Alle dere aleneforeldre

[Litj-Karin]

Går helt fint å være alene!

[Isola&Lille+julegave]

Jeg ble uplanlagt gravid og valgte å beholde barnet mot fars vilje. Han ville ikke ha noe med oss å gjøre inntil han fikk vite at han måtte betale barnebidrag. Jeg ønsket å ha en far til mitt barn, men hadde jeg vist hvilket helvete han kom til å lage, hadde jeg nok ikke involvert han....

Men å ha barn alene er virkelig ikke noe problem!! Jeg stortrives med bare å være meg og henne! Nå er jeg heldig som har fantastiske foreldre som stiller opp hvis det er noe. Hadde til tider vært hardt å ikke hatt noe avlastning (når jeg er syk, sove litt ekstra etc) men det hadde gått det også!

Jeg vurderer å gå for inseminasjon om ett års tid jeg også! Vil då gjerne ha en eller to til! Men jeg tror ikke jeg tør å involvere en mann til for å være helt ærlig! Veldig, veldig dårlig erfaring. Hadde det blitt en barnefar til å krangle med, så tror jeg ikke jeg hadde maktet det!

Men kommer til å velge åpen donor, så barnet kan velge selv.

Gjør det, sier jeg bare!!! Det å være mamma er helt fantastisk!

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Det er tøft.

Feks da barnet er sykt. Og du selv blir syk. Hipp hurra. Not.

DU får ingen avlasting, du er På vakt hele tiden (selv når du sover). Alt er ikke dans på roser. Tro meg. Mye mye glede og lek med barn, men du verden så mye jobb, og anvar også. Og ikke minst dyrt.....

 

MIN mening: Anbefales ikke.

[Anonym bruker]

Det er tøft.

Feks da barnet er sykt. Og du selv blir syk. Hipp hurra. Not.

DU får ingen avlasting, du er På vakt hele tiden (selv når du sover). Alt er ikke dans på roser. Tro meg. Mye mye glede og lek med barn, men du verden så mye jobb, og anvar også. Og ikke minst dyrt.....

 

MIN mening: Anbefales ikke.

 

er du alene?

[Anonym bruker]

Det kommer til å bli helt supert: mange par går på en real smell når barn "oppstår", og man må kjempe mange kamper hver dag: for å få han til å stille opp, få han til å skjønne barnet, få han til å ta en vpkennatt i ny og ne, få han til å skifte bleier, gjøre husarbeid, dere har forskjellige verdier,er uenige om barneoppdragelse osv osv osv.. Tenk så mange irritasjoner du sparer deg ved å være alene! Og om du treffer en mann i fremtiden slipper du også en sjalu barnefar som lusker i buskene, du slipper delt omsorg ved samlivsbrudd, og barnet er bare ditt ansvar..

[Anonym bruker]

Det er tøft.

Feks da barnet er sykt. Og du selv blir syk. Hipp hurra. Not.

DU får ingen avlasting, du er På vakt hele tiden (selv når du sover). Alt er ikke dans på roser. Tro meg. Mye mye glede og lek med barn, men du verden så mye jobb, og anvar også. Og ikke minst dyrt.....

 

MIN mening: Anbefales ikke.

 

Det gjelder jo andre alenemødre også, det? Eller oss som er alene i uka? Det er fint å ha familie som kan hjelpe til iblant, men de har som oftest ting å gjøre de å, så det er ikke bare å slenge barna dit så fort en føler seg litt uggen..

Dyrt er det også for alle, å dyrere blir det Her lever vi på en inntekt i måneden, og vi er to voksne..

[Gjest eelis+kian ♥]

Jeg synes det er supert å være alene. Passer meg helt utmerket

[LilleBamBam+EnTil]

Hei HI

 

Jeg er alene med min datter. Hverken far eller fars familie ønsker kontakt med barvet. Og akkurat det er meget sårt. Jeg vet at når tiden kommer, at hun begynner å spørre etter far, så kan det oppleves vanskelig for henne.

 

Og da har jeg ofte tenkt at jeg skulle ønske han bare var en anonym donor. For da ville det ikke vært en der ute, som viste om hennes eksistens, men som avviste henne. Jeg tror det hadde vært bedre for min datter.

 

Men jeg får bestemme alt selv og vi har blitt sterkt knyttet til hverandre. Tøffe perioder er det, spesielt der hvor en har nytte og glede av å være to voksne. Så lenge du tåler utfordringer og er stabil, så er det bar å kjøre i vei.

 

Forresten: sjekk ut hvilken type inseminasjon du skal ha osv.

[Anonym bruker]

Jeg er alene med to tette,

Barnas far er helt ute av bildet, han har valgt å kutte de ut.

Her er også minste funksjonshemmet så det er litt ekstra slit der.

 

Det er ganske tøft å ikke ha avlastning om man ikke har familie eller avlastningshjem. (jeg venter på avlastningshjem til min minste men største får ikke sånn det er her vi bor.)

Det er enda tøffere å ikke ha noen nære å dele bekymringer eller gleder med. Andre kan være glad i barna dine men de syntes nå ikke at det er like stas med alle de små milepælene eller for deg morsomme tingene barna sier også videre.

Det er vanskelig å ha noe man så gjerne vil fortelle videre men så vet man at venninna mi eller søstra mi ikke har mye interesse av å høre det, det er da jeg ønsker at barna hadde en far som ville ha de og som hadde samme glede over for disse tingene som jeg har.

Samtidig så har jeg jo da et funksjonshemmet barn og det er mye bekymringer og styr med dette som jeg skulle ønske at jeg hadde noen til å dele med meg. Men ansvaret ligger fullt og helt på meg 100% av tiden.

 

Så er det om man har økonomien på stell, Om man har romslig økonomi så er det ikke noe problem. Om man sliter med økonomien og er alene med ansvaret for et eller flere barn er det naturlig nok enda mere bekymringer man må bære alene, og det er tungt.

 

Det er bekymringer om hva som skjer med barna om noe skulle hende deg som mor, ihvertfall for meg hvor far ikke er i bildet og ikke er aktuell for å ta barna om noe skjer meg, og heller ingen andre rundt meg er aktuelle for den jobben. For selv om vi har familie så har vi ingen som hadde hatt mulighet til å makte to små barn til spesielt mitt yngste som er veldig krevende

 

Nå har min største blitt så stor at hun spør etter pappa og lurer på hvorfor ho ikke har en pappa. Ho ser daglig noen fantastiske pappaer i bhg. Og hører hva de andre barna forteller at de har gjort med pappaen sin.

Dette har ført til at jeg har måttet trøste henne og snakke om at ja ho har en pappa men han bor så langt unna..........

Men hvordan kan man forklare for et barn hvorfor en pappa bare ikke bryr seg, selvsagt er det sårt og selvsagt skjønner ho at det er der det ligger.

Det er sårt å ikke kunne gi et bra svar som gjør at ho føler ting bedre når ho spør hvorfor pappa ikke vil snakke med ho på telefonen, eller komme på besøk.

Alt jeg kan si er at jeg vet ikke hvorfor og at jeg dessverre ikke kan forandre på det.

Men jeg tror at dette nok hadde vært litt lettere om jeg hadde fått barn ved inseminasjon eller at barnet far var død. Da er det lettere å gi et godt svar på hvorfor man ikke har en pappa som er der. Og barnet føler seg ikke avvist.

 

Som sagt det er slitsomt å være 100% alene med barn, det er situasjoner man gjerne skulle vært uten, det er ganger man gjerne skulle ha noen å dele bekymringer med og til og med gleder.

Jeg har i perioder vært helt utkjørt, jeg har grått på mine barns vegne og på mine, jeg har og fortsatt til tider bekymrer meg blå for det ene og andre som ikke ville vært en bekymring om deres far var i livet deres.

Men det er også masse glede og masse gode stunder.

Jeg elsker barna mine og jeg ville ikke valgt å være de for uten om jeg fikk valget om igjen.

 

Men om jeg hadde valgt å få barn uten en far hadde nok kommet an på hvor gammel jeg var. Om du er i 20 åra enda så ville jeg ikke valgt det. om du er 30-35 og ønsker deg et barn så skjønner jeg at du velger den veien.

Og i det store og hele er det ihvertfall bedre å bli gravid ved inseminasjon en med en tilfeldig mann på byen eller noen man har vært i et kort forhold til. Da kan det hende at barnet får en far som overhode ikke er egnet og må forholde seg til denne personen selv om det ikke egentlig er bra for det. Og også du må forholde deg til denne personen i de neste 18 år.

Mange år som fort kan bli fylt av mange store konflikter.

[Camillok]

Her kommer et svar fra en som ikke hadde noen pappa som liten. Man savner da ikke det man ikke har? Jeg har aldri hatt noen pappa og dette har vært helt uproblematisk. Jeg har alltid visst hva han het og at han ikke følte seg klar for å bli far og dermed stakk av og ikke ønsket kontakt. Aldri ett stygt ord om han som person, bare disse faktaopplysningene. Han har nok hatt sporadisk telefonkontakt med min mor, for jeg har visst at jeg hadde småsøsken etterhvert. Dem hadde jeg lyst til å bli kjent med, og besteforeldrene mine... Men ikke faren min, han hadde valgt meg bort og da hadde jeg liten interesse av han også.

 

Nå ble det slik at besteforeldrene mine fant ut at jeg eksisterte da jeg var 11, de sendte et langt brev og ville bli kjent med meg. Så da dro jeg og enden på visa var at jeg møtte alle sammen også faren min. Han har aldri sagt annet enn at det var hans livs dummeste og feigeste valg.... På et vis er han faren min og på et vis ikke, men han gleder seg i hvertfall til å bli bestefar ser jo at han er en helt annen far for søsknene mine, og ja det kan være sårt av og til, men nå er ikke jeg like glad i han som søsknenene mine heller...

 

Til HI: 0 problem i forhold til mangel på far altså Lykke til! Og du forresten, mamma syntes det var lettere med meg som hun var alene med enn med søstera mi som kom mange år senere med en vanskelig far OG vi hadde kollik begge to!