Angst, depresjonsvanker og nå gravid!?

[Anonym bruker]

Jeg er ei jente på 19 år som sliter veldig med angst og depresjoner. Dette har jeg gjort siden jeg var 14 år gammel. Livet mitt er egentlig veldig bra, men så fort det kommer til ting jeg Må, så detter jeg ut og angsten tar over alt. Jeg blir deprimert og "låser" meg sjøl inne. Jeg har gått til psykolog i alle årene dette har pågått, men føler det er til ingen nytte. Jeg har en flott samboer, kjæreste/forloved, som jeg elsker kjempe høyt. Men når det kommer til penger, pengebruk og jobb sliter vi veldig. Jeg takler ikke "jobblivet" tilogmed en vaske jobb der jeg egentlig var helt aleine i hallen med kunn de tingene jeg skulle gjøre på 1 t tid, klarte jeg ikke uten at kjæresten måtte være med. Jeg orket ikke holde på sånn mer, så sa opp jobben. Nå har jeg gått arbeidsløs i 4 mnd, og har kost meg sånn med "friheten" og ingen press. Jeg sa ifra til nav at jeg var arbeidsledig og søkte arbeidsavklaringspenger da dette var det nærmeste psykolog kunne hjelpe meg. Nå den siste mnd har jeg hatt enormt med depresjoner og angst, forde nav har satt meg opp til ett møte med en jobb. Damen jeg først hadde som saksbehandler ble flyttet og jeg fikk ei ny som jeg ikke har snøring på hvem er. Dette er med på å gjøre det hele enda værre! Over tlf syns jeg hu var ei drittkjerring, forde jeg prøvde si ifra åssen jeg hadde det, men det var ikke grunn nok. Etter den samtalen har jeg bare hatt lyst til å "si opp" pengene jeg får fra de. Men det er noe kjæresten min sier seg uenig i da vi sliter med penger fra før. Altså, jeg klarer meg fint i hverdagen så lenge det ikke er press og snakk om ting jeg må. Når jeg gikk skole var jeg ofte "sjuk" ble kvalm og kastet opp, fikk diare og ringte mamma for at hu måtte hente meg da jeg ikke orket være der mer. Sånn har det også vært på jobbene jeg har hatt. Jeg blir direkte sjuk av å gjøre disse tingene. Jeg føler meg så svak i arbeid. Psykolog og lege sier de ikke vil gjøre meg uføre da jeg har godt av å jobbe med angsten min. Men sjøl mener jeg at jeg klarer meg utmerket godt om jeg bare kan sleppe de tingene som får meg til å føle meg sjuk og ville ta livet, drastisk sagt, men hva er vitsen? Jeg har aldri skjønt vitsen med å leve når det er bare ting å gjøre som får meg sjuk å får meg til å føle meg dårlig. Egentlig er jeg ei blid og glad jente. Men innerst inne er jeg redd, nærvøs og sliter enormt med meg sjøl. Dette går klart utover kjæresten min, da han strever med å få råd til oss begge på lærling lønn. jeg føler meg dårlig pga det, men vet ikke hva jeg skal gjøre. Egentlig burde jeg vel bare finne meg en jobb, men hvordan kan jeg leve da? Jeg er blitt gravid, er 16 uker på vei. Vi begge ble glade for dette å ønsker dette kjempe høyt. Men jeg sliter med angst og depresjoner, har ikke jobb eller penger. åssen skal vi klare oss? Jeg føler meg så som et dårlig menneske! Syns ikke psykolog hjelper. vært i arbeid og det får meg bare til å føle meg enda dårligere en det jeg er på mine "fri"dager. Hvordan kan jeg få et normalt liv? Hvem og hva kan hjelpe meg? Hva kan jeg gjøre sjøl? Hvordan skal dette gå med en liten beby? Er redd jeg blir en dårlig mor:'(

[Marsipanmor]

Du blir ingen dårlig mor fordi du sliter med egne problemer.. men du bør vel helt klart jobbe videre med angsten/depresjonen.. Har du vurdert noe annen form for terapi? (siden psykolog ikke fungerer for deg)..

[Anonym bruker]

Har ikke rpøvd noe annet, men føler meg helt fin så lenge jeg slepper gjøre ting jeg "Må" Blir jeg ikke presset klarer jeg meg fint. Har tilogmed tørt gå på butikker og gå ute blandt folk aleine. Men så fort det kommer til snakk om jobb, klarer jeg ikke. får lyst låse meg inn og bli der i evigheter:(

[Anonym bruker]

Huff, føler meg som en liten vrang unge.. Men jeg takler det ikke. aner ikke hva jeg skal gjøre til neste onsdag da jeg "må" på dette møtet med denne jobben nav setter meg i. Jeg har så lyst gi blanke og bare la alt gå forbi...

[Marsipanmor]

Det hjelper vel ikke å la være eller "rømme" fra disse tingene heller?

Hva tenker du om de tingene du "må" vedr det å bli/være mor?

[Anonym bruker]

Det høres ut på meg som at du lider av arbeidsskyhet, grow up girl!

[Anonym bruker]

Det jeg gruer meg til. Skjønner ikke hvorfor jeg i det hele tatt er her...Men når det er ting jeg virkelig ønsker klarer jeg det. å dette med baby er vi to om. Livet mitt er meg og mitt, og det er meg jeg strever med. Klarer fint dra ut, men det er dette med jobb:/

[Anonym bruker]

Takk for svar! Hjelper virkelig med dritt når en sliter!!! Sånne som deg som ikke skjønner åssen jeg har det. Og de er det tydligvis mange av...

[Anonym bruker]

Dette er ikke ment som dritt i det hele tatt, men du må regne med et ærlig svar, jeg er sikkert ikke den første som sier til deg at du må bli voksen og begynne å tenke på at du skal bli mor.

Du må bare ta deg sammen, og ikke tenke så negativt.

Vet mer om dette enn du aner!

[Marsipanmor]

Det høres ut på meg som at du lider av arbeidsskyhet, grow up girl!

Det var vel litt barnslig, hva? også måtte du til og med si det anonymt, hvis du har sånne meninger kan du vel i det minste stå for det?

 

Jeg kan gjerne komme med noen flere tips og råd, kan du ikke ta kontakt med meg på pm hvis du er intr

[Rosarose8]

Tror det er en person som har skrevet alle de anonyme innleggene her...

[Fjelljenten]

Har du vudert å bytte psykolog? Så lenge du sliter så mye med angst og depresjon, er du jo ikke arbeidsfør, og da er det psykologen sitt ansvar å finne et opplegg som kan hjelpe deg, og sykemelde deg til du er blitt bedre. Og da har du også krav på arbeidsavklaringspenger. Dessverre er det mange psykologer som ikke skulle hatt den jobben de har, så det gjelder å finne den riktige, en som tar jobben sin og deg på alvor og som hjelper deg til å få det bedre, og ikke verre. Lykke til!

[Marsipanmor]

Dette er ikke ment som dritt i det hele tatt, men du må regne med et ærlig svar, jeg er sikkert ikke den første som sier til deg at du må bli voksen og begynne å tenke på at du skal bli mor.

Du må bare ta deg sammen, og ikke tenke så negativt.

Vet mer om dette enn du aner!

Det er vel sånne som deg som gjør det så skamfullt og vanskelig å ha slike problemer.. og hvis du virkelig vet noe om det så hadde du ikke vært så uempatisk og kald.. Du har helt sikkert rett i at flere tenker slik, men herregud.. spar deg!

[Anonym bruker]

Hvis du vet så mye om det så fortell meg heller hva jeg skal gjøre? Kjæresten syns jeg er for seriøs, er for moden og tar dette med livet, alt for seriøst! Det jeg sliter med er depresjon og angst spesielt når det kommer til arbeidsdelen, hadde det ikke vært snakk om det hadde jeg vært et fritt menneske, som viste hva jeg ville! Jeg har kansje ikke hatt det som deg når det gjelder jobb. Jeg blir DåRLIG, og da mener jeg dårlig. Jeg kan gå på jobb, men risikerer å bli sittende/hengende over doskåla! Jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn! Er jeg den eneste som sliter med dette så sinsykt mye, at jeg må bli kalt for ting? Jeg kan ingenting for dette, og ønsker virkelig å hjelpe samboer med husleie, mat og alt som skal til for å leve. Men jeg strever. Jeg strever så mye. Jeg er redd for hva som er av meg!

[Anonym bruker]

Det siste disse faktisk trenger er sympati Marsipanmor, da kommer de seg aldri ut i arbeidslivet, for da er set jo bare å sitte inne å tenke "stakkars meg", det er svært mye som tyder på totalt umodenhet her, og når man skal bli mor må man vokse psykisk og forandre tankegangen litt.

[Anonym bruker]

Skulle gjærne skrivi dette med nick, men følte det ble litt for mye å legge ut til at jeg tørte det. Regnet med at det kom noen innlegg jeg ikke ville høre. Jeg vet det og trenger ikke få det presset inn mer en det alt er. Unskyld, men kjenner jeg blir frustrert og hjertet banker som tusan...Jeg har gått til psykolog, fastlege og helsesøster i mange år for å prøve få hjelp til dette. Nå den siste beiten har alt forverret seg og jeg føler meg så liten. Jeg har så lyst være ordentlig og "voksen" men takler ikke jobblivet. Og dette med jobb høres ut som har alt å si for å være "voksen" nok til å ha barn. Både fastlege og psykolog sier jeg ikke skal gi opp, og må ut i arbeid. trur ikke de skjønner hvor mye jeg sliter. Bare dette å tørre gå inn på nav aleine å møte opp til møter, er vært helt grusomt. Jeg blir kvalm og får vondt over alt. Men jeg prøver så godt jeg kan, å den siste beiten har jeg tatt meg så sammen at jeg har gått på kjøpesenter aleine og handlet litt smått til kommende bebi. Dette er tidlig, men dette er noe som gjorde meg glad. Og jeg følte meg bra etterpå, jeg klarte det!! Nå til uka skal jeg være med typen på noe firma greier, å bare det gjør meg så redd! Jeg fatter ikke åssen jeg skal tørre det. Men jeg har lovet og skal ikke trekke meg nå. Men så kommer det til uka igjenn da jegmå på "jobbmøte" åssen skal jeg takle det helt aleine? Jeg blir dårlig, og det å sitte der med folk da gjør meg dårlig, og jeg blir redd og nærvøs!

[lin78 4herligebarn<3]

Får jeg spørre hvordan ditt sosiale liv er?

[Marsipanmor]

Det siste disse faktisk trenger er sympati Marsipanmor, da kommer de seg aldri ut i arbeidslivet, for da er set jo bare å sitte inne å tenke "stakkars meg", det er svært mye som tyder på totalt umodenhet her, og når man skal bli mor må man vokse psykisk og forandre tankegangen litt.

Hvem er "disse" og "de"? Hvem er du som kan si og vite hva "de" trenger? Du må jo være verdens største tankeleser som vet at dette handler om umodenhet..

Selv om du satt inne og syntes synd på deg selv er det ikke sikkert "de" gjør det.

[Fjelljenten]

Hva synes du om forslaget mitt da?

[Anonym bruker]

Det å bytte psykolog kan hende er noe. Men jeg syns det er så vansklig komme inn på sånt. Har fått hjelp eller blitt presset inn av familie (tilogmed svigers) hver gang det har vært noe. Da jeg var på mitt værste ble jeg fraktet i hu å hei ned te sykehus med kutt fordet jeg var så DRITT LEI DETTE MASET OM JOBB, som jeg ikke takler!!! Nå prøver jeg få svar på litt for å rette opp alt jeg gjør "feil" Jeg er så lei av å bli presset nedover fordet jeg ikke takler dette jeg strever med.

 

Hverdagslivet mitt er deilig så lenge jeg kan sleppe maset om ting jeg Må. Jeg kan kjøre ut for å møte venner, dra på butikken for å handle inn mat til middager evt, du skjønner! Jeg har altid vært hjelpsom og tar gjærne en to timers kjøretur for å hjelpe besteforeldrene mine. Siden jeg var 8-9 har jeg alltid hjelpet mor på kjøkkenet, vasket huset til hu kom hjem fra jobb. Skole og jobb har aldri vært noe for meg. Jeg vet fler på pappa sin side sliter med ansgt og depresjoner. Pappa var også som meg før. Bestemor er enormt nærvøs å sliter med dette grusomt. Når jeg var lita satt jeg hos bestemor å trøstet hu over deprimerende ting.

 

Jeg har prøvd være annerledes en det jeg egentlig er, men jeg klarer ikke. Jeg har prøvd tre forskjellige jobber, og detter bestadig ut. Jeg sliter enormt, og jeg vet det sjøl. Jeg prøver søke hjelp! Jeg er ikke flink til å si åssen jeg har det. skulle helt sikkert sakt alt på en helt annen måte:/

[Anonym bruker]

Har du blitt utredet for Borderline?Hvordan har du det med forhold til andre mennesker?

[Anonym bruker]

Marsipanmor, slutt å prøv å være en hønemor, du vet tydeligvis ikke hva du snakker om...

[Anonym bruker]

Det sosiale livet mitt er vel ikke på topp. Har mine uker der jeg er helt aleine... Men jeg har veninner, men de har jo helt klart sine egne ting å holde på med. Jeg skulle gjærne hatt fler venner som er litt mer som meg, som skjønner åssen jeg har det å som er litt mer tilgjenglige. Jeg vet ikke åssen jeg skulle klart finne venner sånn som jeg har det nå. Jeg er ikke den tøffeste som bryter frem og spør eller vsarer på ting om det er noe. Jeg er stille sjenert og litt for meg sjøl. Den nærmeste vennen jeg har er kjæresten min, som følger meg opp til alt.

[Marsipanmor]

Marsipanmor, slutt å prøv å være en hønemor, du vet tydeligvis ikke hva du snakker om...

hønemor? ja nå har jeg hørt det og.. jeg har vel like mye rett til å si det jeg mener som deg..

[lin78 4herligebarn<3]

Du har iallefall ikke fått den hjelpen du trenger når du har det sånn etter flere år med problemer, håper du søker annen profesjonell hjelp, det er viktog for deg og den lille.Du får kansje også oppfølging av barnevernet når den tid kommer?De kan hjelpe deg.