Alle dere aleneforeldre

[Anonym bruker]

som er det selvvalgt eller ikke. Helt ærlig, hvordan er det egentlig?

 

Jeg prøver å få barn ved inseminering helt alene, og regner med at sånn kommer det til å være fremover. Men jeg aner jo egentlig ikke hva jeg går til, selv om et barn er det høyeste ønsket mitt.

 

ønsker å høre deres erfarimger og dønn ærlige mening om det å være alene med barna, spesielt dere som ikke har en barnefar inne i bildet som kan hjelpe til. Hvordan er det å være alene om alt ansvaret, økonomiske bekymringer o.s.v

 

Dere som er alene og har fått barn alene (uten barnefar i bildet i det hele tatt) f.eks ved inseminasjon. Ble det som dere hadde tenkt, eller???

[Anonym bruker]

Det hadde jeg aldri valgt .viktig at barnefar kan stille opp og ha barn er slitsomt.syns heller ikke det er riktig i forhold til barnet.barnet vil lure på hvem pappa er. hvor mye må du betale for det?

[Anonym bruker]

Det hadde jeg aldri valgt .viktig at barnefar kan stille opp og ha barn er slitsomt.syns heller ikke det er riktig i forhold til barnet.barnet vil lure på hvem pappa er. hvor mye må du betale for det?

 

Var vel igrunn ikke det jeg spurte om

HI

[Anonym bruker]

Jeg er alene med en datter på 3 år. Barnefar, som jeg forøvrig var samboer med da jeg ble gravid, stakk og har, så langt, ingen kontakt med sin datter. Det er noe han selv har valgt.

 

Det er ingen ønskesituasjon å være mor til et barn som ikke har noen far og jeg funderer ofte på hva jeg skal svare når hun begynner å spørre etter sin egen pappa. Hun har ikke spurt så langt, men det er nok bare et spørsmål om tid. Så hva svarer man? Jeg kan ikke si at far ikke ville ha henne, for hun skal ALDRI føle seg uønsket og hun skal ALDRI føle at det er hennes feil at hun ikke har noen far. Jeg får tårer i øynene bare jeg tenker på det

 

å være alene i seg, når jeg ser bort fra dette med pappa, selv med barn er topp! Sikkert fordi jeg ikke vet om noe annet, men vi har det utrolig fint sammen Hun har alltid vært et enkelt barn som sover godt, som spiser godt, som hører etter, som leker bra, som har humor og som har en god posjon med vilje.

Jeg elsker henne over alt på jord!!!! Vi har funnet vår rutine og vår rytme, vi har det utrolig fint sammen, vi finner på mye sammen, vi er sosiale med andre osv.

 

Det eneste "skår i gleden" er at hun ikke har noen pappa. Men det er noe jeg ikke kan gjøre noe med, dessverre.

[Anonym bruker]

Det er hardt å være alene. Jeg har alt på stell økonomisk og jobbmessig, så det kunne ha vært verre, men som sagt.. Det er hardt å være alene.. Kan jeg spørre hvor gammel du er?

[Anonym bruker]

Jeg er "alenemor" opptil 5 dager i uka med to barn på 8 og 13 år, og med en liten på vei. Jeg burde sikkert ikke si noe, men gjør det lell Det er helt ærlig, kjempe tøft!! Har riktignok et barn med ekstra behov for oppfølging og oppmerksomhet, heldigvis fikser 13åringen mye selv 13 åringen har bare bodd hos oss et år, så tiden før det, var det kun meg og 8 åringen som var alene i uka. Det var neimen ikke lett det heller! Da jobbet jeg også en del, noe som førte til en sliten mamma og et slitent barn på aften - dårlig kombinasjon.

Vi har jobbet oss gjennom mange tøffe stunder, men uansett hvor jævlig(!) ting har vært på det værste, og en bare vil gi opp, så kan det aldri måle seg med et å faktisk ha barn! Jeg elsker barna høyere enn noe annet, selv om jeg er så sliten å leitt de iblant Sånn er det bare.

 

Hvis du virkelig er klar for et barn og ansvaret alene, så ligger svaret ditt der Ingen her kan si hvor tøft eller fint det kommer til å bli, fordi ingen (iallfall ikke jeg) vet hvem du er som person og hvordan du kan takle slike ting i hverdagen.

 

Det at et barn trenger en pappa, eller mamma, er tull. Det finnes mange gode erstatninger, som onkler, venner og besteforeldre. Jeg har selv erfaring med at et barn har det faktisk bedre uten den ene foreldren!

 

Jeg ønsker deg masse lykke til :)

[Anonym bruker]

Det er veldig greit å være alene. Barneskole- og vgs-barn. Det økonomiske er ikke noe problem, jeg vet jeg klarer det jeg må, ungene har det bra og best av alt, det er ingen som kan bry seg med dine avgjørelser, og du har fred i huset.

[Anonym bruker]

Jeg valgte ikke å være alene. Jeg var gift i flere år, og trodde at det alltid skulle være oss to, men han dro fra meg i høst, samtidig med at jeg oppdaget at jeg var gravid med nummer to. Det var helt for j***** den første tiden naturlig nok; sorgen, sjokket, fortvilelsen, sinnet og hele følelsesspekteret. Jeg stod uten fast jobb, med deltids bhg, leid leilighet jeg ikke orket å bo i mer, lite nettverk og liten familie. Jeg opplevde livet mitt som en vanvittig katastrofe.

 

Nå har det bare gått bare 5 måneder siden bruddet, men jeg ser helt annerledes på alt nå. Først og fremst er jeg så utrolig TAKKNEMLIG for de to barna som kom ut av ekteskapet. De er det største som har skjedd meg, og jeg ville aldri vært de foruten. Ei jente på snart 2,5 og en liten junigutt i magen <3 . Jeg er snart 34 år, og selv om jeg er på flørter'n er det ikke gitt at jeg finner en ny livsledsager for klokken har tikket fra seg. Og hadde jeg fått barna mine om jeg hadde visst at jeg skulle bli alene? JAAAA!!! For meg er barna selve livet, og det aller viktigste for meg å få oppleve.

 

Jeg har mange utfordringer i vente, det vet jeg. Nå har toårstrassen kommet for fullt, vi har flyttet men jeg kan ikke kjøpe leilighet/hus, bare leie. Jeg har ikke fast arbeid. Ikke mange venner og liten familie. Men jeg er så takknemlig for de/det jeg har, og vet at alt kommer til å ordne seg etterhvert

 

Mange alenemødre har det jo mye lettere enn meg, som både får kjøpt leiligheter råbillig av familiemedlemmer, har fast jobb, stor familie, mange venner osv.

 

Det er jo en utfordring om jeg skulle bli syk, man må klare på alt selv; jobbe, lage middag, handle, måke snø, og ikke minst ta vare på barna oppi alt, men det er verdt det! Så mitt råd til deg er GO FOR IT hvis du mener du er "for gammel" til å vente til en evt mann dukker opp. Så sterkt er behovet for egene barn for meg i allefall.

[midgard]

Det hadde jeg aldri valgt .viktig at barnefar kan stille opp og ha barn er slitsomt.syns heller ikke det er riktig i forhold til barnet.barnet vil lure på hvem pappa er. hvor mye må du betale for det?

 

Vel, det ville du aldri valgt - greit nok. Men det var ikke det HI spurte om - er du alene?

 

Jeg er alenemamma, fast trygg jobb, eier egen leil, bil osv.... greier meg helt fint:))) Barnet mitt er en glede, men det er også utfordringer.... spesielt når barnet er syk, ingen å diskutere med - hva skal vi gjøre... må bare stole på meg selv.

 

Men barnet mitt vet hvem pappa er, han kommer innom (ikke ofte men dog...), vi kan også ringe han om hun ønsker det (barnet er 2,5 år)...

 

Skal ikke råde deg til det ene eller det andre, og kan kun snakke for meg selv: det å få barn er det største som har skjedd meg - det deiligste på denne jord:)

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

21.00 igjen her: Vi bare tilføye at jeg tar en dag av gangen, og at jeg ikke orker å kaste bort energi og tid på å bekymre meg for framtiden. Det er så viktig å leve Nå og kose seg med det en har.

[Anonym bruker]

Jeg er "alenemor" opptil 5 dager i uka med to barn på 8 og 13 år, og med en liten på vei. Jeg burde sikkert ikke si noe, men gjør det lell Det er helt ærlig, kjempe tøft!! Har riktignok et barn med ekstra behov for oppfølging og oppmerksomhet, heldigvis fikser 13åringen mye selv 13 åringen har bare bodd hos oss et år, så tiden før det, var det kun meg og 8 åringen som var alene i uka. Det var neimen ikke lett det heller! Da jobbet jeg også en del, noe som førte til en sliten mamma og et slitent barn på aften - dårlig kombinasjon.

Vi har jobbet oss gjennom mange tøffe stunder, men uansett hvor jævlig(!) ting har vært på det værste, og en bare vil gi opp, så kan det aldri måle seg med et å faktisk ha barn! Jeg elsker barna høyere enn noe annet, selv om jeg er så sliten å leitt de iblant Sånn er det bare.

 

Hvis du virkelig er klar for et barn og ansvaret alene, så ligger svaret ditt der Ingen her kan si hvor tøft eller fint det kommer til å bli, fordi ingen (iallfall ikke jeg) vet hvem du er som person og hvordan du kan takle slike ting i hverdagen.

 

Det at et barn trenger en pappa, eller mamma, er tull. Det finnes mange gode erstatninger, som onkler, venner og besteforeldre. Jeg har selv erfaring med at et barn har det faktisk bedre uten den ene foreldren!

 

Jeg ønsker deg masse lykke til :)

 

Tusen takk for et flott og ærlig svar

[Tauriel]

Synes det er egentlig ganske kjekt og være alene

 

Har ingen kontakt med far, her er det mitt valg pga. truende oppførsel(ville ta livet av ungen mens jeg gikk gravid, og drev/driver og overvåker meg). Men det er sinsykeligt tungt til tider. Jeg har ubegrenset hjelp av min mor, så jeg får avlastning når jeg trenger det.

 

Men det tyngste er å gå å vite at ungen mest sannsynligvis aldri vil få treffe sin far.

[Anonym bruker]

Det er hardt å være alene. Jeg har alt på stell økonomisk og jobbmessig, så det kunne ha vært verre, men som sagt.. Det er hardt å være alene.. Kan jeg spørre hvor gammel du er?

 

35

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt på 4 år som jeg så og si har vært aleine med fra dag 1. Jeg har klart meg godt, å trivdes med å være aleine. Men jeg har alltid vært det, så jeg vet ikke om noe annet...

 

Det er selvfølgelig dumt for gutten min, som aldri har hatt en far som har stilt opp som en skikkelig far skal gjøre, men han vet heller ikke om noe annet...

 

Jeg ser ingenting i veien med å oppdra et barn aleine, det er mye enklere enn hva folk skal ha det til. Det eneste er jo at man blir litt ensom om kveldene...

 

Jeg var forresten 15år (fylte 16 uken etter), og jeg klarte det.

[Anonym bruker]

Er såpass "gammel" at jeg ikke ønsker å vente lenger. Har ønsket meg barn så lenge jeg kan huske og vet at jeg vil angre hvis jeg ikke prøver.

 

Regner med at det kommer til å bli hardt til tider, både økonomisk, følelsesmessig og med alt ansvar alene. Regner og med å få kommentarer på at jeg gjør dette alene og hva folk synes eller ikke synes om det.

 

Men når jeg leser svarene her, så blir jeg enda mer sikker på at den avgjørelsen jeg har tatt er riktig. Gleden ved et barn veier opp for motgang og tøffe tak.

 

HI

[Anonym bruker]

# 14 Jeg synes du taler for veldig mange om du påstår at det er lettere enn hva folk skal ha det til.

Som du sikkert vet er barn forskjellige.. Det er godt mulig ditt barn er enkelt, men mitt var alt annet. Og er det fortsatt..

 

Ikke greit å være alene og barnet har kolikk i 6 mnd, og du går med fantasier om å slenge det ut vinduet, litt oftere enn det som er ønskelig..

 

Men hi, har du ting økonomien og jobben i orden og tror du fikser det alene, så gjør du helt sikkert det:) Jeg hadde kanskje vurdert det selv om jeg ikke allerede hadde hatt en umulius;)

[Anonym bruker]

Good for you! Synd at folk skal gjøre seg opp en tanke eller ti om hva du foretar deg, men til syvende å sist så er det jo ditt liv Det er kun du som kan gjøre deg selv lykkelig (hvis du skjønner) og om andre ikke tåler det, så er jo det dumt for dem ønsker deg masse lykke til!! :D

[Eeniemeenie]

som er det selvvalgt eller ikke. Helt ærlig, hvordan er det egentlig?

 

Jeg prøver å få barn ved inseminering helt alene, og regner med at sånn kommer det til å være fremover. Men jeg aner jo egentlig ikke hva jeg går til, selv om et barn er det høyeste ønsket mitt.

 

ønsker å høre deres erfarimger og dønn ærlige mening om det å være alene med barna, spesielt dere som ikke har en barnefar inne i bildet som kan hjelpe til. Hvordan er det å være alene om alt ansvaret, økonomiske bekymringer o.s.v

 

Dere som er alene og har fått barn alene (uten barnefar i bildet i det hele tatt) f.eks ved inseminasjon. Ble det som dere hadde tenkt, eller???

 

Er alene med en 3 år gammel jente, men her er barnefar i bildet annenhver helg ( så vet ikke om jeg bør svare deg?

Men så er jeg alene hver eneste dag i ukedagene + 2 helger med henne selv. Det er ikke lett økonomisk, men det går rundt enn så lenge.Det er tungt å være alene med bekymringer om barnet f.eks under sykdom, eller de dagene jeg selv er syk og ingen andre kan ha henne. Har faktisk mulighet å studere nå, noe jeg ikke hadde tenkt på når hun ble født..Hun er i trassalderen, og her er det mye opp og nedturer, slitsomme hverdager +++. Men så er det uansett fint å være forelder, alene eller ei.

[Gjest Heartbroken]

En ting som jeg tenker på vedr det å ikke ha noen å dele foreldrerollen med, er hvor ensomt det må føles å ikke ha noen å dele gleden med.

 

Det at ingen andre er sååååå imponert, stolt og glad over det første smilet, det første ordet og den første skoledagen....

 

Det blir ofte fokusert at man som aleneforeldre er alene om ansvar og bekymringer, men man er faktisk ganske alene om gleden også...... Selv den mest dedikerte besteforeldre eller tanter blir ikke så henrykt over at poden klarer å løfte hodet sitt

 

Men at et barn kan ha en fullgod oppvekst sammen med bare en forelder, er jeg ikke i tvil om. En voksen mamma som har tatt et bevisst valg om å sette et barn til verden, til tross for at kjernefamilien mangler, har nok mer enn nok å tilby et lite liv.

 

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

HELT ærlig det er ikke så vanskelig som jeg hadde trodd. Alle sier det er så krevende med barn, og JA det er det. Men bare av og til. Noen dager eller perioder er skikkelig harde og jeg føler meg LANGT nede og skulle ønske jeg aldri hadde havnet i denne situajonen. Men helt seriøst, 95 % av dagene er helt supre, uansett hvor vanskelig det er. Var ikke lett å forklare dette..

Men for å si det sånn: De som har hatt en mann i bildet og plutselig blir alene tror jeg har det mye verre. Og ut fra det andre sier, (folk jeg kjenner i forskjellige situasjoner) så er jeg ganske sikekr på at de som er to om det også har skikkelig harde tider minst like ofte som meg som er alene, om ikke mer! I tillegg til bare deg og barnet, har du en mann å krangle/være uenig med. Jeg er så glad jeg kan stå for alt selv, og ta alle viktige avgjørelser selv!

Og ikke minst er det godt å høre alle som sier at de ser veldig opp til meg som klarer dette alene. Jeg er 100 % sikker på at jeg ikke har det vanskeligere enn de som er to.

 

Min situajson: Jeg var helt alene til barnet ble 1 år og faren plutselig ombestemte seg. Dette var ingen god situasjon for datteren min som har brukt over 2 år på å bli kjent med han men hun slår seg vrang hver gang han kommer, hun liker han rett og slett ikke! selv om jeg later som jeg liker han...

Og det er en utrolig stor belastning å få folk jeg absolutt ikke liker (faktisk hater!) inn i huset ditt og prøve å være vennlig og fortsette som normalt mens han sitter der i sofaen (æsj) Så jeg for min del har IKKE savnet å ha han der og gruer meg til han skal begynne å ha henne fast et par helger i måneden... Det kommer ikke til å skje før hun er klar for det selv, men jeg et det kommer og jeg hater det.

Må rett og slett innrømme at jeg skulle ønske han bare holdt seg vekke så jeg slapp å forholde meg til han.. Men for barnets beste vil jeg jo de skal bli kjent.. Hun ser jo ikke at han oppfører seg som en dust.. Men innerst inne, virkelig... Skulle ønske han holdt seg laaangt vekke resten av livet...

[Anonym bruker]

Det hadde jeg aldri valgt .viktig at barnefar kan stille opp og ha barn er slitsomt.syns heller ikke det er riktig i forhold til barnet.barnet vil lure på hvem pappa er. hvor mye må du betale for det?

 

 

For et dømmende svar! Her i huset døde barnefar 1 år etter samlivsbruddet. Hva skal man gjøre da? Nå har de ingen biologisk far, og minsta husker ham ikke siden vi gikk fra hverandre da hun var 1 år gammel. Ungene lider ikke noen nød akkurat, og har en stefar som fungerer som far for dem.

[Anonym bruker]

En ting som jeg tenker på vedr det å ikke ha noen å dele foreldrerollen med, er hvor ensomt det må føles å ikke ha noen å dele gleden med.

 

Det at ingen andre er sååååå imponert, stolt og glad over det første smilet, det første ordet og den første skoledagen....

 

Det blir ofte fokusert at man som aleneforeldre er alene om ansvar og bekymringer, men man er faktisk ganske alene om gleden også...... Selv den mest dedikerte besteforeldre eller tanter blir ikke så henrykt over at poden klarer å løfte hodet sitt

 

Men at et barn kan ha en fullgod oppvekst sammen med bare en forelder, er jeg ikke i tvil om. En voksen mamma som har tatt et bevisst valg om å sette et barn til verden, til tross for at kjernefamilien mangler, har nok mer enn nok å tilby et lite liv.

 

Masse lykke til!

 

Jeg blir så glad over alle postive svar som kommer her. Gruer meg jo litt til det å være alene om alle gleder og selvfølgelig, ingen som er like entusiastisk som en selv over alle små fremskritt. Og til den dagen barnet spør etter pappa.

[Anonym bruker]

I utgangspunket var det jo ikke selvvalgt, men siden jeg var den som ville bryte ut så er det jo det på en måte. Har iallefall ei jente på 6 mnd, som er utrolig snill. Sover, smiler og er aldri sur. I tillegg en litt mer krevende 6-åring, men verdens beste!!! Faren bor langt unna, så jeg har ikke noe avlastning, men ikke noe problem

[Love my kidz]

Er ikke alene, så har ikke kommentar til hvordan det er. Ville bare si at GO FOR IT! Jeg vil tro du klarer det fint

[Lille- MO]

her gikk barnefar bort mens jeg gikk gravid, så det var overhode ikke planlagt å bli alene. jeg ville nok ikke valgt det frivillig, for det er vanskelig økonomisk, (det jeg har hørt om at alenemødre får så himla mye penger, er bare tull)

det er også sårt, å ikke ha noen der å dele de store og små øyeblikkene med. det å måtte fortelle hvor pappa er, er vanskelig og tøft. men jeg skal ikke "klage" på at det er slitsomt. for jeg har fått mange tilbud om avlastning men har selv takket nei. det krever kanskje mer planlegging enn når man er to, som f.eks når jeg skulle til tannlegen, så hadde jeg ingen som kunne bli med, og da endte det med at lillegutt surva, jeg ble stressa og assistenten der måtte ta han..

hvis du gjør dette, så hør litt rundt med venner og familie, så du vet at du har hjelp hvis det skulle trengs.

det jeg synes er litt greit med å være alene er at jeg slipper å snakke med noen om oppdragelse. her gjøres ting på min måte og det ser ut til å fungere greit hittil samtidig er jeg litt guttejente, så jeg skal nok klare å dekke både mamma og litt pappa rolle