Kan utroskap "rettferdiggjøres" når...

[Anonym bruker]

Dersom den ene parten er ulykkelig i et forhold, av hvilken som helst grunn, så bør dette være noe paret bør jobbe med. Jeg reagerer bare på hvordan enkelte fremstiller sex som det eneste bindeleddet mellom to mennesker for at det skal kunne defineres som et kjæresteforhold. Det er mye en må gi og ofre i et parforhold, og alle har ulik prioritering. Om sex er høyt prioritert av noen, så er det helt greit for meg, men jeg anser ikke mangel på sex som god nok grunn for å forlate noen, eller god nok grunn til å gå bak ryggen på den andre, ei heller å definere andres kjærlighetsforhold som kun vennskap.

 

Men du, kan du seriøst ikke komme på noe som gjør ditt forhold med mannen din unikt sammenlignet med andre vennskapsforhold dersom du ser bort fra sexen?

 

.

 

Det er vel ingen som har sagt at sex er det eneste bindeleddet mellom to mennesker, men det er som du skriver - i et forhold må man både ofre og gi.

Og vi kan vel være enige i at kona til min kamerat ikke akkurat ofrer og gir så mye når hun avblåser fullstendig ethvert forsøk fra hans side på å få profesjonell hjelp.

Hun er lykkelig, hun har fått de ungene hun skal ha, og er gift med en supertålmodig og grei fyr som forsørger henne og holder ut med henne selv om hun ikke gidder å prøve engang.

For å sette det litt i perspektiv, siden de fikk sitt siste barn for 2,5 år siden har de hatt sex 3 GANGER!

 

HI

[kaklemor]

Dersom den ene parten er ulykkelig i et forhold, av hvilken som helst grunn, så bør dette være noe paret bør jobbe med. Jeg reagerer bare på hvordan enkelte fremstiller sex som det eneste bindeleddet mellom to mennesker for at det skal kunne defineres som et kjæresteforhold. Det er mye en må gi og ofre i et parforhold, og alle har ulik prioritering. Om sex er høyt prioritert av noen, så er det helt greit for meg, men jeg anser ikke mangel på sex som god nok grunn for å forlate noen, eller god nok grunn til å gå bak ryggen på den andre, ei heller å definere andres kjærlighetsforhold som kun vennskap.

 

Men du, kan du seriøst ikke komme på noe som gjør ditt forhold med mannen din unikt sammenlignet med andre vennskapsforhold dersom du ser bort fra sexen?

 

.

(vi har sex 4-5 ganger i uka)

Men forholdet vårt er ikke basert på sex. Grunnen til at jeg falt for mannen min er fordi han snakket til meg som om jeg e den eneste i verden, støttet meg i alt og har virkelig gjort det til sin jobb å sørge for at uansett hva så skal vi ha det bra:) Det unike med forholdet vårt? Vi kan se på hverandre uten å si et ord og vi begge vet hva den andre tenker, vi kan plutselig få spontane idéer, og mest av alt; vi vet hvem vi er, og mens vi ser mange rundt oss gå fra hverandre så priser vi oss lykkelige for vi vet vi har valgt hverandre:)

 

Ja, vi som alle andre par har nedtur og opptur men der kommuniserer vi slik at vi aldri legger oss sinte og vi har faktisk ikke kranglet en eneste gang. Kun diskutert

[Anonym bruker]

Makan til dame...vil ikkje ha sex, og nektar å gå i terapi...wtf!?

Er jo ikkje slik at terapi "tvingar" ho til sex på nokon måte, men gir begge ein sjangse til å forstå kvarandre betre.

Dersom ho ynskjer å behalde han, ja då bør ho ta seg saman.

Ein ting er å ha det fint saman utanom sexlivet, men så er det no slik at sex er ein av dei tinga som skiljer vennskap og familie...ja, ein KAN vere familie utan å ha sex, men då må begge partane vere einige i det!

Det er jo tydeleg, ut i frå det du skriv, at dette paret treng terapi. Ho må forstå at ho ikkje kan forvente eit samliv utan sex, når sex var ein del av pakken då dei vart saman. Og han kan trenge å få litt betre forståelse på kva han kan gjere for å tenne ho.

Verkar som om ho slit med eit kvart. Traumar? Frykt for å bli gravid? Tørr? Underlivsplager? øm? Ikkje veit eg.

Men at ein nøytral 3.part kan hjelpe på å setje ting i perspektiv er eg ikkje i tvil om.

å nekte terapi når forholdet er slik, er å stikke kjeppar i hjula. Då vil ho ikkje jobbe med forholdet...

 

Stakkars mann seier no eg. Ville "klikka" om det var min mann som ikkje ville ha sex lengre. Sex er faktisk veldig viktig for enkelte(tydelegvis ikkje alle), og har ein hatt eit normalt sexliv før, så er det temmeleg drastisk om ein plutseleg får nekt.

Går det for lang tid uten sex er det normalt at det tek litt tid for somme å bygge opp igjen lysta/behovet, vil råde dei til å prøve. Men, det hjelper kanskje ikkje, om ho er fast bestemt på at ho ikkje vil.

 

Nei, prat, ærligheit og forståelse er det nok som trengst i det forholdet der.

[Anonym bruker]

Manglende sexliv var faktisk en av få skilsmissegrunner i tidligere lovgivning. Så ja, man kan godt fleipe med det, med det er jo derfor ekteskapet er oppretta: for å regulere sexlivet (og med det, tilhørigheten til eventuelle barn, i en tid da DNA-prøver ikke fantes.)

 

Jeg har selv levd et liv med en mann der han ikke ville ha sex. Og ja, jeg var utro. Ikke med en gang, men da jeg først hadde hatt terapi aleine (er det noe galt med MEG?) og deretter med oss begge til stede (er det noe galt med FORHOLDET?). Og ja, jeg endte med å gi opp terapien og hele forholdet og flytte. Men da skal jeg si han fikk fart på seg og skulle redde stumpene!

 

Det gikk nok ikke, og i lengden ville vi ikke ha blitt fornøyde sammen likevel. Min utroskap var ikke med på å hjelpe forholdet, men akutt, der og da, var det med på å hjelpe MEG.

 

Noe jeg trengte veldig! For å nektes sex betyr ikke å gå glipp av orgasme (den kan man fikse selv) - men opplevelsen av å alltid bli avvist er skadelig for sjelen. Jeg hadde en konstant følelse av å bli sultet ut. Følte jeg var på prøve hele tida. Så kunne vi ha litt sex i ferien (hvis jeg da støtta han i at det meste av ferien skulle brukes på hans guttetur.) Da kunne han takke meg med litt erotikk uka før han reiste. Sånn for formalitetenes skyld, føltes det som.

 

Følelsen av aldri å være den som blir ønsket, oppsøkt og ettertraktet av partneren er faktisk forferdelig. Det er som å være usynlig. Og når han endelig begunstiget meg med litt sex var det som å stå i gjeld. Da måtte jeg se gjennom fingrene med at han drakk seg full osv.

 

Jeg tror vi alt i alt hadde ekstremt ulik libido, og at mitt ønske om et samleie i uka eller to, samt litt kyssing hver dag og litt holding i hånda, det var mye mye mer enn den nærheten han var i stand til å gi. Dessverre.

 

Men verst for ham selv, for jeg gikk, og nå har jeg et forhold som er kjærlig og fysisk, og ville aldri bedra min nåværende!

 

Jeg syns noen av dere er vel kategoriske i at "utroskap kan aldri rettferdiggjøres". Hvis du nekter den du elsker å elske med deg, fordi du selv ikke gidder eller er hormonell etter å ha fått barn, så er det faktisk en ukjærlig handling, enten du er kvinne eller mann. Og nekter du det i ett år, så har du utført 365 ukjærlige handlinger - for jeg garanterer deg at partneren føler et håp HVER ENESTE dag, og blir skuffa like ofte!

 

Spør deg heller: hvor mange ukjærlige avvisninger ville du tåle fra din mann eller kone før du begynte å stille spørsmålstegn ved hele forholdet? Jeg lover deg at det neppe er så mange som 365. Så tenk dere litt om, før dere fastslår at et sexløst ekteskap ikke er skilsmissegrunn....

[Anonym bruker]

For å nektes sex betyr ikke å gå glipp av orgasme (den kan man fikse selv) - men opplevelsen av å alltid bli avvist er skadelig for sjelen. Jeg hadde en konstant følelse av å bli sultet ut. Følte jeg var på prøve hele tida. Så kunne vi ha litt sex i ferien (hvis jeg da støtta han i at det meste av ferien skulle brukes på hans guttetur.) Da kunne han takke meg med litt erotikk uka før han reiste. Sånn for formalitetenes skyld, føltes det som.

 

Følelsen av aldri å være den som blir ønsket, oppsøkt og ettertraktet av partneren er faktisk forferdelig. Det er som å være usynlig.

 

Fy faen som disse ordene gjorde inntrykk på meg. Jeg sitter her med gråten i halsen.

 

Jeg sitter på den andre siden. Jeg er den som ikke vil ha sex med mannen min.

Og det gjorde så vanvittig vondt å lese disse ordene dine. Jeg forstår jo innerst inne at det må føles sånn. Jeg har bare ikke villet ta det innover meg, alvoret i det jeg gjør mot ham. HAN, som støtter meg i alt jeg gjør og ikke vet hva godt han kan gjøre for meg. HAN, som ikke engang klager og maser, som vanlig sikkert bare for å skåne meg. HAN, som ikke engang ville vurdert tanken på utroskap, om jeg så ikke vil ha sex med han noen sinne igjen ut livet.

 

Takk for ordene dine, selv om de får meg til å føle skam nå. Om ikke annet, så har du i hvert fall fått MEG til å innse rekkevidden av det jeg driver med.

 

Nå skal jeg gå i meg selv, og faktisk gjennomføre de tingene jeg alltid har skjøvet unna med unnskyldningen "men han klarer seg jo, han klager aldri". Takk.

[Anonym bruker]

Så nå skal du rive i litt sympatimus på han innimellom isteden?

 

Hadde jeg blitt tilbudt sympatipikk for at han skulle slippe å ha dårlig samvittighet, så hadde jeg kastet opp!

[Anonym bruker]

Så nå skal du rive i litt sympatimus på han innimellom isteden?

 

Hadde jeg blitt tilbudt sympatipikk for at han skulle slippe å ha dårlig samvittighet, så hadde jeg kastet opp!

 

Neida. Det er ikke det jeg skal, så ta det helt med ro.

[:) liris]

Begge parter bør ta seg sammen og gjøre en felles innsats for å få sexlivet til å fungere igjen! Det er ikke bare han som har ansvaret for dette fordi han må ha sex... Men klart, avholdenhet fører til mindre lyst, og masing har ingen hensikt. En god samtale om hvorvidt man faktisk vil ha et sexliv sammen, og hvordan evt. få til dette bør utprøves. Hvis hun fortsatt ikke vil, må man jo finne ut hva en vil med forholdet videre.. Lykke til!

[Anonym bruker]

Så nå skal du rive i litt sympatimus på han innimellom isteden?

 

Hadde jeg blitt tilbudt sympatipikk for at han skulle slippe å ha dårlig samvittighet, så hadde jeg kastet opp!

 

Neida. Det er ikke det jeg skal, så ta det helt med ro.

 

Hei, jeg er hun nr 29 som har opplevd det samme som mannen din.

Jeg skriver ikke for å gi noen dårlig samvittighet, men jeg tror også kvinner kan tenke seg litt om - finne ut om de egentlig er giddesløse, eller om det er underliggende aversjoner som gjør at man "svikter" sexlivet litt. Man må ha i bakhodet at det er normalt å ønske seg et normalt sexliv med den man deler livet med. Vi kvinner kan godt bli litt late også, litt sånn, det er ikke så prekært, det kan vente. Slik har ikke menn det. Så det er kanskje aller oftest at mennene "presser på" og damene bremser. Men det er ingen grunn til å tro at de har det noe lettere ved å bli avvist for det?

 

Lykke til med å piffe opp livet med mannen din! Jeg er sikker på at det ikke blir sympatimus, men tvert imot et kjærlig møte...

[Isola&Lille+julegave]

Utroskap kan ikke rettferdiggjøres uansett. Enten får man prøve å bli enig om en løsning (terapi, åpent forhold, sette av tid til å være kjærester el.). Han må forsøke å få henne til å forstå hvor viktig det er for han.

Eller så må han ta et valg. Hva er viktigst?? Pulings eller familien???

[Anonym bruker]

Utroskap kan ikke rettferdiggjøres uansett. Enten får man prøve å bli enig om en løsning (terapi, åpent forhold, sette av tid til å være kjærester el.). Han må forsøke å få henne til å forstå hvor viktig det er for han.

Eller så må han ta et valg. Hva er viktigst?? Pulings eller familien???

 

Som du ser hos enkelte over her, så er det ikke såååå enkelt. å velge bort et sexliv for ens egen del gir en ikke rett til å velge bort et annet menneskes sexliv....

[jordmorstudenten]

...og herved erklærer jeg dere som kone og mann, til et manglende sexliv skiller dere ad? ...

 

Makan til sprøyt dere klarer å komme opp med her? Kan ikke et forhold overleve uten sex, så er ikke det forholdet mye verdt! Kjærlighet til en partner kan ikke måles i kvantitet på sexaktivitet!

 

Nei, men hva slags forhold er det da hvis man ikke kan gi og ta? Hvis jeg vet at dette med sex er veldig viktig for mannen min, så er det vel ikke vanskelig å legge rumpa til og la ham forsyne seg selv, selv om det eventult måtte følge med en tube med glidemelding i akten. Og det hadde jeg gjort fordi jeg virkelig var glad i ham.

[Anonym bruker]

Jeg er enig han... Sex er utrolig viktig for meg også... Dersom mine behov ikke møtes så ser jeg ikke at jeg er fornøyd i forholdet. å derfor ser jeg heller ikke et lliv med han. Alt avhenger av hva man føler man må ha i livet.

Har også vært ærlig om min drift som forøvrig ikke er sån hver dag prinsipp, men 4 gr. pr uke kanskje.

Altså jeg er ikke for utroskap så jeg synes partnerene da skal ta seg en pause fra hverandre istede. Utroskap er det værste jeg vet, så da hadde jeg selv gått og vært utrolig utilfreds i livet mitt dersom noe så viktig manglet. Men klart det er bare meg... til tross for unger og vasking og fulltids jobb.