"Bare" 2 barn??

[Anonym bruker]

Jeg har alltid øsnket meg minst 3 barn. Nå er eldstemann snart 5 og vi vurderer å sette igang med prøving med et barn nr 2. Han er 28, jeg er 27 og vi har ikke fått flere enda fordi det ikke har passet. Førstemann var ikke planlagt, men veldig velkommen. Jeg studerte ferdig og har nå jobbet siden jeg var ferdig i vår. Vi har det utrolig fint vi 3 og haster ikke med nr 2 siden aldersforskjellen nå uansett vil bli ganske stor.

 

Jeg har alltid tenkt at jeg vil ha 3 barn, mens han sier stopp ved 2. På en måte tenker jeg dette er trist, men på en annen måte så gleder jeg meg ikke akkurat til spedbarnstid, småbarnstid med bleieslutt, rydde bort alt ungen kan få tak i igjen, osv. Samtidig som et nytt medlem er veldig velkommen. Samboer kommer også med mange gode poenger om at to er bedre enn tre i lengden (bil, oppfølging, en voksen på hver, osv).

 

To er vel ikke så lite det?

[Anonym bruker]

Vi har to, og nok med det :-)

[petite fleur]

Vi har to, og det er perfekt :-) Men så blir jeg helt kvalm ved tanken på å gjennomgå graviditet, fødsel, spedbarnstid osv en gang til... Jeg er Så ferdig!

[Anonym bruker]

Vi får straks vårt 2. barn, og tror nok det blir med det her i huset gitt!

 

For det første har dette svangerskapet vært et helvete i forhold til første. Både det at alle plagene har kommet og at man faktisk allerede har et barn å ta seg av samtidig.

I tillegg skal barna følges opp, både når det kommer til bhg, skole og fritidsaktiviteter. Og økonomisk sett må man også tenke.

 

Så her blir det "bare" 2 barn:)

[Anonym bruker]

Jeg har 2, før vi fikk nr 2 hadde vi tenkt bare 2. Jeg var 18 da eg fikk førstemann og han var 6 år da nr 2 kom.

når nr2 endelig kom til verden var det avgjort at det var siste. Men både meg og mannen har ombestemt oss og skal lage nr 3 snart

[Popelko]

Vi hadde bestemt oss for at 2 var nok, men jeg vil ha en til. Pappaen sier av og til at det kan vurderes om noen år, men han vil nok ikke. Det er veldig sårt, men som du ,HI, og mannen din har snakket om så er det veldig praktisk med 2.

[Anonym bruker]

Hva med først å få denne nr 2, og så ta det derfra? Her har vi èn, og skal vel ha èn til, men jeg gruer meg så mye til fødselen at jeg rett og slett ikke vet om jeg orker. Men vil jo gjerne gi et søsken til gutten min.

[LuksusLiv]

2 er helt perfekt syns nå vi.

[Anonym bruker]

For meg er to for lite. Det er fordi jeg selv bare hadde en bror og han døde i en tragisk ulykke da vi var i begynnelsen av tjueårene.... Så nå sitter jeg igjen helt alene. Så jeg vil ha tre (har to nå).

 

Men hvis jeg ser bort ifra mine personlige erfaringer ville jeg sagt at to er mer enn nok ;-) Er jo enklere med to i forhold til bil, ferieturer og slikt også.

[Anonym bruker]

Tenker dere bare på de nærmeste årene når dere bestemmer dere for hva som er passelig? Jeg personlig syns det er litt stress med 3 barn som trenger hjelp til det meste, men jeg tenker litt fremover når de blir store og etterhvert voksne. Jeg har stor tro på at å ha/være flere enn 2 barn er veldig ok både for de og oss når de vokser til.

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med tre søsken og jeg har aldri manglet hverken, kjærlighet, oppfølging, oppmerksomhet, leksehjelp, mat, klær, fine ferier eller noe annet fra mine foreldre. At man må være en voksen på hvert barn er mer enn jeg kan begripe. Du glemmer også hvor mye selskap og glede ungene har i hverandre, de henger ikke i buksebeina til mor, kjeder seg eller maser på samme måte når de har flere søsken å leke med vet du.

 

Mannen min har vokst opp med to søsken og han har heller aldri mangler noe, han har bare gode erfaringer med å ha flere søsken gjennom alle faser av livet.

 

For oss er to barn lite, vi ønsker begge en større familie. Vi har valgt å få fire barn og for oss er det helt perfekt.

 

Vi har en veldig fin liten familie synes vi selv

 

Ungene har mye glede av hverandre, vi har ingen problemer med å følge opp hverken lekser eller fritidsaktiviteter, vi har kos og omsorg nok i massevis til alle sammen, og jeg klarer faktisk få alle fire i seng om kvelden helt alene uten problemer. Man må ikke være like mange voksne som barn for å få det til på en grei, effektiv og koselig måte

 

Vi er alle laget forskjellig og vi må velge utfra hvordan vi selv er skrudd sammen. For noen er den perfekte familien å ha to barn, for andre fire, det er helt greit. Selv skulle jeg gjerne hatt et barn til, men har av forskjellige grunner valgt å stoppe nå, kanskje det blir et fosterbarn e.l. når mine egne har vokst mer til, det får vi se....

[Anonym bruker]

Jeg er vokst opp med en 5år eldre søster. Mine foreldre syns det holdt med to barn og jeg er glad jeg ikke hadde flere søsken også. Aldersforskjellen var såpass stor at meg og min søster ikke hadde så mye til felles, men siden det bare var oss holst det oss sammen. Hadde det vært en til så hadde vi nok ikke fått ett så nært forhold som vi har fått. Båndet mellom oss ble sterkere og sterkere jo eldre vi ble. Nå er aldersforskjellen visket bort.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

For meg er to barn lite, og det var også derfor vi gikk for tre (og så fikk vi et fjerde også). Men jeg ser helt klart mange fordeler med å "bare" ha to barn også. Jeg har noen gang tenkt at "tenk om vi stoppet etter to", og tenkt at de hadde vi jo ikke hatt noen jobb i det hele tatt med å ha barn, men også at det hadde vært fryktelig trist og "kjedelig". Barna hadde jo bare hatt en annen og spille seg ut mot, bare en lekekamerat å velge på ferier, bare en å støtte seg på som voksen... og hva om det man ikke vil tenke på skulle skje? Da ville ett stått alene igjen. Nå vet jeg at det er helt galt å tenke slik, men jeg gjorde nå det likevel.

 

Men hva andre mener er lite, mye eller passelig er jo ikke noe du skal bry deg om HI. Selv om jeg mener to er lite, så kan to vise seg å være helt perfekt for dere. Eller når nr 2 kommer hos dere, så ombestemmer mannen din seg og dere får tre likevel. Det er jo ikke noe dere må bestemme dere for nå

[Anonym bruker]

For å si det sånn,- det er bedre og angre på barna man IKKE fikk,- enn og angre på barna man FIKK....For når det skjer, er det ufattelig trist. Og samme hvor mya man som forelder PRØVER; blir det ikke "rettferdig" behandling av alle barna. Jeg kjenner til tilfelle der den ene parten gikk med på et barn til...De skulle "MØtes på midten" mtp antall barn..:Men den store "foreldrefØlelsen" kom aldri, og selv om denne forelder prØver og gjØre alt likt for alle barna, så skinner det gjennom at de eldste favoriseres. Og det ble til slutt brudd,- og minste barnet er til denne forelder, men mye mindre enn sine sØsken,- for å si det sånn. Man blir jo glad i barnet, på en måte, men ikke samme "forelskelsen".......

 

Så jeg anbefaler alle som vil inngå kompromiss om og tenke seg litt om..Det er en ting og gå rundt og "savne siste barnet";- men og gå rundt ha et barn man EGENTLIG ikke vil ha,- det er, som jeg har opplevd det,- mye verre.....Dårlig samvittighet er verre enn savn.....I dette tilfellet..

[Anonym bruker]

2 er nok for oss også:-) Er veldig glad jeg ikke er min venninne, som har fem.......Og hun er sikkert glad hun ikke er meg, som bare har to, ha ha:-D

 

Vi er alle forskjellige, og man må kjenne på hva som passer best. Jeg kunne absolutt taklet en stor ungeflokk, men jeg ØNSKER det ikke. Barna våre står hØyest på prioriteringslista selvfØlgelig, men jeg er ikke BARE mamma hele tiden. Synes det er herlig å kunne dyrke litt egeninteresser også, uten å måtte styre så fælt for å få det til. Venninnen min bærer veldig preg av å ha mange barn, for å sidet sånn.....Hun er ikke så mye mer en mamma lenger....Slik har ikke jeg lyst til å være.

 

Men - som sagt - man lager det slik man vil ha det;-)

[Anonym bruker]

Vi har bare to. Og stoppet der, han har sterilisert seg nå, så ingen mulighet å angre seg. Situasjonen vår er nok veldig lik deres. Jeg studerte da første kom til verden. Da var jeg 22. Andre ble født fem år senere. Jeg synes familien vår er komplett nå. Orker ikke flere svangerskap med oppkast i 9 mnd, barseltid med brystbetennelse osv. Litt mer utenom er nok det at første er et barn med ekstra behov for oppfølging. Lekser tar fort en time hver dag og han trenger at en av oss sitter ved han og hjelper ham i gang. Så de tre kveldene jeg er alene hjemme fordi pappaen jobber, så sliter jeg med å strekke til for bare to barn.

[Anonym bruker]

Vi har bare to. Og stoppet der, han har sterilisert seg nå, så ingen mulighet å angre seg. Situasjonen vår er nok veldig lik deres. Jeg studerte da første kom til verden. Da var jeg 22. Andre ble født fem år senere. Jeg synes familien vår er komplett nå. Orker ikke flere svangerskap med oppkast i 9 mnd, barseltid med brystbetennelse osv. Litt mer utenom er nok det at første er et barn med ekstra behov for oppfølging. Lekser tar fort en time hver dag og han trenger at en av oss sitter ved han og hjelper ham i gang. Så de tre kveldene jeg er alene hjemme fordi pappaen jobber, så sliter jeg med å strekke til for bare to barn.

[Anonym bruker]

For meg er to for lite. Det er fordi jeg selv bare hadde en bror og han døde i en tragisk ulykke da vi var i begynnelsen av tjueårene.... Så nå sitter jeg igjen helt alene. Så jeg vil ha tre (har to nå).

 

Men hvis jeg ser bort ifra mine personlige erfaringer ville jeg sagt at to er mer enn nok ;-) Er jo enklere med to i forhold til bil, ferieturer og slikt også.

 

Det er akkurat like grusomt å miste et barn eller et søsken, uansett hvor mange man har. Tror du virkelig at foreldre sørger mindre over å miste et barn i f eks kreft, dersom de har ti barn i steden for to? Nei; det er akkurat like vondt...

 

Tenker dere bare på de nærmeste årene når dere bestemmer dere for hva som er passelig? Jeg personlig syns det er litt stress med 3 barn som trenger hjelp til det meste, men jeg tenker litt fremover når de blir store og etterhvert voksne. Jeg har stor tro på at å ha/være flere enn 2 barn er veldig ok både for de og oss når de vokser til.

 

Tenåringer krever virkelig sitt; i fht å skulle oppdra dem rett i fht festing, røyk, sex, leksehjelp, økonomisk hjelp til tannreguleringer, merkeklær og førerkort. Og de aller fleste får hjelp av sine foreldre selv om de er voksne. Mine foreldre passer min søsters barn annenhver helg, mens jeg ikke får noe hjelp, fordi mamma da selvfølgelig er for sliten. Og hvilke av dine 3 barn ønsker du å hjelpe økonomisk ved å stille som kausjonist når de skal komme seg inn på boligmarkedet? Eldstemann? Ingen?

[Anonym bruker]

Men det går ikke an å tenke sånn at man må få flere i tilfelle en går bort. Synes det blir helt feil. Forøvrig så var mannen min i en søskenflokk på tre, men sto allikevel igjen alene som tenåring, da søsknene døde kort tid etter hverandre. Det er jo ikke ofte slikt skjer så klart, men jeg synes allikevel det blir helt feil å tenke på den måten, det er jo like tungt og vanskelig å miste barn/søsken selv om man har flere.

[Heihånåerdetjuligjen]

Det er helt sant anonym 10:14. Man kan ikke gardere seg, uansett hvor mange barn man får.

 

Og du som sier at det blir enklere når barna blir større: det ser jeg ikke for meg at det blir. Det er vel egentlig da utfordringene begynner å vise seg.....Opprør, man skal yte like mye økonomisk til alle sammen, og følge alle opp med kjøring, hjelp og diverse. Så nei, har man barn så har man dem for alltid!

[Anonym bruker]

For oss var det enkelt, vi var enige om å få 3 barn. Jeg ser de praktiske utfordringene ved å være 5, dette med bil og hus og ferier er jo litt ekstra. Men når jeg ser ungene i en lattermild haug på gulvet, i fritt driv, da blir slike ting irrelevant. Ungene har enorm moro av hverandre og det veier opp mer enn slitet og logistikken koster.

 

De som velger å få bare to barn, mener jeg personlig har liten simultankapasitet To barn bør alle klare å håndtere, med mindre det er noe ekstra med en av dem selvsagt.

 

Nå er jeg ferdig med å få barn, blir uvel ved tanken på å være gravid igjen. Dette er noe man må føle på selv, alle er jo forskjellige når det gjelder familieplanlegging.

 

Faktisk så var det for meg tanken på å miste ett barn en faktor ved valget om å få 3. Minimere risikoen på en måte.. Selvsagt ville vi savnet voldsomt uansett hvor mange andre barn vi har, men da har vi uansett noen igjen!

[Alva♂️♂️♂️♀️]

 

Og du som sier at det blir enklere når barna blir større: det ser jeg ikke for meg at det blir. Det er vel egentlig da utfordringene begynner å vise seg.....Opprør, man skal yte like mye økonomisk til alle sammen, og følge alle opp med kjøring, hjelp og diverse. Så nei, har man barn så har man dem for alltid!

 

Var ikke jeg som sa det, men jeg er enig i at det er enklere med større barn. Det har vel med hva man liker og hvordan man har det eller. Jeg er en av dem som blir utslitt av baby og småbarnstid og overhode ikke synes det er noe fantastisk med dette. Derimot trives jeg bedre og bedre i mammarollen jo eldre barna mine blir. Jeg synes faktisk det er koselig å kjøre dem på treninger, følge opp på cuper, oppvisninger osv, jeg liker å sitte med dem når de gjør lekser (og synes det er litt kjipt, men helt ok å ta kampen når de setter seg på bakbena og ikke vil gjøre leksene) og jeg elsker tenåringer.

 

Selv om jeg godt vet at det ikke kan sammenlignes å ha egne tenåringer i hus og det å jobbe med tenåringer, så har jeg i hvertfall rimelig god innsikt i hvordan tenåringer fungerer og hvilke utfordringer vi kan forvente. Jeg har også en god del venninner/bekjente med tenåringer, og de synes ikke det er halvparten så ille som alle skal ha det til (men de var som jeg er da, likte ikke småbarnstiden), så tenåringstiden gruer jeg meg faktisk ikke det minste for enda jeg godt vet at det venter massevis av potensielle utfordringer på oss der også. Dette har vel mer med hvilke type problemer og "slit" man takler, og hva man ikke takler. Jeg liker en viss form for frihet, og følt meg kvalt når ungene var babyer og 1-åringer, nå som de er eldre får jeg meg luft rundt meg, og takler heller en krangel om utetider og bekledning, tar samtalen og prevensjon osv, enn å amme, skifte bæsjebleier osv.

 

økonomisk så vet en jo stort sett noenlunde hva en går til når man velger å få mange barn. Klart, uforutsette ting kan oppstå, men sånn i utgangspunktet så vet vi at vi kommer til å ha god nok økonomi til fire tenåringer, og etterhvert fire barn som kanskje trenger litt drahjelp her og der.

[Anonym bruker]

Anonym 11:17: Man kan selv dø imorgen, man kan miste alle sine barn i en og samme ulykke, barna kan bli syke og dø. ALT kan skje. Så å få to eller tre barn, forøker liksom ikke sjansen for at det skal "gå godt" hvis du skjønner hva jeg mener. Det er altfor mange tilfeldigheter her i livet, til å helgardere seg.

 

Skjønner for øvrig ikke hva den store forskjellen er mht til kapasitet, ved å gå fra to til tre barn? Det er bare 1 barn mer;-)

Vil mene at de som har flere enn tre barn, heller kan uttale seg om det.

Den store utfordringen ved tre barn, er vel at man evnt må bytte bil. Mange reiser og hotellopphold er faktisk tilpasset en familie på fem, da det er mange familier som nettopp er det;-)

[Anonym bruker]

Anonym 11:17: Man kan selv dø imorgen, man kan miste alle sine barn i en og samme ulykke, barna kan bli syke og dø. ALT kan skje. Så å få to eller tre barn, forøker liksom ikke sjansen for at det skal "gå godt" hvis du skjønner hva jeg mener. Det er altfor mange tilfeldigheter her i livet, til å helgardere seg.

 

Skjønner for øvrig ikke hva den store forskjellen er mht til kapasitet, ved å gå fra to til tre barn? Det er bare 1 barn mer;-)

Vil mene at de som har flere enn tre barn, heller kan uttale seg om det.

Den store utfordringen ved tre barn, er vel at man evnt må bytte bil. Mange reiser og hotellopphold er faktisk tilpasset en familie på fem, da det er mange familier som nettopp er det;-)

 

Nå er det forskjell på å øke sjansen og å helgardere seg da. Jo, å få flere barn øker SJANSEN for at man ikke mister alle, selv om det også selvfølgelig kan skje.

[Heihånåerdetjuligjen]

Og du som sier at det blir enklere når barna blir større: det ser jeg ikke for meg at det blir. Det er vel egentlig da utfordringene begynner å vise seg.....Opprør, man skal yte like mye økonomisk til alle sammen, og følge alle opp med kjøring, hjelp og diverse. Så nei, har man barn så har man dem for alltid!

 

Var ikke jeg som sa det, men jeg er enig i at det er enklere med større barn. Det har vel med hva man liker og hvordan man har det eller. Jeg er en av dem som blir utslitt av baby og småbarnstid og overhode ikke synes det er noe fantastisk med dette. Derimot trives jeg bedre og bedre i mammarollen jo eldre barna mine blir. Jeg synes faktisk det er koselig å kjøre dem på treninger, følge opp på cuper, oppvisninger osv, jeg liker å sitte med dem når de gjør lekser (og synes det er litt kjipt, men helt ok å ta kampen når de setter seg på bakbena og ikke vil gjøre leksene) og jeg elsker tenåringer.

 

Selv om jeg godt vet at det ikke kan sammenlignes å ha egne tenåringer i hus og det å jobbe med tenåringer, så har jeg i hvertfall rimelig god innsikt i hvordan tenåringer fungerer og hvilke utfordringer vi kan forvente. Jeg har også en god del venninner/bekjente med tenåringer, og de synes ikke det er halvparten så ille som alle skal ha det til (men de var som jeg er da, likte ikke småbarnstiden), så tenåringstiden gruer jeg meg faktisk ikke det minste for enda jeg godt vet at det venter massevis av potensielle utfordringer på oss der også. Dette har vel mer med hvilke type problemer og "slit" man takler, og hva man ikke takler. Jeg liker en viss form for frihet, og følt meg kvalt når ungene var babyer og 1-åringer, nå som de er eldre får jeg meg luft rundt meg, og takler heller en krangel om utetider og bekledning, tar samtalen og prevensjon osv, enn å amme, skifte bæsjebleier osv.

 

økonomisk så vet en jo stort sett noenlunde hva en går til når man velger å få mange barn. Klart, uforutsette ting kan oppstå, men sånn i utgangspunktet så vet vi at vi kommer til å ha god nok økonomi til fire tenåringer, og etterhvert fire barn som kanskje trenger litt drahjelp her og der.

 

Enig i mye av det du skriver Alva. Jeg syntes heller ikke babytiden var så fryktelig stas. Men tror og ser på venninner som står midt oppi tenårings-stadiet nå, at det er mange utfordringer. Nå kommer det jo selvfølgelig også mye an på hvordan ungene er, men litt må man uansett regne med.

 

Jeg er ikke enda der selv, men jeg tror nok det skal gå bra;-) Personlig er jeg glad for at jeg kun har 2 fjortiser som skal håndteres, og ikke fem, som ei venninne av meg....

Hun er også ganske overrasket over alle ekstra utgifter som følger med ungdommene sine. De er mye mer med på ting som koster ekstra, og krever litt andre klær enn hva mor synes er ok..Dessuten skal 2 nå ha tannregulering, og en tredje briller.

Men, som du også sier, så tenker jeg også at man på forhånd burde vite at man har midler til å følge opp så mange barn.