Angst, depresjonsvanker og nå gravid!?

[Marsipanmor]

Er det noen jobber eller utdannelse for den del som du tenker at du har lyst til å drive med? Er det noen spesiell retning du kunne tenke deg å gå karrieremessig?

Du sier mye om det å "må", at det er da ting stopper opp og gjør det vanskelig.. jeg blir derfor nyskjerrig på hva det ordet egentlig betyr for deg? Og hvorfor må du gjøre som andre sier egentlig?

[Anonym bruker]

For å være helt ærlig håpet jeg å sleppe barneværnet i hvertfall! Redd de gjør det værre og evt stikker av med den lille! Det er det vi har å glede oss over nå.

 

Gruer meg sånn til uka, og vet ikke hva jeg skal gjøre... Nytter ikke noe av det jeg prøver si til de... Men uansett takk for svar

[lin78 4herligebarn<3]

Man hører oftest om det verste barnevernet gjør, nemlig å ta fra foreldre et barn, men det er faktisk mye mer, og er du villig til å samarbeide med dem går det så bra:)

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg må gjøre som andre sier så forloveden min og jeg skal kunne ha råd til det vi er i ferdmed å få. jeg må gjøre som alle sier forde det virker som det er eneste utvei, det å jobbe!

 

Jeg har gått blomsterdekoratør, er dette nav prøver få meg inn igjenn i nå så jeg får ferdig lærlingstiden min. Trivdes med dette på skole da vi bare var noen få veninner som holdt på, men trakk meg fort tilbake da det var fler innblandet eller andre timer. Så å jobbe med dette i butikk er en utfordring! Der er det kunder å jeg må kunne blomsternavn og det ene å det andre. noe jeg ikke klarer eller er flink til (huske ting) Har tenkt på gartneri, men syns ikke det er noe heller. Har vært vaske kjerring i ett år, å ble dritt lei dette. Har rygg prob og taklet det til slutt ikke mer.

[2 hjertegull :)]

Jeg håper virkelig barnevernet engasjerer seg og tilbyr deg hjelp, hvis ikke bør du faktisk talt be om det selv!!

Det er jo klart at du har store problemer med alt du Må, og som mor er det faktisk enda mer du bare Må! Da kan du faktisk ikke bure deg inne å ikke ville gå på møte, for ungen trenger det. Og hva skjer om du ikke får det til?

 

Jeg ser jo på det du skriver at alt er bare negativt, alt du ikke klarer, alt du ikke vil, alt du ikke takler! Vel så se å ta tak i det da! Be om mer hjelp! Be om medisiner, be om videre utredning! Helt enig med dem at du er for ung til å skulle uføretrygdes...

Djiises for en situasjon, ta grep om livet ditt, ikke forvent at andre skal gjøre det for deg..

[Anonym bruker]

Vi som ikke sliter med angst kan ikke sette oss inn i din situasjon. Angst er en diagnose på lik linje med andre diagnoser! Det er synd at det er mange folk der ute som ikke sjønner det.. Du har allerede tatt et stort skritt med å oppsøke hjelp. Du blir ikke en dårlig mor fordi du sliter med angst! Hva med alle mødre som får innvilget keisersnitt pga fødselsangst? Er alle de dårlige mødre eller kommer til å bli det? Håper du ikke tar inn på deg de negative uttalelsene her fra personer som ikke vet hva de snakker om. Vi vet ikke hvordan livet ditt er, og har ingen rett til å dømme deg heller! Det skal mye mot til for å oppsøke hjelp. Håper du har en flink lege/psykolog ev. jordmor, nav konsulent som kan hjelpe deg gjennom dette og legge en plan. Hvor mange er det ikke i dette land som sliter med angst og som like vel kan fungere i dagliglivet, som foreldre, både med og uten jobb. Det er ikke det livet handler om.. Lykke til

[Anonym bruker]

det er som om jeg skulle skrevet dette selv.jeg har slitt med angst og depresjoner siden jeg var 12 år (er når 26 år ) jeg har gått i terapi å på medisiner men ingenting hjelper.det er så lett å bli satt i en bås som arbeidssky,lat osv.hvor mange ganger har ikke jeg fått beskjed om å ta meg sammen og skjerpe meg.folk som ikke har opplevd angst kan ikke uttale seg om det,det er ikke noe du bare kan slå av.jeg fungerer ikke godt i hverdagen å ikke i det heletatt i jobbsammenheng (jeg har virkelig prøvd )det eneste jeg fungerer som er mamma,jeg har to barn og nr 3 på tur å jeg vet jeg er en god mor,det er de jeg lever for.så at folk sier du må kontakte barnevernet osv fordi at du ikke kan bli en god mor pga av den lidelsen du har gjør meg forbannet (1hjertegull+junispire) den var til deg!!

.du kommer helt sikkert til å bli en god mor.

goklem til deg =)

[Anonym bruker]

Tusen takk for fint innlegg. Hjelper med folk som er litt mer trøstene en de over og som virkelig har forståelse. Vansklig når ingen skjønner åssen en virkelig har det og hvor mye en egentlig sliter. Ingen skjønner hvor mye energi dette tapper.

 

Lykketil videre til deg. Kos og klem tilbake

[ama<3]

Hei! Når jeg leste dette så var det nesten akkurat som å høre meg selv... Skjønner deg sinnsykt godt på alt du sier! Bare det å bli pressa til ett møte gjør så du føler deg kvalt og ingen vei ut! Kommer du ikke så sliter du nok innmari med det og. Dt blir en ond sirkel... Jeg sleit tilogmed å ta tlf ! Har ikke sliti med dette i mange år men etter en depresjon grunnet noe forferdelig som skjedde... Det jeg tenker er at du , og som jeg gjorde lever nok i din lille trygge boble... Du må virkelig ta deg selv i nakken nå for du skal bli mamma! Jeg har gjort det og det er noen jeg gjør det for på en måte. Har ikke hatt en eneste depresjon i graviditeten å jeg føder om noen uker. Babyen har snudd alt opp ned og alt er TOTALT annerledes og til de milioner ganger mer alvorlig. Når du sliter så mye som du sier du gjør, og folk rundt deg vet om dette, så ikke gå i fella å syntes synd på deg selv...å dyrke det enda mer.... Psykologen har øyne og ører oppe og jeg er kanskje litt sikker på at de er bekymret for hvordan du skal klare å takle ett barn når du sliter så mye i livet ditt fra før... Selv om hun kanskje ikke sier noe til deg-enda.Hos meg ble barneværnet og mødrehjem ett tema.. heldig hvis har jeg arbeidet mye og slipper noe av det. Men jeg tenker på deg.... Selv om du virkelig vet og føler at dette barnet skal du takle, så ville jeg prøvd å bevise for alle og ikke minst deg selv at dette klarer du. Det er mye bedre å vise dette nå før babyenn er født, at du er voksen og kan ta ansvar, isteden for at det ender opp i tragedie og du mister omsorgen for barnet ditt da barneværnet ser på slike tilfeller hvior mor ikke takler hverdagslige ting ,med VELDIG morske øyne.... Tenk på det.. kanskje du klarer å snu dette i 360 grader selv.... Håper jeg for din del og familien din at du klarer å bli sterkere! dette er veldig alvorlig....

[Anonym bruker]

Du bør be fastlegen din om en henvisning til psykiater, ikke psykolog. De kan vurdere hvorvidt du kan ha nytte av medikamentell behandling.

Jeg vil tro at intensiv kognitiv terapi kan ha god effekt hos deg, men du må være villig til å jobbe med deg selv, og det gjør vondt.

Du kan hvertfall ikke holde på å manipulere med kutting og true med å gjøre slutt på alt nå som du skal bli mor. Det kan hende det hår bedre når du får fokusert oppmerksomheten utover på noe annet enn deg selv.

Det du trenger er kanskje følelsen av å mestre noe? Hvorfor ikke studere noe som kan gi deg en meningsfull jobb? Da vil du muligens oppleve noe som er i nærheten av arbeidsglede.

[heldigesnart4barnsmamma]

Kjære deg!

Slik som både du (men indirekte da også sambo og barnet) slit med depresjonen og angsten, er det kjempeviktig at du får nødvendig hjelp ganske så raskt. Kanskje vil angsten automatisk vil bli bedre dersom du får behandling for depresjonen, eller omvendt, at du automatisk blir mindre deprimert dersom du får behandling for angsten din. Eg tenker det er viktig at du får nokon til å hjelpe deg med å sortere problema dine, og finne ein måte å arbeide seg systematisk oppver igjen. Har du for eksempel tenkt på ein terapeut på psykiatrisk poliklinikk? Evt ta kontakt med eit ambulant team i din kommune (lavterskeltilbud, altså du kan ringe å bestille time sjølv uten tilvisning frå lege)

Det er viktig at du kjem raskt i gang for å bedre di psykiske helse og barnet si framtidige psykiske helse, også ta vare på forholdet ditt. Dersom du er deprimert når du føder barn KAN dette få konsekvensar for korleis barnet utviklar seg. Eg seier ikkje at det har det, men i nokre tilfeller kan det påverke negativt. I tillegg tenker eg det er viktig at du informerer jordmor/ fastlege og helsesøster om st du strevar og at du treng hjelp til å kome deg igjennom dette!

 

Veit ikkje om dette her gav deg noko, men ønsker deg masse lykke til!

[Zalosalutt]

Kjære deg som har det så tøft!

Kjenner meg godt igjen i det du skriver og spesielt dette med at ting som er forventet(du Må) gjør det vanskelig for deg.

 

Først en lang stund etter at jeg fikk mitt første barn tok jeg motet til meg og fortalte til helsesøster hvor ille/rotete det var i hodet mitt, og hvor deprimert jeg faktisk var. Jeg ble satt i kontakt med familievern-kontoret i min kommune, og flotte psykiatriske sykepleiere hadde ukentlige samtaler med meg og fikk overtalt meg til å gå til legen min(igjen) og fortelle alt jeg har båret på siden barndommen. Fikk en henvisning til en psykiater, og siden det har alt snudd opp ned Har fått en diagnose, medisiner som fungerer veldig godt, en god og trygg samtalepartner og et opplegg som er samarbeid mellom lege,meg og nav. Dette kommer til å resultere i skole eller jobb, og det er fordi JEG VIL DET!

 

Barnevernet har aldri vært inne i bildet, men familievern-kontoret spurte om vi ville ha/trengte avlastning(har ingen familie noen av oss), noe vi takket nei til.

 

Du blir ikke nødvendigvis en dårlig mor fordi du sliter med visse ting, men du bør ikke være for stolt til å være ærlig og ta imot den hjelpen du kan. Om du ikke kan/vil gå til legen din igjen, oppsøk familievernkontoret eller helsestasjonen. Jordmor kan også hjelpe deg videre, man skal ikke gå så lenge med "sliten psyke" i svangerskapet..

 

Håper virkelig du får den hjelpen du trenger, men du må faktisk "gidde" å gi noe selv, om andre skal gidde å hjelpe deg. Ingen psykolog eller psykiater kan hjelpe deg om du ikke vil jobbe for det selv. Det kan være beintøft og for noen(meg også) oppleves som et ekstra nederlag, men når du kommer over kneika vil du innse at det var verdt det

 

Lykke til videre, jeg er sikker på at du vil bli en god mor, med eller uten medisiner og jobb

[Venter nr tre <3]

Kanskje det hadde vært lettere om du fant en måte å se på jobb eller skole som noe du trives med, og brenner for? Er det noe du har lyst til, men kanskje ikke tror du kan?? Noen innteresser? Det går jo ann og komme med forslag på hva du selv ønsker på disse møtene med NAV. Man kan jobbe hjemmefra også

Håper du får hjelp. Og at du får et lettere liv. Masse lykke til!

[Hippomama]

Kjenner meg absolutt igjen i mye av det du skriver...har det slik selv.

Har slitt meg angst leenge, og skole og jobb har vært noe jeg ikke har klart å takle.

Folk har kallt meg lat, trygdesnylter, arbeidssky osvosv...

Jeg har også slitt med oppkast og slikt før skole og jobb.

Jeg vet hva jeg vil jobbe med, så det gjør ting litt enklere...men å komme tilbake i arbeid er fortsatt tungt som F.... .

Jeg har gått til psykolog i 3år nå, og er nå søkt inn på avklaring gjennom nav(for å måle arbeidsevnen din)...kanskje det er noe for deg??

Jeg og min psykolog har holdt på med eksponeringstrening som har vært VELDIG nyttig for meg.

Eksponering er utrolig vanskelig og helt forferdelig til å begynne med...men jo oftere du gjør "oppgaven" jo lettere blir det.

Til å begynne med greide jeg såvidt å ta bussen med venner osv f.eks men nå tar jeg den alene uten problemer .

Det eneste du kan gjøre er å ta tak i problemene, det er hardt og ting blir verre før de blir bedre, men den følelsen man får når ting bynner å føles bedre gjør det verdt det.

Det hjelper ikke å tulle seg inn i selvmedlidenhet, det vet heg alt om.

Jeg har en svigermor som ødelegger mye for meg pga at hun behandler meg som et lite barn...hun skal på død og liv kjøre meg overalt(det får hun ikke lov til, men på harde dager er det vanskelig å si nei), og vil helst være med meg vis jeg skal ut å gå alene.

Det er utrolig snillt og det var til STOR hjelp i starten, men nå holder det meg litt tilbake...derfor sier jeg aldri noe vis jeg skal noen steder der jeg vil dra alene.

Sier heller at hun kan møte meg der når jeg kommer dit.

Det er vanskelig å høre det, men skal du bli bedre må du nesten ta tak i problemet.

Begynn å gå turer med kjæresten din, for så å gå alene, men møte ham en plass og etterhvert kan du gå alene.

[Anonym bruker]

Jeg er ei jente på 19 år som sliter veldig med angst og depresjoner. Dette har jeg gjort siden jeg var 14 år gammel. Livet mitt er egentlig veldig bra, men så fort det kommer til ting jeg Må, så detter jeg ut og angsten tar over alt. Jeg blir deprimert og "låser" meg sjøl inne. Jeg har gått til psykolog i alle årene dette har pågått, men føler det er til ingen nytte. Jeg har en flott samboer, kjæreste/forloved, som jeg elsker kjempe høyt. Men når det kommer til penger, pengebruk og jobb sliter vi veldig. Jeg takler ikke "jobblivet" tilogmed en vaske jobb der jeg egentlig var helt aleine i hallen med kunn de tingene jeg skulle gjøre på 1 t tid, klarte jeg ikke uten at kjæresten måtte være med. Jeg orket ikke holde på sånn mer, så sa opp jobben. Nå har jeg gått arbeidsløs i 4 mnd, og har kost meg sånn med "friheten" og ingen press. Jeg sa ifra til nav at jeg var arbeidsledig og søkte arbeidsavklaringspenger da dette var det nærmeste psykolog kunne hjelpe meg. Nå den siste mnd har jeg hatt enormt med depresjoner og angst, forde nav har satt meg opp til ett møte med en jobb. Damen jeg først hadde som saksbehandler ble flyttet og jeg fikk ei ny som jeg ikke har snøring på hvem er. Dette er med på å gjøre det hele enda værre! Over tlf syns jeg hu var ei drittkjerring, forde jeg prøvde si ifra åssen jeg hadde det, men det var ikke grunn nok. Etter den samtalen har jeg bare hatt lyst til å "si opp" pengene jeg får fra de. Men det er noe kjæresten min sier seg uenig i da vi sliter med penger fra før. Altså, jeg klarer meg fint i hverdagen så lenge det ikke er press og snakk om ting jeg må. Når jeg gikk skole var jeg ofte "sjuk" ble kvalm og kastet opp, fikk diare og ringte mamma for at hu måtte hente meg da jeg ikke orket være der mer. Sånn har det også vært på jobbene jeg har hatt. Jeg blir direkte sjuk av å gjøre disse tingene. Jeg føler meg så svak i arbeid. Psykolog og lege sier de ikke vil gjøre meg uføre da jeg har godt av å jobbe med angsten min. Men sjøl mener jeg at jeg klarer meg utmerket godt om jeg bare kan sleppe de tingene som får meg til å føle meg sjuk og ville ta livet, drastisk sagt, men hva er vitsen? Jeg har aldri skjønt vitsen med å leve når det er bare ting å gjøre som får meg sjuk å får meg til å føle meg dårlig. Egentlig er jeg ei blid og glad jente. Men innerst inne er jeg redd, nærvøs og sliter enormt med meg sjøl. Dette går klart utover kjæresten min, da han strever med å få råd til oss begge på lærling lønn. jeg føler meg dårlig pga det, men vet ikke hva jeg skal gjøre. Egentlig burde jeg vel bare finne meg en jobb, men hvordan kan jeg leve da? Jeg er blitt gravid, er 16 uker på vei. Vi begge ble glade for dette å ønsker dette kjempe høyt. Men jeg sliter med angst og depresjoner, har ikke jobb eller penger. åssen skal vi klare oss? Jeg føler meg så som et dårlig menneske! Syns ikke psykolog hjelper. vært i arbeid og det får meg bare til å føle meg enda dårligere en det jeg er på mine "fri"dager. Hvordan kan jeg få et normalt liv? Hvem og hva kan hjelpe meg? Hva kan jeg gjøre sjøl? Hvordan skal dette gå med en liten beby? Er redd jeg blir en dårlig mor:'(

 

Hei!

Kjenner meg veldig igjen i historien din! Jeg slet med akkurat det samme og ble mamma selv forførste gang når jeg var 19. Slet sånn med angst at jeg ikke turte og gå ut alene osv. Var redd for det du er, men for min del endret ting seg veldig når jeg ble mamma. Man får en helt annen motvasjon til å jobbe med problemene sine når man har et lite barn som er avhengig av deg Nå fire år etter er jeg kvitt angst og depresjon, det går an! Men jeg har jobbet hardt for det og utfordret meg selv. Og d blir ingen dårlig mor, når barnet kommer så kommer ens egne problemer i annen rekke, da må man jo Kanskje du kunne begynt i noe gruppe terapi med andre som sliter med det samme? så kan dere "øve" sammen på det som er vanskelg. Det hjalp ihvertfal meg, selv om jeg brukte litt tid på å tørre og dra dit Og deilig og prate med noen som faktisk skjønner hva angst er. Tror det er vanskelig og sette seg inn i om man ikke har opplevd det selv. Lykke til hvertfal, sikker på at du klarer dette kjempe fint

[mamma3333]

Det høres ut på meg som at du lider av arbeidsskyhet, grow up girl!

arbeidssky, ?jeg ser ei jente med problemer, trenger kanskje jobb trening i trygge omgivelser, GIAX, finnes mange jobb trenings opplegg , stemplet som arbeidsky liker jeg ikke, må finne grunnene til at ting er som de er........tror dette handler å mestre , finne oppgaver i samfunnet som kan mestres, dette trenger du hjep til, spør din psykolog....og være god eller dårlig mor avhenger av så mye annet , har sett på karriere kvinner, såkalte "vellykkede", som prioriterer jobb framfor barna , er de så bestandig "gode" mødre bestandig? nei, være god mor avhenger av andre ting, du trenger oppmuntring og postiv hjelp til og mestre og det er ikke alltid man greier det på egenhånd,