Herregud, jeg håper mine barn aldri blir stebarn!

[Anonym bruker]

Jeg er stemor selv, og livet som stemor er ikke alltid like rosenrødt, men jeg har valgt det selv, og må gjøre det beste ut av det.

 

Jeg vil gjerne kommentere det HI nevner om at stemor ikke ønsker å våkne med stebarna i senga. Det forstår jeg kjempegodt! Viss barnet trenger far i løpet av natta, er det vel ikke verre en at far legger seg i senga til barnet? For selv om man er glad i barna og fint kan klemme og kose med dem, så er det en grense for hvor nært man synes er greitt. For oss er soverommet vårt min frisone. Det er den plassen jeg kan gå og være for meg selv når jeg trenger det. Og vi har ikke stebarnet annenhver helg, slik at jeg kan klare det akkurat de dagene, men det bor her 100%. Da må vi ha en ordning som gjør at det fungerer for alle. Og trenger barnet nærhet til far, så kan far like gjerne gå inn til barnet, som at barnet går inn til han(oss).

 

Men noe jeg synest er rart, er at det er så mange som ikke har aksept for at jeg ønsker å tilbringe litt tid kun sammen med mine barn. Når far finner på noe alene med eldste barnet (hans), er han en fantastisk far. Når jeg ønsker å tilbringe tid alene med de minste (våre), blir jeg uglesett og mistenkt for å fryse ut stebarnet. De er ikke akkurat nær i alder, så skjønner ikke hvorfor det er så rart at jeg vil bruke litt tid på dem alene innimellom. (Merk dere: jeg - ikke jeg og far). Bruker jeg tid alene med stebarnet, er jeg plutselig fantastisk jeg også.

 

Stebarnet er en naturlig del av vår familie, selv om jeg nok aldri vil føle samme emosjonelle tilknytningen til det som til de jeg selv har båret frem.

[Anonym bruker]

Mine barn blir aldri noens stebarn, men jeg har vært stemor selv og vet at det ikke er alltid er stemors feil at hun ikke klarer å knytte seg til stebarnet(a). Hvis far gjør ALT for stebarnet, på bekostning av både felles barn og kona/samboeren, og det synes, så er det ikke rart man blir bitter og føler seg urettferdig behandlet. Som når far foretrekker å følge stebarnet på skirenn (noe mora kunne ha gjort, og som stebarnet er på HVER uke hele vintersesongen) istedet for å komme på sykehuset og avlaste kona som har født barn dagen før. Så kommer far og stebarn på sykehuset, er der i en time, og det eneste far gjør i den timen, er å hilse kort på den nyfødte, og oppvarte stebarnet (finne TV-rom, gå i kantina for å kjøpe mat osv) for så å dra igjen. Koselig :S

 

Vel, det gjorde far her i huset da lillebror kom til verden også. Storebror opphørte ikke å eksistere fordi vi fikk baby, og ettersom vi ikke hadde noen til å avlaste oss pga avstand, så var det en selvfølge for oss begge at far tok seg av storebror når jeg og baby lå på sykehuset. Det var veldig viktig for oss at storebror ikke skulle bli sjalu, så det var HAN som var i sentrum da han ble storebror.

 

Sånn er det bare når man får flere barn. Man har flere å fordele oppmerksomheten sin på.

 

Stebarnet ditt var sikkert superfornøyd med at pappa var med på skirenn, og det er vel det viktigste?

[Anonym bruker]

Mine barn blir aldri noens stebarn, men jeg har vært stemor selv og vet at det ikke er alltid er stemors feil at hun ikke klarer å knytte seg til stebarnet(a). Hvis far gjør ALT for stebarnet, på bekostning av både felles barn og kona/samboeren, og det synes, så er det ikke rart man blir bitter og føler seg urettferdig behandlet. Som når far foretrekker å følge stebarnet på skirenn (noe mora kunne ha gjort, og som stebarnet er på HVER uke hele vintersesongen) istedet for å komme på sykehuset og avlaste kona som har født barn dagen før. Så kommer far og stebarn på sykehuset, er der i en time, og det eneste far gjør i den timen, er å hilse kort på den nyfødte, og oppvarte stebarnet (finne TV-rom, gå i kantina for å kjøpe mat osv) for så å dra igjen. Koselig :S

 

Vel, det gjorde far her i huset da lillebror kom til verden også. Storebror opphørte ikke å eksistere fordi vi fikk baby, og ettersom vi ikke hadde noen til å avlaste oss pga avstand, så var det en selvfølge for oss begge at far tok seg av storebror når jeg og baby lå på sykehuset. Det var veldig viktig for oss at storebror ikke skulle bli sjalu, så det var HAN som var i sentrum da han ble storebror.

 

Sånn er det bare når man får flere barn. Man har flere å fordele oppmerksomheten sin på.

 

Stebarnet ditt var sikkert superfornøyd med at pappa var med på skirenn, og det er vel det viktigste?

 

Så det er viktigere at far drar på skirenn med stebarnet i MORS helg, fordi mora ikke gidder, og stebarnet går ca 30 renn i året, enn å hjelpe mora som brukte 25 timer på fødselen og ikke har sovet eller noen ting på nesten 3 døgn? Fordi barnet ikke skal bli "sjalu"? I motsetning til deg, hadde vi her mor og 2 sett med besteforeldre som kunne ha stebarnet.

 

For øvrig, synes jeg det er trist at far ikke kom på besøk til deg på sykehuset slik at du lå flere dager alene, kun fordi dere satt storebrors behov foran alt det andre. Når man får flere barn, får man flere å fordele oppmerksomhet på, skriver du. Helt enig med deg. Problemet er bare at når stebarnet er over 10 år, så skjønner det at i de 3 dagene mor tilbringer på sykehuset med nyfødt kan far faktisk stille opp og avlaste.

[Anonym bruker]

Mine barn blir aldri noens stebarn, men jeg har vært stemor selv og vet at det ikke er alltid er stemors feil at hun ikke klarer å knytte seg til stebarnet(a). Hvis far gjør ALT for stebarnet, på bekostning av både felles barn og kona/samboeren, og det synes, så er det ikke rart man blir bitter og føler seg urettferdig behandlet. Som når far foretrekker å følge stebarnet på skirenn (noe mora kunne ha gjort, og som stebarnet er på HVER uke hele vintersesongen) istedet for å komme på sykehuset og avlaste kona som har født barn dagen før. Så kommer far og stebarn på sykehuset, er der i en time, og det eneste far gjør i den timen, er å hilse kort på den nyfødte, og oppvarte stebarnet (finne TV-rom, gå i kantina for å kjøpe mat osv) for så å dra igjen. Koselig :S

 

Vel, det gjorde far her i huset da lillebror kom til verden også. Storebror opphørte ikke å eksistere fordi vi fikk baby, og ettersom vi ikke hadde noen til å avlaste oss pga avstand, så var det en selvfølge for oss begge at far tok seg av storebror når jeg og baby lå på sykehuset. Det var veldig viktig for oss at storebror ikke skulle bli sjalu, så det var HAN som var i sentrum da han ble storebror.

 

Sånn er det bare når man får flere barn. Man har flere å fordele oppmerksomheten sin på.

 

Stebarnet ditt var sikkert superfornøyd med at pappa var med på skirenn, og det er vel det viktigste?

 

Så det er viktigere at far drar på skirenn med stebarnet i MORS helg, fordi mora ikke gidder, og stebarnet går ca 30 renn i året, enn å hjelpe mora som brukte 25 timer på fødselen og ikke har sovet eller noen ting på nesten 3 døgn? Fordi barnet ikke skal bli "sjalu"? I motsetning til deg, hadde vi her mor og 2 sett med besteforeldre som kunne ha stebarnet.

 

For øvrig, synes jeg det er trist at far ikke kom på besøk til deg på sykehuset slik at du lå flere dager alene, kun fordi dere satt storebrors behov foran alt det andre. Når man får flere barn, får man flere å fordele oppmerksomhet på, skriver du. Helt enig med deg. Problemet er bare at når stebarnet er over 10 år, så skjønner det at i de 3 dagene mor tilbringer på sykehuset med nyfødt kan far faktisk stille opp og avlaste.

 

Forresten, hvis du mener at det er viktigere at far er med på skirenn på mor sin helg fordi mor er lat og sitter i sofaen, enn at nybakt mor med stort blodtap kan få avlastning i et par timer, da er det egentlig noe galt med innstillinga...

[Anonym bruker]

For øvrig, synes jeg det er trist at far ikke kom på besøk til deg på sykehuset slik at du lå flere dager alene, kun fordi dere satt storebrors behov foran alt det andre. Når man får flere barn, får man flere å fordele oppmerksomhet på, skriver du. Helt enig med deg. Problemet er bare at når stebarnet er over 10 år, så skjønner det at i de 3 dagene mor tilbringer på sykehuset med nyfødt kan far faktisk stille opp og avlaste.

 

Hehe, neida, det var ikke trist i det hele tatt, det var jeg som ønsket det sånn. Kan hende du hadde ønsket det sånn også, om storebror var din unge.

Da vi valgte å få et barn til, så var vi innstilt på at BEGGE barnas behov skulle bli tilfredsstilt. Babyen var på sykehuset med meg og fikk mat, pleie og kos. Storebror var hos pappa og fikk den oppmerksomheten og omsorgen som små storebrødre trenger. Det må da ha vært en win-win situasjon, og ikke noe som er TRIST?

 

Og selvsagt var både far og storebror på besøk på sykehuset. Men det begrenser seg hvor spennende det er for et barn på et sykehus. Så jeg ble ikke fornærmet da far tok med gutten rundt omkring på sykehuset, bl.a til TV-rommet for at han ikke skulle kjede seg.

[Anonym bruker]

Mine barn blir aldri noens stebarn, men jeg har vært stemor selv og vet at det ikke er alltid er stemors feil at hun ikke klarer å knytte seg til stebarnet(a). Hvis far gjør ALT for stebarnet, på bekostning av både felles barn og kona/samboeren, og det synes, så er det ikke rart man blir bitter og føler seg urettferdig behandlet. Som når far foretrekker å følge stebarnet på skirenn (noe mora kunne ha gjort, og som stebarnet er på HVER uke hele vintersesongen) istedet for å komme på sykehuset og avlaste kona som har født barn dagen før. Så kommer far og stebarn på sykehuset, er der i en time, og det eneste far gjør i den timen, er å hilse kort på den nyfødte, og oppvarte stebarnet (finne TV-rom, gå i kantina for å kjøpe mat osv) for så å dra igjen. Koselig :S

 

Vel, det gjorde far her i huset da lillebror kom til verden også. Storebror opphørte ikke å eksistere fordi vi fikk baby, og ettersom vi ikke hadde noen til å avlaste oss pga avstand, så var det en selvfølge for oss begge at far tok seg av storebror når jeg og baby lå på sykehuset. Det var veldig viktig for oss at storebror ikke skulle bli sjalu, så det var HAN som var i sentrum da han ble storebror.

 

Sånn er det bare når man får flere barn. Man har flere å fordele oppmerksomheten sin på.

 

Stebarnet ditt var sikkert superfornøyd med at pappa var med på skirenn, og det er vel det viktigste?

 

Så det er viktigere at far drar på skirenn med stebarnet i MORS helg, fordi mora ikke gidder, og stebarnet går ca 30 renn i året, enn å hjelpe mora som brukte 25 timer på fødselen og ikke har sovet eller noen ting på nesten 3 døgn? Fordi barnet ikke skal bli "sjalu"? I motsetning til deg, hadde vi her mor og 2 sett med besteforeldre som kunne ha stebarnet.

 

For øvrig, synes jeg det er trist at far ikke kom på besøk til deg på sykehuset slik at du lå flere dager alene, kun fordi dere satt storebrors behov foran alt det andre. Når man får flere barn, får man flere å fordele oppmerksomhet på, skriver du. Helt enig med deg. Problemet er bare at når stebarnet er over 10 år, så skjønner det at i de 3 dagene mor tilbringer på sykehuset med nyfødt kan far faktisk stille opp og avlaste.

 

Forresten, hvis du mener at det er viktigere at far er med på skirenn på mor sin helg fordi mor er lat og sitter i sofaen, enn at nybakt mor med stort blodtap kan få avlastning i et par timer, da er det egentlig noe galt med innstillinga...

 

Denne tråden handler faktisk ikke om DEG. Ja, så gjorde kanskje far feil prioriteringer i ditt tilfelle. Ja, så er kanskje du en super stemor. So what? Hvorfor tror du denne tråden handler om at alle stemødre i verden er slemme og dumme, mens alle biogosiske foreldre ikke er det?

 

Her handler det om de tilfellene der stemor/stefar ikke liker stebarna sine. Og om at de fleste mødre ikke ønsker at barna sine skal bli stebarn. Det er da et helt ok ønske å ha det? Du ønsker vel ikke at barna dine skal bli stebarn du heller? Hvorfor føler du dette enorme behovet for å forsvare deg, hvis du likevel har ditt på det rene?

 

Og du. Du er ikke den første i verden som har en mann som har måttet ta seg av eldre søsken etter en lang og hard fødsel. Det er derfor vi er på sykehus vet du, for at personalet der skal ta seg av oss.

[Anonym bruker]

Jeg er stemor til flotte nydelige snille barn og har en nydelig sønn sammen med min mann.. Her skal alle bli behandles likt og sånn er det. Nå får ikke de sove i samme seng som oss, men det er fordi det faktisk ikke er plass, ikke fordi jeg ikke vil ha de der. De er også gamle nok til å ikke sove i seng sammen med oss.

 

Men det jeg reagerer litt på her inne er de som skriver om de "ekte" barna.. At de barna far har med seg fra tidligere forhold er de ekte, mens fellesbarnet ikke er det.. Er ikke mitt barn ekte da liksom? Jeg vil jo si at både mitt barn og hans barn er like ekte, de er like mye søsken (selv om det på papiret er halv), så er de like glad i broren sin og jeg er sikker på lillegutt kommer til å forgude sine eldre søsken når han blir større! Jeg syns alle er like ekte jeg...

 

Det er trist når jeg hører om de som ikke liker stebarna sine. Hvorfor er de sammen med faren da? Ja jeg kan bli sliten av å være stemor, MEN det er da ikke barna sin feil. De er bare barn. På samme måte jeg kommer til å bli sliten av min sønn, så er det heller ikke hans feil. Dumt at noen stemødre har et dårlig syn på sine stebarn.

[Gjest Lykkeliggift_]

Jeg er stemor til flotte nydelige snille barn og har en nydelig sønn sammen med min mann.. Her skal alle bli behandles likt og sånn er det. Nå får ikke de sove i samme seng som oss, men det er fordi det faktisk ikke er plass, ikke fordi jeg ikke vil ha de der. De er også gamle nok til å ikke sove i seng sammen med oss.

 

Men det jeg reagerer litt på her inne er de som skriver om de "ekte" barna.. At de barna far har med seg fra tidligere forhold er de ekte, mens fellesbarnet ikke er det.. Er ikke mitt barn ekte da liksom? Jeg vil jo si at både mitt barn og hans barn er like ekte, de er like mye søsken (selv om det på papiret er halv), så er de like glad i broren sin og jeg er sikker på lillegutt kommer til å forgude sine eldre søsken når han blir større! Jeg syns alle er like ekte jeg...

 

Det er trist når jeg hører om de som ikke liker stebarna sine. Hvorfor er de sammen med faren da? Ja jeg kan bli sliten av å være stemor, MEN det er da ikke barna sin feil. De er bare barn. På samme måte jeg kommer til å bli sliten av min sønn, så er det heller ikke hans feil. Dumt at noen stemødre har et dårlig syn på sine stebarn.

 

Jeg synes heller ikke noe om at større barn skal sove i samme seng som voksne. Her har jeg to stk propeller som roterer rundt i senga hele natta, slik at det er klin umulig for oss voksne å få sove hvis de ligger i samme seng. Trangt er det også, både jeg og samboer liker å ha litt plass når vi sover. Har venninna di slike stebarn, så skjønner jeg hun er frustrert.

[Zana123]

Om noen skal inn å lese på Mine, dine og våre barn, så les litt av det jeg har skrevet også! For det er (som mange over her skriver) mange som er glad i stebarna sine! Jeg er en av dem! Det er absolutt ikke rosenrødt, og det skjer at jeg ikke er helt enig med mammaen deres om ting, det skjer at jeg blir irritert på mannen min fordi han ikke står på sitt overfor moren deres, og det hender jeg blir irritert på stebarna når det egentlig er mammaen deres jeg er sur på. Men jeg er glad i dem og forsøker å behandle alle likt. De blir inkludert i alt som har med vårt felles barn å gjøre og når de kom på sykehuset kranglet om hvem som skulle få holde babyen (noe de fortsatt gjør etter 6 mnd!), de er verdens beste storebrødre og kommer ofte innom for å gi han kos i uka de er hos mammaen sin. Og da kommer ofte moren deres innom en tur også, noe som også er hyggelig.

 

Jeg tror at det er utrolig viktig at de voksne har et godt forhold for at barna skal ha det bra. Hadde ikke jeg likt mammaen deres ville de jo blitt en konstant påminnelse på en jeg ikke hadde likt.

 

Vi har nettopp fått sprinkelsenga hun hadde stående etter stebarna mine, noe barna synes er kjempe stas. Vet om andre som heller ville brent senga enn å gi den til den "nye" ungen, og noen som heller ville brent senga enn å ta den i mot til sitt barn. Jeg har sett finere senger som jeg kanskje heller ville hatt, men stebarna mine syntes det var en fin ting, og mammaen deres følte seg verdsatt når vi tok i mot. Sånt er viktigere for meg enn at lillegull har den senga jeg syntes var finest!

 

Den yngste stesønnen min var redd jeg skulle bli mindre glad i han når jeg fikk baby. Da spurte jeg han om han trodde jeg var blitt mindre glad i hunden min etter at jeg ble glad i han, og det trodde han ikke. Så vi konkluderte sammen at man blir ikke mindre glad i noen bare fordi man blir glad i flere!

[Anonym bruker]

Om noen skal inn å lese på Mine, dine og våre barn, så les litt av det jeg har skrevet også! For det er (som mange over her skriver) mange som er glad i stebarna sine! Jeg er en av dem! Det er absolutt ikke rosenrødt, og det skjer at jeg ikke er helt enig med mammaen deres om ting, det skjer at jeg blir irritert på mannen min fordi han ikke står på sitt overfor moren deres, og det hender jeg blir irritert på stebarna når det egentlig er mammaen deres jeg er sur på. Men jeg er glad i dem og forsøker å behandle alle likt. De blir inkludert i alt som har med vårt felles barn å gjøre og når de kom på sykehuset kranglet om hvem som skulle få holde babyen (noe de fortsatt gjør etter 6 mnd!), de er verdens beste storebrødre og kommer ofte innom for å gi han kos i uka de er hos mammaen sin. Og da kommer ofte moren deres innom en tur også, noe som også er hyggelig.

 

Jeg tror at det er utrolig viktig at de voksne har et godt forhold for at barna skal ha det bra. Hadde ikke jeg likt mammaen deres ville de jo blitt en konstant påminnelse på en jeg ikke hadde likt.

 

Vi har nettopp fått sprinkelsenga hun hadde stående etter stebarna mine, noe barna synes er kjempe stas. Vet om andre som heller ville brent senga enn å gi den til den "nye" ungen, og noen som heller ville brent senga enn å ta den i mot til sitt barn. Jeg har sett finere senger som jeg kanskje heller ville hatt, men stebarna mine syntes det var en fin ting, og mammaen deres følte seg verdsatt når vi tok i mot. Sånt er viktigere for meg enn at lillegull har den senga jeg syntes var finest!

 

Den yngste stesønnen min var redd jeg skulle bli mindre glad i han når jeg fikk baby. Da spurte jeg han om han trodde jeg var blitt mindre glad i hunden min etter at jeg ble glad i han, og det trodde han ikke. Så vi konkluderte sammen at man blir ikke mindre glad i noen bare fordi man blir glad i flere!

 

 

Flott at du kommer så godt overens med barnemor.. Her er det mer slik "hun ville heller brent barnesenga enn å gitt den bort til oss" og "jeg ville heller brent barnesenga enn å tatt i mot den" - opplegg Men heldigvis greier jeg å like barna selv om ting har vært og er slik de er. Det er ikke deres feil at barnemor og far og jeg ikke kommer overens.. :-)

[Anonym bruker]

Om noen skal inn å lese på Mine, dine og våre barn, så les litt av det jeg har skrevet også! For det er (som mange over her skriver) mange som er glad i stebarna sine! Jeg er en av dem! Det er absolutt ikke rosenrødt, og det skjer at jeg ikke er helt enig med mammaen deres om ting, det skjer at jeg blir irritert på mannen min fordi han ikke står på sitt overfor moren deres, og det hender jeg blir irritert på stebarna når det egentlig er mammaen deres jeg er sur på. Men jeg er glad i dem og forsøker å behandle alle likt. De blir inkludert i alt som har med vårt felles barn å gjøre og når de kom på sykehuset kranglet om hvem som skulle få holde babyen (noe de fortsatt gjør etter 6 mnd!), de er verdens beste storebrødre og kommer ofte innom for å gi han kos i uka de er hos mammaen sin. Og da kommer ofte moren deres innom en tur også, noe som også er hyggelig.

 

Jeg tror at det er utrolig viktig at de voksne har et godt forhold for at barna skal ha det bra. Hadde ikke jeg likt mammaen deres ville de jo blitt en konstant påminnelse på en jeg ikke hadde likt.

 

Vi har nettopp fått sprinkelsenga hun hadde stående etter stebarna mine, noe barna synes er kjempe stas. Vet om andre som heller ville brent senga enn å gi den til den "nye" ungen, og noen som heller ville brent senga enn å ta den i mot til sitt barn. Jeg har sett finere senger som jeg kanskje heller ville hatt, men stebarna mine syntes det var en fin ting, og mammaen deres følte seg verdsatt når vi tok i mot. Sånt er viktigere for meg enn at lillegull har den senga jeg syntes var finest!

 

Den yngste stesønnen min var redd jeg skulle bli mindre glad i han når jeg fikk baby. Da spurte jeg han om han trodde jeg var blitt mindre glad i hunden min etter at jeg ble glad i han, og det trodde han ikke. Så vi konkluderte sammen at man blir ikke mindre glad i noen bare fordi man blir glad i flere!

 

 

Flott at du kommer så godt overens med barnemor.. Her er det mer slik "hun ville heller brent barnesenga enn å gitt den bort til oss" og "jeg ville heller brent barnesenga enn å tatt i mot den" - opplegg Men heldigvis greier jeg å like barna selv om ting har vært og er slik de er. Det er ikke deres feil at barnemor og far og jeg ikke kommer overens.. :-)

 

Enig i at det ikke er barnas feil, og at man ikke skal la det gå utover barna at moren deres er helt umulig. Men det finnes grenser. Her ble jeg mislikt av moren til stebarna fordi hun fra første stund bestemte seg for å ikke like meg. Jeg var ikke "bra" nok for eksen hennes... for lav utdanning, for ung, osv osv... Og når litt større stebarn kommer hjem og spør: "Pappa, er det sant at XXX er hore, mamma sier jo det?" mens man hører på, så bør man faktisk kunne si fra.

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle er stemor så sykt sjalu at det skaper enorme problemer for oss alle. Ikke bare er hun sjalu på meg, hun er sjalu på far sine barn også. Og ettersom far er en gedigen tøffel, så har dette ført til at han knapt nok har kontakt med barna sine lenger. Hun takler rett og slett ikke at han er sammen med sine to små, så nå har han dem nesten aldri lenger. Hvis han skulle hente barna hos meg, så måtte han vente til hun var ferdig på jobb (uansett når på døgnet det var), slik at ikke hun risikerte at han og jeg var sammen alene. Helt sykt.

 

Nå kaller minstemann stefar for "pappa". Fatter ikke at en forelder kan la sånt skje.

 

Men dette er ikke en konkurranse om hvem som er verst av mødre og stemødre. Idioter er rimelig jenvt fordelt over alle grupper av mennesker.

 

Det som er så uendelig trist, er at det er de som er uskyldige oppi det hele, nemlig BARNA, som får lide når voksne mennesker ikke klarer å være rause og gode med hverandre. Når voksne ikke evner å sette seg selv og sine behov i annen rekke. Når foreldre og steforeldre leter etter feil hos hverandre med lupe, sånn at de har noe å ta med seg i skyttergrava si. DET er trist.

[Babykilo]

Det er godt å høre det fins unntak. Jeg håper på at min kollega vil kjenne på hvor glad hun er i sitt eget nyfødte barn, og så kan prøve å sette seg inn i den andre mammaene situasjon, og dermed se barna på en annen måte. Det er bare trist...

[Anonym bruker]

Om noen skal inn å lese på Mine, dine og våre barn, så les litt av det jeg har skrevet også! For det er (som mange over her skriver) mange som er glad i stebarna sine! Jeg er en av dem! Det er absolutt ikke rosenrødt, og det skjer at jeg ikke er helt enig med mammaen deres om ting, det skjer at jeg blir irritert på mannen min fordi han ikke står på sitt overfor moren deres, og det hender jeg blir irritert på stebarna når det egentlig er mammaen deres jeg er sur på. Men jeg er glad i dem og forsøker å behandle alle likt. De blir inkludert i alt som har med vårt felles barn å gjøre og når de kom på sykehuset kranglet om hvem som skulle få holde babyen (noe de fortsatt gjør etter 6 mnd!), de er verdens beste storebrødre og kommer ofte innom for å gi han kos i uka de er hos mammaen sin. Og da kommer ofte moren deres innom en tur også, noe som også er hyggelig.

 

Jeg tror at det er utrolig viktig at de voksne har et godt forhold for at barna skal ha det bra. Hadde ikke jeg likt mammaen deres ville de jo blitt en konstant påminnelse på en jeg ikke hadde likt.

 

Vi har nettopp fått sprinkelsenga hun hadde stående etter stebarna mine, noe barna synes er kjempe stas. Vet om andre som heller ville brent senga enn å gi den til den "nye" ungen, og noen som heller ville brent senga enn å ta den i mot til sitt barn. Jeg har sett finere senger som jeg kanskje heller ville hatt, men stebarna mine syntes det var en fin ting, og mammaen deres følte seg verdsatt når vi tok i mot. Sånt er viktigere for meg enn at lillegull har den senga jeg syntes var finest!

 

Den yngste stesønnen min var redd jeg skulle bli mindre glad i han når jeg fikk baby. Da spurte jeg han om han trodde jeg var blitt mindre glad i hunden min etter at jeg ble glad i han, og det trodde han ikke. Så vi konkluderte sammen at man blir ikke mindre glad i noen bare fordi man blir glad i flere!

 

 

Flott at du kommer så godt overens med barnemor.. Her er det mer slik "hun ville heller brent barnesenga enn å gitt den bort til oss" og "jeg ville heller brent barnesenga enn å tatt i mot den" - opplegg Men heldigvis greier jeg å like barna selv om ting har vært og er slik de er. Det er ikke deres feil at barnemor og far og jeg ikke kommer overens.. :-)

 

Enig i at det ikke er barnas feil, og at man ikke skal la det gå utover barna at moren deres er helt umulig. Men det finnes grenser. Her ble jeg mislikt av moren til stebarna fordi hun fra første stund bestemte seg for å ikke like meg. Jeg var ikke "bra" nok for eksen hennes... for lav utdanning, for ung, osv osv... Og når litt større stebarn kommer hjem og spør: "Pappa, er det sant at XXX er hore, mamma sier jo det?" mens man hører på, så bør man faktisk kunne si fra.

 

Ja, er helt enig i at man må kunne si ifra! Det har vært på samme måte her og har fått høre stort sett det samme som du har. Her sa vi ifra til barna hva som var sant og ikke, og tok det heller opp med mor senere når barna ikke hørte på. Jeg ble også mislikt fra dag 1 og er vel fortsatt meget mislikt etter et par år. Men man må faktisk bare heve seg over slik oppførsel og være seg selv så ser barna hvem man er og forhåpentligvis liker deg for den man er :-)