Til ettertanke..

[Berta_78]

Ettertanke; ja visst. Jeg blir uvel av å tenke på at jeg går tilbake i jobb når lille hjertet mitt er bare ni måneder for å forsørge oss og samle skattepenger til at du skal sitte hjemme på den ego ræva di. Det var dagens.

[Anonym bruker]

Hva er poenget med å stresse i svangerskapet med å skaffe seg jobb da for å få jobbet i 6 av de siste 10 mnd for å få foreldrepenger, om det er så at man bare kan søke sosialstønad og være hjemme med barnet lønnet likevel?? Dette henger overhodet ikke på greip, fatter og begriper ikke at du har fått innvilget sosialstønad på dette grunnlaget! å være hjemme i ett år er som en annen sier kjekt - men skal man ha penger må man jo opparbeide rett til det!!!!! Du får penger for å være hjemme uten å hjemme uten å ha jobbet for det - i tillegg er pappaen hjemme (noe andre som har jobbet og tjent opp rett til foreldrepenger ikke får uten at man tar ut ferie eller ulønnet permisjon) og du KLAGER over dårlig råd?

Tror du trenger en skikkelig reality check HI og bør få bena godt ned på jorda og begynne å ta ansvar for ditt eget liv slik alle andre må.... Jeg er sjokkert og noe kvalm faktisk over kravmentaliteten som eksisterer.... Tror faktisk høyresida har noe for seg når de vil kutte på trygdeytelsene - og jeg er tradisjonelt en SV velger!!!!!!!

[Gjest Hercule Poirot]

Jeg har begynt å tenke... Det scenarioet som HI presenterer henger, som mange andre her sier, ikke på greip.

 

Jeg tror HI er et troll!

[Gjest overlord]

Helt enig i at innlegget ditt er til ettertanke, men der slutter enigheten....

[Anonym bruker]

Bare så det er sagt: Det finnes de som ikke vil jobbe og som synes det er greit å gå på sosialstønad, men de tror jeg er få. Man mister råderetten over egen økonomi, må levere kontoutskrifter jevnlig og akseptere at veileder graver i privatliver ditt. Det er nedverdigende, men nødvendig. Sosialstønad skal være siste utvei.

 

Det som er trist er alle de som tvinges inn som sosialklienter pga at de er uføre eller på AAP. Det er trist å se alle de som må selge huset fordi de har fått en kronisk sykdom eller kreft. Og i tillegg må gå veien til sosialen fordi AAP ikke dekker til livsopphold. Disse personene er ofte langtidsmottakere av sosialhjelp.

Det er trist å se barna deres som ikke kan delta på fritidsaktiviteter som andre barn. Som ikke har ski eller annet sportsutsyr og derfor faller utenfor sosialt.

[Anonym bruker]

Vi har 11000 i måneden etter alle faste utgifter som huslån, strøm, forsikring etc er betalt. Disse 11000 skal dekke alt av mat, fritid, bensin, tlf etc etc. Vi klarer oss fint. Nei, det er ikke mange restauranter vi er innom, er heller ikke på kino eller på byen. Men sånn er det, vi har selv satt oss i en knipe som gjør at vi må leve trangt for å komme ut av det. I tillegg har vi tre barn og ikke bare ett, som attpåtil er langt billigere. Særlig når de er så små som din og ikke spiser mye, trenger dyre klær eller fritidsaktiviter, for ikke å glemme utallige bursdagsbesøk til andre i klassen. Jeg synes ikke vi har det så trangt, egentlig. Jada, ferier og sparing blir det lite utav (ungene får hver sin hundrings i måneden og vi sparer 1000 kr til bufferen vår), men vi har da hele klær på kroppen og god og mettende mat på bordet hver dag.

 

HVORFOR er ingen av dere i jobb? Det må da være en vaskejobb i det minste? Eller er dere så kravstore at hvis ikke dere får den jobben dere mener dere er kvalifisert for, så kan dere like gjerne gå på sosialen....? Tenker foreldrene deres er skikkelig stolte over dere :-)))))

[Anonym bruker]

Bare så det er sagt: Det finnes de som ikke vil jobbe og som synes det er greit å gå på sosialstønad, men de tror jeg er få. Man mister råderetten over egen økonomi, må levere kontoutskrifter jevnlig og akseptere at veileder graver i privatliver ditt. Det er nedverdigende, men nødvendig. Sosialstønad skal være siste utvei.

 

Det som er trist er alle de som tvinges inn som sosialklienter pga at de er uføre eller på AAP. Det er trist å se alle de som må selge huset fordi de har fått en kronisk sykdom eller kreft. Og i tillegg må gå veien til sosialen fordi AAP ikke dekker til livsopphold. Disse personene er ofte langtidsmottakere av sosialhjelp.

Det er trist å se barna deres som ikke kan delta på fritidsaktiviteter som andre barn. Som ikke har ski eller annet sportsutsyr og derfor faller utenfor sosialt.

 

Takk for dette svaret. Vil ikke gå i detaljer om vår livssitasjon, men det ligger noe i dette.. Det er ikke alle som kan jobbe pga. sykdom, psykisk eller fysisk. Og ofte er det vanskelig å få innvilget uførestønad, behandlingstiden er ofte lang, mye må undersøkes og dokumenteres.

Selvfølgelig ønsker vi ikke å leve på sosialhjelp, men vi er begge to (både meg og min samboer) i situasjoner der vi er for syke til å jobbe - i hvertfall på dette tidspunktet.

Det er trist at mennesker skal dømme, ut i fra det de tror - uten å vite alle fakta.

[Anonym bruker]

Greit nok for meg at dere lever på sosialen og dere kan være så syke dere bare orker. Bare ikke klag over at dere ikke har råd til ditt og datt! Med 11000 i lomma og gratis hus og varme har dere overhodet ingen verdens ting å klage på.

 

Jeg tjener ca 450000 i året og jeg har da ikke mer igjen, jeg heller! Altså: stopp sytinga. Nå.

[Anonym bruker]

Mener du at sosialstødnaden er 8924(voksne) + 2049(barn) = 10973?

Kommer barnetrygden i tillegg?

 

Du sier at du går hjemme med barnet, men hva med samboeren din - jobber han? Og hvilken innvirkning har det på stødnaden?

 

Barnetrygden er inkludert i summen, og det er idividuelt hvor mye man får utbetalt i sosialstønad, utifra hva man har fra før - men 10 973 er det et samboerpar m 1 barn skal ha tilsammen uansett hvor pengene kommer fra. Så hvis man f.eks har 5000 kr per mnd før man søker sosialhjelp, så har man da krav på 5973 kr per mnd i sosialstønad. Dette er ikke per person men samboerpar +1 barn.

 

Hvis den ene parten i forholdet hadde hatt mer enn 10 973kr utbetalt i mnden, f.eks som lønn, så hadde man ikke hatt krav på sosialhjelp, uansett om den andre parten ikke hadde hatt en eneste krone.

[Anonym bruker]

Jeg skrev ikke dette for å få medlidenhet. Bare en tanke som streifet meg at kanskje mange ikke vet hvordan det faktisk er å være mottaker av sosialhjelp. Det er mange som har det verre enn meg, det er jeg fullstendig klar over.

 

Selvfølgelig planla vi ikke å få barn, men jeg syns det er feil å velge bort ett barn pga. at det er et dårlig tidpunkt i forhold til økonomi.

 

Har jeg misforstått når jeg tror at man i dag skal være hjemme i ett år med barnet sitt?? Jeg personlig syns det er tidlig å sette et barn under ett år som ammes hos dagmamma eller barnehage. Denne tiden er jo så viktig og verdifull.. Men det er kanskje bare mine tanker..

 

Og for å nevne det så er vi unge, og i en etableringsfase, så unnskyld hvis jeg har misforstått at denne summen er hva folk vanligvis sitter igjen med etter husleie og strøm er betalt..

 

Jeg er ikke lat, men jeg trodde da dette første året sammen med barnet var en selvfølge for alle mødre, uansett livssitausjon?

 

Isteden for å dømme meg, hvorfor ikke komme med tips isteden? Takk for tipset om studentmat.no foresten.

 

Hilsen HI

 

Det er desverre ingen selvfølge å få være hjemme med barn første leveår. Til og med mange i jobbsituasjon må ut tidligere (er bare 10 mnd med full lønn i permisjon inkl fedrekvote, da inkl tre uker før termin, ikke alle som får brukt fedrekvoten og da mister man den, feks om man er selvstendig næringsdrivende). Sosialstønaden er for å hjelpe dere, og vurderes individuelt av ulike saksbehandlere, og du er heldig som får være ett år hjemme med det. Noen ville krevd at du f.eks. fant dagmamma etter 6 mnd. Men de er vel litt "snille" med dere, helt sikker på at det er andre med andre erfaringer her som har blitt tvunget til å gå ut tidligere. Det eneste man har "krav" på er nødhjelp som er mye lavere satser. Men man ønsker jo ikke at folk i din situasjon skal havne utenfor heller- som sagt dere har jo barn med i bildet og folk blir litt "snillere". Det er ingen luksus å leve på sosialhjelp men det skal det ikke være heller. Kan være glad (det kan vi alle!) for at vi ikke bor i USA eller steder i Asia hvor normale arbeidstakere må ut i arbeid etter de første 2 mnd hjemme med barn (har du sett på hvor mange der som får flaske? tror nok det er noe av grunnen...) og uten opptjent rett må faktisk gå helt uten inntekt, og er helt avhengig av veldedighet.

 

Situasjonen vil bli bedre for dere etter tid. Siden det er et par så håper jeg at en av dere er hjemme med barn mens den andre gjør alt den kan for å starte i arbeid eller utdanning. Dere er jo to om det. En kan også arbeide kveld om andre arbeider dag og man får til å kombinere. Du har rettt på ammepauser inntill to timer hver dag.

[Anonym bruker]

Bare så det er sagt: Det finnes de som ikke vil jobbe og som synes det er greit å gå på sosialstønad, men de tror jeg er få. Man mister råderetten over egen økonomi, må levere kontoutskrifter jevnlig og akseptere at veileder graver i privatliver ditt. Det er nedverdigende, men nødvendig. Sosialstønad skal være siste utvei.

 

Det som er trist er alle de som tvinges inn som sosialklienter pga at de er uføre eller på AAP. Det er trist å se alle de som må selge huset fordi de har fått en kronisk sykdom eller kreft. Og i tillegg må gå veien til sosialen fordi AAP ikke dekker til livsopphold. Disse personene er ofte langtidsmottakere av sosialhjelp.

Det er trist å se barna deres som ikke kan delta på fritidsaktiviteter som andre barn. Som ikke har ski eller annet sportsutsyr og derfor faller utenfor sosialt.

 

Takk for dette svaret. Vil ikke gå i detaljer om vår livssitasjon, men det ligger noe i dette.. Det er ikke alle som kan jobbe pga. sykdom, psykisk eller fysisk. Og ofte er det vanskelig å få innvilget uførestønad, behandlingstiden er ofte lang, mye må undersøkes og dokumenteres.

Selvfølgelig ønsker vi ikke å leve på sosialhjelp, men vi er begge to (både meg og min samboer) i situasjoner der vi er for syke til å jobbe - i hvertfall på dette tidspunktet.

Det er trist at mennesker skal dømme, ut i fra det de tror - uten å vite alle fakta.

 

OBS! Her må dere tenke litt etter... er dere pga sykdom forhindret fra å arbeide (minst femti prosent nedsatt arbeidsevne) så har dere faktisk trygderettigheter. Det er høyere satser og en rettighet (ikke som sosialhjelp som faktisk ikke er en rettighet, men kun vuderes ut fra skjønn). Det er ikke veldig vanskelig å få en lege til å skrive ut en slik legeerklæring om dere faktisk er syke. Og levere søknad om arbeidsavklaringspenger (AAP). Ikke alle som jobber med sosialhjelp på nav kan for mye om dette faktisk, men dette er viktig! Sykdom er ingen grunn til sosialhjelp! Da har man andre rettigheter.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner jo hvorfor ikke samboeren jobber. Med en "hvilken som helst jobb" kommer de MYE dårligere ut av det enn det de gjør nå! Hadde han feks fått 15000 utbetalt, så hadde de ikke fått dekket husleie og strøm. Ergo hadde de sittet igjen med mye mindre enn 11000 kr!

[Anonym bruker]

Bare så det er sagt: Det finnes de som ikke vil jobbe og som synes det er greit å gå på sosialstønad, men de tror jeg er få. Man mister råderetten over egen økonomi, må levere kontoutskrifter jevnlig og akseptere at veileder graver i privatliver ditt. Det er nedverdigende, men nødvendig. Sosialstønad skal være siste utvei.

 

Det som er trist er alle de som tvinges inn som sosialklienter pga at de er uføre eller på AAP. Det er trist å se alle de som må selge huset fordi de har fått en kronisk sykdom eller kreft. Og i tillegg må gå veien til sosialen fordi AAP ikke dekker til livsopphold. Disse personene er ofte langtidsmottakere av sosialhjelp.

Det er trist å se barna deres som ikke kan delta på fritidsaktiviteter som andre barn. Som ikke har ski eller annet sportsutsyr og derfor faller utenfor sosialt.

 

Takk for dette svaret. Vil ikke gå i detaljer om vår livssitasjon, men det ligger noe i dette.. Det er ikke alle som kan jobbe pga. sykdom, psykisk eller fysisk. Og ofte er det vanskelig å få innvilget uførestønad, behandlingstiden er ofte lang, mye må undersøkes og dokumenteres.

Selvfølgelig ønsker vi ikke å leve på sosialhjelp, men vi er begge to (både meg og min samboer) i situasjoner der vi er for syke til å jobbe - i hvertfall på dette tidspunktet.

Det er trist at mennesker skal dømme, ut i fra det de tror - uten å vite alle fakta.

 

OBS! Her må dere tenke litt etter... er dere pga sykdom forhindret fra å arbeide (minst femti prosent nedsatt arbeidsevne) så har dere faktisk trygderettigheter. Det er høyere satser og en rettighet (ikke som sosialhjelp som faktisk ikke er en rettighet, men kun vuderes ut fra skjønn). Det er ikke veldig vanskelig å få en lege til å skrive ut en slik legeerklæring om dere faktisk er syke. Og levere søknad om arbeidsavklaringspenger (AAP). Ikke alle som jobber med sosialhjelp på nav kan for mye om dette faktisk, men dette er viktig! Sykdom er ingen grunn til sosialhjelp! Da har man andre rettigheter.

 

Og--- håper for guds skyld at dere ikke tenker på uførepensjon i den alderen dere er i!! Det er ingen fremtid... nå snakker jeg om stønad for dem som ikke kan være i arbeid pga sykdom enten det er fysisk eller psykisk. da vil du i stønadsperioden kunne få behandling, og arbeidsavklaring (som som oftest fører til arbeid, noen ganger uføre)

[Magia]

Mange her som påpeker at dere slett ikke har dårlig råd, og det er i grunn sant det. Ideelt sett burde det jo være slik at det skal lønne seg å jobbe, men med så mye i sosialstøtte, vil dere tape penger på at en av dere får en greit betalt jobb. Sånn sett skulle dere jo egentlig hatt MINDRE i sosialstønad, for å motivere dere til å stå på egne bein.

 

Dersom det er sykdom som hindrer dere i å jobbe, er det jo en annen sak. Finner det likevel litt merkelig at det ikke nevnes i hovedinnlegget, eller i løpet av de første svarene på innlegget, at dette er grunnen til at dere ikke jobber. Slik jeg leser innlegget ditt, handler det om at du mener det er rett og rimelig at du skal få være hjemme med barnet ditt ett år på lik linje med de som har opparbeidet seg rettigheter til foreldrepenger. Hvorfor far til barnet ikke jobber, nevnes det heller ikke noe om...

[Anonym bruker]

Det er ikke slik at man skal ha et luksusliv på sosialhjelp. Det skal dekke det nødvendigste. Man har ikke rett til å bo i enebolig med hage eller i en storby, man har ikke rett til å eie en bil, man har ikke rett til å dra på ferie hvert år (mange med to inntekter gjør ikke det engang) og man har ikke rett til å være hjemmeværende utover fødselspermisjon. Synes ikke du skal forvente at staten skal dekke slikt.

[Anonym bruker]

Bare så det er sagt: Det finnes de som ikke vil jobbe og som synes det er greit å gå på sosialstønad, men de tror jeg er få. Man mister råderetten over egen økonomi, må levere kontoutskrifter jevnlig og akseptere at veileder graver i privatliver ditt. Det er nedverdigende, men nødvendig. Sosialstønad skal være siste utvei.

 

Det som er trist er alle de som tvinges inn som sosialklienter pga at de er uføre eller på AAP. Det er trist å se alle de som må selge huset fordi de har fått en kronisk sykdom eller kreft. Og i tillegg må gå veien til sosialen fordi AAP ikke dekker til livsopphold. Disse personene er ofte langtidsmottakere av sosialhjelp.

Det er trist å se barna deres som ikke kan delta på fritidsaktiviteter som andre barn. Som ikke har ski eller annet sportsutsyr og derfor faller utenfor sosialt.

 

Takk for dette svaret. Vil ikke gå i detaljer om vår livssitasjon, men det ligger noe i dette.. Det er ikke alle som kan jobbe pga. sykdom, psykisk eller fysisk. Og ofte er det vanskelig å få innvilget uførestønad, behandlingstiden er ofte lang, mye må undersøkes og dokumenteres.

Selvfølgelig ønsker vi ikke å leve på sosialhjelp, men vi er begge to (både meg og min samboer) i situasjoner der vi er for syke til å jobbe - i hvertfall på dette tidspunktet.

Det er trist at mennesker skal dømme, ut i fra det de tror - uten å vite alle fakta.

 

OBS! Her må dere tenke litt etter... er dere pga sykdom forhindret fra å arbeide (minst femti prosent nedsatt arbeidsevne) så har dere faktisk trygderettigheter. Det er høyere satser og en rettighet (ikke som sosialhjelp som faktisk ikke er en rettighet, men kun vuderes ut fra skjønn). Det er ikke veldig vanskelig å få en lege til å skrive ut en slik legeerklæring om dere faktisk er syke. Og levere søknad om arbeidsavklaringspenger (AAP). Ikke alle som jobber med sosialhjelp på nav kan for mye om dette faktisk, men dette er viktig! Sykdom er ingen grunn til sosialhjelp! Da har man andre rettigheter.

Har søkt AAP, noe nav forresten ikke informerte meg om at jeg kunne, måtte finne frem til dette selv. Men søknaden er under behandling

[Anonym bruker]

Bare så det er sagt: Det finnes de som ikke vil jobbe og som synes det er greit å gå på sosialstønad, men de tror jeg er få. Man mister råderetten over egen økonomi, må levere kontoutskrifter jevnlig og akseptere at veileder graver i privatliver ditt. Det er nedverdigende, men nødvendig. Sosialstønad skal være siste utvei.

 

Det som er trist er alle de som tvinges inn som sosialklienter pga at de er uføre eller på AAP. Det er trist å se alle de som må selge huset fordi de har fått en kronisk sykdom eller kreft. Og i tillegg må gå veien til sosialen fordi AAP ikke dekker til livsopphold. Disse personene er ofte langtidsmottakere av sosialhjelp.

Det er trist å se barna deres som ikke kan delta på fritidsaktiviteter som andre barn. Som ikke har ski eller annet sportsutsyr og derfor faller utenfor sosialt.

 

Takk for dette svaret. Vil ikke gå i detaljer om vår livssitasjon, men det ligger noe i dette.. Det er ikke alle som kan jobbe pga. sykdom, psykisk eller fysisk. Og ofte er det vanskelig å få innvilget uførestønad, behandlingstiden er ofte lang, mye må undersøkes og dokumenteres.

Selvfølgelig ønsker vi ikke å leve på sosialhjelp, men vi er begge to (både meg og min samboer) i situasjoner der vi er for syke til å jobbe - i hvertfall på dette tidspunktet.

Det er trist at mennesker skal dømme, ut i fra det de tror - uten å vite alle fakta.

 

OBS! Her må dere tenke litt etter... er dere pga sykdom forhindret fra å arbeide (minst femti prosent nedsatt arbeidsevne) så har dere faktisk trygderettigheter. Det er høyere satser og en rettighet (ikke som sosialhjelp som faktisk ikke er en rettighet, men kun vuderes ut fra skjønn). Det er ikke veldig vanskelig å få en lege til å skrive ut en slik legeerklæring om dere faktisk er syke. Og levere søknad om arbeidsavklaringspenger (AAP). Ikke alle som jobber med sosialhjelp på nav kan for mye om dette faktisk, men dette er viktig! Sykdom er ingen grunn til sosialhjelp! Da har man andre rettigheter.

Har søkt AAP, noe nav forresten ikke informerte meg om at jeg kunne, måtte finne frem til dette selv. Men søknaden er under behandling

[Anonym bruker]

Jeg vil også gjerne nevne noen ord "til ettertanke". Jeg fikk barn tidlig, samboeren min var en slusk som ikke bidro, men han var ganske ung og det unnskylder ham en hel del, stakkar. Jeg hadde opparbeidet meg foreldrepenger, men det var virkelig ikke store summer, hadde utbetalt 12500 inkludert barnetrygd for ett barn. Av dette beløpet skulle det betales husleie, strøm, transport, tv, telefon, mat, klær, ja, alt man trenger. Det går for en stund, og jeg mener oppriktig at man får klare seg med det man har, er man misfornøyd får man heller gjøre noe med det.

 

Vær i det minste så smart at dere ikke kjører på med enda fler barn før økonomien er i orden.

[Skylander]

Lurer på en ting bare. Hvor mange her inne vet at det i dag regnes at et samboerpar, eller ektefeller skal greie å leve på 8 924kr i mnd, og da skal dette dekke utgifter som mat, husholdningsvarer, transportutgifter, telefon, tv, internett, klær, legeutgifter osv..

2 049 kr regnes det at det koster å ha et barn (0-5år) per mnd.

Dette er snakk om økonomisk stønad, og hvor lite det forventes at man skal kunne klare seg på. Hvordan ville du ha satt opp ett budsjett for å få det til å gå rundt?

 

Vet at mange tenker negativt om mottakere av sosialhjelp, men det er ikke alltid man er i en sitasjon der man er i stand til å forsørge seg selv.. Det kan være ulike grunner til det, f.eks at man verken var i jobb eller utdanning da man ble gravid, og ønsker å være hjemme med barnet fram til det fyller 1 år. Dette er ikke en sitasjon noen ønsker å være i, og jeg forstår at bla. kriminelle og rusmisbrukere får lite i økonomisk stønad, men når man er en familie med små barn, så er det veldig vondt å sitte med så lite penger. Hver krone må snus og vendes på, og man lever alltid i frykt for at barnet ikke skal få alt man ville ha gitt det.

 

Vi får det såvidt til å gå rundt, heldigvis dekker nav strøm og husleie. Men dere som er vant til å ha litt mer utbetalt i mnd, hvordan ville dere ha brukt disse pengene, hvis det var alt dere hadde?

 

Jeg skulle ønske jeg hadde muligheten til å sette bort (i hvertfall noe av) barnetrygden på sperret konto, slik at barnet mitt hadde en sum til etablering når h*n forlater redet. Men dette har jeg desverre ikke mulighet til, fordi nav regner barnetrygden som min inntekt.

 

Jeg skulle ønske vi hadde mulighet til å spare til ferier og opplevelser som en "normal" familie. Jeg skulle ønske jeg hadde mulighet til å ha et normalt sosialt liv med venner, f.eks det å ha mulighet til å invitere på middag, spise ute, cafeturer osv osv.

 

Men slik er det desverre ikke.. Heldigvis har vi kjærligheten, men man trenger faktisk mer enn det for å overleve.

 

Skriver ikke dette for å få sympati, bare en tankevekker, til dere som har "alt"..

Da jeg mottok sosialstønad fikk jeg dekt husleie, strøm, barnehagekostnader, livsopphold og bilpleie stønad (maks 2000 kr. pr mnd og skal dekke alle utgifter til bil) Vi hadde så vi klarte oss! Har ikke så mye mere nå heller, ligger ca.800 kr. over norm.

[Anonym bruker]

Bare så det er sagt: Det finnes de som ikke vil jobbe og som synes det er greit å gå på sosialstønad, men de tror jeg er få. Man mister råderetten over egen økonomi, må levere kontoutskrifter jevnlig og akseptere at veileder graver i privatliver ditt. Det er nedverdigende, men nødvendig. Sosialstønad skal være siste utvei.

 

Det som er trist er alle de som tvinges inn som sosialklienter pga at de er uføre eller på AAP. Det er trist å se alle de som må selge huset fordi de har fått en kronisk sykdom eller kreft. Og i tillegg må gå veien til sosialen fordi AAP ikke dekker til livsopphold. Disse personene er ofte langtidsmottakere av sosialhjelp.

Det er trist å se barna deres som ikke kan delta på fritidsaktiviteter som andre barn. Som ikke har ski eller annet sportsutsyr og derfor faller utenfor sosialt.

 

Takk for dette svaret. Vil ikke gå i detaljer om vår livssitasjon, men det ligger noe i dette.. Det er ikke alle som kan jobbe pga. sykdom, psykisk eller fysisk. Og ofte er det vanskelig å få innvilget uførestønad, behandlingstiden er ofte lang, mye må undersøkes og dokumenteres.

Selvfølgelig ønsker vi ikke å leve på sosialhjelp, men vi er begge to (både meg og min samboer) i situasjoner der vi er for syke til å jobbe - i hvertfall på dette tidspunktet.

Det er trist at mennesker skal dømme, ut i fra det de tror - uten å vite alle fakta.

 

OBS! Her må dere tenke litt etter... er dere pga sykdom forhindret fra å arbeide (minst femti prosent nedsatt arbeidsevne) så har dere faktisk trygderettigheter. Det er høyere satser og en rettighet (ikke som sosialhjelp som faktisk ikke er en rettighet, men kun vuderes ut fra skjønn). Det er ikke veldig vanskelig å få en lege til å skrive ut en slik legeerklæring om dere faktisk er syke. Og levere søknad om arbeidsavklaringspenger (AAP). Ikke alle som jobber med sosialhjelp på nav kan for mye om dette faktisk, men dette er viktig! Sykdom er ingen grunn til sosialhjelp! Da har man andre rettigheter.

Har søkt AAP, noe nav forresten ikke informerte meg om at jeg kunne, måtte finne frem til dette selv. Men søknaden er under behandling

 

 

Det er mange på AAP og uføre som trenger sosialstønad i tillegg til trygd!

 

F eks: AAP utgjør 66% av inntekt fra kalenderåret før arbeidsevnen ble nedsatt med 50% eller mer. Man skal ha svært god inntekt for å kunne leve på 66% av tidl. inntekt.

[Gjest UndrendeUllteppe]

Lurer på en ting bare. Hvor mange her inne vet at det i dag regnes at et samboerpar, eller ektefeller skal greie å leve på 8 924kr i mnd, og da skal dette dekke utgifter som mat, husholdningsvarer, transportutgifter, telefon, tv, internett, klær, legeutgifter osv..

2 049 kr regnes det at det koster å ha et barn (0-5år) per mnd.

Dette er snakk om økonomisk stønad, og hvor lite det forventes at man skal kunne klare seg på. Hvordan ville du ha satt opp ett budsjett for å få det til å gå rundt?

 

Vet at mange tenker negativt om mottakere av sosialhjelp, men det er ikke alltid man er i en sitasjon der man er i stand til å forsørge seg selv.. Det kan være ulike grunner til det, f.eks at man verken var i jobb eller utdanning da man ble gravid, og ønsker å være hjemme med barnet fram til det fyller 1 år. Dette er ikke en sitasjon noen ønsker å være i, og jeg forstår at bla. kriminelle og rusmisbrukere får lite i økonomisk stønad, men når man er en familie med små barn, så er det veldig vondt å sitte med så lite penger. Hver krone må snus og vendes på, og man lever alltid i frykt for at barnet ikke skal få alt man ville ha gitt det.

 

Vi får det såvidt til å gå rundt, heldigvis dekker nav strøm og husleie. Men dere som er vant til å ha litt mer utbetalt i mnd, hvordan ville dere ha brukt disse pengene, hvis det var alt dere hadde?

 

Jeg skulle ønske jeg hadde muligheten til å sette bort (i hvertfall noe av) barnetrygden på sperret konto, slik at barnet mitt hadde en sum til etablering når h*n forlater redet. Men dette har jeg desverre ikke mulighet til, fordi nav regner barnetrygden som min inntekt.

 

Jeg skulle ønske vi hadde mulighet til å spare til ferier og opplevelser som en "normal" familie. Jeg skulle ønske jeg hadde mulighet til å ha et normalt sosialt liv med venner, f.eks det å ha mulighet til å invitere på middag, spise ute, cafeturer osv osv.

 

Men slik er det desverre ikke.. Heldigvis har vi kjærligheten, men man trenger faktisk mer enn det for å overleve.

 

Skriver ikke dette for å få sympati, bare en tankevekker, til dere som har "alt"..

 

Hvorfor forstår du at rusmisbrukere får så lite i stønad, mens friske folk som "verken var i jobb eller utdanning da man ble gravid, og ønsker å være hjemme med barnet fram til det fyller 1 år" skal ha større rett på støtte fra staten?