Herregud, jeg håper mine barn aldri blir stebarn!

[Babykilo]

På personalrommet vårt satt en gravid kollega og klaget svært høylydt over de plagsomme småungene til samboeren hennes. De kom i tillegg inn til dem på natta og pappaen tok dem opp i senga av og til. Æsj, små snørrete unger ville hun ha seg frabedt å ha i senga! Hun var også så lei av å rydde opp etter andres unger, som hun sa.

Jeg var helt tilknytt i magen, for jeg tenkte på de stakkars små som måtte bo halve tiden sin med pappa og et damemenneske som ikke likte dem. Hvordan må dette være for dem?

Det verste var at andre kolleger i samme situasjon kunne stemme i med at slik hadde de det også.

 

Jeg blir helt kvalm ved tanken på at mine unger skulle måtte gå igjennom det, samlivsbrudd er virkelig det aller siste alternativet...

Et annet innlegg her som dreide seg om å skille mellom mannens barn og sine egne på en utrivelig måte. Jeg mener at hvis man går inn i et slikt forhold, må man vær så god akseptere ungene hans på lik måte som sine egne.

Synspunkter?

[bobbelfru]

uff, jeg er helt enig med deg HI.

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

Tar man en mann eller dame med fullpakke så er de nettopp det fullpakke, fullverdige familiemedlemmer og skal på¨ingenmåte forskjellsbehandles fra de "ekte barna i kjernefamilien" Så jeg er helt enig med deg hi. Ønsker man ikke stebrn får man finne seg en partner uten helt enkelt. Det som er like ille er jo foreldre til disse barna som bare lar steforelderen ture på og er for feig til å stå opp mot partneren for barna.

[Anonym bruker]

Tar man en mann eller dame med fullpakke så er de nettopp det fullpakke, fullverdige familiemedlemmer og skal på¨ingenmåte forskjellsbehandles fra de "ekte barna i kjernefamilien" Så jeg er helt enig med deg hi. Ønsker man ikke stebrn får man finne seg en partner uten helt enkelt. Det som er like ille er jo foreldre til disse barna som bare lar steforelderen ture på og er for feig til å stå opp mot partneren for barna.

 

Hvis man skal se historisk og kynisk på det, så er det barna fra fØrste ekteskap som er de "ekte barna", mens de nye fellesbarna er det som vi ikke liker å kalle barn for lenger

 

Men det var en digresjon.

[Anonym bruker]

Ja du sier noe Hi...

 

Et råd til alle her inne: hvis du noen sinne helt seriøst vurderer å forlate mannen din, så sett av en kveld til forumet "Dine, mine og våre barn". Det kryr av stemødre der inne som ikke gjør annet enn å klage sin nød over disse brysomme stebarna, som klager over hvor GRUSOMT det er at far faktisk tar av seg særkullsbarnet OGSå når dette er på samvær, slik at det blir mindre tid på gullfellesbarnet...

Og alt som ikke funker i nyfamilien er i 99 % av tilfellene barnas mor sin skyld.

 

Du tenker deg om tusen ganger til før du går.

[Anonym bruker]

Jeg er i den situasjonen at jeg kan(om jeg vil) bli stemor til to i skolealder.

 

Men jeg vil ikke. Og mye av grunnen er at jeg ikke takler å vise dem det de trenger i hverdagen. Derfor holder jeg tilbake overfor deres far.

[Anonym bruker]

Enig! Man ser det jo bare på alle de forferdelige innleggene stemødre her inne skriver... Jeg kan bare ikke la mine barn gå gjennom noe sånt!

 

(er forresten selv skilsmisse barn og mistet mye kontakt med faren min da han fant seg en ny som helt tydelig hater meg og søsknene mine. (og nå får hun ikke sagt ofte nok at hun har ingen barnebarn og hun er ikke bestemor)

[mamma_til_gutt]

Jeg er stemor til to barn i skolealder... Og gud det er vanskelig. Men jeg mener at det er mitt problem og ikke barnas problem! Så når jeg syns ting er problematisk går jeg meg en tur for å vokse opp og bli kvitt tankene mine... Man bør definitivt tenke seg om mange ganger, for det er en kjempeutfordring.

 

Jeg er derimot ikke alltid enig i at disse barna skal behandles så likt da... For det første er ikke verden slik at alle blir behandlet likt, og i tillegg så vil det fort bli sånn at felles barn blir forskjellsbehandlet og nedprioritert fordi særkullsbarna på død og liv skal prioriteres hele tiden og det er like tullete synes da jeg. Her skal alle ha like muligheter og få like mye hjelp og støtte

 

Jeg har et kjempefint forhold til stebarna mine, og håper inderlig jeg greier å ikke bli en sånn håpløs stemor når min lille kommer til våren... Får helt panikk av enkelte stemødre og hvordan de uttaler seg! Tror det stort sett er usikkerhet og sjalusi som ligger bak.....

[Anonym bruker]

Sånn er ny typen til eks svigerinnen min også. Han sitter på jobben å slenger dritt om niesene og nevøene mine.

Eks svigerinna mi ser det ikke / bryr seg ikke.

Trist.

[Anonym bruker]

her blir sønnen min stesønn til noen og gruer meg til han blir gammel nok til å forstå forskjellsbehandling for den har allerede begynt. Jeg er vokst opp som skilsmissebarn med en stemor som prøvde alt mulig for å få faren min til å hate meg og søsteren min så har ikke mye til overs for stemødre. Stefaren min har alltid sett på meg som sin egen så det er litt rart at det som regel alltid er stemødre som forskjellsbehandler.

[Anonym bruker]

Etter å ha vanket noen år på Bim og Dib så innser jeg mer og mer at stemor til mine barn er et skikkelig kupp. Ikke bare for pappa, men for oss alle sammen

 

Hun er et nydelig flott menneske med et stort hjerte. Hun er åpen, snill, vennlig og hun har mange flotte kvaliteter som barna, først og fremst, setter pris på.

Jeg skal være så skamløs og si at jeg også er et godt menneske som ser det beste i mange og det tror jeg også er grunnen til at vi kommer så godt overns og nettopp der tror jeg nøkkelen til mang en ny-familie ligger: At "biomor" og "stemor" kommer overens med hverandre. Da ligger det ikke så mye guffe under som barna kan komme til å lide av, på hver sin kant.

 

Alle stemødre er slett ikke onde. Men det er kanskje vanskelig for mange stemødre og for mange "biomødre", og da skjærer det seg ofte alle veier og barna blir en konstant påminnelse om den andres eksistens.

 

Uff, jeg kunne skrevet masse om dette, men ettersom jeg verken sitter med fasiten eller sannheten, bare litt erfaring, så skal jeg stoppe nå.

 

Bare husk: Det er stort sett aldri kun den enes feil.

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

Tar man en mann eller dame med fullpakke så er de nettopp det fullpakke, fullverdige familiemedlemmer og skal på¨ingenmåte forskjellsbehandles fra de "ekte barna i kjernefamilien" Så jeg er helt enig med deg hi. Ønsker man ikke stebrn får man finne seg en partner uten helt enkelt. Det som er like ille er jo foreldre til disse barna som bare lar steforelderen ture på og er for feig til å stå opp mot partneren for barna.

 

Hvis man skal se historisk og kynisk på det, så er det barna fra fØrste ekteskap som er de "ekte barna", mens de nye fellesbarna er det som vi ikke liker å kalle barn for lenger

 

Men det var en digresjon.

 

Ja jeg vet det. Bare veldig mange steforeldre iallefal mØdre som kaller mannen hun selv og de nye barna den ekte familien eller kjernefamilien. Forskjellsbehandling er grusomt for barna uavhengig av hvem som kom fØrst og sist ekte eller ei.. Kan virkelig sette spor senere i livet.

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

her blir sønnen min stesønn til noen og gruer meg til han blir gammel nok til å forstå forskjellsbehandling for den har allerede begynt. Jeg er vokst opp som skilsmissebarn med en stemor som prøvde alt mulig for å få faren min til å hate meg og søsteren min så har ikke mye til overs for stemødre. Stefaren min har alltid sett på meg som sin egen så det er litt rart at det som regel alltid er stemødre som forskjellsbehandler.

 

Huff =( Hørtes kkurat ut som meg det der. Rart altså. Rart stemødre les NOEN slettes ikke alle, er så sjalu at de må konkurrere med datteren om oppmerksomheten til faren. Som om han ikke har plass til flere enn en dame/jente i sitt liv. Døtre og kjæreste er da to forskjellige typer kjærlighet

[Anonym bruker]

her blir sønnen min stesønn til noen og gruer meg til han blir gammel nok til å forstå forskjellsbehandling for den har allerede begynt. Jeg er vokst opp som skilsmissebarn med en stemor som prøvde alt mulig for å få faren min til å hate meg og søsteren min så har ikke mye til overs for stemødre. Stefaren min har alltid sett på meg som sin egen så det er litt rart at det som regel alltid er stemødre som forskjellsbehandler.

 

Huff =( Hørtes kkurat ut som meg det der. Rart altså. Rart stemødre les NOEN slettes ikke alle, er så sjalu at de må konkurrere med datteren om oppmerksomheten til faren. Som om han ikke har plass til flere enn en dame/jente i sitt liv. Døtre og kjæreste er da to forskjellige typer kjærlighet

 

Det handler nok mer om å ville utkonkurrere eller utviske eksen, barnas mor, enn å ville skyve barna til side.

 

Gjør som hun lengre oppe her skriver. Gå inn i det med raushet og vær imøtekommende. Når mor / stemor forholdet er greit og på et levelig plan så ordner det seg stort sett alltid for barna også for da har verken mor eller stemor egentlig noe å klage på.

 

Det gjelder å være litt smarte her, jenter, og gjøre det man må for å ha et godt forhold og for å gjøre det beste for barna våre.

[Gjest Heartbroken]

 

Bare husk: Det er stort sett aldri kun den enes feil.

 

Men husk også at det aldri er barnas feil!

 

Og det er de som må ta støyten for de voksnes egoisme!

Endret 31. januar 2012 av Heartbroken

[Anonym bruker]

Bare husk: Det er stort sett aldri kun den enes feil.

 

Men husk også at det aldri er barnas feil!

 

Og det er de som må ta støyten for de voksnes egoisme!

 

Jeg skriver heller aldri at det er barnas feil, sånn om du trodde det. Jeg understreker, tror jeg, at det er vi som er voksne som må ordne opp oss i mellom for å gjøre ting bra, trygt og godt for barna.

 

Kanskje jeg ordla meg litt klønete?

[Anonym bruker]

Bare husk: Det er stort sett aldri kun den enes feil.

 

Men husk også at det aldri er barnas feil!

 

Og det er de som må ta støyten for de voksnes egoisme!

 

Ser hva du mener og det ble kanskje litt feil. Altså, med "den enes feil" mener jeg at det stort sett aldri er bare mors feil eller bare stemors feil. Sånn. Da ble det riktig

[Anonym bruker]

her blir sønnen min stesønn til noen og gruer meg til han blir gammel nok til å forstå forskjellsbehandling for den har allerede begynt. Jeg er vokst opp som skilsmissebarn med en stemor som prøvde alt mulig for å få faren min til å hate meg og søsteren min så har ikke mye til overs for stemødre. Stefaren min har alltid sett på meg som sin egen så det er litt rart at det som regel alltid er stemødre som forskjellsbehandler.

 

Huff =( Hørtes kkurat ut som meg det der. Rart altså. Rart stemødre les NOEN slettes ikke alle, er så sjalu at de må konkurrere med datteren om oppmerksomheten til faren. Som om han ikke har plass til flere enn en dame/jente i sitt liv. Døtre og kjæreste er da to forskjellige typer kjærlighet

 

jeg skjønner ikke helt hvordan de tenker. Hvis de hadde blitt glad i barna så hadde de sikkert hatt ett bedre forhold til mannen, men neida....og her hadde vi det slik at stesøsteren min skulle bli behandlet likt om ikke bedre av min far enn hun skulle behanlde oss....huff nei kan ikke tenke på det kjenner jeg fremdeles er sinna på det 10 år etter jeg flyttet hjemmenfra. Ja og stemora mi skyldte på meg pga krangling med pappan min...

[Anonym bruker]

Jeg har fått stebarn og er veldig glad for det. De er en like stor del av min familie som mine barn er. Alle i vi huset her er i familie uansett om det er det ene eller det andre. Vi har valgt å ikke få barn sammen, siden vi syns det for oss alle er best å være så mange som vi er.

 

Min mann var stefar for noen barn i mange år, de er også en stor del av familien vår. De kommer og går som de vil i vårt hus, de er voksne så de blir ikke barn i den forstand. Men må si jeg har fått veldig mange rare blikk når jeg har fortalt om alle ungene våre og vår familie. Det er vist "feil" om en liker stebarna sine, og enda rare min manns ex-stebarn. Men det kommer vel ann på hvordan vi alle sammen er. Når jeg traff min mann viste jeg at jeg enten måtte la være eller ta hele pakka, det samme viste han om meg.

 

Idag våknet vi meg to barn i senga, en var min unge og en var hans unge. Syns det var veldig koselig å våkne opp med besøk i senga jeg, er vant med at barn kommer krypende opp i løpet av natta.

 

Men vi har unger som krangler så busta fyker, som gjør nummer ut av at de bare er stesøsken, men totaltsett så har ungene det veldig bra sammen. De holder sammen i tykt og tynt, er noen hos den andre foreldren så er alltid noen som maser om når de kommer hjem igjen. Og noen som stormer mot hverandre for å gi hverandre en velkomst kos om de har vært fra hverandre en dag eller to.

 

Så det er ikke så ille å ha stebarn, men jeg tror det har mye med hva de voksne gjør ut av situsjonen før de blir en familie. Vi snakket mye om hvordan vi ville få det og hva vi ville gjøre for å få det til å fungere. Vi flyttet ikke sammen for så å finne det ut, regler, tanker og alt slikt var klare før vi tok steget helt ut. Noen humper har det vært på veien, men det er det i kjernefamiliene også.

[Anonym bruker]

Gjelder ikke bare i forhold til en eventuell stemor, men også egen fremtidig ny partner. Stebarn vil alltid være irritasjonsmoment for både kvinner og menn. Steforeldre vil alltid være irritasjonsmoment for alle barn.

Dømt til å mislykkes,

[Anonym bruker]

Det er ikke alltid det er stemors feil at ting blir vanskelige...

 

Jeg har en venninne som er stemor til to, som bor hos dem annenhver uke, og hun og mannen har 1 felles barn. Venninnen min er en raus, varm og inkluderende person, og hun behandler stebarna som om de var hennes egne. Men uansett hva hun gjør, så får hun kjeft av barnas mor. En dag ringte skolen til far fordi et av barna hadde skadet seg. Far ringte stemor som hadde fri, og var nærmest skolen. Hun raste av gårde, hentet barnet, dro til legevakta og ordnet opp. Det var i følge biomor, helt, helt feil. En annen gang da hun ikke hentet et sykt barn på skolen, men lot far gjøre det selv om det tok 20 minutter lengre tid, så var det også feil. Da er det ikke lett å finne ut hvordan man skal gjøre noe riktig...

 

Det finnes vrange mennesker og rause mennesker, uansett hvilken rolle de har. Det er ikke noen regel som sier at så fort du blir stemor så blir du vrang, kald og ufin.

[Gjest Lykkeliggift_]

Tar man en mann eller dame med fullpakke så er de nettopp det fullpakke, fullverdige familiemedlemmer og skal på¨ingenmåte forskjellsbehandles fra de "ekte barna i kjernefamilien" Så jeg er helt enig med deg hi. Ønsker man ikke stebrn får man finne seg en partner uten helt enkelt. Det som er like ille er jo foreldre til disse barna som bare lar steforelderen ture på og er for feig til å stå opp mot partneren for barna.

 

Hvis man skal se historisk og kynisk på det, så er det barna fra fØrste ekteskap som er de "ekte barna", mens de nye fellesbarna er det som vi ikke liker å kalle barn for lenger

 

Men det var en digresjon.

 

Gjengifte eksisterte i gamle dager også, av diverse årsaker (skilsmisse grunnet vold, enker/enkemenn osv). Så lenge man var offisielt gift, så var disse barna også "ekte". Bare en digresjon altså...

[Anonym bruker]

Spørs hva faren gjør også da... Jeg har vært stemor for noen år tilbake, og faren ga sin datter fra før lov til ALT hun ville eller pekte på. Hun kunne ha TV høyt på kl 12 om natta, slik at jeg ikke fikk sove siden jeg måtte på jobb (far var sykmeldt og dro seg til langt på dag). Han ga henne lov å sove på en madrass ved siden av våres ekteseng da hun var mellom 12-14 år. Selv om hun verken var mørkeredd eller noe, og sov godt på eget rom hos mor (som også hadde ny samboer). Hun la seg samtidig med oss og skravlet med faren/sutret lenge etter at vi la oss, slik at jeg igjen ikke fikk sove.

Da jeg tok opp det at jeg egentlig vil ha litt privatliv når jeg sover, ble jeg kalt for urimelig, sjalu og barnslig. Egentlig ville denne jenta ligge i våres seng mellom oss i den alderen, men da sa jeg klart fra, at hvis sånt skjer, så går jeg på dagen.

Jenta hadde ingen plikter i huset, jeg fikk beskjed om at jeg måtte lage egen middag til henne hvis vi hadde noe annet enn pølser, pizza eller kjøttdeiggryte, siden det var de eneste ting hun spiste.

 

Så ja, jeg innrømmer at jeg var mye sur, men synes nå at jeg hadde god grunn til det... Understreker dog at det var FARENS feil, ikke ungens. Det var han som var voksen og burde sette grenser.

[Anonym bruker]

Det er ikke alltid det er stemors feil at ting blir vanskelige...

 

Jeg har en venninne som er stemor til to, som bor hos dem annenhver uke, og hun og mannen har 1 felles barn. Venninnen min er en raus, varm og inkluderende person, og hun behandler stebarna som om de var hennes egne. Men uansett hva hun gjør, så får hun kjeft av barnas mor. En dag ringte skolen til far fordi et av barna hadde skadet seg. Far ringte stemor som hadde fri, og var nærmest skolen. Hun raste av gårde, hentet barnet, dro til legevakta og ordnet opp. Det var i følge biomor, helt, helt feil. En annen gang da hun ikke hentet et sykt barn på skolen, men lot far gjøre det selv om det tok 20 minutter lengre tid, så var det også feil. Da er det ikke lett å finne ut hvordan man skal gjøre noe riktig...

 

Det finnes vrange mennesker og rause mennesker, uansett hvilken rolle de har. Det er ikke noen regel som sier at så fort du blir stemor så blir du vrang, kald og ufin.

 

Er vel ingen som har sagt at det alltid er stemor sin feil?

 

Men man kjenner jo seg selv, mens man ikke velger stemor til sine barn. Derfor vet man ikke hva man får, og da må det være lov til å håpe at egne barn aldri blir noens stebarn. Man trenger ikke være Einstein for å skjønne at man knytter seg nærmere egne barn enn mannen og hans eks sine, og da er risikoen for forskjellsbehandling faktisk ganske stor, noe denne tråden også viser.

[Anonym bruker]

Mine barn blir aldri noens stebarn, men jeg har vært stemor selv og vet at det ikke er alltid er stemors feil at hun ikke klarer å knytte seg til stebarnet(a). Hvis far gjør ALT for stebarnet, på bekostning av både felles barn og kona/samboeren, og det synes, så er det ikke rart man blir bitter og føler seg urettferdig behandlet. Som når far foretrekker å følge stebarnet på skirenn (noe mora kunne ha gjort, og som stebarnet er på HVER uke hele vintersesongen) istedet for å komme på sykehuset og avlaste kona som har født barn dagen før. Så kommer far og stebarn på sykehuset, er der i en time, og det eneste far gjør i den timen, er å hilse kort på den nyfødte, og oppvarte stebarnet (finne TV-rom, gå i kantina for å kjøpe mat osv) for så å dra igjen. Koselig :S