesielt på de eldste barna. Vi snakker jo ikke slik til dem normalt sett, og barna vet godt at vi ikke kan dra til f.eks bassenget dersom de ikke "lyer" (hater det ordet, men har ikke noe bedre), for da mister vi kontrollen over hvor de er og dermed deres eventuelle sikkerhet. Kanskje litt rart forklart dette her...

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Det var forresten et innlegg om noe lignende fra en fembarnsmamma for en tid tilbake, så det er nok et velkjent fenomen. Hun var nazi på at ungene måtte spørre om alt mulig, alt fra å forsyne seg med et eple til å tegne litt. Dette fordi hun var pokka nødt til å ha oversikt over omtrent hver eneste detalj og matvare i huset, forståelig nok når man tenker etter. Klart man kan ha det litt mer avslappet når man bare har ett barn, men med en gang antall barn er flere enn antall foreldre ser man ofte nødvendigheten av strengere regler for å ha en nogenlunde knirkefri hverdag.

 

Det innlegget så jeg ikke, men det hadde nok vært kjekt å lese Og ja, vi er også litt nazi på at ungene må spørre først, hehe... Ellers kan jeg f.eks risikere at det er tomt for melk når jeg står klar til å begynne på den hvite sausen, eller er tomt for frukt når vi står og kjør klar neste dags nistemat til dem osv. Så kjenner godt igjen dette også. Men godt å høre at det er normalt!

[Anonym bruker]

Jeg er verdens roligste og ganske så tolmodig generelt.

Men er også firebarnamor. De er tett i alder og det er mye armer og bein ;-)

Men i tillegg til å være rolig og tolmodige er jeg svært effektiv. Så når vi skal ta morgenstell så er jeg en kommandant. Det hagler beskjeder i luften og jeg hater sommel og drenering av gjøremål.

Samme gjelder når vi skal kle på oss, inn og ut av bil eller kveldsstell.

Det er helt nødvendig for at vårt familiemaskineri skal gå rundt at kjeften min går i et, terper og småkjefter.

Men bruker høy og bestemt stemme og gir korte beskjeder.

Men ungene er vant til det og føler seg ikke herset med.

Vi er blitt ganske flinke og har svært ofte opplevd at vi er fortere ferdig enn andre med 1-2 barn når vi er på tur. Vi kan være ferdig dusjet og stelt alle seks på 30 minutter.

[Ooops I did it AGAIN]

Skjønner akkurat hva du mener og kunne ikke vært mer enig!

Hvorfor i alle dager skal ungene (1 eller 5), tulle ved matbordet? Hvorfor ikke lære dem bordskikk først som sist? Hvorfor utsette det til uvanene har grodd fast?

 

Har en nevø på 7 år som er som et vilt dyr ved bordet i forhold til vår toårimg... Og de har bare to...

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg er verdens roligste og ganske så tolmodig generelt.

Men er også firebarnamor. De er tett i alder og det er mye armer og bein ;-)

Men i tillegg til å være rolig og tolmodige er jeg svært effektiv. Så når vi skal ta morgenstell så er jeg en kommandant. Det hagler beskjeder i luften og jeg hater sommel og drenering av gjøremål.

Samme gjelder når vi skal kle på oss, inn og ut av bil eller kveldsstell.

Det er helt nødvendig for at vårt familiemaskineri skal gå rundt at kjeften min går i et, terper og småkjefter.

Men bruker høy og bestemt stemme og gir korte beskjeder.

Men ungene er vant til det og føler seg ikke herset med.

Vi er blitt ganske flinke og har svært ofte opplevd at vi er fortere ferdig enn andre med 1-2 barn når vi er på tur. Vi kan være ferdig dusjet og stelt alle seks på 30 minutter.

 

Så fantastisk å lese dette! Vet du, det høres kliss likt ut som til oss. Kommandotone, korte presise beskjeder i ett kjør, jeg hater sommel, og ting går utrolig kjapt siden ungene er vandt til dette. Har også opplevd det samme som deg. At jeg alene klarer å få alle mine fire barn fortere klar for å komme seg ut døren enn en del venninner med ett og to barn, hehe... Men nå er det to (tre) store selvhjulpne da, så det hjelper jo litt på effektiviteten

[Anonym bruker]

Det er ikke så mye folk sier direkte, men det blir en del indirekte kommentarer og litt blikk til tider. Men leggetider og leggerutiner er en klassisk gjenganger. Vi er strenge der, spesielt med rutinene, og det har også ført til at vi nå ha barn som legger seg når de skal uten å tulle i det hele tatt. Aldri noe "skal bare..." på noen av dem, noe som resulterer i kommentarer som "herlighet, det er ikke normalt at unger legger seg sånn, gjør det noe om de styrer litt på da?", eller "Ja, nå er det klart for å beordre dem i seng igjen?" ol. Vi mener det er nødvendig fordi vi hadde klikket om vi skulle hatt fire unger som hver kveld holdt på med "bare litt mer vann da...", "kan vi ikke få være oppe litt mer, bare litt...???", masse tusling i gangene og leggetider som trakk ut i evigheter. Vi skal ha overskudd til barna, vi trenger de skarve timene på kvelden til å hente oss inn igjen

 

Eller er det på ting som bordskikk (våre (med litt unntak av minste på 2,5 år) sitter pent med bordet, snakker med normal stemme, spiser med bestikk, takker for maten og rydder av bordet etter seg), vi irettesetter dem umiddelbart dersom de begynner å tulle seg ved å f.eks late som de raper, roper høyt, stikker hendene ned i glasset for å fiske opp isbiter osv. Vi får da kommentarer på at "gjør det noe om de tuller litt da?" ol, og ja, jeg synes faktisk hverdagsmiddagene hadde blitt ganske uutholdelige om alle ungene skulle sitte og rope synge, rape og tulle...støynivået ville gitt meg hodepine, hehe...

 

Ellers går det mer på at vi i noen situasjoner som ferieland, ved bassenget osv har litt kommandotone på dem "X, kom hit med en gang!", "Nå står dere og venter akkurat her mens jeg følger xx på do!" osv. Vi må vite hvor barna våres er, og at de ikke gjør noe som kan være farlig, og vår erfaring da er at skarpe og korte beskjeder fungerer svært godt, spesielt på de eldste barna. Vi snakker jo ikke slik til dem normalt sett, og barna vet godt at vi ikke kan dra til f.eks bassenget dersom de ikke "lyer" (hater det ordet, men har ikke noe bedre), for da mister vi kontrollen over hvor de er og dermed deres eventuelle sikkerhet. Kanskje litt rart forklart dette her...

 

 

 

*liker* hilsen meg meg et barn og et til på vei. Kan være en problemstilling dette temaet selv om jeg ikke har 3-4-5 barn og

[Magia]

Jeg har bare ett barn, så jeg har ingen erfaring med hvordan det er å oppdra fire tette barn. Jeg vil bare si at jeg rynker ikke på nesen over foreldre som er "strikse" (finnes ingen gode ord for det her...) med sin ungeflokk. Det krever ikke mye fantasi for å klare å se for seg at man trenger å ha litt mer "kustus" på fire unger enn på en, for å få en harmonisk hverdag. På mange måter blir det som i barnehagen: ved matbordet er man nødt til å sørge for at ingen sitter og raper, vrir seg på stolen/benken, putter hendene i glassene osv, for om en av dem gjør det er det også fritt frem for de andre å gjøre det - og en slik situasjon vil man ikke ha.

 

Om du synes selv at det fungerer, og er sikker på at barna dine ikke føler seg kommandert hit og dit dagen lang uten å kunne uttrykke egen vilje, så kjør på! Tipper folk ville rynket mer på nesa om alle fire klatra i gardinene, rapa under middagen, slår seg vrang i butikken osv. Da ville alle hviska "hun der burde ikke fått fire barn, siden hun tydeligvis ikke makter å ha kontroll på dem".

[Gjest Antarctica]

Når du beskriver det mer inngående ser jeg at jeg har det likt som deg, Alva.

Jeg føler også at JA, det gjør noe med tøysing i leggetida eller under måltider. Selvsagt gjør det noe! Begynner man å vase med rutinene (og jeg er i legeme og sjel en impulsiv anti-rutine-person, arggghhh!) så ødelegger man en hel masse. Det får ringvirkninger.

 

Men alle mine rutiner og faste holdepunkter har jo ført til at det tøyses ikke mer ved matbordet! Aldri! Juhuuuuu, jippi, mission accomplished!

 

Ingen som sipper over feil middagsmat mer, ingen roping (den minste sliter generelt med autojustering av lyden, men det er likt både ved bordet og ellers...) og ingen klining med mat osv mer. Alle spiser det de får, tørker seg på servietten, takker for maten og vandrer pent avgårde når de er ferdige.

 

Samme med leggingen: inn på do, inn på badet, skifte, pusse tenner, lese bok, synge sang, kos og klem, ferdig. Godnatt lille venn. Ikke noe hyling, ikke noe "skal bare" eller mamma jeg må tisse, mamma jeg er mørkredd, mamma jeg får ikke sove osv.

 

Og selv om man virker "streng", så er det jo sånne ting som gjør at vi faktisk lett kan ha med alle mine barn og samboerens også på restaurant; fordi jeg veit at de vil sitte pent, spise maten og ikke plage de andre gjestene. Og de kan dra på overnatting hos besteforeldre og tanter, fordi de utgjør ikke en stor ekstrajobb, eller nekter å sovne når det er kveld. Ser bare fordeler i å innarbeide sånne faste poster til å bli ålreit for alle.

 

Mht ordrer og kommandoer i fornøyelsespark o.l. så har jeg et råtips! Når jeg reiste utenlands med både barn og tantebarn (vi har hatt noen ferier sammen) så innøvde vi en strofe av en sang, som jeg gjorde på fullt volum hvis det var noen som var forsvunnet i vrimmelen på stranda eller i parken. De gjenkjente "signalet" og løp i retning lyden øyeblikkelig!

[magica fra tryll]

hm... har ikke lest alt i detalj..men- Vi har 6 barn, men bare 3 av dem er små. Vi er nok litt sånn motsatt, helt bevisst. Vi ønsker at ungen skal få rom til "å tusle litt rundt" på kvelden og ha det rimelig fritt og fint. Akkurat som om de skulle vært ett eller 2. Dette krever selvfølgelig masse innsats og tålmodighet fra vår side, men det er derfor vi har valgt å ha mange barn. Jeg var mye strengere med tvillingene mine, som var mine 2 første barn, enn jeg er nå. Det er fordi jeg helt har endret syn på foreldrerollen og mine egne behov. Mannen og jeg er enige. Mine to første, som jeg fikk med en annen pappa, fikk nok en sånn "effektiv" oppdragelse, der det hendte at folk reagerte på "kommanderingen". Dette skjønner jeg utmerket godt nå i ettertid. Jeg legger enormt stor vekt på alltid å være vennlig fordi jeg gjerne vil ha vennlige barn. Barn lærer aller mest av det de ser at foreldrene gjør. De har ikke bedt om å bli født inn i en stor søskenflokk, og skal behandles vennlig og med respekt, som ethvert lite menneske. Dette betyr IKKE at vi er grenseløse. Ja, vet ikke om den beskrivelsen ga noen mening...-men kunne vel nesten tenkt meg å holde et helt foredrag om emnet...hehe

[Gjest Antarctica]

vennlighet er ikke motsatt av effektivitet...

[Anonym bruker]

Jeg må si jeg lurer på noe etter å ha lest denne tråden:

 

Hvorfor er det sånn at det fremstilles som fint og flott når man kjører ungene etter samlebåndprinsippet, mens det fremstilles som "tull og tøys" hvis man gir ungene rom for individualitet og litt tumleplass? Noe som jeg mener er helt normalt for unger.

 

Det er ikke ensbetydende med uoppdragne unger å gi de litt slingringsmonn altså!

 

Det var vel ikke helt svar på det spurte om Alva, men kjenner jeg blir litt provosert av sånn tråder der det å spille på lag med barna er ensbetydende med fri oppdragelse og det som verre er...

 

Det går faktisk helt fint an å få veloppdragne unger selv om de får tid og mulighet til å styre ting litt mer selv.

 

Men det virker som noen fremstiller verden sort/hvitt for å skjønnmale egne "strikse" metoder.

[Anonym bruker]

Fød 5 barn og prøv sjøl...

[magica fra tryll]

?? Nei, men effektivitet er ikke det samme som kommandering og "beordring". Siden HI spør her, og også får noen reaksjoner fra omgivelsene, så er det vel kanskje noe som skurrer litt??

[magica fra tryll]

Ja, men det er jo akkurat det jeg har gjort. Har født 6 barn og prøvd sjøl;)

[Gjest Antarctica]

Jeg må si jeg lurer på noe etter å ha lest denne tråden:

 

Hvorfor er det sånn at det fremstilles som fint og flott når man kjører ungene etter samlebåndprinsippet, mens det fremstilles som "tull og tøys" hvis man gir ungene rom for individualitet og litt tumleplass? Noe som jeg mener er helt normalt for unger.

 

Det er ikke ensbetydende med uoppdragne unger å gi de litt slingringsmonn altså!

 

Det var vel ikke helt svar på det spurte om Alva, men kjenner jeg blir litt provosert av sånn tråder der det å spille på lag med barna er ensbetydende med fri oppdragelse og det som verre er...

 

Det går faktisk helt fint an å få veloppdragne unger selv om de får tid og mulighet til å styre ting litt mer selv.

 

Men det virker som noen fremstiller verden sort/hvitt for å skjønnmale egne "strikse" metoder.

 

Skjønnmaler dem ikke. Og stemmebruken er noe jeg jobber med. Men det er ikke "samlebånd" selv om man er effektiv og gjør eksakt det samme hver kveld eller ved hvert måltid.

 

Det er heller ikke urimelig å avkreve ungene pen oppførsel ved bordet. Og JO, tull og tøys kan det kalles dersom man stikker handa i vannglasset, lekeraper eller roper ved maten. Eller finner på grunner til å mase mamma ut av sofaen etter leggetid!

 

Et hjem er også et sted der de voksne skal trives, og samfunnet rundt oss krever at vi er på plass til tida enten det gjelder bussavganger, barnehager, åpningstider i butikken og så videre. Så selv om jeg ideelt sett ville ha hatt ungene våkne til de ble trøtte og la seg sjøl, så funker det ikke helt sånn.

 

Tid og mulighet til å styre ting sjøl får man ikke når det er mange i huset - da vil den tida man bruker til litt leking og somling underveis gå utover noen andre. (I en periode var vi 5 barn og 2 voksne her i huset, så jeg veit hva jeg snakker om...)

[Anonym bruker]

Ja, men det er jo akkurat det jeg har gjort. Har født 6 barn og prøvd sjøl;)

 

Men bodde alle hjemme samtidig, da? Du framstiller det som at de 3 største er ute av redet?

[Anonym bruker]

Mht ordrer og kommandoer i fornøyelsespark o.l. så har jeg et råtips! Når jeg reiste utenlands med både barn og tantebarn (vi har hatt noen ferier sammen) så innøvde vi en strofe av en sang, som jeg gjorde på fullt volum hvis det var noen som var forsvunnet i vrimmelen på stranda eller i parken. De gjenkjente "signalet" og løp i retning lyden øyeblikkelig!

 

Haha, tenker trusselen om at du skal gaule i vei i full offentlighet, uansett fikk ungene til å få opp farten!

[magica fra tryll]

Ja, men det er jo akkurat det jeg har gjort. Har født 6 barn og prøvd sjøl;)

 

Men bodde alle hjemme samtidig, da? Du framstiller det som at de 3 største er ute av redet?

Ja alle 6 bodde hjemme en periode. Nå er det en som har flyttet ut:) Og muligens en liten til på vei;)