Misunner noen ganger aleneforeldre med delt omsorg!

[Den perfekte mor, påan igjen]

Tenk all den deilige friheten med bare meg-tid noen dager i uken!

Noen ganger blir man totalt utslitt og man får liksom aldri tid til å hente seg inn igjen.

 

Her bor vi foreldre samnen og trives med det:)

Men noen ganger misunner jeg de som har det bra alene med noen fridager hver uke!

 

Noen andre som tenker det?

Og noen alenemødre som er i den situasjonen, er det deilig å kjenne på friheten?

 

Kan du ikke det selv om du har samboer da? Avtal med mannen at dere tar hver deres "fridag", det skulle vel la seg gjøre?

[Gjest Jenta til Henrik]

Jeg er alene med 4 barn. I starten syns jeg det var helt jævlig, gråt hver gang jeg skulle levere dem i barnehagen og det var far som skulle hente dem. Gikk så langt at jeg måtte ta meg sammen for å ikke knekke sammen inne på avdelingen, ihvertfall vente til jeg kom ut i bilen. Jeg savnet dem så jeg ble syk, og klarte ikke å nyte stillheten, for det var en "feil" type stillhet. De var ikke borte fordi jeg skulle noe og trengte barnevakt. De var borte fordi de "måtte", på en måte...

 

Nå snart 2 år etter, har ting gått seg til. Jeg ble vant til å være litt alene og ha friheten til å gjøre noe JEG ønsket. Vi startet med "vanlig" samvær det første året, nå er de eldste borte fra onsdag til mandag og den minste på litt over et år er borte fra fredag ettermiddag til søndag morgen (noen ganger mandag morgen). Og GUD så deilig det er! Jeg storkoser meg, vet liksom ikke hva jeg skal gjøre først. Jeg har venner og kjæresten jeg skal tilbringe tid med, ta meg en fest eller slenge meg på sofaen til naboen med et glass rødvin og terningspill. (Faren til barna mine var en egoistisk dritt som aldri "lot" meg få en eneste kveld fri, da begynte han gjerne å ringe for å etterlyse meg en time etter jeg dro.. osv.. Jeg møtte veggen og datt helt i kjelleren.)

 

Vesla rekker jeg ikke å savne, hun er jo bare borte litt over et døgn. Og de første dagen de eldste er borte, da er jeg som regel utslitt og slapper av og nyter stillheten. Så kommer fredag og lørdag, og da er jeg som regel opptatt. Søndag er jeg go'sliten, og da begynner savnet og melde seg. Men da skal jeg jo hente de dagen etter uansett

 

MEN selv om jeg har lært meg til å nyte livet, roen og friheten, hadde det vært opp til meg, så hadde jeg selvfølgelig ønsket faren ikke hadde flyttet. Jeg savner familien min. Jeg ville ikke frivillig valgt alenemorstilværelsen. Så forbanna stas er det ikke. Men jeg har innstilt meg på at sånn måtte det bli, barna må få se oss begge, så da må jeg heller gjøre det beste ut av situasjonen.