Jeg har nådd avgrunden!

[Anonym bruker]

Babyen har vræla fra kl 23 til 12 i formiddag. Kolikk!! Jeg HATER ungen og er ikke redd for å si det heller. Jeg har en fra før også som er litt større og har aldri følt noe stort for henne. Hatet henne da hun var baby også. Hun hadde ikke kolikk men sov hele tiden og var bare snill.

 

Tenk å være så mislykket som kvinne og mor. Ikke glad i barna mine og vil helst være så lite som mulig med dem. Det dummeste jeg har gjort er å få barn. De fortjener ikke meg som mamma og har det nok bedre uten meg slik som jeg holder på.

 

Snart blir jeg alenemor. Alt rakner for meg nå. Livet mitt har vært et helvete fra jeg var liten og det jeg har opplevd i barndom og ungdomstiden har sikkert gjort meg til det monsteret jeg er i dag.

 

Jeg ser ikke på meg selv som mamma. Jeg har født to barn men noen mor er jeg ikke for dem. Tenker at mannen får ta barna når jeg flytter og jeg føler ikke for nevneverdig mye samvær heller. Vil bare være i fred. De har ikke godt av å ha meg i livet sitt uansett.

 

Faen ta alt sammen. Tenk at jeg skulle bli sånn. Jeg er en skam og burde straffes. Jeg bare gråter og er så SINT. Aner ikke hvor dette sinnet kommer fra men det tar kontroll over meg.

 

Jeg har ringt mannen på jobb og han tok fri resten av dagen og kommer snart hjem for jeg er så udugelig at jeg ikke klarer å være med barna mine.

 

Jeg er så mislykket.

[Miss Dynamite]

oi..........

[Anonym bruker]

Går du til psykolog, eller får du annen samtalehjelp? En miljøterapeut(får det gjennom barnevernet) kan også være en meget god hjelp. Jeg har en selv, som kommer hjem til meg en gang i uken, kun for samtaler, og for å nøste opp i praktiske løse tråder. Dette er utrolig godt for meg. Får litt system på tingene igjen, sakte men sikkert.

 

Jeg sliter selv med barna, men av litt andre grunner enn deg. Mine er eldre. Jeg er utrolig sliten etter år med belastninger.

 

Jeg anbefaler deg faktisk å be barnevernet om hjelp her. Avlastning og evt miljøterapeut, både for deg og for barnas del.

[Gjest Heartbroken]

Jeg tror du bør overlate alt ansvar for barna til faren deres og fokusere på å bli frisk!

 

Du trenger hjelp og du trenger det Nå.

 

Du er ikke noe monster og ikke ond, du er svært, svært syk og bør ringe legevakten med det samme, så du kan få komme et sted hvor de tar seg av deg.

 

Ring nå!

[Frenzia]

Oj, du beskriver depresjon og sammenbrudd bedre enn jeg kunne gjort det selv.

Overlat barna til noen andre akkurat nå, du trenger medisinsk hjelp! Uff, jeg har vært nedi det sorte hullet du er i nå, og jeg er livredd for å havne der igjen. Jeg kom meg ikke opp selv, ingen gjør det! Går man for lenge uten behandling kan depresjonen faktisk bli kronisk. Som Heartbroken skriver over: Du er ikke ond, du er ikke et monster, det er bare sykdommen som får deg til å tro det. Tro meg, jeg vet det!

 

Søk hjelp! Nå!

[Anonym bruker]

Jeg tror du bør overlate alt ansvar for barna til faren deres og fokusere på å bli frisk!

 

Du trenger hjelp og du trenger det Nå.

 

Du er ikke noe monster og ikke ond, du er svært, svært syk og bør ringe legevakten med det samme, så du kan få komme et sted hvor de tar seg av deg.

 

Ring nå!

 

Huff nå gråter jeg igjen.

Ja jeg er nok syk og trenger hjelp men kan ikke forstå at jeg noen gang skal kunne bli glad i barna mine og ha lyst til å være sammen med dem. De klarer seg fint uten meg tenker jeg.

Jeg orker ikke leve med vissheten om at jeg har mislyktes så til de grader.

Hvorfor kan jeg ikke føle kjærlighet for mine egne barn? Hvorfor vil jeg ikke ha dem? Det er så kaotisk!!

 

Pappaen til ungene er kommet hjem nå og tar seg av dem. Jeg har kokt flasker så han kan mate babyen på 6 uker. Jeg fullammer men har NAN stående. Jeg kan ikke amme henne mere nå. Det gjør så vondt inni meg og det river og sliter i sinnet mitt når jeg holder på med henne. Vil bare slenge henne fra meg og jeg er redd for impulsene mine så jeg vil ikke ta i henne en gang! Tørr ikke.. Og huh har det nok bedre med pappan uansett.

 

Skjønner ikke at dette kan bli bedre. Jeg er bare grusom...

[Frenzia]

Jeg fikk en fødselsdepresjon, og jeg fikk for meg at jeg kun hadde vært et instrument for å bringe frem barnet, og at min eneste oppgave etterpå var å amme det en stund, deretter ville det ikke lenger være bruk for meg. Jeg gikk med denne ideen og følte meg ubrukelig, unyttig, svak, dum, malplassert, osv, helt til barnet selv ga signaler om at det var nok amming. Hun var da blitt 15 måneder. Det var ikke lenger noe behov for meg, jeg var et oppbrukt skall, og kunne kastes. Det var når jeg leverte henne i barnehagen første gangen at jeg skjønte at noe var helt riv ruskende galt. For jeg hadde ikke helt tatt med i beregningen at noen også måtte hente henne. Så jeg gråt og gråt og gråt, og så dro jeg til legen. Han sa han hadde lurt på når jeg skulle komme, og sendte henvisning til psykolog og behandling. Jeg fikk det raskt. Og alt er blitt bedre!!! Og jeg er blitt glad i jenta mi!!!

 

Hadde du snakket med meg den gangen så hadde jeg nok fortalt deg at det ikke var noe poeng for meg å gå til behandling, at jeg var et tapt tilfelle. Jeg er beviset på at det blir bedre!!! Jeg er fortsatt i faresonen for nye depresjoner, men nå får jeg oppfølging, og jeg vet bedre hva jeg må være obs på.

 

Så igjen, du er IKKE grusom, det er sykdommen som har overtalt deg til å tro det. Søk hjelp!

[Anonym bruker]

Babyen har vræla fra kl 23 til 12 i formiddag. Kolikk!! Jeg HATER ungen og er ikke redd for å si det heller. Jeg har en fra før også som er litt større og har aldri følt noe stort for henne. Hatet henne da hun var baby også. Hun hadde ikke kolikk men sov hele tiden og var bare snill.

 

Tenk å være så mislykket som kvinne og mor. Ikke glad i barna mine og vil helst være så lite som mulig med dem. Det dummeste jeg har gjort er å få barn. De fortjener ikke meg som mamma og har det nok bedre uten meg slik som jeg holder på.

 

Snart blir jeg alenemor. Alt rakner for meg nå. Livet mitt har vært et helvete fra jeg var liten og det jeg har opplevd i barndom og ungdomstiden har sikkert gjort meg til det monsteret jeg er i dag.

 

Jeg ser ikke på meg selv som mamma. Jeg har født to barn men noen mor er jeg ikke for dem. Tenker at mannen får ta barna når jeg flytter og jeg føler ikke for nevneverdig mye samvær heller. Vil bare være i fred. De har ikke godt av å ha meg i livet sitt uansett.

 

Faen ta alt sammen. Tenk at jeg skulle bli sånn. Jeg er en skam og burde straffes. Jeg bare gråter og er så SINT. Aner ikke hvor dette sinnet kommer fra men det tar kontroll over meg.

 

Jeg har ringt mannen på jobb og han tok fri resten av dagen og kommer snart hjem for jeg er så udugelig at jeg ikke klarer å være med barna mine.

 

Jeg er så mislykket.

 

Huff høres ikke bra ut for noen av dere! fikk lyst å hjelpe deg med barna..kanskje du trenger mer tid for deg selv! kan ikke pappan ta permisjonen og du jobbe? kanskje ting løsner da? er mat så sliten som du virker klarer en vel ikke glede seg over noen ting lengre...lurer også på hva som har skjedd i din fortid siden det sliter så på deg?? har du mye støtte rundt deg? besteforeldre, tanter, venninner osv? søk hjelp for alle sin del !

 

klem til deg <3

[Gjest Jenta til Henrik]

Oj, du beskriver depresjon og sammenbrudd bedre enn jeg kunne gjort det selv.

Overlat barna til noen andre akkurat nå, du trenger medisinsk hjelp! Uff, jeg har vært nedi det sorte hullet du er i nå, og jeg er livredd for å havne der igjen. Jeg kom meg ikke opp selv, ingen gjør det! Går man for lenge uten behandling kan depresjonen faktisk bli kronisk. Som Heartbroken skriver over: Du er ikke ond, du er ikke et monster, det er bare sykdommen som får deg til å tro det. Tro meg, jeg vet det!

 

Søk hjelp! Nå!

 

Jeg er enig med både Frenzia og Heartbroken, du beskriver depresjon, og du trenger hjelp. Både i form av terapi og kanskje også medisiner (antidepressiva).

[Anonym bruker]

Jeg har det slik som noen av dere her beskriver.. At jeg kan ikke skjønne at dette skal endre seg. At jeg skal bli glad i og elske barna mine.

Eldste er nå 3 år og babytiden med henne var et helvete selv om hun var snill som et lam. Ting gikk seg litt til etter hvert, men jeg har fortsatt ikke den store kjærligheten til henne. Noen ganger blir jeg "ond" og får lyst til å være slem mot henne. Si ting til henne som gjør at hun blir lei seg. Være streng og kjefte til hun blir redd. Lyst til å knuse hele ungen. Er det normalt at det er sånn 3 år etter fødsel? Har alldri vært ordentlig glad i henne og savner eller tenker ikke på henne når hun er borte over flere dager. Synes bare det er deilig å være kvitt henne.

 

Når det gjelder babyen så er hun bare 6 uker ennå og det er forsåvidt lettere å forstå at jeg "ikke liker" henne siden hun har kolikk og sliter meg ut, men dette er så voldsomt nå at jeg blir redd meg selv. Vil virkelig skade henne og skulle ønske hun var død! Situasjonen med eldstemann har også blusset mere opp etter baby ble født. Stakkars unger. De fortjener ikke meg og jeg er helt sikker på at de får et bedre liv uten meg. Jeg er jo bare slem og ekkel med dem. Og det er jeg ikke fordi jeg ikke vet bedre, men jeg har lyst til å være det. Jeg vil ødelegge dem.

 

Jeg tenker på å dø. Vil ikke mere. Bedre for barna at de ikke har en mamma fordi hun er død enn at hun bare ikke bryr seg om dem. Jeg hater dette. Det er et helvete og jeg har feilet totalt. Ingen kan hjelpe meg. Historien min er lang og det ligger for mye i fortiden som gjør meg bitter og muggen og udugelig. Jeg er uskikket til å være mamma og det ville vært en lettelse om barna ble tatt fra meg og jeg slapp å ha noe med dem å gjøre.

 

Skyt meg gjerne. Fordøm mine tanker og handlinger. Jeg fortjener det for dette er ikke normalt.

Jeg er bare ærlig.. Vet ikke om det er lurt..

 

Takk til dere som har svart meg.

 

HI...

[Puppen og lillemor]

Vet mannen din hvordan du har det?

 

Jeg synes du kanskje bør ringe noen og få hjelpnå med en gang? Barnevernet? Legen din? Legevakt? Helsesøster (siden det går utover barna)

 

Historien din går inn på meg, og jeg vil så veldig veldig at du skal få hjelp før det går alvorlig galt!

 

For du innser selv at du trenger hjelp?

[Anonym bruker]

Grøss å gru.. Dette er det værste jeg har lest i hele mitt liv! Er det virkelig mulig å bli så syk på sinnet? Du må gi fra deg barna før du skader dem!!! Og få deg time hos lege i morgen den dag, du trenger akutt hjelp!!!

 

HVORFOR FIKK DU I DET HELE TATT ETT BARN TIL????

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

Huff da, har du vist dette innlegget til mannen din? Da kanskje han forstår hvordan du har det.

 

Jeg har hatt det ganske likt som deg, ikke følt hat til mitt barn, men til meg selv og følt meg mislykket med konstant skyldfølelse det er forferdelig.

 

Har du god kontakt med fastlegen din? Ta en snakk med legen, be mannen ha hovedansvar for barna en stund mens du går i dag psykiatri det er nok lurt. Sikkert ingen dum ide med gruppe terapi også så du møter andre i samme båt og kanskje ser et håp om at dette ikke er for alltid.

 

Når du kjenner sinnet komme gå inn i et annet rom, ikke la barna dine merke det. De merker sinnstemninger og kan ikke skjønne hvorfor du er sint.

 

Men du må søke hjelp, dette kan fremdeles ordne seg!! Men viktig at du nå snakker rolig emd mannen og får han til å forstå alvoret i dine tanker + snakker med helsestasjonen.

[Papegøyeblomst]

Hvis du er såpass suicidal som jeg oppfatter, vil jeg anbefale å ringe nærmeste legevakt, de har egen psykiatrisk avd. Jeg snakker av egen erfaring. å bli innlagt på akuttpsykiatrisk kan være en enorm lettelse, så du får litt time out - iallefall hvis du kan være til skade for deg selv eller de rundt deg.

Eller ring mental helses hjelpetelefon - de kan kanskje dirigere deg videre i systemet.

 

Du er ikk alene - men slike tanker er så enormt tabubelagt at svært få tør å inrømme det, tilogmed overnfor seg selv.

Et så stort selvhat som du sliter med, klarer du ikke fikse på egen hånd. Du må ikke vente og se om det blir bedre, men søke hjelp nå.

[Anonym bruker]

Hørtes ut som meg under press med vanskelig unge... Da vil jeg bare knekke nakken på ungen og forsvinne, jobber litt med å komme meg på bena igjen etter en ferie hos familie der jeg var under press.

 

Søk hjelp, det tror jeg du vil trenge

[Gråsonen]

Jeg tenker at familien din har det helt forferdelig. Når jeg sier familien tenker jeg på deg inkludert. Det er helt klart at du strever med forferdelige følelser som ikke burde være der av forskjellige årsaker som berører både deg, barn og mann.

Har du vært ærlig med mannen din ang dine kaotiske følelser ?

Vet han hvordan du har det ?

 

Din rolle i livet til dine barn er ikke til å kødde med. Du er deres klippe, deres trygghet og deres leder fra galt og mot rett. Din oppgave i deres liv er å gjøre dem trygge nok på seg selv og verden til å kunne selv skape relasjoner og bringe effekten av god omsorg fra oppvekst videre i generasjoner.

 

Har du hørt om arvesynden før ?

Du skriver at du selv har opplevd en forferdelig barndom. En barndom du ikke enda har klart å bearbeide til det punktet der du, A: Aksepterer at du var et barn og ikke hadde et valg, du måtte overleve og derfor ble et offer. Dine reaksjoner er en direkte sammenkobling til dine traumatiske følelser du desverre ble nødt til å kjenne på som et uskyldig barn men det er ikke en direkte kobling til deg som egen person med ansvar for eget og barns liv. B: Du er bragt frem i verden av foreldre som ikke evnet å kunne ta vare på deg, men dine foreldre er ikke deg og du er ikke et direkte produkt av dem så lenge du kan bruke erfaringen av en ond barndom til å gjøre det godt for dine egne.

Se inn i deg selv, kjenn på følelsene som kommer. Er det den lille jenta som skriker inni deg ? Er det den samme redde lille jenta som bare skulle ønske at noen kunne hente henne ut som gjør deg til den du er i dag ?

Kan det være utviklingen av selvforakt som barn som gjør at du hater dine egne ?

Den lille jenta kan vokse opp. Men da må du ta ansvar og være ærlig. Ikke her på DIB, men i den virkelige verden. Jeg er helt enig i din betrakting av livet ditt, jeg tror ikke du har evnen til å kunne ta deg av to små barn i denne kritiske fasen. Jeg er overbevist om at du trenger langvarig hjelp i psykiatri.

 

Til slutt vil jeg påminne deg om at arvesynden du selv har vært utsatt for, påfører du i aller høyeste grad videre til dine egne små uskylde barn. Nå ber jeg deg se dypt inn i deg selv en gang til. Vil du at den lille jenta inni deg skal ta plass hos dine barn også ?

[Anonym bruker]

Jeg tenker at familien din har det helt forferdelig. Når jeg sier familien tenker jeg på deg inkludert. Det er helt klart at du strever med forferdelige følelser som ikke burde være der av forskjellige årsaker som berører både deg, barn og mann.

Har du vært ærlig med mannen din ang dine kaotiske følelser ?

Vet han hvordan du har det ?

 

Din rolle i livet til dine barn er ikke til å kødde med. Du er deres klippe, deres trygghet og deres leder fra galt og mot rett. Din oppgave i deres liv er å gjøre dem trygge nok på seg selv og verden til å kunne selv skape relasjoner og bringe effekten av god omsorg fra oppvekst videre i generasjoner.

 

Har du hørt om arvesynden før ?

Du skriver at du selv har opplevd en forferdelig barndom. En barndom du ikke enda har klart å bearbeide til det punktet der du, A: Aksepterer at du var et barn og ikke hadde et valg, du måtte overleve og derfor ble et offer. Dine reaksjoner er en direkte sammenkobling til dine traumatiske følelser du desverre ble nødt til å kjenne på som et uskyldig barn men det er ikke en direkte kobling til deg som egen person med ansvar for eget og barns liv. B: Du er bragt frem i verden av foreldre som ikke evnet å kunne ta vare på deg, men dine foreldre er ikke deg og du er ikke et direkte produkt av dem så lenge du kan bruke erfaringen av en ond barndom til å gjøre det godt for dine egne.

Se inn i deg selv, kjenn på følelsene som kommer. Er det den lille jenta som skriker inni deg ? Er det den samme redde lille jenta som bare skulle ønske at noen kunne hente henne ut som gjør deg til den du er i dag ?

Kan det være utviklingen av selvforakt som barn som gjør at du hater dine egne ?

Den lille jenta kan vokse opp. Men da må du ta ansvar og være ærlig. Ikke her på DIB, men i den virkelige verden. Jeg er helt enig i din betrakting av livet ditt, jeg tror ikke du har evnen til å kunne ta deg av to små barn i denne kritiske fasen. Jeg er overbevist om at du trenger langvarig hjelp i psykiatri.

 

Til slutt vil jeg påminne deg om at arvesynden du selv har vært utsatt for, påfører du i aller høyeste grad videre til dine egne små uskylde barn. Nå ber jeg deg se dypt inn i deg selv en gang til. Vil du at den lille jenta inni deg skal ta plass hos dine barn også ?

 

Du sier mye fornuftig og får meg til å gråte. Du har rett i så mye..

 

Jeg føler jeg av alle burde vite å ta vare på barna mine siden jeg vet så alt for godt hva det motsatte kan føre til. Dette får meg til å tenke ekstra ille om meg selv og føle meg skamfull fordi jeg nå er i ferd med å bli som de monstrene jeg hadde rundt meg i oppveksten. De monstrene som ødela meg og gjorde meg bitter og full av hat.

Jeg burde vite bedre. Jeg vet bedre, og det er det som gjør så vondt fordi jeg vet hvilken byrde jeg er for barna mine. Det er jo bare grusomt. Jeg ødelegger dem slik jeg ble ødelagt, og jeg vet det. Jeg føler meg fortapt..

[Gråsonen]

Men da er du ikke som du selv tror, et monster. Du evner til å forstå hva du må og burde gjøre for å rette opp i ting som er i ferd med å ødelegge deg og familien din.

Hva med å snakke med mannen din, kanskje vise han hva du har skrevet. Det kan være enklere å skrive en å fortelle ofte. Du selv har makten til å forandre men jeg tror du trenger mye hjelp. Kanskje kan det allerede skje i morgen, ferden mot den personen du egentlig er og la den lille jenta vokse opp og bli sunn, sterk og full av nytt engasjement ovenfor deg selv og live ditt. Videre vil det gagne barna dine og dere kan ha det fint sammen. Og det siste - det med å ha det fint sammen, det går faktisk ann! Men det avhenger av deg og styrken din som jeg er sikker på at finnes inni deg et sted. Du eller mannen din tar telefonene i morgen som er nødvendige mot ferden og du vil være i gang.

 

Håper på det beste for deg. Mvh ei som har sett nær venninne forsvinne fra denne verden på feil måte.

 

Lykke til på reisen!

[Anonym bruker]

Men da er du ikke som du selv tror, et monster. Du evner til å forstå hva du må og burde gjøre for å rette opp i ting som er i ferd med å ødelegge deg og familien din.

Hva med å snakke med mannen din, kanskje vise han hva du har skrevet. Det kan være enklere å skrive en å fortelle ofte. Du selv har makten til å forandre men jeg tror du trenger mye hjelp. Kanskje kan det allerede skje i morgen, ferden mot den personen du egentlig er og la den lille jenta vokse opp og bli sunn, sterk og full av nytt engasjement ovenfor deg selv og live ditt. Videre vil det gagne barna dine og dere kan ha det fint sammen. Og det siste - det med å ha det fint sammen, det går faktisk ann! Men det avhenger av deg og styrken din som jeg er sikker på at finnes inni deg et sted. Du eller mannen din tar telefonene i morgen som er nødvendige mot ferden og du vil være i gang.

 

Håper på det beste for deg. Mvh ei som har sett nær venninne forsvinne fra denne verden på feil måte.

 

Lykke til på reisen!

 

Dette er utrolig vanskelig for meg og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare dette. Nå er det bare kaos og krise..

 

Du virker så god og det gjør noe med meg å lese svarene dine.

 

Takk for alle tilbakemeldinger.

 

HI...

[Gjest To stjerner]

Det viktigste nå er å innse at du trenger hjelp, det burde ikke være verre enn det å gå til legen eller tannlegen for fysiske plager. Det er ikke vanskelig; du tar deg tid, når eldste er levert i barnehagen, og drar til legen, evt helsestasjonen (du har en baby og depresjoner forsterker seg etter fødsel, dette er noe helsestasjonene er svært klar over og opptatt av å eventuelt hjelpe mødre med).

 

Du må selv ta skrittet for å få et bedre liv, og det skrittet må du rett og slett styrke deg opp til å ta, for dine barns skyld og din egen. Det er å ta ansvar, å være voksen og ha selvinnsikt, og det har du ut fra det jeg leser. Det er så enkelt at du er ærlig og sier at du har en alvorlig depresjon som går utover barna.

 

Det er mulig å snu det her og få et bedre liv, men du må ville det selv og ta skrittet selv. Lov meg å ta dette NÅ i dag! Lykke til!

[Anonym bruker]

Å nei du, deg finnes det hÅp for nemlig!!

Å være sÅ bevisst pÅ at du ikke ønsker Å ha det sÅnn er det eneste som kan fÅ deg ut av dette!

Mange som er i din situasjon, vil nemlig ikke innrømme for seg selv alt det du skriver.

Det er nettopp KJæRLIGHETEN til deg selv og barna dine, som gjør at du skriver om det her inne, du ønsker Å gjøre noe med det, det er tydelig.

Du har kjærligheten, den er der! Oppgaven er Å finne den, og dessuten Å hente ut dine ressurser.

 

For Å være en god forelder/omsorgsperson mÅ man begynne med seg selv!

Dette har ikke blitt prioritert, og er svært nødvendig.

Selvutvikling pÅ mange plan er nok tingen. Dette er et prosjekt du og mannen din mÅ lage en plan for, slik at du har muligheten til Å delta pÅ terapi. Du har masse undertrykkede følelser fra barndommen, som har tatt sin plass hos deg.

 

Jeg fÅr vondt langt inni hjerterota av det du skriver, sitter her og grÅter. Barn er uskyldige, forsvarsløse mennesker slik som du engang var.

Kjære deg, det blir for enkelt Å gi opp, det kommer du til Å angre pÅ..

 

Du og mannen din mÅ støtte hverandre i foreldreskapet. Men den største støtten har du faktisk i deg selv.

[Anonym bruker]

Det er en stund siden jeg skrev hovedinnlegget, men når jeg leser det igjen i kveld så tenker jeg at dette umulig kan gå bra. Jeg strever fortsatt og føler jeg har kapitulert. Det får bare komme å ta meg. Jeg klarer ikke å snu og det finnes ikke noe lyspunkt. Jeg er en elendig mamma og skulle ønske jeg ikke hadde barn.

 

Barnefaren holder på å flytte ut nå og jeg føler dette er slutten på alt. Hvorfor skal jeg i det hele tatt prøve hvis jeg ikke vil? Hvorfor skal jeg ta vare på barna mine hvis jeg ikke vil? De kommer jo til å merke at jeg ikke er glad i dem og ikke klarer å gi dem den kjærligheten de skulle hatt.

 

Tenk at det er sånn det skulle bli...

[Mrs Smith]

Babyen har vræla fra kl 23 til 12 i formiddag. Kolikk!! Jeg HATER ungen og er ikke redd for å si det heller. Jeg har en fra før også som er litt større og har aldri følt noe stort for henne. Hatet henne da hun var baby også. Hun hadde ikke kolikk men sov hele tiden og var bare snill.

 

Tenk å være så mislykket som kvinne og mor. Ikke glad i barna mine og vil helst være så lite som mulig med dem. Det dummeste jeg har gjort er å få barn. De fortjener ikke meg som mamma og har det nok bedre uten meg slik som jeg holder på.

 

Snart blir jeg alenemor. Alt rakner for meg nå. Livet mitt har vært et helvete fra jeg var liten og det jeg har opplevd i barndom og ungdomstiden har sikkert gjort meg til det monsteret jeg er i dag.

 

Jeg ser ikke på meg selv som mamma. Jeg har født to barn men noen mor er jeg ikke for dem. Tenker at mannen får ta barna når jeg flytter og jeg føler ikke for nevneverdig mye samvær heller. Vil bare være i fred. De har ikke godt av å ha meg i livet sitt uansett.

 

Faen ta alt sammen. Tenk at jeg skulle bli sånn. Jeg er en skam og burde straffes. Jeg bare gråter og er så SINT. Aner ikke hvor dette sinnet kommer fra men det tar kontroll over meg.

 

Jeg har ringt mannen på jobb og han tok fri resten av dagen og kommer snart hjem for jeg er så udugelig at jeg ikke klarer å være med barna mine.

 

Jeg er så mislykket.

 

 

Kjære deg du er ikke mislykket.

Kunne skrevet akkurat det samme selv for et par dager siden, etter nok en våkenatt. Lite søvn og barnegråt er tortur.

 

Nå etter et døgn med søvn, så er jeg som et nytt menneske. Som sagt for et par dager siden sa jeg akkurat det samme som deg. Jeg ville bare flytte, ville ikke ha ansvar for barna og hatet alt og alle.

Jeg er 100% sikker på at du ikke er slik du beskriver nå.

Du trenger søvn og hvile. Muligens så har du en depresjon i tillegg og da må du jo ha hjelp. Gir deg en god klem. Kan du få sove en natt ? Kan mannen din ta over ?

[Anonym bruker]

Babyen har vræla fra kl 23 til 12 i formiddag. Kolikk!! Jeg HATER ungen og er ikke redd for å si det heller. Jeg har en fra før også som er litt større og har aldri følt noe stort for henne. Hatet henne da hun var baby også. Hun hadde ikke kolikk men sov hele tiden og var bare snill.

 

Tenk å være så mislykket som kvinne og mor. Ikke glad i barna mine og vil helst være så lite som mulig med dem. Det dummeste jeg har gjort er å få barn. De fortjener ikke meg som mamma og har det nok bedre uten meg slik som jeg holder på.

 

Snart blir jeg alenemor. Alt rakner for meg nå. Livet mitt har vært et helvete fra jeg var liten og det jeg har opplevd i barndom og ungdomstiden har sikkert gjort meg til det monsteret jeg er i dag.

 

Jeg ser ikke på meg selv som mamma. Jeg har født to barn men noen mor er jeg ikke for dem. Tenker at mannen får ta barna når jeg flytter og jeg føler ikke for nevneverdig mye samvær heller. Vil bare være i fred. De har ikke godt av å ha meg i livet sitt uansett.

 

Faen ta alt sammen. Tenk at jeg skulle bli sånn. Jeg er en skam og burde straffes. Jeg bare gråter og er så SINT. Aner ikke hvor dette sinnet kommer fra men det tar kontroll over meg.

 

Jeg har ringt mannen på jobb og han tok fri resten av dagen og kommer snart hjem for jeg er så udugelig at jeg ikke klarer å være med barna mine.

 

Jeg er så mislykket.

 

 

Kjære deg du er ikke mislykket.

Kunne skrevet akkurat det samme selv for et par dager siden, etter nok en våkenatt. Lite søvn og barnegråt er tortur.

 

Nå etter et døgn med søvn, så er jeg som et nytt menneske. Som sagt for et par dager siden sa jeg akkurat det samme som deg. Jeg ville bare flytte, ville ikke ha ansvar for barna og hatet alt og alle.

Jeg er 100% sikker på at du ikke er slik du beskriver nå.

Du trenger søvn og hvile. Muligens så har du en depresjon i tillegg og da må du jo ha hjelp. Gir deg en god klem. Kan du få sove en natt ? Kan mannen din ta over ?

 

Jeg skrev et nytt innlegg i tråden i sta. Det er flere uker siden jeg skrev hovedinnlegget og jeg er fortsatt like ubrukelig..!! Hjelper ikke med søvn og hvile. Jeg har rett og slett sluttet å virke.

[Anonym bruker]

Jammen så søk nå hjelp! Dette klarer du ikke å hanskes med alene!

Finn fram nummeret til legen og ring i morgentidlig!

 

Ta ansvar!