Gå til innhold

Flere enn meg som gleder seg til tiden etter mann og barn?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Hei.

Jeg skal ikke være like kritisk til deg som mange har vært. Tror mange kan ha det slik du sier, særlig i perioder. Selv tenker jeg av og til på at det hadde vært deilig å ha barna annen hver uke, slik at jeg virkelig kunne ha helt fri noen ganger.

Men, kanskje du skulle snakke med mannen din om hvordan du har det, det høres ut som om du har gitt litt opp på et vis, det skylder du han vel å opplyse om.

Dessuten tenker jeg at det kunne være en ide for deg å prøve å få deg mer alenetid, kanskje du kunne reis bort en uke(!) alene, eller gjøre noe for deg selv regelmessig.

Lykke til!

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Hei, takk for svar alle sammen, det er veldig interessant - og tankevekkende - å lese hva dere skriver.

 

Det viktigste for meg å svare er at jeg ville IKKE bli lykkelig hvis vi ble skilt nå! Vi ville få elendig økonomi hver for oss, vi bor laangt fra familien begge to (og nei, det løses ikke ved å flytte, for så må vi flytte enda lengre fra den enes familie for å være nærmere den andres) så det ville være liten eller ingen avlastning, og jeg tror ikke på at det er bra for barn å ha to hjem - lykkelige foreldre eller ei. Jeg er selv skilsmissebarn, så jeg vet at det utmerket godt kan fungere, mine foreldre har kommunisert godt og møtte begge den store kjærligheten etter skilsmissen, jeg ser at det var bra for dem å bli skilt, og hadde selv en god oppvekst med skilte foreldre, men vi bodde hos moren min! Vi hadde ett hjem, barndomshjemmet, og besøkte faren vår så mye vi ville. Skulle jeg ha bodd en uke her og en uke der hadde jeg blitt sinnsyk! Men mannen min ville (naturlig nok) ikke finne seg i en sånn løsning, og dermed hadde det blitt to hjem på mine unger. Det vil jeg ikke by dem.

 

Og hvorfor er det sent å begynne å leve når man er 49, som en over skriver? De fleste av oss kommer til å leve til vi er 80-90, flere tiår etter at barna er voksne. Jeg gleder meg til reiser, tid til å lese bøker, fred og ro.

 

Ja, jeg burdre nok ta meg en ferie uten mann og barn:) Mannen min har bare ingen forståelse for det, han ville "straffe" meg for den ferien i måneders taushet og surmuleri etterpå. Det vet jeg, for jeg prøvde en helg i fjor. Det er de vidunderligste tre dagene jeg har hatt de siste syv årene. Men det var nesten ikke verdt det på grunn av mannens reaksjon. Han er aldri ute med venner, så han forstår ikke at jeg har behov for alene- eller vennetid.

 

Og en ting til: Jeg ønsket meg barn helt intenst, og har mange yngre søsken. Man skulle ha trodd jeg visste hva jeg gikk til, men den totale mangelen på egentid i kombinasjon med en helt kvelende intimitet (jeg får ikke engang være i fred på badet!) var jeg ikke forbredt på.

 

HI

 

Skrevet

Godt å høre at jeg ikke er den eneste. Det hjelper å vite at noen vet hvordan jeg har det. Klem til deg:)

Skrevet

Vi gleder oss til alderdommen sammen vi, til barnebarna kommer og vi kan samle storfamilien rundt matbordet på søndager, stille opp for barn og svigerbarn, kjøpe oss bobil og kjøre rundt i Norge og utland for å se nye steder! :)

Hadde vi ikke tenkt sånn, så hadde vi ikke vært sammen!

Skrevet

Jeg gruer meg veldig til barna blir store og skal flytte fra oss, grøsser ved tanken faktisk. Så med tanke på det og at man aldri vet hvordan livet blir nyter jeg hver dag med mine barn. Det til tross for at jeg ikke er alene mer enn i bilturen til og fra jobben. Det er intenst og folksomt, til og med når jeg tror jeg får 2 minutter på do får jeg selskap. Men jeg elsker å ha barna rundt meg.

 

Synes det er trist at du tenker slik. Prøv å finne lykken igjen med mannen du en gang valgte og med barna dine mens du har muligheten :)

Skrevet

Jeg skjønner virkelig ikke at mange blir så forskrekket over tankene dine. Det er ditt liv, og det virker som om du har det ok i hverdagen tross disse tankene. Det er mange måter å leve et liv på, og dette med å være forelsket og begjære partneren hele livet har ikke jeg tro på at fungerer for de fleste. Jeg syns ikke man skal bryte ut av et forhold der man har barn basert på at gnisten er borte, men at andre gjør det legger jeg meg ikke bort i. Du sier jo at du er veldig glad i mannen din, og det er vel for enkelte godt nok? For min foreldregenerasjon var dette helt vanlig og færre barn opplevde samlivsbrudd. Jeg vet at det er mange skilte som syns det er fælt med sånne meninger, men jeg mener at jeg som forelder får tåle å leve i et forhold hvor jeg ikke har det tipp topp slik at barna slipper å leve i to hjem. Spesielt nå når normen er 50/50 deling. Så er det selvfølgelig to forskjellige ting å klare å leve med dette på en helt grei måte, og at man virkelig er ulykkelig. Da er det jo ikke bra for barna heller.

 

Jeg syns det du skriver er helt ok jeg, hi. Og mannen din må jo ta noen grep selv, hvis han opplever at det ikke er nok begjær og forelskelse. Han syns tydeligvis det er ok han og?

Skrevet

Etter mann og barn? Så du skal kaste ut mannen og ungene når de er 18? for å leve ditt egent liv?

Nei vet du hva for en tanke gang. Så mannen din skal kaste bort livet sitt på deg som egentlig ikke vil være sammen han for du vil leve livet?

 

Gjør alle en tjeneste og snakk med mannen din gi han full omsorg og kom deg vidre i livet uten mann og barn. Du kan da ikke la de gå på vent. da er det best for alle parter at du går nå slik at barna kan evt få en ny mamma og en lykkelig barndom ikke gå hjemme med en mamma som angrer !!

 

Lykke til med valget du tar.

Skrevet

Hei, jeg skjønner at jeg nok har formulert meg litt krasst eller bare dårlig, når du tror at jeg ikke vil ha barna mine hos meg i det hele tatt... Jeg elsker barna mine og gleder meg over å følge dem gjennom oppveksten, men jeg gleder meg også til de er voksne og jeg kan leve alene igjen. Det går ann å ha to tanker i hodet samtidig!

 

Jeg angrer overhodet ikke på barna mine! Jeg burde nok ha levd med mannen min litt lengre før vi fikk barn, men jeg var tredve år og helt klar for å få familie, jeg tok ikke sjansen på å vente på "den store kjærligheten". Jeg ville ikke risikere å plutselig være førti og innse at drømmen om barn ikke kunne bli virkelighet. Så jeg tok et valg, og det står jeg ved i dag, ved å holde familien sammen. Jeg var veldig forelsket i mannen min og føler overhodet ikke at jeg lurte ham på noen måte.

 

Men takk for mange gode råd, jeg kan jo prøve å få litt mere futt i forholdet - for tiden har jeg bare ikke engang lyst til å få lyst, hvis dere skjønner hva jeg mener.

 

Men takk for innspill:)

 

HI

Skrevet

hvem sier man blir lykkelig av å bli skilt?

 

øøøøhhhh..... Du, tydeligvis.... Du gleder deg jo til at barna flytter hjemmefra sånn at du kan skille deg..........

Skrevet

Men igjen- hva får deg til å tro at du automatisk vil leve til du er 49-50? Ikke for å være teit, men det er slett ikke alle forunt å gjøre det engang.

Hvis du imorgen får beskjed om at du har maks 1-2 år igjen, hva gjør du da?

Skrevet

Jeg vet at det ikke er noen selvfølge å bli gammel, men jeg kan da ikke planlegge mitt liv utfra at jeg kanskje dør om et par år. Hvem kan det? Da kunne man jo ikke få barn eller ta på seg noen andre forpliktelser.

 

Hvis jeg hadde fått vite at jeg bare hadde 1-2 år igjen, hadde jeg blitt enda gladere for at jeg har valgt å holde familien samlet. Jeg har levd livet til fulle tidligere, jeg hadde ikke kommet til å angre på noe, og så kunne familien min sørge, ærlig og redelig, uten masse "rot". Mannen min kunne jeg ha snakket med og sagt at jeg elsker ham, men håper at han møter en annen om noen år som han kan bli lykkelig med.

 

HI

Skrevet

Jeg forstår deg. Men på den annen side kan det godt tenkes at du vil savne denne tiden om 20 år og tenke tilbake med lykkefølelse. Små unger er et slit,men de gir også mye glede. Kanskje du er så sliten at du ikke husker på hverdagsgledene,.som et smil fra minstemann,en klem osv?

Jeg personlig ser frem til å bli pensjonist. Slippe å jobbe og slite. Håper jeg blir det en gang og at jeg er noenlunde frisk.Mannen tenker jeg å beholde sannsynligvis:-)

Skrevet

He he, jeg tenker også noen ganger at det blir deilig å være pensjonist, ikke så mye slit og slep hver dag :)

 

Og jo, selvfølgelig gleder jeg meg over ungene og kan få lykkeglimt av varme små kropper på fanget eller når man kan le av ting sammen med dem. Også når det involverer oss alle fire (altså inkludert mannen), det er de øyeblikkene som gjør at jeg vet at det er verdt å bli i ekteskapet. Den enheten som består av foreldrene og felles barn er verdt noe i seg selv - lykke eller ei (om foreldrene er to mennn, to kvinner eller en av hver er klinkende likegyldig, bare så det er sagt, det er ikke femtitalls-kjernefamilien for en hver pris)

 

Jeg er nok bare veldig dårlig til å konstant skulle tilsidesette mine egne behov.

 

HI

Skrevet

Du skal ikke sette tilside dine egne behov, det hadde ikke jeg taklet overhodet. Litt må man jo ofre har man barn,men mist ikke deg selv og din selvrespekt ved å gjøre ting du ikke trives med. Tenker på ufrivillig sex og sånne ting, det er bare destruktivt og ingen mann fortjener en dame som gjør ting av plikt i senga. Ingen dame fortjener den sjebne heller.

Skrevet

Godt å lese HI. Jeg var nok også litt kvass i svaret mitt men jeg ville at du skulle tenke litt.

Flott at du elsker barna dine. trist at du ikke ser for deg å bli gammel med mannen din men det er jo en grunn til at du falt for han. :)

Jeg tror skjønner hva du tenker at det skal være deilig å være " bare deg".

Men mannen din? Ser du ikke noe fremtid med han? Så er det kanskje lurt å prate med han.

Alle tenker nok på den tiden når barna flytter og man skal få lov å være voksen og alene/ sammen mannen sin(evt konen) på en annen måte. Ungdommen får man ikke i gjenn. men man har en annen frihet økonomisk og har en annen indre ro.

 

Ha en god jul og et godt nytt år.

 

 

Skrevet

Du vet at barna dine vil synes det er forferdelig at dere skilles selv om de er over 18 år? Jeg er nå 22, og mine foreldre er i 40- og 50-årene. Dersom de hadde skilt seg NÅ, hadde jeg blitt knust altså. Man tenker jo at dersom noen har vært gift i så mange år, og i tillegg oppdratt barn sammen, så skal forholdet holde, og når det ikke gjør det så blir kanskje sjokket desto større. Så jeg håper bare du er klar over at det ikke automatisk vil bli lett selv om barna er voksne.

 

Og så synes jeg at du må fortelle mannen din hva du tenker. Det er ikke rettferdig å "lure" ham på den måten, han burde få muligheten til å finne seg ei dame som elsker ham. Og han kommer jo til å få sjokk når minstebarnet flytter ut og du vil skille deg. Men hvem vet, kanskje mannen din tenker det samme som deg?

Skrevet

Jeg er som deg HI. Kommer til å gå fra mannen når ungene er voksne. Dett har jeg visst siden vi hadde ett barn. Er gravid med. nr. 3 nå.

Skrevet

Vet du hva, HI? Jeg skal vedde mye på at du rett og slett bare er sliten, blant annet fordi du har prioritert på en måte som ikke gir deg noe tid for deg selv. Og nå ser du resultatet.

Det er helt vanlig at følelser skrur seg av når man er sliten og berøvet for egentid. Forslag: Krev egentid, prioriter det, og se hva som skjer.

 

Du savner "gode samtaler" i form av "politikk, litteratur og sånt", og jeg skjønner nlyaktig hva du mener. Jeg kunne holdt et langt foredrag for deg om dette, og om savnet, men jeg vil heller komme tilbake til det senere.

 

Først: Skaff deg selv egentid midt i ekteskap og småbarnstid. Og så kan du skrive et nytt innlegg her. OK?

 

Lykke til! Klem!

Skrevet

Jeg har det akkurat som deg, HI. Jeg har nå fått diagnosen depresjon...

Skrevet

Å lese innlegget ditt HI var helt skummelt - og grunnen er at det kunne vært skrevet av meg selv. Det du beskriver er helt sånn som jeg føler det -alt sammen. Det er bare noen måneder siden jeg kom til den erkjennelsen at dersom vi ikke hadde hatt barn, så hadde jeg gått fra ham på flekken....

Det er ikke å holde noen for narr, men det er en vond sannhet som dessverre bare er der. Jeg velger å bli og gjøre det beste ut av situasjonen. Elsker barna overalt og vil aldri finne på å gå fra mannen, ei heller være utro selv om alt med ham irriterer meg...

Skrevet

Lås døra på badet og legg deg i badekaret med en bok ett par ganger i uka. Gjør det klart at du ikke vil forstyrres!

 

Begyn å tren, eller finn en aktivitet utenfor huset du kan gjøre helt alene! Alle trenger Alenetid. Og på denne måten hadde kanskje ikke savnet ditt blitt så stort. Og kanskje gubben tåler dette bedre....

Skrevet

fy søren - ble helt sjokkert av innlegget ditt. di må seriøst ha problemer med deg selv. Synest veldig synd på mannen din fordi du lurer han.. Stygg er du med han...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...