Jeg har nådd avgrunden!

[Anonym bruker]

Det er en stund siden jeg skrev hovedinnlegget, men når jeg leser det igjen i kveld så tenker jeg at dette umulig kan gå bra. Jeg strever fortsatt og føler jeg har kapitulert. Det får bare komme å ta meg. Jeg klarer ikke å snu og det finnes ikke noe lyspunkt. Jeg er en elendig mamma og skulle ønske jeg ikke hadde barn.

 

Barnefaren holder på å flytte ut nå og jeg føler dette er slutten på alt. Hvorfor skal jeg i det hele tatt prøve hvis jeg ikke vil? Hvorfor skal jeg ta vare på barna mine hvis jeg ikke vil? De kommer jo til å merke at jeg ikke er glad i dem og ikke klarer å gi dem den kjærligheten de skulle hatt.

 

Tenk at det er sånn det skulle bli...

 

#22 er HI hvis noen lurte på det.

[Mrs Smith]

Babyen har vræla fra kl 23 til 12 i formiddag. Kolikk!! Jeg HATER ungen og er ikke redd for å si det heller. Jeg har en fra før også som er litt større og har aldri følt noe stort for henne. Hatet henne da hun var baby også. Hun hadde ikke kolikk men sov hele tiden og var bare snill.

 

Tenk å være så mislykket som kvinne og mor. Ikke glad i barna mine og vil helst være så lite som mulig med dem. Det dummeste jeg har gjort er å få barn. De fortjener ikke meg som mamma og har det nok bedre uten meg slik som jeg holder på.

 

Snart blir jeg alenemor. Alt rakner for meg nå. Livet mitt har vært et helvete fra jeg var liten og det jeg har opplevd i barndom og ungdomstiden har sikkert gjort meg til det monsteret jeg er i dag.

 

Jeg ser ikke på meg selv som mamma. Jeg har født to barn men noen mor er jeg ikke for dem. Tenker at mannen får ta barna når jeg flytter og jeg føler ikke for nevneverdig mye samvær heller. Vil bare være i fred. De har ikke godt av å ha meg i livet sitt uansett.

 

Faen ta alt sammen. Tenk at jeg skulle bli sånn. Jeg er en skam og burde straffes. Jeg bare gråter og er så SINT. Aner ikke hvor dette sinnet kommer fra men det tar kontroll over meg.

 

Jeg har ringt mannen på jobb og han tok fri resten av dagen og kommer snart hjem for jeg er så udugelig at jeg ikke klarer å være med barna mine.

 

Jeg er så mislykket.

 

 

Kjære deg du er ikke mislykket.

Kunne skrevet akkurat det samme selv for et par dager siden, etter nok en våkenatt. Lite søvn og barnegråt er tortur.

 

Nå etter et døgn med søvn, så er jeg som et nytt menneske. Som sagt for et par dager siden sa jeg akkurat det samme som deg. Jeg ville bare flytte, ville ikke ha ansvar for barna og hatet alt og alle.

Jeg er 100% sikker på at du ikke er slik du beskriver nå.

Du trenger søvn og hvile. Muligens så har du en depresjon i tillegg og da må du jo ha hjelp. Gir deg en god klem. Kan du få sove en natt ? Kan mannen din ta over ?

 

Jeg skrev et nytt innlegg i tråden i sta. Det er flere uker siden jeg skrev hovedinnlegget og jeg er fortsatt like ubrukelig..!! Hjelper ikke med søvn og hvile. Jeg har rett og slett sluttet å virke.

 

Huff, høres ut som du har en depresjon, søk hjelp !

Samlivsbrudd i seg selv er jo en stor påkjenning....

[SmellyCat]

Det du føler er ikke vanlig, og det tyder på en skikkelig depresjon. Du er nødt til å skaffe deg hjelp, for din egen, og barnas del. Et samlivsbrudd er enda en belasting, og jeg tror du har nok som det er.

 

Har du noe familie som kan avlaste deg litt? Har du tatt kontakt med noen og bedt om hjelp? Helsestasjonen hjelper gjerne, og de har mange ressurser i sitt system. Barnevernet kan hjelpe med avlastning, veiledning og råd. Faslegen kan sikkert være god å snakke med, samt at han/hun kan hevise deg til psykolog.

 

Håper virkelig du tar skrittet og ber om hjelp snarest!!

[HvittHus]

Hvis det er slik at din mann er i ferd med å flytte ut uten å ta med barna, må du oppsøke barnevernet for hjelp. De kan ta hånd om barna for deg inntil situasjonen er mer avklart, og du har fått behandling.

Kjære deg, be om hjelp før du skader deg selv eller barna.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner du sliter - jeg slet med fødselsdepresjon selv, men jeg kjenner jeg blir jævlig provosert av deg..

 

Du blir ikke bedre av BARE å hvile..

 

Du må ta deg i nakkeskinnet og oppsøke hjelp! Tenk på barna!

[ღTyrkiskPepperღ]

Vær så snill å søk hjelp.! Og hvis barnefaren har flyttet ut uten ungene så bør du fortelle han hvordan du egentlig har det slik at han kan ta med seg barna. Og hvis ikke det er mulig så kontakt barnevernet.

Håper du får den hjelpen du trenger slik at du blir kvitt tanken du har.

[Fiemamma]

Jeg synes det er sterkt og tøft gjort å innrømme noe sånt, for seg selv og for oss andre på forumet. Leste en artikkel for en tid tilbake om at mange får livene sine ødelagt når de får barn. Det er derfor normalt å ikke føle noe godt om det, selv om det ikke er det vanligste. Dette er et tabu tema, og jeg tror det er flere som har gått i kjelleren enn vi hører om. Det perfekte familielivet hos naboen kann fort være en fasade.

 

Det er bra at du ser dette selv, og faktisk klarer å tenke så klart som at det er feil overfor barna dine å ha det så vondt som du har. Søk hjelp snarest. Tror det er viktig å tenke på at du skal jobbe for å bli frisk selv før du tenker på å bli frisk for barna.. Husk sikkerhetsdemonstrasjonen på fly: ta først på deg din egen surstoffmaske før du hjelper andre..

[LillaGorilla♥♥]

Hvis du ikke greier dette, må du søke hjelp til barna, hvertfall, om du ikke vil søke hjelp for dge selv.

La dem bo hos far, kontakt barnevernet eller whatever.

 

Barn skal ikke vokse opp sånn. Selv om du har det vondt, skal ikke barna dine behøve å ha det.

[Hønemor30]

Hi,hvor i landet bor du??? Kanskje noen av oss her inne kan stille opp for deg å hjelpe deg komme til lege.

 

Og så lenge barna har en far er jeg helt sikker på at han veldig gjerne tar de, så slipper dere å involvere barnevernet. Så kan de ha det trygt og godt der til du blir bedre og får hjelp.

[NoraLill82]

Kjære HI, jeg håper du har fått/oppsøkt hjelp nå. Som et ser er vi mange her på forumet som er veldig opptatt av deg og oppriktig bekymret.

 

Det du beskriver høres ut som fødselsdepresjon. Det er vanligere enn man tror, siden nesten ingen snakker om det. Jeg er lege, jeg VET at det finnes hjelp! Jeg forstår godt at du tror det ikke finnes hjelp for deg, men det GJØR det! Tro på meg.

 

Du er intet monster, og du er ikke et håpløst tilfelle. Helsevesenet prioriterer foreldre veldig høyt, og ingen fordømmer deg der. Jeg er helt, helt sikker på at dette bare kan bli bedre, men det første skrittet må du ta selv. Snakk med helsestasjonen eller fastlegen din, hvis du ikke allerede har gjort det. Du har jo delt tankene dine med oss, og det forteller meg at du faktisk ikke er dama som gir opp så lett!

 

Jeg heier på deg. Klem

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

Nå mister jeg respekten for deg hi. Det har gått flere uker og ting er uforandret og du har ennå ikke søkt hjelp?! Skam deg! Du har så det du er en grusom mor som ikke setter barna dine foran seg selv, du ødelegger de av slik du er nå. Håper moderator melder deg til barnevernet for du trenger skutt hjelp! Du MÅ søke hjelp!

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke du er et monster nå. Men søker du ikke hjelp er du det.

[Anonym bruker]

Vet du hva? Jeg vokste opp med en mor som deg, og ja, det hadde vært bedre om hun hadde holdt seg jævla langt unna meg istedenfor å å prege hele barndommen og ungdomstiden min! Jeg hatet henne fram til jeg flyttet langt unna som 18 åring. Som voksen kan jeg tolerere henne men aldri tilgi 100 %. Etter jeg ble voksen kom det fram at hun har hatt fødselsdepresjonen, depresjoner etc. men søkte ikke hjelp før etter 20 år! Fuck henne, og fuck deg og ikke du drar den egoistiske ræva di til legen fortere enn faen! Du ødelegger livet til ungene dine fordi du er for feig til å ta ansvar for ditt eget problem! Stakkars unger, om ikke du skaffer deg hjelp har de det bedre uten deg!!!

[Anonym bruker]

Vet du hva? Jeg vokste opp med en mor som deg, og ja, det hadde vært bedre om hun hadde holdt seg jævla langt unna meg istedenfor å å prege hele barndommen og ungdomstiden min! Jeg hatet henne fram til jeg flyttet langt unna som 18 åring. Som voksen kan jeg tolerere henne men aldri tilgi 100 %. Etter jeg ble voksen kom det fram at hun har hatt fødselsdepresjonen, depresjoner etc. men søkte ikke hjelp før etter 20 år! Fuck henne, og fuck deg og ikke du drar den egoistiske ræva di til legen fortere enn faen! Du ødelegger livet til ungene dine fordi du er for feig til å ta ansvar for ditt eget problem! Stakkars unger, om ikke du skaffer deg hjelp har de det bedre uten deg!!!

 

Fuck DEG sier jeg. Greit nok at jeg trenger hjelp altså, men tenk deg litt om før du åpner den stygge kjeften din da. Det påvirker meg ganske kraftig det du forteller og effekten av det er i alle fall ikke at jeg får noe mere lyst til å skaffe hjelp selv om det er det jeg burde. Akkurat nå er det DU som får meg til å føle meg totalt håpløs og ubrukelig. Du har rett i det du skriver, men måten du sier det på får ikke meg til å ville snakke med noen om disse problemene.

 

Jeg har hjelpeapparatet rund meg nå, men dette innlegget ditt får meg til å lure på om det er håp for meg i det hele tatt. Ja de har det nok bedre uten meg.. Det er det jeg har sagt hele tiden og jeg blir bare mere sikker på at det rette er å la noen andre ta dem. Det går jo til helvete med meg uansett.

 

Faen ta deg!!!!!

[marsve]

Selvfølgelig er det håp for deg! Men du trenger hjelp og det er ingen skam.. Svake mennesker bukker under, de sterke får hjelp. Å få barn snur alt på hue og er så innmari mye mer slitsomt enn man tror. Og de fleste må nok innrømme at de har tenkt tanken på å hive ungen i veggen innimellom. Men når de tankene tar over må man gå i seg selv å innse at man trenger hjelp. For jeg fornemmer ut ifra det du skriver at du ønsker barna dine godt, du tror bare ikke det er du som kan gi de det. Oppsøkt hjelp og anse deg selv som sterk som gjør det, så skal du se at ting ordner seg til det beste! Å få barna på avstand og ta ett oppgjør med det "skadede" barnet i deg selv vil nok løse mye. Det viktigste er at du setter deg selv i fokus slik at du kanskje med tid og stunder kan komme tilbake til barna dine å være den moren du ønsker å være. Håper det løser seg for deg, for din egen og barnas skyld!

[Papegøyeblomst]

Jeg har svart tidligere i tråden, og som de fleste andre rådet deg til å søke hjelp Nå. Jeg blir provosert over at du får alle piggene ute etter et innlegg som faktisk forteller hvordan det var å vokse opp med en mor som aldri tok imot hjelp.

Isteden for å bli rasende bør du kanskje ta dette som en kraftig tankevekker. Jeg begynner å mistenke at du kun er ute etter sympati, da det har gått såpass med tid uten at du har oppsøkt hjelp.

Legevakten kan sette deg over til noe som heter Sosialvakten, som kan komme hjem til deg og hjelpe deg videre.

Som mor har alt du gjør eller ikke gjør direkte konsekvens for et annet menneske. Bor du i Oslo så send meg en pm, så skal jeg ringe legevakta for deg..

[Anonym bruker]

Jeg har svart tidligere i tråden, og som de fleste andre rådet deg til å søke hjelp Nå. Jeg blir provosert over at du får alle piggene ute etter et innlegg som faktisk forteller hvordan det var å vokse opp med en mor som aldri tok imot hjelp.

Isteden for å bli rasende bør du kanskje ta dette som en kraftig tankevekker. Jeg begynner å mistenke at du kun er ute etter sympati, da det har gått såpass med tid uten at du har oppsøkt hjelp.

Legevakten kan sette deg over til noe som heter Sosialvakten, som kan komme hjem til deg og hjelpe deg videre.

Som mor har alt du gjør eller ikke gjør direkte konsekvens for et annet menneske. Bor du i Oslo så send meg en pm, så skal jeg ringe legevakta for deg..

 

Jeg skriver i det innlegget du sikter til at jeg har hjelpeapparatet rundt meg nå, så jeg er ikke helt alene oppi alt dette. Det er slettes ikke rart jeg har piggene ute og det som surrer og går av tanker og følelser i kroppen min for tiden er vanskelig å hanskes med.

Jeg vet at jeg ikke er bra for barna mine men vil det beste for dem. Det er bare så utrolig fælt å vite at jeg ikke får til å være en god mamma. Det gjør meg sinnt.

[Anonym bruker]

Oi dette var ikke bra.... Men en sliten mor kan nok føle hat for barna sine av og til uten å virkelig hate dem..for det tviler jeg du gjør, og hvis det er slik at du føler bare du vil bort fra alt og la mann og barn flyte sin vei videre..så ville jeg tatt første tlf til fastlegen og sagt du trenger en psykolog snarest for alvorlig depresjon..høres ut som du er i krise rett og slett.

[NoraLill82]

Kjære HI, jeg ble veldig glad nå når jeg leste at du har et hjelpeapparat rundt deg.

Jeg vil gjerne kommentere Anonyms innlegg i går kl 21.04: Hvor gammel er du? Kan det tenkes at moren din var syk i en tid der det psykiatriske tilbudet generelt var ganske dårlig? Det var før fastlegens tid, og man hadde så sent som for 15-20 år siden svært liten kunnskap om mødres mentale helse og hvordan det påvirket barna. Fortsatt eksisterer holdninger som at deprimerte bare må ta seg sammen så blir de friske vips, og fortsatt finnes det holdninger i helsevesenet om at fødselsdepresjon er overdrevet. Din mor hadde antakelig ikke samme mulighetene for hjelp som HI, så hvorfor male fanden på veggen og antyde at hun blir som din mor? Det fantes jo ingenting konstruktivt i innlegget ditt, så hva ville du egentlig?

 

HI, at du har oppsøkt hjelp viser jo at du ER en god mor! Du gjør jo hva du kan for å bedre situasjonen! Så mye mer kan man jo ikke forvente. Det er jo veldig mye bedre at du innrømmer følelsene dine og får hjelp, enn at du holder tankene for deg selv og lar spiralen gå nedover. Nå ligger alt til rette for at den skrur oppover med tid og stunder. Stå på!

[Gjest UndrendeUllteppe]

Enig, du har søkt hjelp, og bare det er et tegn på at du ønsker noe bedre for både deg og barna dine! :-)

[SnekkerPelle]

Jeg heier på deg,HI. Dette SKAL du klare.

 

Ta imot all hjelp du kan få.

 

Send meg gjerne en pm.