Er det meg eller samboer som tenker feil?

[Anonym bruker]

Har hatt 3 netter uten søvn, altså jeg har bare fått sove når lillemor og sønnen sover samtidig. Her er greia:

Sønnen min på 3 år har feber og er hjemme fra barnehagen. Jeg har ei litta ei på 10 mnd som sliter med tenner og litt feber. Slik har det vært de siste 3 dagene, og nettene har vært et mareritt....enn så et våkent mareritt!

Når den ene sover, våkner den andre. Og innimellom vekker de hverandre. Dvs at jeg har hatt grinete barn på dagen, og lite søvn på natten. Ca 1-2 timer pr natt.

 

Nå er det min tur til å bli sjuk og jeg har hatt hodepine og blanke øyne siden tirsdag.

 

I natt sa jeg at det var mannen sin tur til å stå opp med hun minste om hun våknet (hun er det mest arbeid med, og hun får ikke sove npr hun først har våknet) og det var greit. Han gikk inn til henne, innså at han ikke fikk henne til å sove mer, og lot henne ligge å gråte. Da er det jo jeg som må trå til, og etter 40 minutter med av og på gråt, gikk jeg inn til henne og tok henne opp. Da måtte jeg stå opp....etter 10 minutter søvn. Dette var 03.30 i natt.

 

 

Jeg fikk henne til å sove kl 0600 igjen, men da våknet guttungen og gråt fordi han var så varm og sliten. Oppi dette, kler mannen på seg og drar på jobb?! Uten å spørre om han kan hjelpe, uten å spørre om han skal være hjemme å ta en sykedag på barna. Totalt blottet for at jeg er dautrøtt og sliten og ikke har sovet mer enn 30 minutter tilsammen i natt!

 

Er ikke dette uansvarlig? Eller er det jeg som overreagerer? Er dette min jobb, å komme seg igjennom dagen med flatt batteri? Er det ikke plass for at mor trenger hjelp hjemme fordi om hun er i permisjon?

 

Er så skuffa av mannen at jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre når han kommer hjem, for i tillegg til dette, så skreiv han mld til meg kl 14 for å si at han ikke er hjemme kl 17.30 i dag.....

[Anonym bruker]

Hadde det vært min mann så hadde han nok blitt kommandert hjem i morges allerede.

[valkyrien]

Her går jeg hjemme med barn, mannen jobber.

 

Jeg ser på det som en selvfølge at jeg står opp om natta, siden mannen skal på jobb dagen etter. Det er tross alt han som forsørger familien,

[Anonym bruker]

Skjønner deg, å jeg skjønner mannen din..

Men det hadde nokk helt sikkert gått bra om han tok en sykedag ja..

Men du kunne jo også ha sport han, om han kunne gjøre det?

[Anonym bruker]

ikke er hjemme FØR kl 17.30, skulle det stå....

[Anonym bruker]

Hm, når jeg leser dette er det litt som å lese om mannen min og jeg, og det var egentlig ganske intresant å lese det!

 

Har du på morgenen, eller i løpet av dagen, fortalt mannen din hvor lenge du var oppe i natt og hvor trøtt du er?

 

Jeg har nemlig ikke vært særlig flink til sånnt selv, men når jeg leser dine ord, ser jeg også at mannen kanskje ikke var klar over denne nattens tørn.

 

Vi har lett for å forvente at han skal skjønne hvordan det er, og i det minste spørre, men desverre er det ikke alltid sånn det fungerer.

 

Jeg synes du skal prøve å ringe ham å sette tydelige ord på hvor utkjørt du er, at du trenger ham!!

[Anonym bruker]

Er det? Her er det begge som forsørger familien, og jeg tar hensyn til at han er ute å reiser med jobben 2 ganger hver 14. dag, så da burde han ta hensyn til meg når jeg går hjemme....

[Anonym bruker]

Ba du han om å bli hjemme?? Den største feilen damer gjør, er å tro at menn er tankelesere...(ja, du må gjerne mene at han burde skjønt det selv, men det hjelper deg liksom ikke så mye)

[Anonym bruker]

Forstår den der med å være to om ansvaret.

 

Men som alenemor til 2(har vært det hele tiden), så fatter jeg ikke helt all sutrningen..... Og ja, jeg har vært dautrøtt mange ganger i deres oppvekst....

 

Tror faktisk mye av sutringen kommer av MULIGHETEN til å få avlastning..... Hadde du ikke hatt muligheten i "tvinge" mannen hjem, så hadde du heller ikke sutret....

[Anonym bruker]

Selvfølgelig skal han være hjemme dersom du er syk.

 

Dersom du ikke er syk, men bare sliten ville jeg diskutert med mannen og se om han ikke kunne avspasert noen dager/ tatt ut ferie/ redusert sin stilling o.l.

[Anonym bruker]

Akkurat som å høre den idioten av en EXmann som jeg har... Møkk lat til de grader og hjalp meg ALDRI med unger uansett.

 

Først seg sjøl og kun seg sjøl igjen. Misunner deg ikke :/ Og ja jeg gikk i fra den dusten etter 12 år.

 

Han er fremdeles samme type i dag og ungene har minimal kontakt med han, da han sjeldent gidder å stille opp for de også. Ungene er 12-16 og 18 snart og vet hvordan han er.

 

[Anonym bruker]

Heldigvis har jeg en mann som hadde tatt det som en selvfølge å dele også søvnmangelen og å ta sin del når jeg har vært syk. Han har også vært hjemme med sykt barn selv om jeg ikke har vært i jobb dersom jeg har vært veldig sliten. Det er en selvfølge.

 

Om mannen din ikke ser dette selv, må du snakke med ham.

 

Jeg ville forresten aldri ha godtatt eller brukt uttrykk som at han jobber og jeg går hjemme. Her jobber vi begge to, uansett om jobben er å være hjemme eller ute.

[Anonym bruker]

Ja, jeg burde kanskje ha gjort det. Det bare virker som det er MINE barn og inne VÅRE, og at det er mine oppgaver for å få det til å funke hjemme mens han tar det som en selvfølge, fordi han skal på jobb.

 

Han vet at jeg har sovet lite, og at jeg begynner å bli syk, men null respons. Alt han sa i går etter at jeg måtte ta butikkhandelen med to små syke og megselv som ikke er tipptopp var: "Det er så mye greier med deg og den kroppen din!"

 

Han er ikke en drittsekk heller, men han forstår ikke en dritt, føler jeg....

[Anonym bruker]

Den er jeg helt med på. Man forventer! Jeg forventer at et menneske som er med på leken også tar de tunge tidene her i hjemmet, og ikke bare danser på de gode dagene, om du skjønner. Det er ikke sutring, men jeg blir oppgitt og direkte lei meg av å se en jeg deler livet med som gir så faen når jeg trenger han mest. Det er det som er frustrerende.

 

Jeg pleier å være alene i 2-3 dager hver uke, så jeg har ikke noe problem med å være alene med ansvaret, men når man er to om det, så er det psykisk fortvilende når den andre parten som man stoler på plutselig trekker seg når man trenger han mest!

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er enig med hun ene over her. Hvis du er så sliten og begynner å bli syk at du ikke orker å ta deg av barna, så må du si det til mannen din. Helt håpløs å gå rundt og forventer at han skal lese tankene dine og vite hva du trenger. Ja, jeg syns han burde være hjemme og avlaste seg, men det er nå din egen feil at du ikke sa noe.

[Anonym bruker]

...avlaste deg...skulle det stå

 

16.40

[Anonym bruker]

..men da er det ikke at du er så sliten, men heller skuffelsen.

 

Du lar deg selv bli mer sliten, nettopp fordi du forventer.

 

Men jeg er helt på linja at fedre som bor sammen med sine barn, bør ta sin del. De burde bare forstå det selv.

 

Jeg har et litt omvendt eksempel, hvor mor har tilbrakt tid på kafeer, mens far er den som har gjort ALT med barna i hverdagen. Jeg hører ikke han klager.

[Anonym bruker]

Det hjelper ikke med små hint, menn må få det inn med teskje. Menn skjønner nok at vi blir slitne, men de gidder ikke å hjelpe til før vi tvinger dem til det.

 

Derav den Evige Sirkel - menn er late og giddelause, kvinner er masete kjerringer.

 

Snakk med ham etter at han kommer hjem. IKKE VÆR SINT!! IKKE angrip ham!! Du har ikke rett til å skjelle ham ut når du ikke har sagt rett ut til ham før at du trenger hans hjelp! Bare si det som det er; at nå har du tilsammen fått 5 timer søvn på 3 1/2 døgn, og at han er nødt til å steppe inn og hjelpe.

 

Det at han jobber i 8 timer 5 dager i uka er ingen unnskyldning for å ikke kunne avlaste en utslitt mor som sover 2 timer i døgnet og har 100 % ansvar for 2 barn 24 timer i døgnet.

[Anonym bruker]

Jo, det er jo selvfølgelig fordi jeg er sliten, ellers hadde jeg ikke reagert!

 

Du kan jo ikke sammenligne min situasjon med en som drar på kafe og lar den andre ta ansvaret?

[Anonym bruker]

Min en feil at jeg ikke sa noe? Han så jo at jeg var sliten i dag, og han VET at jeg har hatt 2 våkennetter før denne natten....I natt tok jo jeg meg av HANS oppgave, så han vet jo at jeg er sliten. Syk vet han også at jeg er, siden jeg sa det til han på tirsdag og i går.

[MrsMilla]

Her gjelder det å holde fokus!

 

Saken er faktisk den at du er i permisjon fra jobb (? går jeg utifra....) og den permisjonen din gjelder åtte til fire, eller når du normalt sett skulle være på jobb. Den gjelder det minste barnet ditt, ikke det andre.

 

Altså har dere delt ansvar i tiden der du ikke har "jobbtider" - sannsynligvis ettermiddag kveld. De andre barna har dere også delt ansvar for, og normalt sett tar man vel annenhver dag eller liknende.

 

Du er altså helt på det rene i å gi mannen kraftig beskjed om at han ikke gjør sin plikt nå. Men fokuset er ikke alle små detaljer om hvor sliten/ når hva skjedde i natt etc, men at dere deler på alle barna kveld/natt, og på dag har du det ene, samt annenhver også det syke barnet.

 

Foreslår siden du har tatt så mange dager at han tar kvelden og natten i dag og i morgen på samtlige barn, samt dag på det syke.

 

Han skal selvfølgelig være hjemme med sykt barn!

[Anonym bruker]

Teller faktisk ikke, du må si alt i klartekst, og vær rolig og behersket. Du skal ikke spørre, men kreve at han gjør sin plikt.

 

Men ikke ta hans oppgaver :-)

[Anonym bruker]

Ja, men som hun ene sier: menn må få det inn med teskje. Så ja, det er din feil at du ikke sa noe. Selv om han kanskje vet at du er sliten og ikke har fått så mye søvn de siste 3 nettene, så må du alikevel si noe. Herregud, hvorfor skal kvinner alltid gjøre det mer vanskelig enn det egentlig er? Skader det deg om du sier ifra til han at du er sliten?

[Anonym bruker]

Hvorfor er det så vanskelig å si ifra?

[Anonym bruker]

Jo, fordi det er konsekvent, og ikke fordi den som tar det har overskudd. Det "bare er sånn" i den familien, uansett grunn og uansett "slitenhet", nattevåk og alt sånt hos den som tar alt. Så klart kan det sammenlignes. Mannen er sliten av dette, for han tar alt hele tiden. Men han klager ikke likevel.

 

Har ikke menn lov å klage? Skal de bare hjelpe kvinnen? Hva med at kvinnen fikser problemet selv?

 

Er det forsvarlig for din mann å være sliten på jobb? Hvilken jobb har han? Sjåfør av ett eller annet slag? Da er det uforsvarlig å være trøtt, som i så mange yrker.