Feite unger

[Anonym bruker]

Hva sier du til meg som har 2 unger som spiser akkurat det samme og akkurat like mye. De trener like mye og er like aktive begge to. Helt fra fødselen av har den ene vært tynn som en stilk, mens den andre var normalvektig. Hva skyldes det?

 

At den ene har høyere forbrenning enn den andre?

[Gjest Lykkeliggift_]

Hva sier du til meg som har 2 unger som spiser akkurat det samme og akkurat like mye. De trener like mye og er like aktive begge to. Helt fra fødselen av har den ene vært tynn som en stilk, mens den andre var normalvektig. Hva skyldes det?

 

At den ene har høyere forbrenning enn den andre?

 

Akkurat... så det er ikke sikkert den litt fyldigere ungen har usunne vaner. Kan hende at han/hun har lav forbrenning og stor matlyst. Skal man sulte ungen fordi ungen har lav forbrenning? For at han/hun skal se ut som idealene i TV-reklamer?

[lille-my-april]

Feite unger er som regel foreldrene sin feil! Feite foreldre resulterer dessverre også ofte i feite unger.

Dette kommer da ofte av at foreldrene har annet syn på hva som er sunn mat, og hva som er rett mengde mat.

Dere som blir sure for at dette blir tatt opp: på tide å stikke hode opp av sanden og se realiteten i øynene.

[Anonym bruker]

Så altså, da kan jeg konkludere med at overvekt hos barn, ungdom og generelt i samfunnet IKKE eksisterer. Det er ALLTID en medisinsk grunn, eller bare "Normal overvekt".....

 

INGEN foreldre gjør feil når det kommer til barnas kosthold eller deres aktivitetsnivå, det er kun forbrenningen som er forksjellig fra barn til barn..Eller de er syke...

 

Ser man et barn som er så fet at det nærmest triller, så er det IHVERTFALL ikke gjort noe galt hjemme, man skal ikke bry seg, og man må bare anta at barnet er sykt. Og derfor litt stor.

 

Om man ser skolebarn i småskolen ute av stand til og hoppe på en fot, eller vanlig hopp, eller ute av stand til og løpe på en tilnærmet normal måte,- så er det IKKE på grunn av inaktivitet. Barnet er nok sykt. Så man må for all del IKKE bekymre seg, elelr gjøre noe.:Hverken som lærere, helsesøster, tante/onkel eller annen ansvarsperson av det barnet...

 

Det er faktisk dette som argumenteres for i de aller, aller fleste innlegg i denne tråden. Vi sier ikke at barnet DITT er fet, at DU gjør noe feil,- men dere må innse at det GJøRES feil i mange hjem, og barn blir lidende av den grunn, og mister mange muligheter senere i livet. Og også de foreldre som er helt og holdent skyldig i sitt barns overvekt, vil nekte på det med like mange "gode argument" som det dere kommer med her inne.

[.....oceana......]

I barnehagen til jenta mi er det et par unger som er skikkelig feite.

Og da snakker jeg ikke om søte, lubne småtasser, men rett og slett fedme. Den ene er under 2 år, så den ungen kan jo strekke seg og vokse det av deg. Men ungen er seriøst helt firkanta... Haha!

 

Den andre ungen er 5 år, og veldig stor.

Snakker som sagt ikke om lubbenjet, men skikkelig fedme.

Har alltid for lange klær som er bretta opp mange ganger, for noe annet får hun ikke på seg.

Det kan jo være en sykodom sellvfølgelig, noe med stoffskiftet eller noe.

Har ikke sett pappan, men mamman er kosrtvokst og ganske lubben.

 

Men får foreldre med feite barn veiledning eller hjelp?

Tenker at den eldste av disse ungene vil få store prolemer med å få en normal vekt noen gang...

 

Stakkars unger..føler sikkelig med dem...de får sikkert oppføling på helsestasjon. Men synest du nå er en mobber som skriver et slikt innlegg!!

[Anonym bruker]

Jobber i bhg og det er jo av og til noen unger er tykkere. Om det er et problem, veit ikke. Jeg aner ikke om dem vokser det fra seg. Men det som er typisk for dem er at dei har jogurt hver dag med seg, masse pålegg på skivene og dei stopper ikke etter å ha spist 2 skiver som de fleste ungene vil i bhg. Dei har strekt magesekken sin sikkert til ei størrelse som forlanger mere mat og da er jo normalt at dei legger på seg. Når det er snakk om uteaktivitetene - så er dei ungene like aktive som tynne unger, i bhg ihvertfall. Veldig kjekke og hærlige unger var dei til tross for dette! Hun ene var 5 når hun begynte å snakke om vekta si, om det at hun var annerledes enn andre unger.

Jeg tror problemet ligger ved foreldra som ser sin unge med andre øyne enn vi fra utsida. Det er dei som skulle stoppet ungen etter den andre skiva. Det var jo ikke vi som kunne gjøre noe med. Og det er jo så mange som tror, jeg må gi noe godt til ungen min! Hvorfor ikke en tur i lag med ungen istedenfor ei porsjon til av middagen da?!!!

Jeg så ei sending for et par dager siden om ei jente som var ikke 18 men veide over 140 kg. Hun hadde ikke et liv. Var alene og trist på grunn av vekta si men hun kunne ikke gjøre så mye mere med det lengre. Det som skjedde var at hun fikk operert en stor del av magesekken sin og ble tynnere. Gikk ned til 82 kg og ble en helt anna jente. Og hun sa det høyt, hun var ikke lykkelig av å putte i seg masse mat! Men det hadde jo blitt til et mønster i livet hennes.

[lille-my-april]

I barnehagen til jenta mi er det et par unger som er skikkelig feite.

Og da snakker jeg ikke om søte, lubne småtasser, men rett og slett fedme. Den ene er under 2 år, så den ungen kan jo strekke seg og vokse det av deg. Men ungen er seriøst helt firkanta... Haha!

 

Den andre ungen er 5 år, og veldig stor.

Snakker som sagt ikke om lubbenjet, men skikkelig fedme.

Har alltid for lange klær som er bretta opp mange ganger, for noe annet får hun ikke på seg.

Det kan jo være en sykodom sellvfølgelig, noe med stoffskiftet eller noe.

Har ikke sett pappan, men mamman er kosrtvokst og ganske lubben.

 

Men får foreldre med feite barn veiledning eller hjelp?

Tenker at den eldste av disse ungene vil få store prolemer med å få en normal vekt noen gang...

 

Stakkars unger..føler sikkelig med dem...de får sikkert oppføling på helsestasjon. Men synest du nå er en mobber som skriver et slikt innlegg!!

 

Mobber?

[Anonym bruker]

Nå er overvekt så absolutt blitt et problem, og noen ganger er det selvforskylt og noen ganger ikke.

 

Er selv overvektig men har ikke overspist eller spist snop på flere år. Fikk nylig diagnosen PCOS noe som legen sa antakelig var grunnen.

min datter er 5 år, 123 cm lang og 27 kg. altså overvektig iflg alle skjema. grunnet matallergi (melk og gjær) har vi et kosthold som endrer seg lite om dagene og måltidene ser slik ut:

 

frokost 1- 2 knekkebrød (to hvis rugsprø)

 

lunch barnehage 1-2 knekkebrød pluss noen ganger en yoghurt (kan ikke drikke melk og lege anbefalte en yoghurt daglig)

 

middag 1 porsjon (sjelden hun spiser opp alt. har mye fisk og grønt)

 

kvelds 1 frukt el 1 knekkebrød

 

Snop er det kun om lørdager her i huset.

 

tiltross for dette er hun den største ungen i sitt kull og jeg kan legge til at hun er veldig aktiv ifølge barnehagen.

Er det da likevel min feil at hun er lubben? skal jeg slanke henne pga overvekten? ser virkelig ikke hva jeg kan skorte inn på og blir lei av kommentarer på at hun er lubben...

[Anonym bruker]

Dette med vekt er nok en ømt tema for veldig mange.

Selv har jeg alltid vært slank, men husker det var veldig sårt på skolen da det var snakk om vekt. Husker ikke om vi ble veid eller hva. Husker bare at jeg var mange kg tyngre enn mine klassekamerater. Om dette var en av tingene jeg ble mobbet for, husker jeg ikke. Jeg har tung benbygning, og veier mer pga det. Jeg slet med dette i mange år, følte meg feit selv om jeg overhodet ikke var det. Her var det vekta som fortalte om jeg var feit eller ikke. Jeg bruker 2 str større enn hva folk tror, så det hjelper jo litt på at det går den veien (når man tenker på hva idealet er). Har kranglet mer enn en gang når jeg skal handle klær. Som om jeg ikke vet, i en alder av 35år, hvilken størrelse jeg bruker.

Snuppa har dessverre arvet dette fra meg. Hun er slank, men som 5åring bruker hun nå opp i str 10år..

 

En skal være forsiktig med hva en sier til barna, og også huske på at de har store ører. Ei jente som går i barnehagen til snuppa er hva jeg vil kalle tykk, men hun vokser det sikkert av seg. Uansett er hun en kjempeskjønn jente. Det jeg reagerer på her, er at moren overhodet ikke skjuler at hun er flau over at datteren ser ut som hun gjør. Hva kan ikke det gjøre med den vesle jenta? Hun kan jo ikke unngå å få det med seg. Ikke vet jeg hvordan spisevanene i det huset er, men i det tilfellet tenker jeg det er moren selv om er mobberen.

[2 hjertegull :)]

Ang fettceller ønsker jeg å kommentere at det stemmer ikke at de blir ødelagde. Etterhvert som vi legger på oss når cellene et metningspunkt og da formerer de seg, altså de deler seg og blir flere. Når vi da slanker oss og går ned i vekt krymper disse cellene i form, men ikke i antall. Derfor vil kroppen alltid hige etter å være slik den var når den var størst.

 

Ang overvekt hos barn ønsker jeg ikke å kommentere stort, annet enn at vi er alle forskjellige, og det er forskjellige grunner til at vi ser ut slik som vi gjør. Noen tynne, noen tykke, noen midt i mellom. Men også de midt i mellom har ting de plages med.

 

Heldigvis er det hjelp å få for sykelig overvekt, men det er vel sjelden det blir gjort noe før barnet er litt eldre.

 

Og til dere som har barn som er overvektige; Jeg håper dere klarer å lære barna viktigheten av sine egne indre verdier.

I dagens samfunn er det faktisk synd i de som avviker fra "normalen", i begge retningene. Barn kan være grusomme mot hverandre, og derfor er det så viktig at barn med utfordringer når det kommer til utseende har fokus og er klar over sine egne verdier!

 

Selv om min datter ikke er overvektig, håper jeg at jeg klarer å lære henne om andres verdi. Et stort mareritt er mobbing, og ikke bare at hun skal kunne bli mobbet, men likefullt om hun skulle finne på å mobbe noen andre. Jeg ville dødd av skam!

[lille sprelle]

Jeg er ikke så imponert over holdningene du viser frem ved måten du skriver innlegget på. Problemstillingen er imidlertid svært relevant.

Forhåpentligvis tar helsesøster tak i dette og gir familiene hjelp så de kommer på rett vei.

[Anonym bruker]

Her leser jeg at mange sier at overvekt hos barn må gjøres noe med, at man må stoppe etter x antall brødskiver, ikke putte i yogert osv. At ungene legger på seg pga det foreldrene gir dem og ikke begrenser. Magesekken utvides. Fettcellene mangedobles og "forsvinner" aldri. osv osv.

 

Har tidligere skrevet innlegg om datteren min spiser for mye (hun er lubben ja, og 1 år). Da listet jeg opp matinnholdet i dagen, og folk kalte meg nesten for dårlig mor fordi jeg begrenset datteren min i matveien. I tillegg syntes de jeg ga henne mindre mat enn hun "trenger".

 

Så hva skal man gjøre da??

 

Ang helsesøster så har vi ikke fått noen anne beskjed enn at vi ikke skal bekymre oss, hun vokser det nok av seg.

 

Når det er sagt er både jeg og mannen normalvektig.

[Anonym bruker]

Jeg tror nok at de fleste åringene er litt runde det vokser dei nok fra seg!

[Magia]

Det er litt forskjell på 1 år og 5 år da, #37.

[Anonym bruker]

Vi hadde i lokalavisa vår ei reportasje om en barnehagen som har innført sunn bursdagsmat her en dag. Og så dagen derpå var jo det selvfølgelig folk som hadde sendt sine meninger om saken til avisa, sånne korte leserinnlegg bakom avisa. Blant anna ei bestemor, som mente at dette var jo noe tull! La ungene kose seg met kake og brus på bursdagen!!! Da tenkte, ja ja, der kommer det. Det er jo som regel de eldre folka som sier - la ungen få drikke saft og spise is og kake. Etter det som sto i avisa så var foreldra veldig fornøyde at det ikke var kaker til bursdager.

[Anonym bruker]

Mobber #30? Ja, det var dårlig formulert,men tro ikke at jeg viser slike holdninger... Hva man skriver her, anonymt og en anonym bgh er ikke nødvendigvis det man SIER eller viser.

Jeg mobber IKKE denne ungen. jeg er rett og slett bekymra da hun er ekstremt overvektig.

Og hadde jeg skrevet et dukkesøtt innlegg om et overvektig barn så hadde nok ikke så mange giddet å engasjere seg.

 

Ser mange skriver at ungene er litt lubne i den aldren, og det stemmer jo for mange. mange er litt lubne og vokser det av seg i tenårene.

Men hvis dere ser på bildet jeg la ved lenger opp her så tror jeg mange har et forvrengt syn på lubbenhet. (Dette er IKKE et bilde av den ungen jeg snakker om, det er et jeg henta på nettet da noen spurte om et bilde for å vise hva jeg mener)

Jenta jeg snakker om har samme kroppsfasongen som ungen på bildet, kanskje til og med større....

HI

[Gjest Antarctica]

Jeg har kjent på nært hold en del bar som har slitt med stor overvekt. I samtlige tilfeller har foreldrene blitt "blinde" for dette, og det å spise mye og å be om mat av feil grunner (kjedsomhet, trøstespising, søk etter oppmerksomhet osv) har gradvis blitt normalisert i familien.

 

Konkret så var det min tante og hennes barn først - den eldste sterkt overvektig, i dag 25 år og sikkert 120-130 kg. den yngste var undervektig/slank helt til han ble ca 16, slutta å spille fotball og familiens usunne forhold til mat plutselig ble "synlig" også på ham. For spiseforstyrrelser er mer enn det som vises utapå kroppen, det er jo hovedsakelig en psykisk lidelse, men som kan få kroppslige symptomer!

 

I dette tilfellet var det selvfølgelig også snakk om at den største gutten i utgangspunktet hadde litt "anlegg for fedme" (som noen av dere litt fornærma påpeker nå "hva skal jeg gjøre da, når hun er lubben selv om hun spiser sunt" og blabla.) Men nettopp de som i utgangspunktet ER lubne, HAR valpefett i sjarmerende mengder og ikke syns det er særlig morsomt å løpe og bli svett - svikter man dem ikke dobbelt ved å late som at deres medfødte forutsetninger ikke fins? Ved å si at de likevel skal ha akkurat samme matmengde og gotterimengde som en slank unge med høy forbrening? Nei, de skal ikke ha det, for den som forbrenner mye, trenger også mer!

 

Og da tragedien rammet familien, pappaen døde av kreft, da kollapsa mora totalt. Hun uttalte sjøl at "jeg har ikke lyst til å gjøre noe som helst, jeg har bare lyst på noe godt å putte i munnen." Sånn var det i flere år. Rein trøstespising. Med det resultat at ungene da hadde to problemer i stedet for ett: i tilegg til mangel på far, led de egentlig også av mangel på mor. For hennes inngripen i livet deres innebar ikke f eks å ta ansvar for deres velbefinnende. Hun kunne ikke og klarte ikke. Men etter hvert var det så galt at vi grua oss til å besøke dem, fordi et hvert måltid var en krigsskueplass. Den største sønnen hadde et totalt junkie-aktig forhold til mat. Det dreide seg ikke om å kose seg, om å bli mett, om å nyte det eller om å sitte og samtale med andre og hyggeprate mens man åt. Det var rein "sette skuddet"-atferd. Krakilsk over måltidenes innhold, mengde, beskaffenhet. Det var et forum der han endelig fikk mors oppmerksomhet, fordi hun det meste av døgnet var utmeldt og opptatt med sin egen sorg. Gutten fylte mat i et hull som var tomt på grunn av sorg. Men mat er mager trøst, det er derfor det trengs så mye av den...

 

Jeg var barnepike for denne ungen flere somre mens han vokste opp, og har vært oppriktig glad i dem hele livet deres. Men verken av "høflighet" eller andre grunner kunne det falle meg inn å si at han var "litt rund" eller hadde "valpefett". Skal jeg beskrive det barnet, må det være som smellfet. (Noe han visste så godt sjøl, at jeg ville ikke tenke på å si det så han hørte på.) Noen av dere høres ut til å mene at det er vi, observatørene, som skaper problemet ved å bruke ordet fet eller fedme. At det er våre dårlige holdninger som skaper grobunn for mobbing. Men det er ikke det. Fedmen i seg sjøl er så synlig og så hemmende, og å late som at det dreier seg om lubbenhet man vokser av seg - vel, det er et svik mot ungen. Han så ut som gutten på bildet, kanskje fetere.

 

Den andre familien jeg så dette nært oppi var min eksmann og hans to barn som han hadde fra før. Den eldste hans var også som gutten på bildet, og nå er de det begge to. (Da jeg bodde sammen med ham, hadde den yngste ennå ikke kommet dithen, hun var normal til ca 4 1/2 års alder.) Gutten var tykk fra 3-4-årsalder, sprengte alle kurver hos helsestasjonen, hadde med seg to yoghurter (ikke én) til lunsj hos dagmamma og bhg - helt til barnehagen forbød yoghurt. Helsesøster "våget" ikke å si noe fordi hun var nabo og venninne med barnets mor. Da legen og helsestasjonen endelig ble kobla på saken, var gutten ca 8-9 år og hadde ikke kunnet kjøpe barneklær siden ha gikk i førsteklasse. Alt ble kjøpt i str 160 cm eller i voksenstr., og sydd opp i armer og bein. Dvs klær til 14-15-åringer...

 

Eksmannen min gikk på et møte sammen med barnets mor. De var hos lege for å ta tak i dette. Så fortalte han etterpå hva det dreide seg om, det var et slags intervju med dem to omkring hva gutten åt. Da han beskrev sin samtale med legen, ble jeg sjokkert. Enten skjønnmalte de det bevisst, for å framstå som bedre foreldre enn de var, eller så var de faktisk så totalt blinde. Som når rotete mennesker blir "husblinde", var de to "fettblinde". De hadde sittet hos legen og påstått at ungen spiste "sunt og lite". Da spiste han omtrent like mye middag som jeg, (en voksen og ikke veldig tynn dame) og ca dobbelt så mye til brødmåltidene som det sønnen min fikk. Min manns sønn var ett år yngre, og atskillig mindre aktiv...

 

Alt i alt var min manns omgang med mat, med unger og med sannheten store deler av grunnen til at vi to ikke er sammen i dag! F eks knytta han så mye følelser til det med gotteri og spising, at han måtte dytte noe søtt i ungene for å vise at han var glad i dem. Det er ikke nusselig når noen blir sykelig fete av det, og i alle fall ikke morsomt når de andre ungene i huset begynner å skjønne hvodan mekanismene er - og at det alltid er noen som får mer enn andre! En hel pakke kjeks er lik kjærlighet, en halv pakke er lik halvparten så mye kjærlighet... En slikkepinne til hver av yndlingsbarna i bilen på vei fra barnehagen ikke noe til de øvrige. Og så videre. Det ble utallige konflikter av det - ikke bare mellom oss to voksne, fordi jeg reagerte på denne inndelinga - men også mellom barna, og mellom ham og hans barn. Deres kamp for å bli synlige kom fram ved måltidene, og deres kamp for å bli mer elsket ga seg utslag i utallige "jeg er sulten" i løpet av en dag. For da visste de av erfaring at det var den ene replikken i verden som kunne få pappa til å slippe alt annet og levere varene.

 

Samla sett må jeg si at jeg blir skremt og lei meg når jeg ser unger som er så tykke som disse stebarna mine. Jeg får bare vondt. Jeg var glad i dem, men all samhandling var så komplisert, fordi det hele tida dreide seg om å få noe, forbruke noe, spise noe. Alle øyeblikk som ikke var ledsaget av noe godt, var bortkasta. De skulle gå turer, fordi legen la vekt på aktivitet som noe positivt. Men man kan ikke gå en halvtimes tur uten en is, og ikke gå en times tur uten en grillpølse og en kvikklunsj... Faren deres syntes alltid at jeg var kjip, og påpekte ofte at "jeg UNNER ungene noe godt". Underforstått: "du er lite raus som ikke unner dem noe!"

 

Men jeg unner ingen 7-åring å bikke 50 kilo, og jeg unner ikke den gutten det livet han har når han kommer i tenåra og vil ligne alle andre. Han stikker seg ut i alle sammenhenger. Fedme er et gigantisk helseproblem og samfunnsproblem, og alle furtne foreldre som sier "jeg kan ikke for at barnet er tykt" hjelper seg selv mer enn de hjelper ungen.

[Anonym bruker]

Feite unger er som regel foreldrene sin feil! Feite foreldre resulterer dessverre også ofte i feite unger.

Dette kommer da ofte av at foreldrene har annet syn på hva som er sunn mat, og hva som er rett mengde mat.

Dere som blir sure for at dette blir tatt opp: på tide å stikke hode opp av sanden og se realiteten i øynene.

 

App, app,app...... Nå må du ro ned noen hakk, dette er så slettes ikke noen regel. Jeg er overvektig, mens resten av familjen er tynne som stilker. Jeg er IKKE overvektig pga usunne matvaner, men pga overspising. Og jeg nekter å tru at jeg er et unikum.

[lille-my-april]

Feite unger er som regel foreldrene sin feil! Feite foreldre resulterer dessverre også ofte i feite unger.

Dette kommer da ofte av at foreldrene har annet syn på hva som er sunn mat, og hva som er rett mengde mat.

Dere som blir sure for at dette blir tatt opp: på tide å stikke hode opp av sanden og se realiteten i øynene.

 

App, app,app...... Nå må du ro ned noen hakk, dette er så slettes ikke noen regel. Jeg er overvektig, mens resten av familjen er tynne som stilker. Jeg er IKKE overvektig pga usunne matvaner, men pga overspising. Og jeg nekter å tru at jeg er et unikum.

 

Skriver da at det SOM REGEL er foreldrene sin feil. Det er da ikke dermed sagt at det alltid er det!

[Anonym bruker]

Vi hadde i lokalavisa vår ei reportasje om en barnehagen som har innført sunn bursdagsmat her en dag. Og så dagen derpå var jo det selvfølgelig folk som hadde sendt sine meninger om saken til avisa, sånne korte leserinnlegg bakom avisa. Blant anna ei bestemor, som mente at dette var jo noe tull! La ungene kose seg met kake og brus på bursdagen!!! Da tenkte, ja ja, der kommer det. Det er jo som regel de eldre folka som sier - la ungen få drikke saft og spise is og kake. Etter det som sto i avisa så var foreldra veldig fornøyde at det ikke var kaker til bursdager.

 

På en avdeling med ca 15 barn så betyr jo det at man 15 ganger i året vil spise kake i barnehagen... det er ganske mange ganger, bare i barnehagen. Så kommer alt hjemme i tillegg. Alle dagene hvor ungene er bedt bort i bursdag til bhg-venner, andre venner, familie... og de dagene de selv har bursdag og spiser kake først i barnehage, deretter hjemme, og så i barnebursdagen sin senere... er vel kanskje greit at akkurat bhg holder seg unna sukker og kaker synes jeg. Jeg er heller ikke så gammel da, 25 år