Om å invitere alle i bursdagen?

[ellen-propellen]

Om man kun har plass til 15 så må det være helt greit. Og vil man bare ha med 1 så må det og være greit.

"reglen" herjer at de som ikke inviterer alle jentene inviterer privat og ikke med utdeling av innbydelser i klassen.

 

Og livet er urettferdig. Når man kommer på videregående eller i arbeidslivet blir ikke slike hensyn tatt. Noen er bare mer populære enn andre. Vi må lære barna våre å leve med det og

 

På videregående har de fleste blitt såpass reflekterte at de faktisk inviterer enten bare noen få fra en gruppe eller alle og i arbeidslivet er det så apselutt slik at man tar hensyn til slike ting. Om alle på jobben utenom 3 ble invitert på lønningspils eller felles middag skulle det blitt rabalder. Da hadde det vært hyling om mobbing og arbeidstilsynet med det samme. Folk er veldig hårsåre på slike ting uanset om de er 4, 18, 40 eller 80 år gamle.

 

Feil. I private settinger gjør man som man vil både på videregående og i på jobben. Har selv sett noen bli utestengt pga at ingen liker dem.

Men i skoletiden/arbeidstiden eller i regi av skole/jobb-da må alle med.

Endret 23. januar 2012 av ellen-propellen

[Anonym bruker]

Gutten vår går siste året i barnehagen, han har kun vært på besøk hos andre der i bursdagsselskap, og han har kun vært i bursdagsselskap der enten alle, eller alle guttene har vært invitert.

Jeg er i allefall veldig glad og takknemlig for at noen foreldre har tatt seg bryet med litt større besøk og ikke bare latt barna få velge hvem de aller helst ville ha. Tror nok ikke han hadde fått opplevd barnebesøk om det ikke var for det. Hadde sikkert blitt som den jenta det var referert til ovenfor.

 

Han vet jo om de andre besøkene også, de snakker jo om dem i barnehagen. Han har søsken som mye oftere er i bursdager, og han vet jo selv at han ikke er førstevalget som lekekompis. Men han synest det er veldig stas å få være med, det lyser i øynene hans når an også får gå i selskap.

 

Vi følger selvsagt opp og inviterer alle barna når noen av våre har bursdag.

[Anonym bruker]

om mitt barn hadde blitt utelatt fra en eller flere bursdagsfeiringer hadde jeg blitt så lei meg at jeg vet ikke hva jeg hadde gjort.

 

Dere som synes det er greit, har dere tenkt tanken at det kan være deres barn som blir utelatt?

 

Det høres ikke så galt ut om det er 2/3 av klassen som blir utelatt, men det er ikke de samme hele tiden, så du kan risikere at at det er ett eller to barn som aldri blir bedt...

 

Ja, men da kan foreldre begynne å følge med barna sine i bursdagen når klassene er av en viss størrelse, og de er fullt inneforstått med at forelderen til bursdagsbarnet er alenemor uten nettverk? Får fnatt av foreldrene som forventer oppvarting av barna, og ikke gidder å delta selv.

 

Selvfølgelig. Og jeg spør stort sett alltid om jeg skal være igjen og hjelpe til med noe. Alenemødre eller andre kan jo også være litt flinke til å be om hjelp?

 

Jeg trodde det var normalt å følge sine 5-6-åringer i selskap jeg da... Da jeg spurte om noen av foreldrene som leverte kunne bli igjen på kake eller hjelpe til, så fikk jeg beskjed av de fleste at det var noe de skulle gjøre i denne tiden, a la rydde hus, vaske osv. To av foreldrene ifjor leverte ungene i døren uten i det hele tatt å hilse på meg. Så derfor må jeg nesten være selektiv, jeg kan ikke ta ansvar for så mange barn at jeg ikke har kontroll på hvor de er og hva de gjør. Da blir vel foreldrene sure også hvis barna ødelegger noe kostbart da jeg ikke hadde tid til å følge med på dem, og foreldrene må betale?

 

Her er det vanlig at ungene er lene i fødselsdagsselskaper fra de er 4. Fra de er 5 har ingen hat problem med å være uten foreldre de timene. Foreldrene leverer og henter og ingen forventer at de skal bli igjen hvis det ikke er avtalt på forhånd.

Ellers er det jo vanlig å sette vekk de skjøreste tingene når man skal ha selskap. Uhell kan skje om man er 5, 15 eller 50. Så lenge det ikke blir knust med vilje eller ekstrem ufosiktighet ville jeg ikke forventet at gjestene betalte.

 

Det å utelate noen fra en barnebursdag er stygt. Det er enda værre enn å invitere 1/2 av dem man jobber sammen med. å inviterer en eller to personer som man er spessielt gode venner med er en ting, men å skille gruppen i "disse liker jeg best" og disse liker jeg ikke så godt" er en veldig dårlig idee som lett fører til et dårligere miljø enn det ellers ville vært. Som regel er det viljen det står på.

 

Det er ikke snakk om de skjøreste tingene, men om 20 gutter fra 5 til 8 år som raser uten at man klarer å holde kontroll på alle. Har man knøttliten leilighet med bitteliten stue, kan man heller ikke låse alle rom og si at ungene må leke i stua der man har flatskjerm, DVD-spiller, stoffsofa osv. Man får ikke akkurat satt disse tingene bort. Sist bursdag ble begge spakene til PS3 ødelagt mens jeg var på do med minstemann, og foreldrene nektet å betale, siden det var mitt ansvar å følge med på deres unger de 3 timene bursdagen varte...

 

Det er ikke vanlig at foreldrene følger ungene når de er så store og vil du ha hjelp må du selvfølgelig spørre på forhånd og ikke når man er der for å levere.

Hadde jeg blitt spurt på forhånd hadde jeg ikke hatt noe problem med å hjelpe til.

 

Regner da med at du blir igjen når dine er invitert i andres bursdag? Eller drar du alenemor kortet da?

 

Jeg blir selvfølgelig igjen med ungen! Bruker å ta med minstemann dit også, så da sitter jeg og skravler med de voksne under en kaffekopp, hjelper med servering og rydding, på do osv. De gangene jeg ikke har vært med, var disko i gymsalen som kun var tiltenkt barna og lekelandbursdag der vi fikk beskjed om at foreldre måtte betale kr. 200 for å være med ungene.

 

Og jeg ville ikke likt om foreldrene ble igjen sammen med ungene når de er så store at de klarer seg selv. Og i alle fall ikke at de hadde tatt med yngre søsken som ikke er invitert.

 

Neivel, så fint at du fikser alt selv, du er sikkert superwoman (som ikke liker voksne eller små barn? Jeg er ingen superwoman. Jeg er alene med 2 og har kronisk sykdom, og null hjelp. Når et par unger ødelegger noe nesten HVER gang de kommer hit, og foreldre ikke følger dem i bursdag og ikke gidder å betale for det ungene ødelegger, så blir de heller ikke invitert. Og nei, det er ikke ungene sin feil, det er foreldrenes, men jeg er ingen millionær som kan kjøpe nye ting til huset og barna hver gang de får besøk av disse ungene.

 

Da ber du foreldrene om å bli med, du dropper bare ikke å invitere disse to.

Om du ikke takler en så stor gruppe finner du andre løsninger eller innser at desverre kan ikke du holde selskap. Da kan dere finne på noe annet hyggelig i steden.

 

Problemet er at foreldrene har blitt spurt og sa at de ikke har tid. Selv om den ene mora er hjemmeværende. Men de spør stadig om ungene kan komme på besøk hit, uten at de selv er med. Enden på visa er vanligvis at noe blir ødelagt, eller minste får en ørefik av den store ungen som er på besøk, og foreldrene fremstiller ungen som en engel og har enda ikke giddet å betale for det barna ødela (PS3-spaker, en liten flatskjerm, en del lego og andre dyre ting). Et sted går grensa.

[Anonym bruker]

om mitt barn hadde blitt utelatt fra en eller flere bursdagsfeiringer hadde jeg blitt så lei meg at jeg vet ikke hva jeg hadde gjort.

 

Dere som synes det er greit, har dere tenkt tanken at det kan være deres barn som blir utelatt?

 

Det høres ikke så galt ut om det er 2/3 av klassen som blir utelatt, men det er ikke de samme hele tiden, så du kan risikere at at det er ett eller to barn som aldri blir bedt...

 

Ja, men da kan foreldre begynne å følge med barna sine i bursdagen når klassene er av en viss størrelse, og de er fullt inneforstått med at forelderen til bursdagsbarnet er alenemor uten nettverk? Får fnatt av foreldrene som forventer oppvarting av barna, og ikke gidder å delta selv.

 

Selvfølgelig. Og jeg spør stort sett alltid om jeg skal være igjen og hjelpe til med noe. Alenemødre eller andre kan jo også være litt flinke til å be om hjelp?

 

Jeg trodde det var normalt å følge sine 5-6-åringer i selskap jeg da... Da jeg spurte om noen av foreldrene som leverte kunne bli igjen på kake eller hjelpe til, så fikk jeg beskjed av de fleste at det var noe de skulle gjøre i denne tiden, a la rydde hus, vaske osv. To av foreldrene ifjor leverte ungene i døren uten i det hele tatt å hilse på meg. Så derfor må jeg nesten være selektiv, jeg kan ikke ta ansvar for så mange barn at jeg ikke har kontroll på hvor de er og hva de gjør. Da blir vel foreldrene sure også hvis barna ødelegger noe kostbart da jeg ikke hadde tid til å følge med på dem, og foreldrene må betale?

 

Her er det vanlig at ungene er lene i fødselsdagsselskaper fra de er 4. Fra de er 5 har ingen hat problem med å være uten foreldre de timene. Foreldrene leverer og henter og ingen forventer at de skal bli igjen hvis det ikke er avtalt på forhånd.

Ellers er det jo vanlig å sette vekk de skjøreste tingene når man skal ha selskap. Uhell kan skje om man er 5, 15 eller 50. Så lenge det ikke blir knust med vilje eller ekstrem ufosiktighet ville jeg ikke forventet at gjestene betalte.

 

Det å utelate noen fra en barnebursdag er stygt. Det er enda værre enn å invitere 1/2 av dem man jobber sammen med. å inviterer en eller to personer som man er spessielt gode venner med er en ting, men å skille gruppen i "disse liker jeg best" og disse liker jeg ikke så godt" er en veldig dårlig idee som lett fører til et dårligere miljø enn det ellers ville vært. Som regel er det viljen det står på.

 

Det er ikke snakk om de skjøreste tingene, men om 20 gutter fra 5 til 8 år som raser uten at man klarer å holde kontroll på alle. Har man knøttliten leilighet med bitteliten stue, kan man heller ikke låse alle rom og si at ungene må leke i stua der man har flatskjerm, DVD-spiller, stoffsofa osv. Man får ikke akkurat satt disse tingene bort. Sist bursdag ble begge spakene til PS3 ødelagt mens jeg var på do med minstemann, og foreldrene nektet å betale, siden det var mitt ansvar å følge med på deres unger de 3 timene bursdagen varte...

 

Det er ikke vanlig at foreldrene følger ungene når de er så store og vil du ha hjelp må du selvfølgelig spørre på forhånd og ikke når man er der for å levere.

Hadde jeg blitt spurt på forhånd hadde jeg ikke hatt noe problem med å hjelpe til.

 

Regner da med at du blir igjen når dine er invitert i andres bursdag? Eller drar du alenemor kortet da?

 

Jeg blir selvfølgelig igjen med ungen! Bruker å ta med minstemann dit også, så da sitter jeg og skravler med de voksne under en kaffekopp, hjelper med servering og rydding, på do osv. De gangene jeg ikke har vært med, var disko i gymsalen som kun var tiltenkt barna og lekelandbursdag der vi fikk beskjed om at foreldre måtte betale kr. 200 for å være med ungene.

 

Og jeg ville ikke likt om foreldrene ble igjen sammen med ungene når de er så store at de klarer seg selv. Og i alle fall ikke at de hadde tatt med yngre søsken som ikke er invitert.

 

Neivel, så fint at du fikser alt selv, du er sikkert superwoman (som ikke liker voksne eller små barn? Jeg er ingen superwoman. Jeg er alene med 2 og har kronisk sykdom, og null hjelp. Når et par unger ødelegger noe nesten HVER gang de kommer hit, og foreldre ikke følger dem i bursdag og ikke gidder å betale for det ungene ødelegger, så blir de heller ikke invitert. Og nei, det er ikke ungene sin feil, det er foreldrenes, men jeg er ingen millionær som kan kjøpe nye ting til huset og barna hver gang de får besøk av disse ungene.

 

Ja jeg liker sikkert ikke unger siden jeg har egne og inviterer ungenes venner i bursdag. Ikke så smart du.

De voksne trenger jeg ikke i denne settingen, men kan invitere i andre situasjoner der man ikke har mange unger på en gang.

 

Jeg er gift og har da en mann som hjelper til og jeg har også kronisk sykdom.

 

Du står da fritt til å be en venninne om hjelp om du trenger det siden du ikke har en mann.

'

 

Ikke alle har venninner vet du. Jeg har ikke det her jeg bor. De to venninnene som bor tvers over landet gidder nok dessverre ikke ta seg fri fra jobb og ta fly og ta inn på hotell her jeg bor, for å hjelpe meg til å feire bursdagen til ungene. Verken fars eller min familie kommer på besøk.

[Anonym bruker]

om mitt barn hadde blitt utelatt fra en eller flere bursdagsfeiringer hadde jeg blitt så lei meg at jeg vet ikke hva jeg hadde gjort.

 

Dere som synes det er greit, har dere tenkt tanken at det kan være deres barn som blir utelatt?

 

Det høres ikke så galt ut om det er 2/3 av klassen som blir utelatt, men det er ikke de samme hele tiden, så du kan risikere at at det er ett eller to barn som aldri blir bedt...

 

Ja, men da kan foreldre begynne å følge med barna sine i bursdagen når klassene er av en viss størrelse, og de er fullt inneforstått med at forelderen til bursdagsbarnet er alenemor uten nettverk? Får fnatt av foreldrene som forventer oppvarting av barna, og ikke gidder å delta selv.

 

Selvfølgelig. Og jeg spør stort sett alltid om jeg skal være igjen og hjelpe til med noe. Alenemødre eller andre kan jo også være litt flinke til å be om hjelp?

 

Jeg trodde det var normalt å følge sine 5-6-åringer i selskap jeg da... Da jeg spurte om noen av foreldrene som leverte kunne bli igjen på kake eller hjelpe til, så fikk jeg beskjed av de fleste at det var noe de skulle gjøre i denne tiden, a la rydde hus, vaske osv. To av foreldrene ifjor leverte ungene i døren uten i det hele tatt å hilse på meg. Så derfor må jeg nesten være selektiv, jeg kan ikke ta ansvar for så mange barn at jeg ikke har kontroll på hvor de er og hva de gjør. Da blir vel foreldrene sure også hvis barna ødelegger noe kostbart da jeg ikke hadde tid til å følge med på dem, og foreldrene må betale?

 

Her er det vanlig at ungene er lene i fødselsdagsselskaper fra de er 4. Fra de er 5 har ingen hat problem med å være uten foreldre de timene. Foreldrene leverer og henter og ingen forventer at de skal bli igjen hvis det ikke er avtalt på forhånd.

Ellers er det jo vanlig å sette vekk de skjøreste tingene når man skal ha selskap. Uhell kan skje om man er 5, 15 eller 50. Så lenge det ikke blir knust med vilje eller ekstrem ufosiktighet ville jeg ikke forventet at gjestene betalte.

 

Det å utelate noen fra en barnebursdag er stygt. Det er enda værre enn å invitere 1/2 av dem man jobber sammen med. å inviterer en eller to personer som man er spessielt gode venner med er en ting, men å skille gruppen i "disse liker jeg best" og disse liker jeg ikke så godt" er en veldig dårlig idee som lett fører til et dårligere miljø enn det ellers ville vært. Som regel er det viljen det står på.

 

Det er ikke snakk om de skjøreste tingene, men om 20 gutter fra 5 til 8 år som raser uten at man klarer å holde kontroll på alle. Har man knøttliten leilighet med bitteliten stue, kan man heller ikke låse alle rom og si at ungene må leke i stua der man har flatskjerm, DVD-spiller, stoffsofa osv. Man får ikke akkurat satt disse tingene bort. Sist bursdag ble begge spakene til PS3 ødelagt mens jeg var på do med minstemann, og foreldrene nektet å betale, siden det var mitt ansvar å følge med på deres unger de 3 timene bursdagen varte...

 

Det er ikke vanlig at foreldrene følger ungene når de er så store og vil du ha hjelp må du selvfølgelig spørre på forhånd og ikke når man er der for å levere.

Hadde jeg blitt spurt på forhånd hadde jeg ikke hatt noe problem med å hjelpe til.

 

Regner da med at du blir igjen når dine er invitert i andres bursdag? Eller drar du alenemor kortet da?

 

Jeg blir selvfølgelig igjen med ungen! Bruker å ta med minstemann dit også, så da sitter jeg og skravler med de voksne under en kaffekopp, hjelper med servering og rydding, på do osv. De gangene jeg ikke har vært med, var disko i gymsalen som kun var tiltenkt barna og lekelandbursdag der vi fikk beskjed om at foreldre måtte betale kr. 200 for å være med ungene.

 

Og jeg ville ikke likt om foreldrene ble igjen sammen med ungene når de er så store at de klarer seg selv. Og i alle fall ikke at de hadde tatt med yngre søsken som ikke er invitert.

 

Neivel, så fint at du fikser alt selv, du er sikkert superwoman (som ikke liker voksne eller små barn? Jeg er ingen superwoman. Jeg er alene med 2 og har kronisk sykdom, og null hjelp. Når et par unger ødelegger noe nesten HVER gang de kommer hit, og foreldre ikke følger dem i bursdag og ikke gidder å betale for det ungene ødelegger, så blir de heller ikke invitert. Og nei, det er ikke ungene sin feil, det er foreldrenes, men jeg er ingen millionær som kan kjøpe nye ting til huset og barna hver gang de får besøk av disse ungene.

 

Ja jeg liker sikkert ikke unger siden jeg har egne og inviterer ungenes venner i bursdag. Ikke så smart du.

De voksne trenger jeg ikke i denne settingen, men kan invitere i andre situasjoner der man ikke har mange unger på en gang.

 

Jeg er gift og har da en mann som hjelper til og jeg har også kronisk sykdom.

 

Du står da fritt til å be en venninne om hjelp om du trenger det siden du ikke har en mann.

'

 

Ikke alle har venninner vet du. Jeg har ikke det her jeg bor. De to venninnene som bor tvers over landet gidder nok dessverre ikke ta seg fri fra jobb og ta fly og ta inn på hotell her jeg bor, for å hjelpe meg til å feire bursdagen til ungene. Verken fars eller min familie kommer på besøk.

 

Ut fra svarene dine forstår jeg faktisk hvorfor du ikke har venninner.

[ellen-propellen]

Nå begynner multisitatene og svarene å bli skikkelig stygge.

[Anonym bruker]

Det er mange gode grunner til å ha små bursdagsselskaper, og det viktigeste argumentet er nok at det er det aller koseligste for bursdagsbarnet. å feire bursdagen i mer ro og mak, med sine aller nærmeste venner. Det er stress for barna å ha og å være gjest i de store bursdagsselskapene.

At det også er mer bedagelig og lettvindt for foreldrene er det ingen tvil om. Og det finnes nok noen foreldre som ikke evner å ha kapasitet til å ha større bursdagsselskap av økonomiske og helsemessige årsaker.

 

Men man må som foreldre være klar over at det kan slå veldig uheldig ut for et eller få barn i barnehage gruppa eller skoleklassen til barnet, og det vil ofte være sånn at et eller få barn alltid faller utenom.

Desse barna har sine problemer, og det er deres problemer.

Man må som forelder også da være klar over at man sender signaler til egne barn om at det er greit å ikke ta andre sine sorger inn over seg, og at man ikke trenger å forsake egne ønsker for å glede eller gjøre livet lettere for andre.

[Anonym bruker]

Denne tråden hadde vel roet seg nå, men har bare en kommentar...

 

Leste nettopp i boken til Jesper Juul "rom for familien" at han syntes det var tåpelig med regler ved bursdagsfeiringer som innebar å invitere alle. Han begrunnet det med sin sønn som i barnehagealder ikke ønsket å ha så mange barn på besøk på en gang og opplevde det som ubehagelig, og derfor lot være å feire bursdag da han ikke bare kunne invitere noen få. Han påpeker at en del barn får "panikk" av kaoset med masse barn, og av å skulle leke med mange barn på en gang. Kanskje litt slik som oss voksne? Jeg for min del hadde fått angst av å ha så mange venner på besøk på en gang i mitt eget hjem, og trives heller ikke spesielt godt i store selskaper.

 

Ellers sier jo Jesper Juul litt om at man må lære barna å takle verden slik den er hvis jeg har forstått han rett. Dvs kanskje ikke det bestandig er det riktige at vi foreldre skal lage regler for å skåne barna fra urettferige samfunn ettersom det nettopp er denne verdenen man skal ut i til slutt likevel. At det er bedre å heller bygge opp barnas selvfølelse på andre vis, og empati for andre. At det er dette man må "jobbe" med, og ikke av de ytre reglene. Som sagt hvis jeg har forstått Jesper Juul rett.

 

Hva er viktigst å ta hensyn til- bursdagsbarnets ønsker og det barnet føler man kan "takle" slik at barnet får en god og minneverdig bursdagsfeiring? Eller en regel om at alle skal inviteres for å unngå at noen ikke blir invitert med hensyn til de mulige gjestene?

 

Jeg er ikke sikker selv. Men syntes det var litt å tenke på. Håper noen hiver seg på tråden igjen!

[Anonym bruker]

Som mor til et barn som så og si aldri blir invitert i bursdag synes jeg det er mange sårende innlegg her. Men sånn tenker jo mange, erfarer vi også i hverdagen. Han er ikke voldsom, han er ikke vanskelig eller noe som helst. Det er bare det at de er så mange gutter, og mange av dem leker veldig mye med hverandre. Han er mer for seg selv, og er derfor ikke blant førstevalgene når noen få utvalgte skal plukkes slik at det blir en "minneverdig dag" for bursdagsbarnet. Selv inviterte han alle i bursdagen sin, og godt over halvparten kom. Han vil nok alltid være en stille gutt, og ikke komme først i popularitetskøen. Betyr det at det er greit at han aldri blir bedt? At han skal få forsterket sitt selvbilde som en som er grei nok når det ikke er andre der, men som ikke er interessant når det er kulere gutter til stede? Synes dere som voksne virkelig at dette er greit? Siden voksenlivet er sånn at vi velger? Hilsen trist mamma

[Anonym bruker]

Full skjerpings alle mødre. Hør på siste innleggeren her.

De ferreste av oss er alenemødre, med kronisk sykdom, helt uten nettverk eller penger som ikke evner å stelle i stand bursdag. Jeg tror heller ikke det er de med mest begrensninger som er mest restriktive til å invitere alle.

 

Alle eller ingen! Det børbikke være en diskusjon en gang.

[Anonym bruker]

Full skjerpings alle mødre. Hør på siste innleggeren her.

De ferreste av oss er alenemødre, med kronisk sykdom, helt uten nettverk eller penger som ikke evner å stelle i stand bursdag. Jeg tror heller ikke det er de med mest begrensninger som er mest restriktive til å invitere alle.

 

Alle eller ingen! Det børbikke være en diskusjon en gang.

 

 

Uenig. Og jeg har nesten aldri blitt invitert til noen i bursdag eller på besøk da jeg gikk på skolen (har så å si ingen venner nå i voksen alder heller, bare bekjente, så det er meg det må være noe feil med siden jeg ikke er likt, uten at jeg bryr meg så mye om det). Jeg hadde foretrukket å IKKE bli invitert til noen jeg vet hater meg eller en mobber, kun fordi det er en regel. Unger er ikke like flinke som voksne til å skjule følelsene sine, og tro meg, en unge som er blitt invitert i bursdag til et barn som hater ham/henne eller synes han/hun er teit, kommer ikke til å få det koselig i bursdagen. Fordi man merker at man blir fryst ut selv om det ikke ser slik for voksne. Har vært i begge situasjoner selv - å bli invitert til en som mobbet meg på skolen, og å ikke bli bedt. Jeg hadde definitivt valgt det siste. Når ungene dagen etterpå diskuterte mine dårlige klær (kommer fra veldig fattig familie) og min "rare" og sjenerte væremåte og lo av det, hadde jeg kun lyst til å falle gjennom gulvet og gjemme meg et eller annet sted.

[Anonym bruker]

Full skjerpings alle mødre. Hør på siste innleggeren her.

De ferreste av oss er alenemødre, med kronisk sykdom, helt uten nettverk eller penger som ikke evner å stelle i stand bursdag. Jeg tror heller ikke det er de med mest begrensninger som er mest restriktive til å invitere alle.

 

Alle eller ingen! Det børbikke være en diskusjon en gang.

 

 

Uenig. Og jeg har nesten aldri blitt invitert til noen i bursdag eller på besøk da jeg gikk på skolen (har så å si ingen venner nå i voksen alder heller, bare bekjente, så det er meg det må være noe feil med siden jeg ikke er likt, uten at jeg bryr meg så mye om det). Jeg hadde foretrukket å IKKE bli invitert til noen jeg vet hater meg eller en mobber, kun fordi det er en regel. Unger er ikke like flinke som voksne til å skjule følelsene sine, og tro meg, en unge som er blitt invitert i bursdag til et barn som hater ham/henne eller synes han/hun er teit, kommer ikke til å få det koselig i bursdagen. Fordi man merker at man blir fryst ut selv om det ikke ser slik for voksne. Har vært i begge situasjoner selv - å bli invitert til en som mobbet meg på skolen, og å ikke bli bedt. Jeg hadde definitivt valgt det siste. Når ungene dagen etterpå diskuterte mine dårlige klær (kommer fra veldig fattig familie) og min "rare" og sjenerte væremåte og lo av det, hadde jeg kun lyst til å falle gjennom gulvet og gjemme meg et eller annet sted.

 

Det var tøff lesing, og jeg kan ikke annet enn å være enig med deg. Unger kan være grusomme. Det kan ikke være lett, verken å gå i bursdagen til mobberne, eller å måtte invitere dem som mobber deg eller vennene dine, slik at bursdagen din blir ødelagt, og dine egentlige venner ikke vil komme. Jeg husker selv jeg observerte noe lignende i bursdagen til ei i klassen. Ei av jentene i klassen kom fra en familie med dårlig råd, og da gaven fra henne (en fyrstikkeske hun selv hadde pyntet) ble pakket opp, ble den lagt tilsides med et fnys og himling med øynene. Heldigvis for denne jenta, var vi flere i klassen som støttet henne, og som ble forferdet over bursdagsbarnets reaksjon. Dettekan ha vært i 2. eller 3. klasse.

[Anonym bruker]

Full skjerpings alle mødre. Hør på siste innleggeren her. De ferreste av oss er alenemødre, med kronisk sykdom, helt uten nettverk eller penger som ikke evner å stelle i stand bursdag. Jeg tror heller ikke det er de med mest begrensninger som er mest restriktive til å invitere alle. Alle eller ingen! Det børbikke være en diskusjon en gang.

Uenig. Og jeg har nesten aldri blitt invitert til noen i bursdag eller på besøk da jeg gikk på skolen (har så å si ingen venner nå i voksen alder heller, bare bekjente, så det er meg det må være noe feil med siden jeg ikke er likt, uten at jeg bryr meg så mye om det). Jeg hadde foretrukket å IKKE bli invitert til noen jeg vet hater meg eller en mobber, kun fordi det er en regel. Unger er ikke like flinke som voksne til å skjule følelsene sine, og tro meg, en unge som er blitt invitert i bursdag til et barn som hater ham/henne eller synes han/hun er teit, kommer ikke til å få det koselig i bursdagen. Fordi man merker at man blir fryst ut selv om det ikke ser slik for voksne. Har vært i begge situasjoner selv - å bli invitert til en som mobbet meg på skolen, og å ikke bli bedt. Jeg hadde definitivt valgt det siste. Når ungene dagen etterpå diskuterte mine dårlige klær (kommer fra veldig fattig familie) og min "rare" og sjenerte væremåte og lo av det, hadde jeg kun lyst til å falle gjennom gulvet og gjemme meg et eller annet sted.

Det var tøff lesing, og jeg kan ikke annet enn å være enig med deg. Unger kan være grusomme. Det kan ikke være lett, verken å gå i bursdagen til mobberne, eller å måtte invitere dem som mobber deg eller vennene dine, slik at bursdagen din blir ødelagt, og dine egentlige venner ikke vil komme. Jeg husker selv jeg observerte noe lignende i bursdagen til ei i klassen. Ei av jentene i klassen kom fra en familie med dårlig råd, og da gaven fra henne (en fyrstikkeske hun selv hadde pyntet) ble pakket opp, ble den lagt tilsides med et fnys og himling med øynene. Heldigvis for denne jenta, var vi flere i klassen som støttet henne, og som ble forferdet over bursdagsbarnets reaksjon. Dettekan ha vært i 2. eller 3. klasse.

 

Hjelper ikke alltid med all verdens gode intensjoner fra foreldrenes side, dessverre. Vi kan legge alt til rette for rosenrøde feiringer, men barn er og blir barn. I en ideell verden blir alle bestevenner av å gå i hverandres bursdag, men slik fungerer ikke alltid virkeligheten. Barn er jo som voksne, og har ulik kjemi med ulike individ. Det må også tas hensyn til. Men, som jeg er nøye å lære barna mine, du trenger ikke være bestevenn med alle, men du skal behandle alle med respekt og høflighet.

 

Som det sies: Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

[Anonym bruker]

Full skjerpings alle mødre. Hør på siste innleggeren her.

De ferreste av oss er alenemødre, med kronisk sykdom, helt uten nettverk eller penger som ikke evner å stelle i stand bursdag. Jeg tror heller ikke det er de med mest begrensninger som er mest restriktive til å invitere alle.

 

Alle eller ingen! Det børbikke være en diskusjon en gang.

 

 

Uenig. Og jeg har nesten aldri blitt invitert til noen i bursdag eller på besøk da jeg gikk på skolen (har så å si ingen venner nå i voksen alder heller, bare bekjente, så det er meg det må være noe feil med siden jeg ikke er likt, uten at jeg bryr meg så mye om det). Jeg hadde foretrukket å IKKE bli invitert til noen jeg vet hater meg eller en mobber, kun fordi det er en regel. Unger er ikke like flinke som voksne til å skjule følelsene sine, og tro meg, en unge som er blitt invitert i bursdag til et barn som hater ham/henne eller synes han/hun er teit, kommer ikke til å få det koselig i bursdagen. Fordi man merker at man blir fryst ut selv om det ikke ser slik for voksne. Har vært i begge situasjoner selv - å bli invitert til en som mobbet meg på skolen, og å ikke bli bedt. Jeg hadde definitivt valgt det siste. Når ungene dagen etterpå diskuterte mine dårlige klær (kommer fra veldig fattig familie) og min "rare" og sjenerte væremåte og lo av det, hadde jeg kun lyst til å falle gjennom gulvet og gjemme meg et eller annet sted.

 

Det var tøff lesing, og jeg kan ikke annet enn å være enig med deg. Unger kan være grusomme. Det kan ikke være lett, verken å gå i bursdagen til mobberne, eller å måtte invitere dem som mobber deg eller vennene dine, slik at bursdagen din blir ødelagt, og dine egentlige venner ikke vil komme. Jeg husker selv jeg observerte noe lignende i bursdagen til ei i klassen. Ei av jentene i klassen kom fra en familie med dårlig råd, og da gaven fra henne (en fyrstikkeske hun selv hadde pyntet) ble pakket opp, ble den lagt tilsides med et fnys og himling med øynene. Heldigvis for denne jenta, var vi flere i klassen som støttet henne, og som ble forferdet over bursdagsbarnets reaksjon. Dettekan ha vært i 2. eller 3. klasse.

 

A propos å invitere mobbere i egen bursdag, har jeg kjent ei som måtte gjøre det fordi foreldrene sa det. De kom også fra ganske fattig familie, og hele klassen snakket og lo om hvor stusselig de hadde det hjemme, hvor lite leker denne jenta hadde og hvor stygg bursdagskjole hun hadde på seg. året etterpå nektet hun å ha bursdagsselskap siden hun da IGJEN måtte invitere alle.

 

Jeg har selv opplevd å invitere flere som mislikte meg i klassen, i bursdag og på besøk for å knytte bånd og "reparere" vårt forhold på skolen. Needless to say at ingen kom, og mine foreldre maste heldigvis ikke mer om at jeg måtte invitere de som ikke likte meg.

 

I den ideelle verden er alle snille med hverandre og inkluderer samtlige barn i fellesskapet. Da hadde det vært naturlig å invitere alle. Men hvis mitt barn hadde blitt sterkt mobbet av et par stk i klassen, så hadde ikke disse fått invitasjon, og jeg hadde ringt foreldrene til disse barna og forklart HVORFOR de ikke fikk invitasjon. Det er greit å lære barnet at det må ta hensyn til andre og inkludere, men et barns bursdag dreier seg i første rekke om barnet som har bursdag, ikke alle andre. Og jeg mener at hvis man absolutt ikke vil invitere noen som tråkker på deg hele tiden, så bør man få slippe.

 

På skolen til mitt barn tar de heldigvis mobbing svært alvorlig. Både mitt barn og andre barn har vært involvert i små erteepisoder (som ikke eskalerte til mobbing siden foreldrene sa fra med en gang), og skolen tok tak i det umiddelbart.

 

Hilsen anonym over.

[3gutter_og_1jente]

Her må gutten som går på skolen be alle guttene i klassen, han leker med de fleste så hvis han skulle latt være å be noen så hadde det bare vært et par stk som ikke ble bedt. Nå sist valgte han å be hele klassen og det syns jeg var fint av han. I barnehagen ber vi hele gruppa som er like gamle. Men vi har heller aldri begynt å feire barnebursdager før de ble fire år, er først da dem har spurt om det selv syns at unnskyldningen om liten plass blir for svak, vi hadde også veldig liten plass før, og da hadde vi utebursdag med bål og leker. Det er både billig og lettvint, og en suksess

[Anonym bruker]

Her må gutten som går på skolen be alle guttene i klassen, han leker med de fleste så hvis han skulle latt være å be noen så hadde det bare vært et par stk som ikke ble bedt. Nå sist valgte han å be hele klassen og det syns jeg var fint av han. I barnehagen ber vi hele gruppa som er like gamle. Men vi har heller aldri begynt å feire barnebursdager før de ble fire år, er først da dem har spurt om det selv syns at unnskyldningen om liten plass blir for svak, vi hadde også veldig liten plass før, og da hadde vi utebursdag med bål og leker. Det er både billig og lettvint, og en suksess

 

Men enkelte har heller ikke hage da... Blir vanskelig med utebursdag når man verken har plass inne eller ute. Forstår fortsatt ikke problemet hvorfor de som ikke har tilstrekkelig plass ikke kan invitere under halve gruppa, slik at ikke kun et par barn blir utelatt, men at man inviterer bestekameratene.

[Anonym bruker]

Her må gutten som går på skolen be alle guttene i klassen, han leker med de fleste så hvis han skulle latt være å be noen så hadde det bare vært et par stk som ikke ble bedt. Nå sist valgte han å be hele klassen og det syns jeg var fint av han. I barnehagen ber vi hele gruppa som er like gamle. Men vi har heller aldri begynt å feire barnebursdager før de ble fire år, er først da dem har spurt om det selv syns at unnskyldningen om liten plass blir for svak, vi hadde også veldig liten plass før, og da hadde vi utebursdag med bål og leker. Det er både billig og lettvint, og en suksess

 

Men enkelte har heller ikke hage da... Blir vanskelig med utebursdag når man verken har plass inne eller ute. Forstår fortsatt ikke problemet hvorfor de som ikke har tilstrekkelig plass ikke kan invitere under halve gruppa, slik at ikke kun et par barn blir utelatt, men at man inviterer bestekameratene.

 

Problemet er for de som ikke har noen bestevenner i klassen, og som derfor ikke inviteres i noen bursdager.

[Anonym bruker]

Her må gutten som går på skolen be alle guttene i klassen, han leker med de fleste så hvis han skulle latt være å be noen så hadde det bare vært et par stk som ikke ble bedt. Nå sist valgte han å be hele klassen og det syns jeg var fint av han. I barnehagen ber vi hele gruppa som er like gamle. Men vi har heller aldri begynt å feire barnebursdager før de ble fire år, er først da dem har spurt om det selv syns at unnskyldningen om liten plass blir for svak, vi hadde også veldig liten plass før, og da hadde vi utebursdag med bål og leker. Det er både billig og lettvint, og en suksess

 

Men enkelte har heller ikke hage da... Blir vanskelig med utebursdag når man verken har plass inne eller ute. Forstår fortsatt ikke problemet hvorfor de som ikke har tilstrekkelig plass ikke kan invitere under halve gruppa, slik at ikke kun et par barn blir utelatt, men at man inviterer bestekameratene.

 

Problemet er for de som ikke har noen bestevenner i klassen, og som derfor ikke inviteres i noen bursdager.

 

Og derfor må jeg ta opp lån og kjøpe stort hus med hage. Javel.

[Anonym bruker]

Her må gutten som går på skolen be alle guttene i klassen, han leker med de fleste så hvis han skulle latt være å be noen så hadde det bare vært et par stk som ikke ble bedt. Nå sist valgte han å be hele klassen og det syns jeg var fint av han. I barnehagen ber vi hele gruppa som er like gamle. Men vi har heller aldri begynt å feire barnebursdager før de ble fire år, er først da dem har spurt om det selv syns at unnskyldningen om liten plass blir for svak, vi hadde også veldig liten plass før, og da hadde vi utebursdag med bål og leker. Det er både billig og lettvint, og en suksess

 

Men enkelte har heller ikke hage da... Blir vanskelig med utebursdag når man verken har plass inne eller ute. Forstår fortsatt ikke problemet hvorfor de som ikke har tilstrekkelig plass ikke kan invitere under halve gruppa, slik at ikke kun et par barn blir utelatt, men at man inviterer bestekameratene.

 

Problemet er for de som ikke har noen bestevenner i klassen, og som derfor ikke inviteres i noen bursdager.

 

Og derfor må jeg ta opp lån og kjøpe stort hus med hage. Javel.

 

Det har jeg ikke sagt. Jeg svarte bare på spørsmålet ditt om hva problemet er. Om, og evt hvordan, du velger å løse det er opp til deg

[3gutter_og_1jente]

Må vel ikke ha hage for å ha utebursdag. Vi har hatt det i skogen vi, barna stor koser seg

[Anonym bruker]

Søsteren miin hadde skibursdag i slottsparken for noen år siden. Er man litt kreativ er det mange muligheter.

[Anonym bruker]

Jeg hadde en venninne og et familiemedlem som medhjelpere under badebursdager. Har gjennomført utebursdag i en bakke og hjemmebursdag med dårlig plass. Men det krever forberedelse og arbeid. Det er klart at det er upraktisk innimellom, men den jobben bør man klare å få til.

 

Dersom man ikke har noen bekjente og ikke noen venner man kan be om slik hjelp, bør man kanskje fokusere på å utvide eget nettverk i stedet for å skape ytterligere arbeidsmiljøproblemer for barna sine (og andres)

[Anonym bruker]

Jeg hadde en venninne og et familiemedlem som medhjelpere under badebursdager. Har gjennomført utebursdag i en bakke og hjemmebursdag med dårlig plass. Men det krever forberedelse og arbeid. Det er klart at det er upraktisk innimellom, men den jobben bør man klare å få til.

 

Dersom man ikke har noen bekjente og ikke noen venner man kan be om slik hjelp, bør man kanskje fokusere på å utvide eget nettverk i stedet for å skape ytterligere arbeidsmiljøproblemer for barna sine (og andres)

 

 

Vet du hva, når man har forsøkt å få nettverk i 30 år uten å lykkes, så gir man opp. Er man litt "på" for å bli kjent med nye folk, blir man oppfattet som masete og desperat. Folk vil helst ta det første steget selv og invitere på besøk osv. Problemet er at ingen noen gang gjør det. Mine barn har mange venner og er svært populære, mens jeg har ingen bortsett fra samboer. Er hyggelig med foreldrene til barnas venner ved levering osv, men ingen nære venner som jeg kan spørre om hjelp og få "ja" fra.

 

Hilsen ei som måtte ta hjemmeabort alene (hadde ikke samboer den gangen), handle på butikken mens det foregikk og kjøre det ene barnet i bursdag slik at jeg måtte droppe alt av smertestillende for å kunne kjøre bil. Ingen tilbød å handle brød og melk til oss, avlaste meg et par timer eller være der for meg som hadde det tøft. Flere visste at jeg skulle gjennom det den dagen, og enkelte ble spurt om de kunne hjelpe til, men ingen hadde tid.

[Anonym bruker]

Jeg hadde en venninne og et familiemedlem som medhjelpere under badebursdager. Har gjennomført utebursdag i en bakke og hjemmebursdag med dårlig plass. Men det krever forberedelse og arbeid. Det er klart at det er upraktisk innimellom, men den jobben bør man klare å få til. Dersom man ikke har noen bekjente og ikke noen venner man kan be om slik hjelp, bør man kanskje fokusere på å utvide eget nettverk i stedet for å skape ytterligere arbeidsmiljøproblemer for barna sine (og andres)

Vet du hva, når man har forsøkt å få nettverk i 30 år uten å lykkes, så gir man opp. Er man litt "på" for å bli kjent med nye folk, blir man oppfattet som masete og desperat. Folk vil helst ta det første steget selv og invitere på besøk osv. Problemet er at ingen noen gang gjør det. Mine barn har mange venner og er svært populære, mens jeg har ingen bortsett fra samboer. Er hyggelig med foreldrene til barnas venner ved levering osv, men ingen nære venner som jeg kan spørre om hjelp og få "ja" fra. Hilsen ei som måtte ta hjemmeabort alene (hadde ikke samboer den gangen), handle på butikken mens det foregikk og kjøre det ene barnet i bursdag slik at jeg måtte droppe alt av smertestillende for å kunne kjøre bil. Ingen tilbød å handle brød og melk til oss, avlaste meg et par timer eller være der for meg som hadde det tøft. Flere visste at jeg skulle gjennom det den dagen, og enkelte ble spurt om de kunne hjelpe til, men ingen hadde tid.

 

Jøje meg. Er det samme anonyme som driver og sutrer og gneldrer her hele tiden? I så fall forstår jeg at du har lite nettverk. Ta grep!

[Anonym bruker]

Jeg hadde en venninne og et familiemedlem som medhjelpere under badebursdager. Har gjennomført utebursdag i en bakke og hjemmebursdag med dårlig plass. Men det krever forberedelse og arbeid. Det er klart at det er upraktisk innimellom, men den jobben bør man klare å få til. Dersom man ikke har noen bekjente og ikke noen venner man kan be om slik hjelp, bør man kanskje fokusere på å utvide eget nettverk i stedet for å skape ytterligere arbeidsmiljøproblemer for barna sine (og andres)

Vet du hva, når man har forsøkt å få nettverk i 30 år uten å lykkes, så gir man opp. Er man litt "på" for å bli kjent med nye folk, blir man oppfattet som masete og desperat. Folk vil helst ta det første steget selv og invitere på besøk osv. Problemet er at ingen noen gang gjør det. Mine barn har mange venner og er svært populære, mens jeg har ingen bortsett fra samboer. Er hyggelig med foreldrene til barnas venner ved levering osv, men ingen nære venner som jeg kan spørre om hjelp og få "ja" fra. Hilsen ei som måtte ta hjemmeabort alene (hadde ikke samboer den gangen), handle på butikken mens det foregikk og kjøre det ene barnet i bursdag slik at jeg måtte droppe alt av smertestillende for å kunne kjøre bil. Ingen tilbød å handle brød og melk til oss, avlaste meg et par timer eller være der for meg som hadde det tøft. Flere visste at jeg skulle gjennom det den dagen, og enkelte ble spurt om de kunne hjelpe til, men ingen hadde tid.

 

Jøje meg. Er det samme anonyme som driver og sutrer og gneldrer her hele tiden? I så fall forstår jeg at du har lite nettverk. Ta grep!

 

Tatt i betraktning at forumet har flere tusen brukere, og mange av dem er alenemødre, så er det ganske usannsynlig at samtlige innlegg på forumet er skrevet av en og samme person