dere med sosial angst, se hit litt

[Anonym bruker]

hva er det egentlig dere er redde for? helt spesifikt? dere sier dere er redde for mennesker, men dere vet da at mennesker ikke er farlige? de gjør dere ikke noe?

 

Hva er det dere tror vi skal gjøre dere? si hei til dere? gi dere et smil? snakke bak ryggen din? slå deg?

 

jeg skjønner ikke! dere er redd for å gå ut blant folk.. hva er det dere innbiller dere at folk skal gjøre mot dere ?

[Anonym bruker]

Jeg spurte mamma om det en gang. Mamma har sosial angst. Hun sa at hun er redd for å ikke kunne puste i folkemengder, store eller små, at hun ikke skal ha noen rømningsveier og at hun skal dø. Kort sagt: Hun er redd for å dø når hun er sammen med folk.

 

Det er helt irrasjonelt, men så er angst ofte irrasjonelt.

[LillaGorilla♥♥]

Nå kjennetegnes vel fobi nettopp av at det er helt irrasjonelt og ikke har helt rot i virkeligheten.

Derfor er det helt umulig å forstå fullt ut for oss som ikke lider av det.

 

Det er jo heller ikke spesielt logisk å være livredd bittesmå edderkopper (hvertfall ikke de her i landet), men det er like fullt en hel haug mennesker som lider av edderkoppfobi.

[Anonym bruker]

Å ha angst er ikke logisk, og heller ikke lett Å forklare.

 

Man vet egentlig ikke helt hva man frykter, og hvorfor. Man trenger heller ikke Å kjenne at det er spesifikke situasjoner man vil fÅ angst i.

 

Jeg har hatt panikkangst, og visste det ikke i starten. Jeg mÅtte fÅ det forklart av legen. Jeg trodde det var hjerteproblemer.

[Anonym bruker]

Jeg var en veldig sosial person som ble akutt fanget av sosial angst.

 

Jeg fikk noia av å være sammen med folk. Jeg var ikke redd folk, men jeg greier ikke å beskrive det. Det var så ukjent for meg. Jeg fikk sammenbrudd etter butikkbesøk og lignende.

[Skylander]

hva er det egentlig dere er redde for? helt spesifikt? dere sier dere er redde for mennesker, men dere vet da at mennesker ikke er farlige? de gjør dere ikke noe?

 

Hva er det dere tror vi skal gjøre dere? si hei til dere? gi dere et smil? snakke bak ryggen din? slå deg?

 

jeg skjønner ikke! dere er redd for å gå ut blant folk.. hva er det dere innbiller dere at folk skal gjøre mot dere ?

Jeg er redd for å bli angrepet fysisk og/eller psykisk, redd for hva andre tenker om meg, redd for å gjøre/si noe dumt, redd for å vise negative følelser(sorg, sinne), redd for å ikke kunne forsvare meg, redd for å bli mistenkt for noe jeg ikke har gjort, redd for å ikke bli forstått på rett måte men aller mest redd for at andre skal se at jeg har angst, dvs at det er mere angsten for å få angst i sosiale sammenhenger som plager meg mest. Har nøye gått igjennom min reaksjon på ulike settinger og funnet ut at det meste av min frykt bunner og grunner i opplevelser fra min barndom.

[Anonym bruker]

Jeg er redd for at noen jeg kjenner skal prate til meg, da får jeg ikke puste, og må kaste opp. Så noen dager når det er skikkelig, ille, så må jeg kjøre til en annen by for å handle mat.

Jeg er ikke redd for at de folka skal angripe meg eller noe. Men redd for hvordan jeg får det. Vannskelig å forklare, skulle ønske at det ikke hadde vært slik.

[Anonym bruker]

Jeg vil tro at dette med sosial angt bunner i veldig forskjellige grunner. Jeg skal prøve å forklare hvordan dette er for MEG.

 

Jeg vokste opp i et hjem med mye krangling mellom foreldrene mine. Jeg ble litt preget av det, ble litt "skremt" og engstelig. Jeg er videre født med ganske dårlig hørsel og det ble jeg litt mobbet for, i situasjoner når jeg hørte feil. Klart unger ler, jeg skjønner det i dag, men det gjorde meg selvfølgelig "redd" folk og redd for å komme i slike situasjoner.

 

Da jeg ble ungdom fant jeg ut at når jeg drakk meg full på fester så slapp jeg å prate seriøst med folk. Jeg ravet rundt og danset og var morsom med fylla som skalkeskjul. Jeg hadde en større selvtillit da jeg drakk, jeg tiltrakk meg gutter og på den måten hang jeg litt med i ungdomstiden. '

 

Da jeg skulle studere ble hørselen et problem. Jeg hadde nemlig ingen gode hjelpemidler den gang. Det ordnet jeg meg først i voksen alder. Jeg fikk ikke tatt skikkelig utdanning, og havnet i butikkjobb. Hørselen var egentlig et problem, men jeg var ung og overså det med en tilsynelatende selvtillit. Jeg ble sliten og oftere kom jeg opp i situasjoner der jeg fikk kritikk for at jeg ikke hørte godt nok, jeg tolket det videre som at jeg ikke var nok verdt. årene i butikk skjønner jeg ikke at jeg klarte, og det bygget seg opp. Jeg begynte i ung alder å storspise om kveldene for å døyve angsten jeg egentlig ennå ikke skjønte jeg hadde.

 

Da jeg som 30-åring fikk et barn var det min store lykke i livet. Jeg koste meg til tross for kolikk og lite søvn. Gutten min var en herlig og artig krabat. Etter permisjon skulle jeg tilbake til jobben min i butikk. Jeg klarte det i ca ett år, da brøt jeg fullstendig sammen. Det var etter at en kunde hadde kjeftet meg opp fordi jeg ikke hadde hørt at han skulle ta ut penger. Jeg var så utkjørt av dårlig søvn og måtte konsentrere meg ekstra for å følge med. Når en normal hørende blir sliten av 8 timer i butikk, så må dere tro på at for en med dårlig hørsel så er det dobbelt så krevende!

 

Jeg hadde altså sammenbrudd og fikk total angst for å møte folk. Nå var jeg faktisk REDD folk. Så langt hadde det gått.

 

Da det hadde roet seg fikk jeg hjelp av NAV til å bytte jobb. Nå måtte vi finne ut hva jeg kunne klare. Jeg valgte å prøve kontor. Jeg fant ut at jeg ikke klarte mer enn 50%. Jeg kunne ikke sitte i sentralbordet for jeg var redd for å komme i dårlig situasjon igjen. Jeg klarer ikke jobb der jeg må forholde meg til folk, det være seg andre ansatte eller kunder. Nå for tiden er jeg hjemme på AAP.

 

Privat er jeg blitt kjedelig og innesluttet person. Jeg tør nesten ikke på butikk i frykt for at jeg skal møte på noen som vil prate, og jeg kan komme i en situasjon jeg ikke tåler.

 

Bla bla bla... kunne skrevet MANGE eksempler, men alle bunner i det problemet i at jeg ikke takler kritikk, jeg klarer ikke tanken på å komme i situasjon der jeg "dummer meg ut". Jeg vil ikke at folk skal ha tanker om meg. Jeg klarer ikke!

 

Jeg er nå henvist til psykiater. For jeg ønsker selvfølgelig å fungere normalt.

 

Så du ser det HI, jeg er ikke redd for folk fordi de skal skade meg fysisk, men jeg tror de skader meg psykisk. Vet ikke om du skjønner dette helt, men sånn er det for MEG.

[mamma07&09]

Kjære alle med sosial angst!

 

Har hatt det selv siden jeg var ca 17 år og er nå 35.

Etter å ha prøvd medisiner, snakket med utallige psykologer, venner, lest selvhjelpsbøker holdt jeg på å gi opp.

 

Jeg slet bla med rødming og angst for å rødme når folk snakket til meg. Har fått behandling med rosenterapi og hypnose/tankefeltterapi og jeg bryr meg ikke lenger om hva folk tenker om meg. Det har virkelig hjulpet meg og jeg håper at nettopp du prøver dette og ser om det kan hjelpe.

Dere må ikke gi opp! Gjør det for dere selv og barna deres.

[valkyrien]

hva er det egentlig dere er redde for? helt spesifikt? dere sier dere er redde for mennesker, men dere vet da at mennesker ikke er farlige? de gjør dere ikke noe?

 

Hva er det dere tror vi skal gjøre dere? si hei til dere? gi dere et smil? snakke bak ryggen din? slå deg?

 

jeg skjønner ikke! dere er redd for å gå ut blant folk.. hva er det dere innbiller dere at folk skal gjøre mot dere ?

Angst er ikke rasjonelt. Hadde vi klart å tenke rasjonelt så hadde vi ikke hatt et problem...

[Anonym bruker]

Å kalle det for sosial angst er for Å ha en fellesbetegnelse. Den er like fullt ut helt unik i sin utfoldelse hos de som har det. Selv har jeg det i perioder, og jeg blir veldig sliten av det.

 

Personlig kan det faktisk ha noe med hørselen min Å gjøre ogsÅ, fordi jeg faktisk hører FOR godt. Jeg er sÅ sensitiv for lyd at jeg fÅr vondt i hodet av Å snakke for høyt, og jeg snakker derfor svært lavt. Folk hører ikke hva jeg sier, og jeg mÅ derfor snakke høyere, og jeg forbinder det Å snakke med folk med anspenthet og hodepine. NÅr jeg i tillegg mÅ snakke sÅ mye høyere, blir jeg sÅ mye mer bevisst pÅ hva jeg sier, og særlig det jeg sier feil. Det blir sÅ innmari mye mer feil nÅ det blir "ropt ut" pÅ en mÅte. SÅ jeg trives bedre i mitt eget selvskap, med volumet pÅ tv og annet som passer meg, og ikke Åpne omrÅder med masse folk og ukontrollerte lyder og brÅk. Blir helt svett jeg.

[Anonym bruker]

Jeg tror det startet i oppveksten med at jeg ikke klarte å lære meg hva som "passet seg" i forskjellige situasjoner, og opplevde å gjøre mye feil/dumme meg ut uten å skjønne det før lenge etterpå. Ble da redd for at andre lo av meg bak ryggen min. Har også alltid vært veldig naiv og gått ut fra at folk mente det de sa. Da jeg lærte meg at folk bruker høflighetsfraser de ikke mente, ble jeg enda mer engstelig, fordi jeg ikke klarte å skille mellom hva som var ekte og hva som var fraser. Følte meg dum fordi jeg trodde på alt, og skjønte ofte lenge etterpå at jeg hadde vært utsatt for en høflighetsfrase.

 

Disse erfaringene gjorde at jeg etterhvert ble redd for å reagere "feil" når jeg ble snakket til, dermed begynte jeg å stotre og stamme, ordene stokker seg, ofte klarer jeg ikke å svare i det hele tatt, bare står der som en annen idiot.

 

Noen ganger rømmer jeg heller; later som jeg ikke hører det når noen snakker til meg og haster videre som om jeg har det travelt.

 

Nå er det disse to sistnevnte reaksjonene jeg er redd for, for jeg skjønner jo at begge får meg til å virke totalt idiot (eller overlegen og uhøflig), men jeg klarer ikke å reagere annerledes.

[Anonym bruker]

Har innsett siste tiden at jeg muligens har litt sosial angst. Ikke sagt det til noen andre enn min samboer.

 

Slik er det for meg:

 

Jeg klarer å spille skuespill. Jeg kan være utadvent og oppsøkende hvis jeg bare er forberedt på det. Men det som er værst er det som er uforberedt- det takler jeg dårlig, jeg blir liksom lamslått av situasjonen, klarer ikke ta det på strak arm. Jeg kan dra på jobbintervju, men kan ikke ta telefonen hvis jeg ikke er forberedt på at den og den skal ringe akkurat nå. Jeg kan holde en liten tale i et brullup, men jeg kan ikke svare på et spørsmål i en undervisningssituasjon (selv om jeg kan svaret- jeg klarer bare ikke å lete det frem i hukommelsen) hvis jeg ikke vet om det på forhånd.

 

Jeg har ikke isolert meg, og treffer venner og familie jevnlig. Men (spesielt blandt mennesker jeg ikke kjenner veldig godt) jeg blir sjenert, og kan i mange dager, uker og år(!!) gå å tenke på noe dumt jeg sa ved den og den anledningen, og lure på hva folk tenker om meg. Når jeg tenker tilbake på hendelser og begivenheter så er det jeg husker hovedsakelig alt det dumme jeg gjorde, og tanker som "hva de må tenke om meg" osv. Dette påvirker mitt selvbilde i stor grad. Jeg lar meg dømme av andre- eller egentlig så dømmer jeg meg selv ut fra det jeg tror andre tenker om meg. Utad tror jeg ikke folk skjønner det.

 

For meg er det vanskelig å treffe bare en person desom det ikke er noen jeg kjenner veldig godt- er mye lettere når det er flere. Bare å ha med barnet mitt gjør det enklere faktisk. Er som om jeg opplever et større ansvar for å få igang prat osv. Samme med telefonsamtaler som ikke har klart mål og mening. Er redd for pinlig stillhet blant annet, og for at folk skal oppleve det som kleint å være sammen med meg. Ordene stokker seg, jeg kommer ikke på noe å si, jeg er redd for å si noe støtende eller uhøflig, og jeg klarer ikke følge med i samtalen og ender opp med å nikke til alt uten å få med meg noe som igjen ender med utrolig "teite" svar som jeg igjen kan gå å gruble over lenge (uten at jeg husker hva som ble sagt fra de andre).

 

Jeg føler også blandt andre at jeg går rart, snakker rart, er tykk, har rare klær, at de har noe å sette fingeren på når det gjelder meg som person osv. Liten tillitt til meg selv på slikt vis. Jeg føler meg egentlig nesten uansett observert- altså på en slik måte at folk ser på deg med kritiske ugleøyne eller hva man nå skal kalle det, selv om jeg vet at det ikke er realiteten. Men jeg tror av og til realiteten er at folk observerer meg og til en grad vurderer/dømmer, og det er det jeg også er redd for, men slik er det jo med oss mennesker, det gjør vi jo enten vi tenker over det eller ikke.

 

Ikke minst- jeg rødmer. Det er kanskje det værste. Om det bare var angsten så er det enklere for meg å prøve å driste meg til å gjøre noe som jeg frykter- men når det i tillegg blinker rødt av ansiktet mitt så føler jeg at folk kan lese meg som en åpen bok. Rødmer til alt og ingenting. Trenger ikke være flau en gang, bare frykten for å rødme dukker opp så rødmer jeg. Har først et menneske sett meg rødme en gang, så har jeg allerede "trykt på knappen" og det skal mindre til for at det kan skje igjen fordi jeg på et vis vet at jeg er "avslørt" tror jeg. Unngår så langt det lar seg gjøre å gjøre noe som utløser rødmingen, dette begrenser meg i stor grad. Det gjør det også veldig ubehagelig å sitte i hestesko/ rundt langbord på jobb osv, der "alle" kan se meg.

 

Jeg kan grue meg i lang tid til sosiale sammenkomster. Jeg kan grue meg til å møte venner, familie, til å gå på butikken (med fare for at jeg skal møte på folk jeg kjenner, spesielt da hvis det er folk jeg ikke har sett på en stund) osv.

 

Jeg har ikke rusmiddelproblemer. Likevel merker jeg at det er sååå mye enklere om jeg har drukket litt. Angsten slipper taket og jeg kan leve mer "normalt". Medisiner (om jeg noen gang skulle fortelle om dette til en lege) synes jeg er uaktuelt, fordi de medisinene som brukes for angst er B-preparater.

 

Vet ikke om det var svar på spørsmålet ditt. Er kort oppsummert ikke redd for at noe skal skje annet enn at mitt rykte skal svertes på en måte... og at folk skal tenkte stygt/dårlig om meg. Dette er en risiko hver gang jeg møter mennesker jeg forholder meg til. Mitt selvbilde er på en måte definert ut fra hva andre tenker om meg, så for at jeg fortsatt skal kunne ha "verdigheten i behold" som menneske så avhenger det av at ikke andre tenker stygt om meg på en måte. Hvis det gir noen mening?

 

Når det er sagt så har jeg heldigvis folk som min samboer som jeg forholder meg til uten å påvirkes av sosial angst som blir veldig viktig i livet mitt av mange grunner.

[Anonym bruker]

Kjære alle med sosial angst!

 

Har hatt det selv siden jeg var ca 17 år og er nå 35.

Etter å ha prøvd medisiner, snakket med utallige psykologer, venner, lest selvhjelpsbøker holdt jeg på å gi opp.

 

Jeg slet bla med rødming og angst for å rødme når folk snakket til meg. Har fått behandling med rosenterapi og hypnose/tankefeltterapi og jeg bryr meg ikke lenger om hva folk tenker om meg. Det har virkelig hjulpet meg og jeg håper at nettopp du prøver dette og ser om det kan hjelpe.

Dere må ikke gi opp! Gjør det for dere selv og barna deres.

 

Hvor mange behandlinger behøvde du (tft)? Jeg forsøkte det en gang, men innbiller meg at behandleren ikke var så veldig seriøs eller rett og slett ikke flink nok. Vil prøve på nytt men det var så dyrt første gang og vil ikke kaste bort mer penger.

[Anonym bruker]

nr 13 igjen her...

 

ang det andre spørsmålet om hva man helst skal gjøre... til meg vil jeg helst at folk ikke ser noe særlig på meg, se bort om jeg rødmer (og overse det) slik at jeg kan komme til hektene igjen, unngå å stoppe for å prate om man møtes på gata (enkelt hei er selvsagt greit når man kjenner noen). Sende sms istedefor å ringe. Avtale i forkant om man skal treffes, gjerne si ting i klartekst- jeg kan ha vanskelig for å avgjøre hvor man treffes, hva man skal gjøre, spørsmål om man er sulten ved besøk, vanskelig å svare på spørsmål om den og den genseren er fin osv... er redd for å svare "feil" altså det du ikke ønsker at jeg skal svare, eller å rett og slett bare svare "teit".

 

En annen viktig ting er å ikke kritisere andre. Med en gang jeg hører noen kritisere noen så får jeg direkte assosiasjon med meg selv- slik snakker de også om meg så fort jeg har snudd ryggen til.

[Containern]

hva er det egentlig dere er redde for? helt spesifikt? dere sier dere er redde for mennesker, men dere vet da at mennesker ikke er farlige? de gjør dere ikke noe?

 

Hva er det dere tror vi skal gjøre dere? si hei til dere? gi dere et smil? snakke bak ryggen din? slå deg?

 

jeg skjønner ikke! dere er redd for å gå ut blant folk.. hva er det dere innbiller dere at folk skal gjøre mot dere ?

 

googla angst forum, da så jeg "hva er det egentlig dere er redde for? helt spesifikt? dere sier dere er redde for mennesker"

 

Du det skal jeg si deg, dette blir langt, jeg forteller hele min historie i håp om å hjelpe andre.

 

24 år

 

Helt siden jeg var liten gutt har alt vært tortur, folk, altid vært alene, koser meg alene, men med mennesker, tortur, da mener jeg tortur. Ingen har generelt vært stygge med meg, jeg har aldri hatt en normal samtale med noen, alt er fucked, jeg har da lest om hver eneste sykdom, medikamenter, osv, jeg kan alt. Da jeg ble 17 drakk jeg min første øl og i helvete hva faen skjedde jeg kunne snakke til folk?? jeg starte kjøpe øl cider vin før skolen, så jeg kunne gå rundt og ha det døds fett, døds kult, alt var rått, så senere begynte som lærling, hadde faktisk klart fått meg dame 1 år det ble slutt, 3 månder før det fant jeg Hasj, å du i helvete hva faen tenkte jeg dette er fantastisk denne verdenen ble syk på dette stoffe alt var fantastisk musik ble 10 ganger bedre, da jeg bestemte meg for dette skal jeg bruke hver dag, dette er gave til meg som har hatt det sån hele livet, da jeg samtidig prøvde og ødelegge mitt eget hodet, jeg trodde alle andre var maskiner som kunne gå rundt og prate og ha det gøy snakke til jenter (javell jeg har hatt ei, uviktig nå) som sakt jeg ville ødelegge hue for og få det til og gå på autopilot som jeg trodde alle andre gjorde, at bare jeg var sån ( dere skjønner hva jeg mener med "sån" ) etter 3 månder merket jeg jeg ikke klarte meg uten dette, begynte som lærling samme dag jeg røykte hver eneste dag. Jeg røykte hele tiden, 10 trekk om dagen for så å sette klokken på vekking om natten for og røyke igjen for så å legge meg med musikk og høre på den fantastiske forsterka følelsen til det, og da og fant ut dagen på jobben ble fortere når jeg tokk det trekke om natten for så å komme fortere hjem, jeg klarte 3 år som lærling, ble 5-700 timer fravær (som ble røyking) alt var fremdeles tortur og ble 36x værre en jeg hadde det, sier 36x for jeg mener det er rett og slett riktig det forskerket ALT som jeg slet med med mennesker sosialitet, Så en dag kom en fyr med Subutex (et opiat familie med heroin metadon etc) dette KNOCKA meg ut og i helvete for en følelse og i helvete å det kicka enda mer når jeg da røykte hasj på dette, jaja avhengig av det og, så kom Benzodiasepiner, Valium som gennerelt alle vet hva er, flere typer og sterkere typer Xanor, Rohypnol FEM FIRE TO for dem som fatter hva jeg mener , å i helvete nåååå, dem fjerna alt av nerver sosial angst , jeg var konge, denne suppa her var god mix, der er jo alt sammma i ei pakke, Hasj spaca hodet følelse, Opiat som orgasme i hele kroppen, Benzodiasepiner, konge følelse 0 nerver, dette holdt jeg på med i 7 år som nå føles som 7 månder, Mens alt dette leste jeg om alt som fantes av Diagnoser hva faen i HELVETE er galt med mitt hodet hva er galt med meg hva faen skjer alt ble rasert helvete struggle, jeg ble/er en NARKOMAN for faen, vært på 11 institusjoner og innleggelser, det værste var den første da jeg hadde røyket bare hasj konstant, grunnen til det er at Hasj går så jævlig på psyken og forsterker ALT du sliter med, siste 2-3 åra var max rus Syntetisk Framstilt Cannabis (hasj) sku bare til med 1 knappenåls hodet av et hvitt pulver på tuppen av en sigg for så og bli 200 ganger steinere en på normal Cannabis, jeg lå å ristet i sengen og trodde jeg sklkulle dø m en enda var det så heftig og digg at jeg...-. JA.. våkna dagen etter senga hadde flyttet seg 20cm fra veggen for jeg hadde lugget og ristet dette facinerte meg som faen i helvete det økte og økte og økte, jeg ble facinert av disse Designer Dopene at det var så heftig Ketamine derivater (dem bytter ut molekyler for og gjøre dem lovlige) noe alla Fleinsopp, Psycadeliske Stioffer Jeg har vært i alle slags verdener, rotter som har spilt om livet mitt, det eneste som har vært igjen av værden på disse trippene/turene har vært en tråd, jeg har vært i en fantastisk Haribo værden, alt har vært gummi, man kan fly, flytte på ting, få sterkere føleser en hva noe av opiat hasj eller benzo kan gi deg, forsvinne vekk, ut at helvete fly gjennom universer, dette kan være værre en død og begravelse selv eller ubeskrivelig med ord POSITIVT eneste jeg kan si det kan ikke sammenlignes med 1000x kraftigere orgasme, for det har vel fleste kjent på, ubeskrivelig, dem siste 3 måndene nå før jeg skriver dette røykte jeg 20g syntetisk hasj, en dose er 0.03-0.05 mg, regn ut selv å mange doser det er, kunne fort en landsby dette er KRAFTIG, skøyt ketaminen i låret, røykte dette BAM.. etter 1-2 uker begynner jeg for første gang og føle på et snev av psykotisk, jeg trodde jeg skulle mugne på jorden, vi mennesker var mugget, jeg var en del av det og fikk klaus på jorden, uten å ha tatt noen ting, da skjønte jeg nå må jeg stoppe ellers blir jeg gal, tilbake til noe annet, hele livet har jeg scannet folk sett på dem følelser ansiktsutrykk reaksjoner til visse situasjoner jeg er blitt en helvetes menneskekjenner av alt dette, da det er det eneste jeg har gjort? før rusen Jeg har prøvd masse anti deppresiver, sorry dette kan bli rotete men... Jeg ble sykemeldt fra jobben etter 3 år i 3 månder for og ordne oppi tingm begynte på et SSRI Cipralex antidepressiv, etter 5 uka følte jeg meg normal for første gang i hele mitt liv jeg klarte kutte hasjen på dagen da jeg fikk disse, så fikk jeg sparken ( dette funker ikke med rus) uans tilbake til nå da jeg røykte dem syntetiske, lest om MAOI hemmere, en annen type antideppresiv (mener det er feil ord for det) da disse var ganske farlige man kunne dø av og spise ost, Tyramine for og være eksakt, da kroppen ikke kan bryte ned dette, så kom jeg over et som var Trygt som man ikke trengte tenke på hva man spiser, -->Aurorix - Moclobemide <--

 

leste igjen overalt om andre så så jeg EN kommentar hvor en bare skrev i et forum " This litteraly cured me" da tenkte jeg han er en person som har det jævlig, fått disse, og har det bra, jeg tokk den kommentaren for ordet, dro til legen sa jeg skal ha disse, Aurorix, dette var mens jeg røykte dette 20 g ene og oiater psyckadeliijaaa helveteeeee værste tiden i mitt liv jeg kunne ikke gå reise meg eller noen ting ringe noen snakke med noen betale noe få til noe, så etter 1-2 uker på disse, kommer det faen med et smil, en syk følelse, (dette er ikke vanedannende stoff) jeg ble så helvetes glad det var MEG som kom fram???? for første gang mer en Cipralex, jeg ble MEG dem rev meg til helvete ut av rusen, jeg fikk ikke lyst på en dritt av noenting, dem funka så bra at dette er ubeskrivelig, dette er hovedpoenget med dette jeg skriver, disse ambefaler jeg til alle med angst trøbbel, adhd, sosial tortur som jeg beskriver !!!!

dem løftet meg til helvete opp og brakte meg ut jeg fikk selvtillit fuck alle på posetiv måte hva FAEN har jeg vært redd for???

 

fortsetter under

----------------------------------------------------------------

 

"http://en.wikipedia.org/wiki/Moclobemide"

 

"Reversible selective MAOIs such as moclobemide are widely underprescribed due to ill-informed physicians who wrongly equate the side effect profile of moclobemide with the potentially dangerous irreversible and non-selective MAOIs"

 

------------------------------------------------------------

Avhengigheten av opiater er igjen, jeg er LEI av og skyte dette i åra jeg hata det (ventet på ny institusjon plass), men som rusmissbruker kan man ikke ta sin siste dose før man drar inn? man kan ikke ta sin siste blås? men jeg var uanset bestemt på dette var vilt jeg skal kutte alt,

 

så kommer meg unna rusen in på avrusning, Jeg har som sakt lest om allt og alle medikamenter diagnoser etcc snakket med utallige psykologer alt har vært et ras helvete og leita etter en som kan gi meg det perfekte svaret på hvaa FAEN er galt med meg??????

 

HER kommer svaret ditt du som spør, dem har altid bedt meg ta puste øvelser, puste med magen, skrive ned ting som kommer i hodet, aldri HØRT på det tenkte hva faen er det for bullshit, SÅ 1 uke fri fra rus, dem funker enda bedre, jeg begynner skrive ned masse tull en natt i hodet, da det så kommer ned... Min far?? dagen mine foreldre ble skilt var den beste i hele mitt liv?? hvorfor? altid sakt nei til psykologer familien har vært fin? hvorfor har jeg holdning som at jeg IKKE skal bli som min far når jeg mener alt er ok? der skriver jeg ned, Han har Kommentert meg, Kastet meg ut av bilen og kjørt når jeg har mast om noe, (dette er i 6-10-15 års alderen) aldri klart gjort lekser med han hvorfor? kommentert alt jeg har gjort satt bemerkning på det men GRUNNEN til jeg ikke har tatt tak i det er jo for at unger blir slått? unger blir utsatt for verre ting? tenk å få et slag? det kan ikke vere dette/han som har gjort det? men det som dukket opp på papiret var brutalt, jeg klikket på timen lå 4-5 timer fikk ikke sove jeg måtte klikke til helvete på han, ringte han for første gang og sku konfrontere, si ifra om dette at når du kastet meg ut av bilen var den værste dagen i mitt hele LIV, jeg spurte en arbeider på institusjonen, hva med dem som får slag?

 

Da sa han; Du kan ikke veie det opp sån, Det Du Opplever Er Det Du Opplever.

 

 

 

der er mitt svar, jeg har vært alene hele tiden trodd alle har vært avskydige det har bygd seg opp til et helvete det har ødelagt mitt liv gjemt meg i skauen på skolen alltiud trodd noe er galt med meg, MEN der er svaret, det sådde et frø med han det han gjorde og det jeg opplevde, som rett og slett bygde seg opp til det marrerittet av et liv jeg har hatt, det er ingen som skal gjøre meg noe det kommer noen sier hei? javell spiller ingen rolle det er ikke deg/andre, det er MEG, jeg fikk ikke tak i han som sakt ringte min mor, Beste Mennesket i mitt liv, hun hadde ingen anning om dette jeg skkjulte det så godt jeg sa altid alt var ok hu viste ikke dette eller disse kommentarene om hva faen en jeg gjorde, 4 dager senre jeg ventet på at HAN skulle ringe og da skulle jeg ta han, han ringte, jeg blåste ut sa det rett ut Verste dagen i mitt liv var når du kastet meg ut av bilen og kjørte, og en del andre ting, uansett det føltes som 100000000000 TONNN løftet fra min rygg da jeg fikk sakt dette, dette er grunnen til at ting er blitt som det er blitt, Som sakt skyldes noe ALTID fra barndommen (hadde det ikke vært for - moclobemide Aurorix - hadde jeg ikke fått til noe a dette, kunne gått 20 år til??? jeg kunne nesten gå rett ut til de andre pasientene som var TORTUR noen timer før? ?? ? jeg kunne snakke med dem, jeg fant svaret mitt, det er ikke noe galt med meg, jeg har ingen sykdom, JEG kom ut jeg ble MEG nesten på dagen, jeg har ikke lyst på rus en plass eller noen ting

Jeg er Helbredet, nå er det bare ta tak i alt det andre som er kommet fra dette frøet, javell tar tid men går fettttt fuck rus? altid sett tilbake heeeeele tiden hva faen i helvete er galt? NÅ kan jeg se FRAMOVER, jeg vil jobbe, jeg vil ha dame, jeg vil ha hus, jeg vil leve normalt, og det skal jeg NÅ så da sitter jeg her og skriver

 

Jeg skulle gjerne tatt deg i hånden du som oppfant Moclobemide molekylet, Det reddet meg.

 

Så til alle dere som sliter med angst/depresjon/sosialangst alle sammen social PHOBIA, ta til helvete tak i det, og snakk med folk det er det jeg ikke skjønte før nå 24 år etterpå, skulle ønske det var før, ta kontakt med legen din, sier ikke noen skal bruke dette det er bare en ambefaling, uansett snakk til noen om AKKURATT TIL HELVETE DET SOM ER I HODET, man kan fortrenge ting så man egentlig ikke vet hva man feilerJeg er døds glad for det livet jeg har hatt og til nå de siste 3 ukene, jeg har lært så forbanna mye og og blitt en ut at helvete medesin ekspert og diagnose expert menneskeskjenner som faen jeg ville ikke hatt det annerledes jeg har fått så jævla mye erfaring av livet som jeg har hatt,

 

Programmet Strange Addictions eller noe, en dame spiser tape, hver dag, familien alle sier hu må stoppe, det er tape over alt, så kommer hu til legen og han sier det er En avhengighet, det er noe hu gjør for og fylle et gap, da legen sa det skjønte hu det.

 

Man kan bli avhengig av mye, vi er vanedyr.

 

Takk

[Anonym bruker]

hva er det egentlig dere er redde for? helt spesifikt? dere sier dere er redde for mennesker, men dere vet da at mennesker ikke er farlige? de gjør dere ikke noe?

 

Hva er det dere tror vi skal gjøre dere? si hei til dere? gi dere et smil? snakke bak ryggen din? slå deg?

 

jeg skjønner ikke! dere er redd for å gå ut blant folk.. hva er det dere innbiller dere at folk skal gjøre mot dere ?

 

Jeg er redd for hva folk tenker om meg, hva de sier om meg, om de ser når jeg har anfall, osv. Er 24 nå å har hatt det i godt over 10 år. Gått til psykolog, prøvd medisin og øvd på å være ute blandt folk. Har ikke funket enda, men gjør mitt beste for å bli "frisk" en dag.

 

Er ikke lett for folk som ikke sliter med det samme å forstå. Er vanskelig å sette ord på hvordan det er, nermest umulig å forklare syns jeg hvertfall. Er mange i min familie/vennekrets som ikke skjønner så mye. Noe som er ganske slitsomt når de ikke skjønner hva jeg er sliten av når jeg ikke vil/klarer være med på forskjellig ting.

 

Anonym poster: 64267beea1d93c42e87835df6676495f

[Anonym bruker]

Redd for å møte noen jeg bare kjenner , og redd for at jeg ikke finner noe å snakke om. Redd for å si noe dumt. Handler til og med i andre butikker for å slippe å møte folk jeg kjenner. Dette er på dårlige dager. På gode dager er jeg sosial og det går bra.

 

Anonym poster: aedac668a50d7ed21c17234c153b13a8

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet i hele oppveksten, så det jeg spesifikt er redd for, er at folk skal mene jeg er dum, stygg, at jeg ikke kan noen ting, at jeg gjør alt feil osv. Hvis jeg åpner munnen, er jeg redd for å si noe andre mener er teit. Dessuten stammer jeg og det er ikke vanskelig å høre at jeg er nervøs. Jeg er redd for å gå blant folk, fordi de kan synes at jeg går rart osv.

 

Er ikke så preget av angsten lenger, for nå har jeg lært meg bedre å småprate. Men det var en tid der jeg gjemte meg bak gardinene når det ringte på døra. Nå kan jeg fint ta ordet i en liten forsamling, men bare om jeg har noe konkret å uttale meg om. Og jeg kan fint gå ut blant folk.

 

Tror også mye bunner i personlighet. Jeg ble kanskje mobbet fordi jeg var en svak og veldig sjenert person. Og dette er følgene.

 

Anonym poster: 918909debfc2d1de4fe33ad9143b4a3e

[Anonym bruker]

Har ikke "diagnosen" angst, men vet jeg har snev av sosial angst.

 

Det verste er samlinger med folk jeg kjenner,- men ikke godt. Bare ukjente folk går bedre, enn disse "nesten-kjenne" forsamlingene. For eksempel runddager, bryllup og slike tilstelninger hvor man kjenner noen og vet av de fleste...

 

Jeg er ikke redd for noe spesielt egnetlig, men jeg kan plutselig føle meg slapp, frossen, og litt uvel. Som om influensa og omgangssyken er på vei. Og det blir verre og verre,- men "bryter ikke ut";- jeg blir ikke syk mao, bare uvel...Og jeg kjenner meg nesten som jeg må besvime...(har besvimt et par ganger, av andre grunner, så jeg vet hvordan den følelsen er)

 

Vet ikke hvorfor det blir slik, men jeg må noen gang bare tenke,- ok,- BLIR jeg influensasyk og/eller får omgangen så får jeg iallefall dra hjem....Evt kan jeg ta en liten "sterk en",- da går det som regel ganske fort over.., men det kan man ikke HVER gang...

 

Jeg får altså en så uggen følelse at jeg i perioder blir redd for og få angst,- slik at angsten gir angst, mer enn selve situasjonen jeg i utgangspunktet har angst for.

 

Men igjen, jeg har ikke noe diagnose, men har en del "nerveproblem" i familien, og skjønte det ikke selv i starten hva det var.....

 

Anonym poster: 77f1ed225ce615841ac44af72dcff99e

[Containern]

nåp prøvde jeg faen med å sette mellomrommer og sånt i teksten der ble ivrig for og skrive, det blirt vel letter og lese det her

 

 

http://www.klikk.no/forum/dinbaby/index.php/user/854789-containern/ sån stort

 

uans har du angst social stress et eller annet uans hva les hele kaanskje du får noe ut av d

[Gjest Trulte med to små]

hva er det egentlig dere er redde for? helt spesifikt? dere sier dere er redde for mennesker, men dere vet da at mennesker ikke er farlige? de gjør dere ikke noe?

 

Hva er det dere tror vi skal gjøre dere? si hei til dere? gi dere et smil? snakke bak ryggen din? slå deg?

 

jeg skjønner ikke! dere er redd for å gå ut blant folk.. hva er det dere innbiller dere at folk skal gjøre mot dere ?

 

For et dumt innlegg!! Mye av problemet er vel at mange ikke VET helt hvorfor de er redde og HVA de er redde for at skal skje.

[Containern]

hva er det egentlig dere er redde for? helt spesifikt? dere sier dere er redde for mennesker, men dere vet da at mennesker ikke er farlige? de gjør dere ikke noe?

 

Hva er det dere tror vi skal gjøre dere? si hei til dere? gi dere et smil? snakke bak ryggen din? slå deg?

 

jeg skjønner ikke! dere er redd for å gå ut blant folk.. hva er det dere innbiller dere at folk skal gjøre mot dere ?

 

For et dumt innlegg!! Mye av problemet er vel at mange ikke VET helt hvorfor de er redde og HVA de er redde for at skal skje.

 

det jeg mener da mongo kos deg det er ikke til deg, det er til noen som kjenner seg igjen i det, og meniga med hele innlegget er at om noen har hattt det så heavy, så ta tak i det, ikke la det gå og gnage, faen bra du kommenterte så jeg kunne få det mer fram, har aldri skrevet noe forum heller tenke bare hjelpe, uans registrerte meg bare for det for sitter her nå :D kommer aldri innher igjen vi snakkes FOLlks kos dere alllee

[Gjest Trulte med to små]

hva er det egentlig dere er redde for? helt spesifikt? dere sier dere er redde for mennesker, men dere vet da at mennesker ikke er farlige? de gjør dere ikke noe?

 

Hva er det dere tror vi skal gjøre dere? si hei til dere? gi dere et smil? snakke bak ryggen din? slå deg?

 

jeg skjønner ikke! dere er redd for å gå ut blant folk.. hva er det dere innbiller dere at folk skal gjøre mot dere ?

 

For et dumt innlegg!! Mye av problemet er vel at mange ikke VET helt hvorfor de er redde og HVA de er redde for at skal skje.

 

det jeg mener da mongo kos deg

 

Er du 12 år??

Å kalle noen mongo går langt over grensen for hva jeg finner meg i! Heldigvis sier det mer om deg en meg!

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg utviklet angst i tidlig alder, i forbindelse med mobbing, den ble bare sterkere etter voldtekt.. Har hatt det i mange år nå, og enda jeg har fått betydelig med behandling for det, så er den fortsatt der, prøvd alt, men noe gjorde det bare verre.. Nå er jeg på stadiet hvor jeg hvert fall ikke får pusteproblemer eller besvimer når det er mange rundt meg, men fortsatt problemer med å fungere normalt blant mennesker jeg ikke kjenner, om det så er 1 eller 100.. Hvorfor jeg er slik, eller hva jeg er redd? Ikke 100% sikker, det bare er slik jeg er, slik jeg ble.