En av hvert kjønn eller?

[Anonym bruker]

Dere som har to og evt dere som skal ha flere barn.

Er det slik at man prøver og gjerne vil ha en av hvert kjønn eller er det det samme om man får to gutter, feks? Og slutter der?

Bare lurer.

 

[Koala *g07*]

Jeg har to barn, en av hver. Allikevel kunne jeg ha ønsket meg flere barn. Om siste hadde blitt samme kjønn tror jeg nok ønsket hadde vært likt, ikke noe sterkere.

[helene0: jan09+jun11]

Vi har to gutter. Når minsten var i magen var jeg helt sikker på at det var en jente, men den gang ei. Måtte kjenne litt på det, og følte meg litt tullete av den grunn.

Vi stopper nok her og jeg har ingen problemer med det

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Det tror jeg er like individuelt som alt annet, og ikke minst veldig ulikt på BD og i den virkelige verden

 

IRL så er det slik at de aller fleste jeg snakker med har en mening om kjønn på barna. Alt fra barnløse unge kollegaer, til den eldre garde, og de aller fleste uttrykker at de har, eller hadde, et ønske om barn av begge kjønn. Ikke alle, men de fleste. Og jeg kjenner maaaaange jenter som fikk jente først og sier "nå som jeg har fått jenta, så er det samme hva neste blir, for da har jeg i hvertfall fått en jente". Her inne på DB derimot er nesten alle politisk korrekte og synes det er helt det samme hvilket kjønn man har, eller enda bedre, kjønn betyr ingenting i det hele tatt. Nesten litt pussig hvor stor forskjell det er, spesielt med tanke på hvor utrolig variert omgangskretsen min er (den burde være ganske representativ, kanskje det er DB som ikke er det ;P ).

 

Jeg for min del hadde ikke så mange ønsker med førstemann, men jeg ville gjerne ha barn av begge kjønn. Da vi trodde vi var ferdig etter nr 3, hadde jeg tre nydelige gutter som jeg aldri ville bytte bort for noe i verden, men jeg synes det var litt trist å aldri skulle få en datter også, i tillegg til guttene. Men så kom det en liten jente likevel til slutt (ikke planlagt), og det føltes veldig kompletterende da hun kom. Jeg er ikke mer glad i henne enn guttene, og behandler henne ikke anderledes enn dem, det bare var gøy å få lov til å oppleve å få jente også Enkelt og greit.

[Anonym bruker]

Våre eldste er jente og gutt. Mange antok dermed at vi var ferdige med å lage barn, for vi hadde jo en hver! Det sier aller mest om dem, for vi ville ha flere og fikk gutt nr to

 

Men Nå er vi ferdig. Ikke fordi kjønnene er "riktig", men fordi antall barn er det :-)

[Gjest 5 andre]

Vi har tre barn. Gutt - jente - jente. Vi valgte å fortsette selv om vi hadde en av hver. Jeg ønsket meg 3 barn, og det hadde ikke spilt noen rolle om alle hadde hatt samme kjønn.

 

Da jeg ventet nummer 2, tenkte jeg at det hadde vært mest praktisk at det også var en gutt mtp arving av klær og erfaring osv. :-)

[Gjest Kira 1+1 underveis]

Vi har jente fra før, og venter nå straks barn nr 2. Det blir en gutt denne gangen, og vi synes det er kjempe koselig. Hadde også synes det ville vært kjempe koselig med en jente til (husker nemlig at jeg selv gjerne skulle ha byttet ut lillebroren min med en søster da jeg var yngre.. hehe!).

 

Men på den praktiske siden angrer jeg nå veldig på at vi har kjøpt så mye rosa Hello Kitty klær og annet stæsj:)

[Anonym bruker]

Noen jeg kjenner har 3 av samme kjønn. Tror de føler litt at de "mangler" noe, men virker som de har gitt seg likevel..

 

Jeg ønsket meg kanskje bittelitt at det ble jente, men var alt i alt mer opptatt av at barnet skulle være frisk. Samme for meg om det blir jente eller gutt neste gang, men det blir bare EN til (hvis vi får da).

=)

[Anonym bruker]

Det tror jeg er like individuelt som alt annet, og ikke minst veldig ulikt på BD og i den virkelige verden

 

IRL så er det slik at de aller fleste jeg snakker med har en mening om kjønn på barna. Alt fra barnløse unge kollegaer, til den eldre garde, og de aller fleste uttrykker at de har, eller hadde, et ønske om barn av begge kjønn. Ikke alle, men de fleste. Og jeg kjenner maaaaange jenter som fikk jente først og sier "nå som jeg har fått jenta, så er det samme hva neste blir, for da har jeg i hvertfall fått en jente". Her inne på DB derimot er nesten alle politisk korrekte og synes det er helt det samme hvilket kjønn man har, eller enda bedre, kjønn betyr ingenting i det hele tatt. Nesten litt pussig hvor stor forskjell det er, spesielt med tanke på hvor utrolig variert omgangskretsen min er (den burde være ganske representativ, kanskje det er DB som ikke er det ;P ).

 

Jeg for min del hadde ikke så mange ønsker med førstemann, men jeg ville gjerne ha barn av begge kjønn. Da vi trodde vi var ferdig etter nr 3, hadde jeg tre nydelige gutter som jeg aldri ville bytte bort for noe i verden, men jeg synes det var litt trist å aldri skulle få en datter også, i tillegg til guttene. Men så kom det en liten jente likevel til slutt (ikke planlagt), og det føltes veldig kompletterende da hun kom. Jeg er ikke mer glad i henne enn guttene, og behandler henne ikke anderledes enn dem, det bare var gøy å få lov til å oppleve å få jente også Enkelt og greit.

 

Jeg har faktisk stikk motsatt erfaring enn deg. I min omgangskrets er det gjennomgående at folk ikke bryr seg om hvilket kjønn de får. Med unntak av bestevennnna mi, som har vært klar på at hun bare ønsker seg gutter.

Her inne derimot har jeg inntrykk av at mange ønsker seg et bestemt kjønn, og da gjerne jente. For mange jentemammaer her inne virker det nesten utenkelig at andre ikke har et sterkt jenteønske

 

Jeg kan med hånden på hjertet si at kjønn har vært fullstendig uten betydning for meg. Har overhode ikke ønsket det ene mer enn det andre.

Men jeg opplevde at da da jeg ble gravid på ny, så virket det som om mange forventet at jeg ønsket jente denne gangen. Noe som var helt uforståelig for meg, jeg hadde en fantastisk gutt fra før, og tenkte at ingenting kan overgå det.

Nå fikk jeg jente, og det var akkurat like stas som da jeg fikk gutten, verken mer eller mindre.

 

Ønsker et barn til. Om det blir en guttebass eller en jentetass er meg hoppende likegyldig, jeg vet at jeg får det barnet som er ment for meg

[Mikkemafian]

Jeg har tre jenter. Da første jente var på vei, ble jeg veldig glad, synes det var koselig med jente, Så kom jente nr 2 og jeg ble veldig glad, fremdeles koselig med jente. Vi fikk også nr 3, men det hadde ingenting med at vi ønsket et annet kjønn. Hadde ikke stoppet ¨på 2 hvis vi hadde en av hver. Det kom en jente til og jeg ble fremdeles veldig glad;) Hadde vært kjekt med gutt også, men vi fikk det vi fikk og er fornøyd med det.

 

Hvis vi skulle få en til, så er det ikke for å få en gutt, men fordi prevensjonen sviktet... Vi er fornøyd og ferdig!

[Gjest thricane]

Leste en artikkel en gang at de som får nr 3 i følge statistikk oftere har to gutter fra før.

[Knotten & lille persille]

Den statistikken gruser jeg:-) Vi hadde en av hver, men valgte likevel å gå for nr tre. Hadde så magefølelse på gutt at jeg nesten ble litt skuffet da det viste seg å være ei jente til.

[Anonym bruker]

Jeg har alltid ønsket meg jente. Av den enkle grunn at jeg en dag vil bli mormor. Jeg er tryggere på min mor ifht barna, enn min svigermor. Generelt virker det som om mormor er mer tussete enn farmor. Tror det er noe spesielt med at datteren din får et barn. Mulig jeg mener dette fordi jeg er enebarn, og min mor var alenemor i mange år, før hun møtte stefaren min. Jeg tror det ligger noe i at "en datter har man hele sitt liv, en sønn har man til han finner sin viv", eller noe i den duren:) Mitt ønske om en datter resulterte selvfølgelig i at jeg fikk to sønner! Og jeg ville aaaldri byttet noen av dem mot ei jente. Jeg elsker dem like høyt som jeg ville elsket en datter. Vi skal ikke ha flere barn, og jeg må innfinne meg med at det ikke blir noen datter. Men hadde noen garantert meg ei jente neste gang, så hadde jeg nok trumfet gjennom et barn til;)

[Anonym bruker]

Det tror jeg er like individuelt som alt annet, og ikke minst veldig ulikt på BD og i den virkelige verden

 

IRL så er det slik at de aller fleste jeg snakker med har en mening om kjønn på barna. Alt fra barnløse unge kollegaer, til den eldre garde, og de aller fleste uttrykker at de har, eller hadde, et ønske om barn av begge kjønn. Ikke alle, men de fleste. Og jeg kjenner maaaaange jenter som fikk jente først og sier "nå som jeg har fått jenta, så er det samme hva neste blir, for da har jeg i hvertfall fått en jente". Her inne på DB derimot er nesten alle politisk korrekte og synes det er helt det samme hvilket kjønn man har, eller enda bedre, kjønn betyr ingenting i det hele tatt. Nesten litt pussig hvor stor forskjell det er, spesielt med tanke på hvor utrolig variert omgangskretsen min er (den burde være ganske representativ, kanskje det er DB som ikke er det ;P ).

 

Jeg for min del hadde ikke så mange ønsker med førstemann, men jeg ville gjerne ha barn av begge kjønn. Da vi trodde vi var ferdig etter nr 3, hadde jeg tre nydelige gutter som jeg aldri ville bytte bort for noe i verden, men jeg synes det var litt trist å aldri skulle få en datter også, i tillegg til guttene. Men så kom det en liten jente likevel til slutt (ikke planlagt), og det føltes veldig kompletterende da hun kom. Jeg er ikke mer glad i henne enn guttene, og behandler henne ikke anderledes enn dem, det bare var gøy å få lov til å oppleve å få jente også Enkelt og greit.

 

Jeg er litt som de venninnene du snakker om. Jeg har en jente, så da tenker jeg ikke så mye på kjønnet til den lille i magen. Vil være stas med to jenter, men like mye stas med en av hver. Heldigvis så er ikke mannen opptatt av å få en sønn. Vi kjenner bare til å være foreldre til jene, så det føles veldig greit om vi får en jente til.

 

Vi ønsker ikke flere enn to barn, og hvilket kjønn det er er ikke med på å bestemme antallet.

[Anonym bruker]

Leste en artikkel en gang at de som får nr 3 i følge statistikk oftere har to gutter fra før.

 

Jeg har lest noe lignende, men i statistikken jeg leste, hadde det ikke noe å si om man hadde to gutter eller to jenter fra før. Statistikken viste at om man har to barn av samme kjønn fra før, uavhengig om det var gutt eller jente, så er det større sannssynlighet for at man får et barn til.

[Anonym bruker]

Jeg har alltid ønsket meg jente. Av den enkle grunn at jeg en dag vil bli mormor. Jeg er tryggere på min mor ifht barna, enn min svigermor. Generelt virker det som om mormor er mer tussete enn farmor. Tror det er noe spesielt med at datteren din får et barn. Mulig jeg mener dette fordi jeg er enebarn, og min mor var alenemor i mange år, før hun møtte stefaren min. Jeg tror det ligger noe i at "en datter har man hele sitt liv, en sønn har man til han finner sin viv", eller noe i den duren:) Mitt ønske om en datter resulterte selvfølgelig i at jeg fikk to sønner! Og jeg ville aaaldri byttet noen av dem mot ei jente. Jeg elsker dem like høyt som jeg ville elsket en datter. Vi skal ikke ha flere barn, og jeg må innfinne meg med at det ikke blir noen datter. Men hadde noen garantert meg ei jente neste gang, så hadde jeg nok trumfet gjennom et barn til;)

 

Jeg tror dette med at han man er en datter hele sitt liv og en sønn til han finner sin viv, ikke er så veldig aktuelt lenger. Nå lever jo menn og kvinner veldig like liv, med de samme forventingene til seg. Papparollen har jo også endret seg veldig, og det forventes langt mer av menn nå i forhold til barn og familie enn det gjorde tidligere. Så sønnene dine kommer sikkert til deg og ber om råd når de er ute i pappapermen sin

 

Mannen min har to søstre, og han er den som har tettest og nærmest kontakt med mora si. Er ikke lenger sånn at mannen tar avstand fra familien sin fordi han blir gift. Da er han i så fall oppdratt feil

 

Jeg har både gutt og jente, og jeg gleder meg da like mye til gutten min får barn som jenta. Her en dag gikk jeg gjennom babyklærne hans som han hadde arvet etter min mann, og jeg så for meg lille gutten min sitte der som en flott og kjekk pappa med lille gutten sin løpende rundt i babyklærne til bestefar

(Jeg Må få gitt bort disse babyklærne snart, blir jo helt tussete av dem...)

 

Tror han blir en fantastisk pappa. Det hender at vi leker at jeg er baby og han er pappaen, og da flyr han rundt og henter "mat" og smokk og vet ikke hva godt han kan gjøre for meg. Stryker på meg og koser Han er også veldig omsorgsfull ovenfor lillesøstra si.

Lillesøster er baby enda, men med den rette oppdragelsen er jeg ganske sikker på at de begge blir gode foreldre med nær kontakt med familien sin.

[Anonym bruker]

Jeg har alltid ønsket meg jente. Av den enkle grunn at jeg en dag vil bli mormor. Jeg er tryggere på min mor ifht barna, enn min svigermor. Generelt virker det som om mormor er mer tussete enn farmor. Tror det er noe spesielt med at datteren din får et barn. Mulig jeg mener dette fordi jeg er enebarn, og min mor var alenemor i mange år, før hun møtte stefaren min. Jeg tror det ligger noe i at "en datter har man hele sitt liv, en sønn har man til han finner sin viv", eller noe i den duren:) Mitt ønske om en datter resulterte selvfølgelig i at jeg fikk to sønner! Og jeg ville aaaldri byttet noen av dem mot ei jente. Jeg elsker dem like høyt som jeg ville elsket en datter. Vi skal ikke ha flere barn, og jeg må innfinne meg med at det ikke blir noen datter. Men hadde noen garantert meg ei jente neste gang, så hadde jeg nok trumfet gjennom et barn til;)

 

Jeg tror dette med at han man er en datter hele sitt liv og en sønn til han finner sin viv, ikke er så veldig aktuelt lenger. Nå lever jo menn og kvinner veldig like liv, med de samme forventingene til seg. Papparollen har jo også endret seg veldig, og det forventes langt mer av menn nå i forhold til barn og familie enn det gjorde tidligere. Så sønnene dine kommer sikkert til deg og ber om råd når de er ute i pappapermen sin

 

Mannen min har to søstre, og han er den som har tettest og nærmest kontakt med mora si. Er ikke lenger sånn at mannen tar avstand fra familien sin fordi han blir gift. Da er han i så fall oppdratt feil

 

Jeg har både gutt og jente, og jeg gleder meg da like mye til gutten min får barn som jenta. Her en dag gikk jeg gjennom babyklærne hans som han hadde arvet etter min mann, og jeg så for meg lille gutten min sitte der som en flott og kjekk pappa med lille gutten sin løpende rundt i babyklærne til bestefar

(Jeg Må få gitt bort disse babyklærne snart, blir jo helt tussete av dem...)

 

Tror han blir en fantastisk pappa. Det hender at vi leker at jeg er baby og han er pappaen, og da flyr han rundt og henter "mat" og smokk og vet ikke hva godt han kan gjøre for meg. Stryker på meg og koser Han er også veldig omsorgsfull ovenfor lillesøstra si.

Lillesøster er baby enda, men med den rette oppdragelsen er jeg ganske sikker på at de begge blir gode foreldre med nær kontakt med familien sin.

 

Jeg har også tenkt som deg, at kjønnsrollene er mer like nå enn før, og det vil bli enda mer jevnt når mine gutter får barn. Så jeg er ikke lei meg fordi jeg ikke har fått jente. Har bare gjort mine tanker rundt forskjellene på å ha jente og gutt gjennom livet. Selv om du selvfølgelig gleder deg til sønnen din får barn, så vil du jo antageligvis ikke være så nær under graviditeten til din svigerdatter, som til din datter. Du vil antagelig også være mer delaktig under forberedelse til hennes bryllup enn til din sønns. Jeg tror forskjellene uansett vil være der fra naturens side, selv om far kommer mer på banen. Min mor passet begge guttene mine over natta lenge før min svigermor. Dette gjelder også blant alle jeg kjenner, og da mener jeg faktisk alle. Barna dine sov kanskje også hos dine foreldre først?

 

Jeg mener ikke å provosere, bare deler tanker om dette.

[Anonym bruker]

Jeg har alltid ønsket meg jente. Av den enkle grunn at jeg en dag vil bli mormor. Jeg er tryggere på min mor ifht barna, enn min svigermor. Generelt virker det som om mormor er mer tussete enn farmor. Tror det er noe spesielt med at datteren din får et barn. Mulig jeg mener dette fordi jeg er enebarn, og min mor var alenemor i mange år, før hun møtte stefaren min. Jeg tror det ligger noe i at "en datter har man hele sitt liv, en sønn har man til han finner sin viv", eller noe i den duren:) Mitt ønske om en datter resulterte selvfølgelig i at jeg fikk to sønner! Og jeg ville aaaldri byttet noen av dem mot ei jente. Jeg elsker dem like høyt som jeg ville elsket en datter. Vi skal ikke ha flere barn, og jeg må innfinne meg med at det ikke blir noen datter. Men hadde noen garantert meg ei jente neste gang, så hadde jeg nok trumfet gjennom et barn til;)

 

Jeg tror dette med at han man er en datter hele sitt liv og en sønn til han finner sin viv, ikke er så veldig aktuelt lenger. Nå lever jo menn og kvinner veldig like liv, med de samme forventingene til seg. Papparollen har jo også endret seg veldig, og det forventes langt mer av menn nå i forhold til barn og familie enn det gjorde tidligere. Så sønnene dine kommer sikkert til deg og ber om råd når de er ute i pappapermen sin

 

Mannen min har to søstre, og han er den som har tettest og nærmest kontakt med mora si. Er ikke lenger sånn at mannen tar avstand fra familien sin fordi han blir gift. Da er han i så fall oppdratt feil

 

Jeg har både gutt og jente, og jeg gleder meg da like mye til gutten min får barn som jenta. Her en dag gikk jeg gjennom babyklærne hans som han hadde arvet etter min mann, og jeg så for meg lille gutten min sitte der som en flott og kjekk pappa med lille gutten sin løpende rundt i babyklærne til bestefar

(Jeg Må få gitt bort disse babyklærne snart, blir jo helt tussete av dem...)

 

Tror han blir en fantastisk pappa. Det hender at vi leker at jeg er baby og han er pappaen, og da flyr han rundt og henter "mat" og smokk og vet ikke hva godt han kan gjøre for meg. Stryker på meg og koser Han er også veldig omsorgsfull ovenfor lillesøstra si.

Lillesøster er baby enda, men med den rette oppdragelsen er jeg ganske sikker på at de begge blir gode foreldre med nær kontakt med familien sin.

 

Jeg har også tenkt som deg, at kjønnsrollene er mer like nå enn før, og det vil bli enda mer jevnt når mine gutter får barn. Så jeg er ikke lei meg fordi jeg ikke har fått jente. Har bare gjort mine tanker rundt forskjellene på å ha jente og gutt gjennom livet. Selv om du selvfølgelig gleder deg til sønnen din får barn, så vil du jo antageligvis ikke være så nær under graviditeten til din svigerdatter, som til din datter. Du vil antagelig også være mer delaktig under forberedelse til hennes bryllup enn til din sønns. Jeg tror forskjellene uansett vil være der fra naturens side, selv om far kommer mer på banen. Min mor passet begge guttene mine over natta lenge før min svigermor. Dette gjelder også blant alle jeg kjenner, og da mener jeg faktisk alle. Barna dine sov kanskje også hos dine foreldre først?

 

Jeg mener ikke å provosere, bare deler tanker om dette.

 

Nei, du har nok rett i at jeg ikke vil være like nær min svigerdatter som min datter under graviditet. Men jeg har liksom aldri tenkt på dette som et problem... jeg vil jo (forhåpentlig) være nær sønnen min, og det er jo hans opplevelse av det å skulle bli pappa som er viktigst for meg...

 

Og ang. bryllup, så misliker jeg konseptet så sterkt (altså ikke det å gifte seg, men all planleggingen rundt det) at det gjør meg overhode ingenting å ikke være delaktig i planleggingen til andres Misliker det så sterkt at jeg ikke får meg til å gifte meg selv engang.

 

Mye handler vel om hva man er vant til. Her har svigermor vært på banen i langt større grad med barna enn min mor. Det var også hos henne sønnen min hadde sin første overnatting, og sin første utenlandsferie sammen med. Han har sovet hos min mor kun en gang, men sover støtt og stadig hos svigermor.

Svigermor/farmor er yngre og mer frisk og rask enn min mor, og det er mer initiativ i henne. Er nok derfor. Og hun og sønnen min har et helt spesielt og nært bånd mellom seg.

Så her i gården har det ikke hatt så mye å si hvem som er mormor og hvem som er farmor; det er den som har vært mest interessert i kontakt som har fått best kontakt.

 

Og min egen mor har like god kontakt med min bror sine barn som hun har med min og min søsters. Faktisk er det hans barn hun har passet mest og er mest sammen med. Og jeg tror hun var akkurat like begeistret da min bror gledesstrålende kom og fortalte at han skulle bli pappa, som hun var da jeg gjorde det samme

 

Og sånn tror jeg det er for mange andre også. Jeg tror mange farmødre går i den fella at de liksom FORVENTER at de skal bli satt i annen rekke bak mormor. Og da skjer det kanskje at de, bevisst eller ubevisst, holder seg litt i bakgrunnen. Ikke viser like mye initiativ. Jeg er i hvert fall veldig bevisst på dette, og kommer til å forholde meg nøyaktig likt i forhold til mine barn når det er deres tur å bli foreldre. Og jeg har faktisk aldri tenkt over at jeg skal få et "dårligere" forhold til min sønns barn enn min datters. Det tror jeg heller ikke at jeg kommer til å få.

 

Og våre barn er jo neste generasjon. Da kommer sikkert kjønnsforskjellene i forhold til barn være enda mindre

[Musemor med tre søte små]

Jeg har en av hver.

Fikk først gutt, og så jente.

Prøvde ikke å få ei jente når vi prøvde på andremann, prøvde å få et barn. Hadde blitt like glad om hun hadde vært en gutt

[Gjest yrild]

Jeg hadde lyst på jente når vi ble gravide, men ble nok like glad for en gutt :-) Med nr to var det meg faktisk revnende likegyldig.

[Anonym bruker]

Jeg har to gutter.

Etter at vi fikk førstemann, var planen å få en til. Så at det ble en gutt til påvirket ikke den avgjørelsen i det hele tatt. Jeg var ferdig med alt som het svangerskap og føldsel når minsten var født.

Det hadde vært koselig med ei jente-bevares, men da måtte hun kommet som nummer to.

Det er ikke aktuelt å få nr tre bare for å få "jenta" som alle rundt meg er så opptatt av.

[Anonym bruker]

Jeg fikk først ei jente. Før vi fikk vite kjønnet da så var det med hånda på hjertet likegyldig hvilket kjønn det ble. Nå når vi skulle ha nummer to, hadde jeg vel egentlig mest lyst på ei jente til.. Dette fordi jeg har en bror som er to år yngre enn meg (den samme aldersforskjellen som det er på mine nå), og jeg var så misunnelig på venninnene mine som hadde søstre.

Det ble en gutt, og nå ville jeg selvsagt ikke byttet han bort for alt i verden:)

 

Men det virker som "alle" synes at en av hver er det de helst ville hatt selv? Da vi fant ut at det var en gutt vi skulle få fikk jeg hele tiden høre hvor heldig jeg var som skulle få en av hver. Det samme når han ble født, "hvor heldig du er som har en av hver". Jaha liksom? Synes jeg er heldig som har fått to perfekte barn jeg:)

[Anonym bruker]

Jeg har alltid ønsket meg jente. Av den enkle grunn at jeg en dag vil bli mormor. Jeg er tryggere på min mor ifht barna, enn min svigermor. Generelt virker det som om mormor er mer tussete enn farmor. Tror det er noe spesielt med at datteren din får et barn. Mulig jeg mener dette fordi jeg er enebarn, og min mor var alenemor i mange år, før hun møtte stefaren min. Jeg tror det ligger noe i at "en datter har man hele sitt liv, en sønn har man til han finner sin viv", eller noe i den duren:) Mitt ønske om en datter resulterte selvfølgelig i at jeg fikk to sønner! Og jeg ville aaaldri byttet noen av dem mot ei jente. Jeg elsker dem like høyt som jeg ville elsket en datter. Vi skal ikke ha flere barn, og jeg må innfinne meg med at det ikke blir noen datter. Men hadde noen garantert meg ei jente neste gang, så hadde jeg nok trumfet gjennom et barn til;)

 

Jeg tror dette med at han man er en datter hele sitt liv og en sønn til han finner sin viv, ikke er så veldig aktuelt lenger. Nå lever jo menn og kvinner veldig like liv, med de samme forventingene til seg. Papparollen har jo også endret seg veldig, og det forventes langt mer av menn nå i forhold til barn og familie enn det gjorde tidligere. Så sønnene dine kommer sikkert til deg og ber om råd når de er ute i pappapermen sin

 

Mannen min har to søstre, og han er den som har tettest og nærmest kontakt med mora si. Er ikke lenger sånn at mannen tar avstand fra familien sin fordi han blir gift. Da er han i så fall oppdratt feil

 

Jeg har både gutt og jente, og jeg gleder meg da like mye til gutten min får barn som jenta. Her en dag gikk jeg gjennom babyklærne hans som han hadde arvet etter min mann, og jeg så for meg lille gutten min sitte der som en flott og kjekk pappa med lille gutten sin løpende rundt i babyklærne til bestefar

(Jeg Må få gitt bort disse babyklærne snart, blir jo helt tussete av dem...)

 

Tror han blir en fantastisk pappa. Det hender at vi leker at jeg er baby og han er pappaen, og da flyr han rundt og henter "mat" og smokk og vet ikke hva godt han kan gjøre for meg. Stryker på meg og koser Han er også veldig omsorgsfull ovenfor lillesøstra si.

Lillesøster er baby enda, men med den rette oppdragelsen er jeg ganske sikker på at de begge blir gode foreldre med nær kontakt med familien sin.

 

Jeg har også tenkt som deg, at kjønnsrollene er mer like nå enn før, og det vil bli enda mer jevnt når mine gutter får barn. Så jeg er ikke lei meg fordi jeg ikke har fått jente. Har bare gjort mine tanker rundt forskjellene på å ha jente og gutt gjennom livet. Selv om du selvfølgelig gleder deg til sønnen din får barn, så vil du jo antageligvis ikke være så nær under graviditeten til din svigerdatter, som til din datter. Du vil antagelig også være mer delaktig under forberedelse til hennes bryllup enn til din sønns. Jeg tror forskjellene uansett vil være der fra naturens side, selv om far kommer mer på banen. Min mor passet begge guttene mine over natta lenge før min svigermor. Dette gjelder også blant alle jeg kjenner, og da mener jeg faktisk alle. Barna dine sov kanskje også hos dine foreldre først?

 

Jeg mener ikke å provosere, bare deler tanker om dette.

 

Hmm... Hittil har jeg èn gutt, og kunne egentlig aller helst tenke meg èn gutt til, slik at de får masse glede av hverandre, mht det praktiske, og det at jeg liker tanken på å ha 3 sterke, store karer i huset med meg Men nå fikk jeg mer lyst på jente, gitt... Elsker alt som har med bryllup å gjøre, og babyer... Soms vigermor blir jeg nok litt mer sidestilt ifht mora ja.. Uff og uff.. Hehe

[Anonym bruker]

Jeg har alltid ønsket meg jente. Av den enkle grunn at jeg en dag vil bli mormor. Jeg er tryggere på min mor ifht barna, enn min svigermor. Generelt virker det som om mormor er mer tussete enn farmor. Tror det er noe spesielt med at datteren din får et barn. Mulig jeg mener dette fordi jeg er enebarn, og min mor var alenemor i mange år, før hun møtte stefaren min. Jeg tror det ligger noe i at "en datter har man hele sitt liv, en sønn har man til han finner sin viv", eller noe i den duren:) Mitt ønske om en datter resulterte selvfølgelig i at jeg fikk to sønner! Og jeg ville aaaldri byttet noen av dem mot ei jente. Jeg elsker dem like høyt som jeg ville elsket en datter. Vi skal ikke ha flere barn, og jeg må innfinne meg med at det ikke blir noen datter. Men hadde noen garantert meg ei jente neste gang, så hadde jeg nok trumfet gjennom et barn til;)

 

Jeg tror dette med at han man er en datter hele sitt liv og en sønn til han finner sin viv, ikke er så veldig aktuelt lenger. Nå lever jo menn og kvinner veldig like liv, med de samme forventingene til seg. Papparollen har jo også endret seg veldig, og det forventes langt mer av menn nå i forhold til barn og familie enn det gjorde tidligere. Så sønnene dine kommer sikkert til deg og ber om råd når de er ute i pappapermen sin

 

Mannen min har to søstre, og han er den som har tettest og nærmest kontakt med mora si. Er ikke lenger sånn at mannen tar avstand fra familien sin fordi han blir gift. Da er han i så fall oppdratt feil

 

Jeg har både gutt og jente, og jeg gleder meg da like mye til gutten min får barn som jenta. Her en dag gikk jeg gjennom babyklærne hans som han hadde arvet etter min mann, og jeg så for meg lille gutten min sitte der som en flott og kjekk pappa med lille gutten sin løpende rundt i babyklærne til bestefar

(Jeg Må få gitt bort disse babyklærne snart, blir jo helt tussete av dem...)

 

Tror han blir en fantastisk pappa. Det hender at vi leker at jeg er baby og han er pappaen, og da flyr han rundt og henter "mat" og smokk og vet ikke hva godt han kan gjøre for meg. Stryker på meg og koser Han er også veldig omsorgsfull ovenfor lillesøstra si.

Lillesøster er baby enda, men med den rette oppdragelsen er jeg ganske sikker på at de begge blir gode foreldre med nær kontakt med familien sin.

 

Jeg har også tenkt som deg, at kjønnsrollene er mer like nå enn før, og det vil bli enda mer jevnt når mine gutter får barn. Så jeg er ikke lei meg fordi jeg ikke har fått jente. Har bare gjort mine tanker rundt forskjellene på å ha jente og gutt gjennom livet. Selv om du selvfølgelig gleder deg til sønnen din får barn, så vil du jo antageligvis ikke være så nær under graviditeten til din svigerdatter, som til din datter. Du vil antagelig også være mer delaktig under forberedelse til hennes bryllup enn til din sønns. Jeg tror forskjellene uansett vil være der fra naturens side, selv om far kommer mer på banen. Min mor passet begge guttene mine over natta lenge før min svigermor. Dette gjelder også blant alle jeg kjenner, og da mener jeg faktisk alle. Barna dine sov kanskje også hos dine foreldre først?

 

Jeg mener ikke å provosere, bare deler tanker om dette.

 

Nei, du har nok rett i at jeg ikke vil være like nær min svigerdatter som min datter under graviditet. Men jeg har liksom aldri tenkt på dette som et problem... jeg vil jo (forhåpentlig) være nær sønnen min, og det er jo hans opplevelse av det å skulle bli pappa som er viktigst for meg...

 

Og ang. bryllup, så misliker jeg konseptet så sterkt (altså ikke det å gifte seg, men all planleggingen rundt det) at det gjør meg overhode ingenting å ikke være delaktig i planleggingen til andres Misliker det så sterkt at jeg ikke får meg til å gifte meg selv engang.

 

Mye handler vel om hva man er vant til. Her har svigermor vært på banen i langt større grad med barna enn min mor. Det var også hos henne sønnen min hadde sin første overnatting, og sin første utenlandsferie sammen med. Han har sovet hos min mor kun en gang, men sover støtt og stadig hos svigermor.

Svigermor/farmor er yngre og mer frisk og rask enn min mor, og det er mer initiativ i henne. Er nok derfor. Og hun og sønnen min har et helt spesielt og nært bånd mellom seg.

Så her i gården har det ikke hatt så mye å si hvem som er mormor og hvem som er farmor; det er den som har vært mest interessert i kontakt som har fått best kontakt.

 

Og min egen mor har like god kontakt med min bror sine barn som hun har med min og min søsters. Faktisk er det hans barn hun har passet mest og er mest sammen med. Og jeg tror hun var akkurat like begeistret da min bror gledesstrålende kom og fortalte at han skulle bli pappa, som hun var da jeg gjorde det samme

 

Og sånn tror jeg det er for mange andre også. Jeg tror mange farmødre går i den fella at de liksom FORVENTER at de skal bli satt i annen rekke bak mormor. Og da skjer det kanskje at de, bevisst eller ubevisst, holder seg litt i bakgrunnen. Ikke viser like mye initiativ. Jeg er i hvert fall veldig bevisst på dette, og kommer til å forholde meg nøyaktig likt i forhold til mine barn når det er deres tur å bli foreldre. Og jeg har faktisk aldri tenkt over at jeg skal få et "dårligere" forhold til min sønns barn enn min datters. Det tror jeg heller ikke at jeg kommer til å få.

 

Og våre barn er jo neste generasjon. Da kommer sikkert kjønnsforskjellene i forhold til barn være enda mindre

 

Jeg blir veldig glad for å lese at det faktisk kan være omvendt; at farmor er mer til stede enn mormor. Det er så sjelden man hører, og "regelen" er jo at mormor er mer tilstede. Det er nok som du skriver, at forventninger har mye å si. I min situasjon er jeg og min mor veldig nære. Derfor er det sikkert naturlig at jeg har ønsket meg en datter, siden jeg kan relatere det til mitt forhold til min mor. Også er det mye fokus i min "gjeng" på at det er gøy med ei jente.

 

Men, som sagt, jeg ville selvfølgelig ikke byttet bort guttene, selv om jeg begge gangene håpet på jente. Synes det er mye tabu rundt det å ønske seg kjønn. Det sier seg selv at friske barn kommer i første rekke. Jeg synes man likevel kan ønske seg kjønn, og ikke bli uglesett av den grunn.

[Anonym bruker]

Jeg har en av hvert kjønn, så jeg vet ingenting om ønsket å få to "ulike". Da jeg var gravid med nr to var det ikke i tankene mine at det ene kjønnet skulle være å foretrekke fremfor det andre. Jeg håper vi får et barn til om fem års tid, og da er det også samme for meg om det er gutt eller jente. Men av reaksjonene på de rundt meg, så virker det viktig med en av hvert kjønn.