Hva tenker du om meg som velger å

[Anonym bruker]

Tenker at du ikke er enebarn selv.

Min far er enebarn, jeg er enebarn, barnas far er enebarn.

Når vi samler familien til bords er vi 7 stk.

Det vil si vi har tre barn, og mine foreldre da mannen sine er begge døde.

Mine barn får aldri onkler, tanter, kusiner og fettere.

De har kun ett sett besteforeldre, hvorav min far nå er kreft syk.

 

Jeg slet i 12 år før jeg ble gravid med første, hadde egentlig gitt opp.

Men, når jeg fikk et barn gjorde vi nesten hva som helst (satt på spissen) for å få søsken, samtidig som vi ville ha en til.

Fikk tvillinger andre gangen.

 

Nå er de tre:) Deres barn igjen vil kunne få store familier.

[Tigerpote]

Jeg tenker at det hadde vært fint for barnet å ha søsken. Jeg er oppvokst som enebarn, og har ønsket meg søsken hele livet.

 

 

Uff så trist. Min mann er enebarn og sier det motsatte. Han har venner han er søskennær med, og har alltid i barndommen vært glad for å slippe å dele rom og leker med noen. Han sa at det å kunne få fred og ro hjemme, var noe han satt stor pris på da han så hvordan venner ble terrorisert av søsken.

 

 

Hehe, trist? Hva er det som er trist? Jeg hadde langt i fra en sørgelig barndom, selv om jeg ønsket meg søsken. Det var da en merkelig vinkling fra mannen din. å ha søsken å krangle med/dele med/bryne seg på er da bare sunt. Fred og ro? De fleste barn synes da at fred og ro er kjedelig

 

Ikke ta det feil. Jeg mente ikke trist som i patetisk, eller noe. Jeg har selv vokst opp med en søster, som ble født hele 8 år etter meg, så jeg kjenner både til savnet etter søsken, og det å ha søsken. Mente bare det var litt trist å ønske seg søsken igjennom hele sitt liv, noe man jo med årene logisk nok må innse at man ikke kan få. Det at du har det savnet, er litt trist. Det betyr ikke at jeg tror ditt liv på noen måte er tristere enn noen andres.

 

 

Neida, tar det ikke ille opp jeg Jeg har faktisk halvsøsken, men de er mer som perifere onkler for meg, en god del år eldre enn meg, og jeg har aldri vokst opp med dem. Det er ikke et sånt savn at jeg har følt meg "halv" eller at jeg har manglet noe i den forstand, men jeg er glad for at jeg iallefall får to barn, så har de hverandre

[cmilla80]

Jeg er enebarn og har alltid ønsket meg søsken. Selv nå i voksen alder er savnet etter søsken stort.

Min mann er også enebarn og etter at begge foreldrene gikk bort ble han veldig alene. Hadde han hatt søsken hadde han fortsatt hatt familie som han selv sier.. ( bortsett fra vår nye familie da)

 

Så ang enebarn el ikke. Mitt råd er å få fler. Ditt barn vil få en kamerat å vokse opp med. Og du vil slippe at barnet henger på dere voksne hele tiden( forstå meg rett).

 

Lykke til uansett hva du gjør:) Du må følge hjertet ditt:)

 

 

[Anonym bruker]

Det jeg tenker om deg er at du er en person som dømmer andre veldig fort, siden du har ett behov for å spørre om dette. I forhold til ungen tenker jeg ingenting. Ditt valg.

 

Litt av et svar du... jeg tenker heller at du er en reflektert person som tenker grundig igjennom ditt valg, som også inkluderer hva du selv tenker om dere og hva andre tenker om dere. Det er ikke unaturlig å ha slike tanker, heller sundt vil jeg si.

[Mrs. Kaizer]

Jeg synes litt synd på barnet ditt som ikke får noen søsken. Selv har jeg 4 søsken og nå når vi er voksne setter jeg veldig stor pris på det. Vi reiser på turer sammen og samles en gang i mnd og går turer sammen. Og når vi alle samles sammen hjemme hos foreldrene våre, sammen med ektefeller og egne barn, da er det liv og røre! Kjempekoselig:) Selv har jeg 4 barn og håper de får like stor glede av hverandre som jeg har av mine søsken. Jeg gleder allerede til å få besøk av barn, svigerbarn og barnebarn!!! Ja til storfamilien!!!!!!

[Anonym bruker]

Her er greia... Jeg er ufør og har neppe fysikk til å makte en graviditet til. Men når det er sakt burde jeg ikke klart å få det barnet vi har heller, og det klarte jeg jo, så da sliter jeg med tanken på om hn ikke fortjener søsken. økonomisk går det heller egentlig ikke, men samtidig vet jeg at det er de som er fattigere som klarer å få både to og tre barn. Mannen min er mer enn tilfreds med bare den ene, men jeg er en anelse i tvil, selv om avgjørelsen jo egentlig er tatt. Vi burde ikke få flere, men jeg tenker mye på det. Derfor fisket jeg litt her inne, for å se hva folk mener om ettbarnsfamilier, og om de har fordommer mot det eller tror barnet vil lide som enebarn. HI

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at det er et tema som er litt "tabu" eller strider i mot samfunnets normer og forventinger.

Selv har vi valgt å kun ha 1 barn, vi har ingen dypere forklaring annet enn at vi rett og slett ikke ønsker flere barn. Vi trives med 1 barn. Kall det gjerne egoistisk, men det vil iallefall være galt å få et barn du egentlig ikke ønsker!

 

Jeg ser overhodet ikke problemet med dette, og jeg er regelrett dritlei av alle spørsmål om når neste mann kommer. Når jeg svarer at vi ikke har lyst på flere, så ser folk rart på meg og skal begynne å diskutere/ påvirke vårt valg. Er det så vanskelig for enkelte folk å respektere at noen velger å ha 1 barn?

 

Jeg mener likevel at det er viktig å være bevisst på dette dersom man oppdrar et enebarn. Når vi drar på ferie eller på hytta får hun ta med en venninne eller to. Vårt hjem er ALLTID åpen for mange barn i alle aldre, og vi tilrettelegger til ofte overnattingsbesøk og barneaktiviteter både inne og ute - vi er veldig opptatte av at hennes venner og andre barn av familien skal trives hos oss.

Hun vil etterhvert få en hund som blir hennes ansvar da en hund gir mye læring om omsorg og ansvar for andre, hun må bare bli litt mer moden først:)

 

Vi har overskudd og energi til å gjøre mye sammen, og vi trives alle mann! Det er klart at man må "aktivisere" enebarn mer enn barn som har søsken da de har selskap i hverandre, og jeg mener det er veldig viktig å "forebygge" ensomhet hos enebarn!

[Anonym bruker]

Her er greia... Jeg er ufør og har neppe fysikk til å makte en graviditet til. Men når det er sakt burde jeg ikke klart å få det barnet vi har heller, og det klarte jeg jo, så da sliter jeg med tanken på om hn ikke fortjener søsken. økonomisk går det heller egentlig ikke, men samtidig vet jeg at det er de som er fattigere som klarer å få både to og tre barn. Mannen min er mer enn tilfreds med bare den ene, men jeg er en anelse i tvil, selv om avgjørelsen jo egentlig er tatt. Vi burde ikke få flere, men jeg tenker mye på det. Derfor fisket jeg litt her inne, for å se hva folk mener om ettbarnsfamilier, og om de har fordommer mot det eller tror barnet vil lide som enebarn. HI

 

Du kan ikke vinne uansett hi. Om du velger å få bare ett barn, så får du pes for å være egoistisk og ikke unne barnet ditt søsken.

Får du et barn til så får du pes for å være uansvarlig for å få en unge til når du ikke har helse eller økonomi til det.

 

It's a loose-loose-situation. Derfor anbefaler jeg deg å drite i hva alle andre mener, og gå får det du og mannen din finner ut er best for dere alle.

[Brillefint - Jadda!]

få bare ett barn. Lager du deg teorier om hvorfor jeg velger å ha kun ett barn? Ser du ned på meg? Synes du det er synd på barnet mitt?

 

Nei. Lager ikke teorier. Ser ikke ned på. Synes kanskje litt synd på barnet. Litt kjedelig å være alene, og den dagen foreldrene blir gamle og trenger hjelp og etter hvert går bort - er man helt alene om ansvaret som enebarn. Selvfølgelig kan det være at man har en super partner som stiller opp. Dette har en venninne av meg - som er enebarn - pekt på. Men samtidig har du foreldrene dine helt for deg selv:) Det må jo være veldig fint det og!?

[Anonym bruker]

Livet er ikke alltid optimalt på alle områder. Noen ganger går ting på bekostning av andre. Det er ikke alltid man har et reelt valg.

 

Jeg tror det er bedre for barnet til hi å vokse opp som enebarn i et hjem der mor og far har helse og økonomi til å ta godt vare på det, enn å vokse opp med et søsken og foreldre som har dårlig råd, dårlig helse og lite overskudd.

 

Det er faktisk ikke alltid man kan få til begge deler (flere barn OG god helse og økonomi), og da synes jeg det er flott med foreldre med god nok selvinnsikt til å innse sine begrensninger. Gudene skal vite at det er nok av foreldre der ute fullstendig blottet for selvinnsikt i forhold til helse, overksudd og økonomi.