Flere enn meg som gleder seg til tiden etter mann og barn?

[Anonym bruker]

Jeg gleder meg til ungene er voksne og jeg kan leve som jeg vil igjen. Savner helt enormt å være alene, bo alene, kunne prioritere meg selv, legge meg alene i min egen seng om kvelden...

 

Jeg er veldig glad i mannen min, selv om jeg vet at vi ikke hadde vært sammen fremdeles hvis vi ikke hadde barn. Vi er veldig forskjellige på mange måter, men heldigvis er vi like når det gjelder barneoppdragelse (stort sett) og hvordan vi ønsker at barna våre skal vokse opp. Men vi har ingen av de lange, gode samtalene jeg savner - om politikk, litteratur, e.l. - jeg er ikke tiltrukket av ham seksuelt, han har ikke lyst til å gjøre mange av de tingene jeg har lyst til (som å bo noen år i utlandet for eksempel). Vi har sex, som regel et par ganger i uka, men jeg gleder meg til den dagen jeg slipper. Jeg var utrolig opptatt av sex før jeg fikk barn, kunne ikke få nok, men etter to barn er sexlysten totalt forsvunnet. Jeg har ikke noe i mot å ha sex, det er bare helt uinteressant, jeg vil mye heller sove eller lese en god bok i fred og ro:)

 

Mannen min vet ingenting om disse tankene. Vi var veldig forelsket i hverandre da vi ble kjærester, og i løpet av et år var vi gift og hadde barn. Vi var over tredve begge to og veldig bevisst på at vi ønsket oss familie. Vi har hatt noen problemer, men stort sett klart å rydde opp i dem igjen. Jeg tror han er veldig glad i meg, om det er noe forelskelse igjen er vel heller tvilsomt, men han er en mann som er innstilt på å strekke seg langt for å bevare familien. Det er jeg også, jeg er helt innstilt på at mine behov er underordnet barnas de nærmeste årene - uten at jeg selvfølgelig av den grunn skal bli en bitter martyr-mor som gjør alles liv surt:)

 

Det er helt ok for meg å være gift med en mann jeg egentlig ikke vil ha i noen år for å holde sammen på familien. Jeg vil jo ikke ha en annen heller - det eneste jeg drømmer om er å få være helt alene. Tenk å komme sliten hjem fra jobben fredag kveld og kunne sette seg i hagen med et glass hvitvin og ikke skulle ta seg av noen? Ingen mann som vil ha sex, ingen barn som roper "mamma, mamma" hvert annet sekund, et hus som er ryddig.

 

Jeg elsker barna mine og gleder meg over å være med på oppveksten deres. Og jeg gleder meg helt utrolig til den dagen de flytter hjemmefra, så jeg kan bli skilt og få mitt eget liv tilbake.

 

Er det bare jeg som har det sånn, tro?

 

[Anonym bruker]

Det hørtes bare trist ut..

 

Tror du må snakke med mannen din..

[Anonym bruker]

Hvorfor er det trist, egentlig? Det triste hadde vel vært hvis jeg hadde prioritert mine egne behov høyere enn barnas og blitt skilt nå, slik at ungene ble sendt hit og dit annenhver uke?

[Anonym bruker]

Vel, det kommer an på øyet som ser, HI.

 

Hva er best for barna? Å bo i et hjem (kjernefamilien) der den ene eller begge av foreldrene er ulykkelige, eller bo i to hjem hvor alle er strålende fornøyde og lykkelige? Tror du ikke barna merker stemningen og energien i huset?

 

Jeg skal IKKE råde deg til å skille deg, for jeg tenker som deg, at det beste for barna er at foreldrene holder sammen, men til hvilken pris? Er du villig til å ofre ditt ene liv her på jorda på å være passasjer i eget liv? Eller ønsker du å få noe ut av livet ditt? Gå i deg selv, så finner du nok ut hva du skal gjøre. Men om du velger å bli i ekteskapet, så skylder du alle å prøve å få tilbake gløden i forholdet også. Man skal ikke bare "holde ut", men leve livet fullt ut.

[Anonym bruker]

Hjelpes, jeg blir helt matt..Du kaster bort svært dyrebare år av livet ditt. Barna klarer seg utmerket med skilte foreldre (som kommuniserer bra) - og du vil få mye av den alenetiden du lengter sånn etter.

[Anonym bruker]

Har du hørt uttrykket; "If you ain't in it to win it, then get the hell out", hi? Enten så gjør du det helhjertet, eller så gjør du det ikke i det hele tatt..

 

Det jeg reagerer litt på er at det virker som du har tatt på deg offerrollen, litt martyr-aktig.. "jaja, så får jeg bare ofre livet mitt for barna, og bite tennene sammen slik at de får vokse opp i kjernefamilien." Tror det er et par ting du har glemt å ta med i betraktningen;

 

-tror du virkelig barna dine ønsker at du skal være ulykkelig hele livet på grunn av dem?

 

-og hva med mannen din, fortjener ikke han en kone som virkelig elsker han? Om dette ikke er deg, la han få mulighet til å finne ei som faktisk gjør det.

[Anonym bruker]

En ting jeg skulle skrive på; om du ønsker å kaste bort livet ditt, så gjør du bare det. Men ikke kast bort hans liv også, ok?

 

17:18

[Anonym bruker]

Fy søren det er så mange frekke bitre kjerringer her inne.. Blir helt matt jeg..

[Anonym bruker]

17:19 og 17:18 her. Var disse svarene frekke og bitre?

 

Jeg sier bare at det ikke er rettferdig ovenfor barna og mannen å bli i et ekteskap som ikke er bra, kun med tanke på ungene, at hi bør tenke seg godt om. At om hun ønsker å bli i ekteskapet så må hun investere i det, ikke bare sitte på sidelinjen og vente på at årene skal gå sånn at hun endelig kan bli "fri"..

 

Var jeg frekk, så beklager jeg det..

[Anonym bruker]

"Og jeg gleder meg helt utrolig til den dagen de flytter hjemmefra, så jeg kan bli skilt og få mitt eget liv tilbake."

 

Seriøst? Er det noen flere enn meg som reagerer på den?

 

[Anonym bruker]

Du er nok ikke den eneste som har det sånn, men tviler på det er veldig vanlig.

 

Jeg gruer meg til den dagen ungene flytter hjemmefra jeg. Tenk å komme hjem fra jobb og ikke finne flere par sko i gangen, komme hjem til et helt stille hus, ingen musikk fra rommene, ingen latter fra kjellerstua, ingen små føtter som løper i trappen, ingen å smile av, le av og kose seg med å høre fortellingene fra rundt middagsbordet osv osv osv.

 

Har fått fire barn jeg, og de er mins store glede både nå og i fremtiden min. Den dagen ungene har flyttet ut håper jeg at jeg alltid vil ha noen av de i nærheten selv om noen sikkert også flytter langt vekk for å studere. Jeg ønsker meg mange barnebarn, og gleder meg til å bli en bestemor som kan ha huset fullt av unger på overnatting, hente i barnehagen ved behov, lage middag og bidra der jeg kan.

 

Jeg håper inderlig og av hele mitt hjerte at ekteskapet vårt fortsetter å være like godt som nå, at vi når ungene har flyttet ut kan finne glede i å gå turer, reise, inviterer venner på besøk og finne på ting sammen.

 

Jeg synes livet ditt høres trist ut, blir som feite mennesker som setter hele livet sitt på vent fordi de må bli tynne før de kan gjøre ting de har lyst til.

 

Vi lever bare en gang, og det er akkurat nå.

[Anonym bruker]

Stakkars mannen din, jeg syns han hadde fortjent bedre.

 

Tenker du aldri at når barna blir store så kan du og mannen dra på konserter og andre kulturopplevelser så mye dere vil, kose dere med god mat og vin akkurat når det passer dere, dra på akkurat de feriene dere har lyst til, og også ha frihet til å gjøre ting helt på egenhånd når dere har lyst til det?

 

Jeg tror du har hengt deg opp i noen små detaljer som du kommer til å se gleden i en måned eller to, men så vil du savne det å ha mennesker rundt deg.

 

Kanskje du skulle tatt en tur - gjerne alene - til familievernkontoret og snakket litt om følelsene og tankene dine? For jeg tror ikke det er bra for hverken deg, mannen eller barna at ting skal være slik de er nå i kanskje 10-20 år til...

[Anonym bruker]

Jeg gleder meg til barna blir store og selvstendige, men det er vel ikke nødvendigvis fordi jeg vil bli skilt Jeg vil gjerne ha muligheten til å sette meg selv først igjen, for nå må barna komme først, og mannen tar det visselig som en selvfølge at hans behov også skal settes før mine. Jeg opplever at vi er venner med barn, og som deg HI har jeg ikke så stort behov for sex mer (det endret seg etter vi fikk barn), og til tross for humper i veien har vi jo et greit samarbeid og forhold. Han må gjerne bli med meg inn i alderdommen om han vil, bare han ikke går i veien for meg

[Anonym bruker]

Hei, takk for fine svar!

 

Jeg føler ikke at jeg kaster bort livet mitt. Det er snakk om noen få år før barna blir voksne, og de årene vil jeg gjerne ha i kjernefamilien. Ikke fordi jeg mener at foreldre skal "ofre seg" for barna, men fordi vi har et helt ok forhold, jeg elsker ham ikke, men vi fungerer godt i hverdagen og skaper et godt hjem for ungene. Jeg kan ikke se at det er å kaste bort noe, jeg velger stabilitet og trygghet for barna mine fremfor mine egne behov til en viss grad, men er ikke det bra, egentlig?

 

Jeg er ikke ulykkelig, hadde jeg vært det tror jeg absolutt det hadde vært best å bli skilt. Jeg er heller ikke lykkelig, men det krever jeg heller ikke som noen kontstant tilstand. Det går fint, mannen min og jeg krangler veldig lite, vi tar mye på hverandre og ler mye sammen, ungene lider ingen nød. Ærlig talt tror jeg mange overdriver litt den der med at ungene merker alle foreldrenes sinnsstemmninger. Ja, hvis de er dypt ulykkelige, men ikke hvis de bare, tja, kjeder seg i forholdet og lengter etter å være litt alene?

 

Dessuten sliter jeg litt med det mange sier, at det er bedre å være skilt og lykkelig enn gift og ulykkelig - hvem sier man blir lykkelig av å bli skilt?

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg unner meg selv all verdens lykke og kjærlighet i livet mitt, intet mindre. Hvem vet når det er slutt? Jeg unner barna mine de beste rollemodeller når det gjelder parforhold og kjærlighet. Jeg kan være alene selv om jeg er gift og har 6 barn. Føler meg fullstendig fri:) Frihetsfølelse kommer fra en opplevelse av at livet er akkurat slik du har valgt det.

Vi er forskjellige, men spør du meg synes jeg det høres trist ut å gå å glede seg til å bli skilt. Jeg ville også skille meg, gjorde det og er lykkelig nå...

Du vet: LIVET er det som er HER OG NÅ

[Anonym bruker]

Jeg gleder meg ikke til de flytter ut. Tror jeg kommer til å tenke på disse årene med barn med glede. Man husker ofte best det fine.

Jeg elsker å være hjemme med mann og barn. Nå er jeg i permisjon med 3.barnet. Og jeg kunne gjerne gjort det to ganger til. Jeg har frihet til å finne på det jeg vil på fritiden eller reise uten mann og barn. Så lenge jeg har råd til det da. Men jeg velger å bruke mesteparten av min tid på familien. Jeg har lite behov for å gjøre så mye på egenhånd eller sammen med venner. Litt sosialt er fint, men da gjerne ta med barna. Nå føler jeg det er tid for å være mamma, og jeg elsker oppgaven. Når det kommer til den tiden du gleder meg til, så tenker jeg det blir en ny epoke for meg. Og vil selvfølgelig nyte den også til fulle.

 

Jeg skjønner ikke hvorfor du vil vente med å ta livet ditt tilbake. (selv om du har forklart det) Jeg tenker hvorfor ikke med en gang. Syns det høres trist ut for deg. Hvorfor vente med å være lykkelig. Det har jeg ingen tro på. Noen ting kan du ikke styre. Jeg vet om en som hadde mye penger på konto. Han sparte hver mnd. fra han var ung. Vet ikke helt hva planen hans var. Men han ble syk og endte i rullestol. Slik har han sittet i over 10 år på pleiehjem. Helt klar i hode. Det jeg tenker så synd at han ikke får noe glede av pengene.

Det jeg tenker på er at vær glad i dag, du vet ikke hva morgen dagen bringer. Ikke sikkert at det du gleder deg til blir så flott som du hadde tenkt. Og da har du mistet mange år der du kunne vært lykkelig.

[Anonym bruker]

For et innlegg! Det satte en skikkelig støkk i meg, for det kunne vært skrevet av meg! Skummelt likt!

Så jeg vet hvordan du føler det, HI. Du er i det minste ikke alene.

[Anonym bruker]

-Alle disse dagene som kom og gikk,-ikke visste jeg at det var SELVE LIVET!

[Anonym bruker]

At du har det sånn er jo greit nok.

 

Å holde mannen din sånn for narr syns jeg er skikkelig smålig av deg!! Skal ikke han ha en rett på en kone/samboer som vil ha han og begjærer han og er på nett med han?

 

I det minste burde du ha respekt nok for han som far til barna dine at du fortalte hvordan du tenker, så han selv kan avgjøre om dette er et forhold han er komfortabel med. Da er det jo greit.

 

Kanskje er du ekstra heldig og får sengen og leiligheten for deg selv raskere enn du aner? Og for å toppe det hele........

 

Være barnefri annenhver uke!!!!!

 

 

[Anonym bruker]

Ikke ha glede av pengene for man er på et pleiehjem i rullestol?! Han har jo mange muligheter å bruke de pengene på noe som er meningsfylt for han..?! Du må være dum!

 

Hi,

hvorfor tar du deg ikke alene tid? det hjelper godt! Hva med en feritur eller noe?

 

 

[Anonym bruker]

HI

det høres veldig trist ut å ha det slik. Å bare gå å vente på at årene skal passere. og hvem vet man har ikke en garanti for at det ikke skjer deg noe slik at du aldri kommer til den dagen hvor du mener livet skal starte opp igjen.

Når du bare venter er det liten sjanse for at ting skal bli bedre og mer levelig i det ekteskapet du er i heller.

Du har meldt deg ut, hva med å ihvertfall prøve å finne tilbake til den forelskelsen igjen? Prøve å være lykkelig?

 

Dog det sagt gjør jeg på en måte det samme. Det vil si jeg lever kun for barna mine, jeg er skilt da. Fra en mann som ikke lengre ville være far og mann. Jeg var nok mest lettet da han dro. men samtidig har jeg nå 100% ansvar for barna våre. Det ene har diagnose og krever veldig mye, jeg har en kraftig depresjon og klarer ikke se lyset.

Jeg må fungere for det friske barnet, og jeg må fungere for det mitt yngste barn og alle de utfordringer som kommer der og ikke minst alle kamper med det offentlige, penger til å klare oss.

Jeg sitter med kunnskap om at ting vil bli tyngre og tyngre å takle med barnet både fysisk og psykisk.

Jeg kommer knapt ut døra for ting nå, barnevakt er nesten umulig og hvor større barnet blir hvor verre vil det bli.

Jeg må belage meg på å leve med ensomheten og klare å hindre den å ta helt over livet mitt, ikke ha den nære å lene seg til på de tyngste dagene eller til å dele gleder med når de kommer.

Får å finne en partner og en god en når man lever i min situasjon er umulig dessverre. Å få venner er nesten like umulig.

Men når barnet ditt blir 18 blir det en helt annen situasjon sier min psykolog. Når barnet mitt er 18 er jeg 49! Litt i seneste laget å skulle begynne å leve. Om man en husker hva å leve er da etter så mange år med å bare eksistere.

 

Så en stor del av meg bare venter på at barna skal bli store, at minste skal bli 18 og det offentlige tar over og største er da voksen og havner ikke i fosterhjem.

For da trenger jeg ikke kjempe lenger eller være lenger.

Så selv om min situasjon er anderledes er den vel også litt som din. Vi bare venter på forskjellige ting.

Men jeg er enig med deg på en ting når man har fått barn må man sette de først jeg er bare ikke sikker på at det du gjør er det beste for barna i lengden

[Anonym bruker]

Min far skilte seg fra min mor omtrent på dagen da min lillebror fylte 18 år. Det var helt tydelig at han hadde ventet på denne dagen, ungene var voksne, (og attpåtil er det da ikke krav om å betale bidrag.)

 

Han har også forklart seg akkurat som du sier, mine foreldre var et godt team, suverene på å "drive" en familie, men følelsene var ikke der for ham.

 

Ja, jeg er glad for at jeg og min bror fikk ha et stabilt liv i ett hjem så lenge, men det å se min mor bli totalt knust, det var faktisk verre. Det var slett ikke verdt det, faktisk. Skulle heller ønske han hadde vært ærlig for maaange år siden, slik at min mor kunne fått en mye større sjangse til å slippe å eldes alene.

 

Dette er selvsagt en veldig kort versjon av en lang og vanskelig historie, men mitt poeng er at når bakgrunnen for en skilsmisse er slik du beskriver, og som jeg som "voksent barn" opplevde, så er det ikke noe lettere vor "voksne" barn (skriver i hermetegn fordi 18 år er knapt voksent) å oppleve, fordi man da står igjen med en foreldre som får sitt livs største svik i fanget, etter gjerne over 20 års eksteskap.

 

Jeg ville nok tenkt mye mer over dette hvis jeg var deg.

[Anonym bruker]

Jeg respekterer at du står ved valget du gjorde når det gjelder å holde sammen med far til dine barn selv om de hete følelsene mangler. Jeg tror det er altfor mange som skiller seg med begrunnelse i at de ikke er "lykkelige" og ved å bryte opp et hjem blir de gjerne lykkelige selv, men i kjølvannet sitter det en knust partner og ikke minst knuste barn. Hvor godt kan en lykke som er på bekostning av de man elsker mest egentlig smake?

 

Men det jeg reagerer negativt på i innlegget ditt er at du "gleder deg helt utrolig til den dagen barna flytter hjemmefra, så du kan få ditt eget liv tilbake"!

 

Hvis det er den måten du ser på det å ha barn, så lurer jeg på hvorfor du valgte å få barn i utgangspunktet? Ble det ikke slik du forestilte deg, eller fikk du barn fordi "det er noe alle gjør"?

 

Jeg har barn i tenårene, og jeg synes det er kjempeskummelt å tenke på at om få år har jeg ikke barn boende hjemme lenger. Jeg elsker å ha liv i huset og ser rett og slett ikke frem til å "sitte i hagen og drikke et glass hvitvin". Hadde jeg likt det så godt, hadde jeg ikke valgt å få barn!

[Anonym bruker]

Nei. Han kommer seg ingen vei. han trenger 100 % pleie. Selvfølgelig kunne han brukt pengene på seg selv i dag. Skjønner det. Men når helsen svikter, og man ikke har noe ønske om noe. Når man blir syk og helsen svikter, da orker man ikke like mye som når man er frisk.

 

Har hørt om de som tenkte at når barna blir store da skal man reise. Og man har mange drømmer. Men når den tid kommer, og man er eldre, så har man ikke den energien man hadde når man var ung. Og man slår seg til ro hjemme. Sier ikke at alle er sånn. Men noen.

Derfor lev i dag!!

[Anonym bruker]

Hva om du dør imorgen? BLir alvorlig syk og dør av kreft om 3 mnd?

 

Vil du da sitte og gremmes over den tiden du ikke fikk "for deg selv", eller den tiden du ikke fikk dele med barna dine?

 

Og hvorfor tror du automatisk at du vil få oppleve dette?