til deg som ikke er opptatt av status

[Anonym bruker]

ikke til deg som sier at du ikke er opptatt av status. som sier at det viktigste av alt er å ha tid sammen med dine kjære.

Men til deg som virkelig mener det (eller virkelig tror at du mener det. Jeg tror egentlig ikke at det er helt sant for noen..)

 

Jeg jobber litt med meg selv. Jeg har mange destruktive handlingsmønstre, og jeg ønsker å gjøre noe med det. Jeg leser en bok om temaet og det som er gjennomgående er at man må finne ut hva som er viktigst for en. Når man vet det så er det lettere å ta valg og gjøre de riktige tingene, fordi man vet at det er det riktigste valget i forhold til hva som er det viktigste.

 

Men jeg merker at jeg syns det er kjempevanskelig å finne ut hva som er det viktigste. Jeg har kommet frem til at mange av de destruktive handlingsmønstrene jeg har, sannsynligvis kommer av at jeg ønsker å oppnå status og annerkjennelse. Jeg prøver å si at status ikke er viktig, men jeg merker at det blir jug. Status og annerkjennelse er rett og slett det som motiverer meg. Men det blir jo helt feil å bevisst ta de valgene som gir meg mest mulig status, såpass skjønner jeg jo. Jeg har jo barn og elsker dem overalt og vil jo ikke vere en egoist.

 

Nå spør jeg sikker om noe helt helt umulig men dere som mener at dere ikke er opptatt av status. Har dere aldri vært det? Eller har det skjedd noe som har gjort at dere har fått perspektiv på ting? Finnes det en snarveg? Har dere noen gode råd til en stakkars selvopptatt egomamma?

[Anonym bruker]

Hva legger du i å være opptatt av status da? Karriere, penger, utseende, fint hus??

[Anonym bruker]

Dette lurer jeg også på. Jeg føler at jeg ikke er opptatt av status, og det jeg legger i status da er det meste nevnt ovenfor Jeg føler meg så utrolig takknemlig og lykkelig for det jeg har og det livet jeg lever selvom det overhodet ikke er "perfekt". Perfekt høres bare slitsomt ut!

[Anonym bruker]

Hva er viktigst for deg?

 

1. Annerkjennelse fra andre?

2. Annerkjennelse fra deg selv?

 

Når du legger deg om kvelden, vil du tenke: "I dag ble de andre fornøyd med meg" eller "I dag er jeg fornøyd med meg selv for jeg har gjort det bra"?

 

Tenker du over hvorfor det er så viktig å få annerkjennelse, status og bekreftelse fra andre? Det er ditt liv, det er du som lever det og det er først og fremst du som skal være fornøyd og stolt over de valgene du tar. Det er også du som må kunne leve med de valgene du tar.

 

Jeg kan, med hånden på hjertet, si at jeg ikke er spesielt opptatt av status. Status i seg selv er vanskelig å definere, for noen er det mye penger, for andre er det mange venner, dyre klær, pen bil, en flott ektemann osv, men jeg jager ikke etter noe noe kun fordi det gir meg en viss status og en viss rolle.

Jeg tar mine valg basert på hva jeg mener er best for meg og min datter, på sunn fornuft og basert på litt langsiktig tenkning. Jeg er trygg nok på meg selv og jeg har levd lenge nok til å skjønne at de jeg omgir meg med er lang mer opptatt av hvordan man er - ikke hvilken status man har.

 

Ble du litt klokere nå?

[Anonym bruker]

Det jeg mener er at jeg blir matt av mødre som lager fantastiske rosa bursdagskaker til barna sine, men takler det ved å prøve å lage en minst like fin kake. At jeg blir matt når jeg er på besøk hos folk som har det strøkent, og takler det ved å skippertak-rydde når jeg får besøk. At jeg blir misunnelig på kollegaene mine som får skryt for noe jeg tror jeg kunne gjort bedre. Og at jeg noen ganger (ubevisst) finner ting å pirke på for å presisere at jeg også har kunnskaper om emnet.

 

Nå høres jeg jo helt forferdelig ut, tror nok ikke det er så ille. Sannsynligvis er jeg ikke verre enn folk flest, men jeg tror at jeg hadde hatt bedre livskvalitet viss jeg hadde klart å takle disse tingene litt annerledes.

 

 

HI

[Anonym bruker]

Tenker du noen ganger over hvorfor du blir matt? Javel, så er de flinke til å bake eller til å holde hjemmet pent og ryddig. Er ikke det en bra ting?

 

Har du tenkt over at de kanskje ikke er like flinke på andre ting? Som kanskje hoderegning eller å stå på skøyter?

 

Hvorfor kan ikke andre være flinke selv om ikke du er like flinke som dem? Det gjør ikke deg til et dårligere menneske eller til en verre mamma at det fins andre som på noen områder er bedre enn deg. Det vil alltid være noen som er bedre i det meste og så gjelder det å finne det vi selv er flinke og gode på.

 

Det er ingen konkurranse;)

[Anonym bruker]

litt klokere kanskje.

 

men problemet er at jeg gir meg selv anerkjennelse kun dersom det jeg har gjort er synlig for andre. Ellers føler jeg ikke det er noe verdt. Hva er vitsen med å være flink viss det bare er en selv som merker det liksom?

 

Jeg bruker nok andres reaksjoner som et speil for å vurdere meg selv. Stoler ikke nok på min egen dømmekraft.

 

Kan jeg spørre hvor gammel du er?

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg forstår hva du mener, hva du spør om, og hvor du vil, HI.

Men du må gi oss en definisjonsoppklaring: Hva legger du i "status"?

Menneskerd forhold til status forandrer seg gjennom alle tider. Eks: På 80-tallet var det materielle statussymbol som sto øverst. Din verdi ble vist gjennom en Rolex.

I dag er det helt andre ting som gir "status": Opplevelser, størrelsen på vennegjengen, talent, etc, etc.

 

[Anonym bruker]

Du tar meg på kornet og JA, jeg tenker veldig mye over disse tingene. Og du har selvsagt helt rett. Det at andre er flinke er jo selvsagt kjempebra. Og viss det er områder som jeg vet jeg er dårlig på så takler jeg det bedre enn om jeg vet at jeg er god men det er andre som får skryt.

 

Det er bare det at mestringsfølelse og annerkjennelse er det som driver meg. Og jeg kunne ønske det var noe annet som drev meg i stedet (i det minste i tillegg) Og derfor lurer jeg på hvordan jeg skal komme dit..

 

 

 

HI

[Anonym bruker]

Mannen min og jeg har hatt en del tøffe opplevelser som har fått oss til å se ting i et annet perspektiv så JA. Det kan jeg si at vi ikke er opptatt av. Men skulle gjerne hatt hus for det praktiske sin del, en større bil for å ha gjort det enklere og en hytte for en virkelighetsflukt, men, MEN- det er uten tvil de små tingene-øyeblikkene i livet som gjør det virkelig godt!!!

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du er alene om å ha det slik, og jeg vil takke deg for å komme op med en et utrolig interessant tema her på dib.

 

Det du skisserer tror jeg er et symptom på mediesamfunnet vi lever i nå for tiden, der ingenting føles verdifult dersom det ikke "publiserers" og synes.

Skjønner du hva jeg mener?

 

Hva VI, ikke bare du, skal gjøre med dette, har jeg dessverre ingen konkrete svar på her og nå, men jeg tilhører dem som mener at noe bør gjøres.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg selv legger i status. Mulig det var feil ord å bruke. Det jeg mener er at jeg ser særdeles opptatt av hvordan andre ser meg. Og ikke nødvendigvis av hvordan de oppfatter meg som person (men det også), men aller mest av hvordan de syns jeg klarer meg. Jeg skjønner jo at det høres helt idiotisk ut, men nå prøver jeg å være veldig ærlig..

 

Jeg tror at jeg ofte kan bli oppfattet som sur og innadvendt, noe som sannsynligvis kommer av at jeg er redd for å avsløre mine svake sider.

 

De som skjønner seg på mennesker vil vel si at det å bli oppfattet som sur og innadvendt må jo være mye verre enn å bli oppfattet som lite flink til å bake, eller lite effektiv på jobben. Og det skjønner jeg jo, men det virker ikke som underbevisstheten min skjønner det...

[Anonym bruker]

Du er nok inne på noe her. Facebook er jo dagens skrytetavle nr1.

 

Nå fikk jeg det for meg at jeg burde gjøre noe SYNLIG for å få gjort noe med dette. HAHAHAHAHA

 

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er overhode ikke opptatt av status, men jeg vil selvsagt ha anerkjennelse av og til.

Jeg har god økonomi, men legger ikke pengene "utenpå". Vi kjøper like gjerne ting på nille som i eksklusive forretninger. Vi velger nødvendig kvalitet til grunn i forhold til hva det er og ikke merke. God økonomi har jeg fått ved å være forsiktig med pengebruken og jobbet hardt først på skolen og i studier og så i arbeidsliv.

 

Når det gjelder mennesker, har et stort hjerte alltid vært mer viktig en kompetanse osv. Jeg har derfor mange venner som ikke har vært så skoleflinke osv.

 

 

Jeg har dessverre ikke noen gode tips, dette har jeg lært hjemmefra.

[Anonym bruker]

Tror forresten ikke det er status som vises i form av penger jeg er mest opptatt av. Jeg har ikke behov for å vise frem dyre ting, dyre klær eller noe.

 

Men det går på kunnskap, intelligens og evner. Jeg har aldri vært noen sånn "populær jente blant gutta" når jeg var mindre. Men min trøst var at jeg var flink og smart. Og jeg merker at ting faller litt sammen for meg når det ikke kommer frem og når jeg merker at det egentlig ikke blir oppfattet som viktig for andre.

 

HI

 

 

 

[Anonym bruker]

Hva er status da?

Jeg har kommet til at den ultimate statusen er PENGER, den ranker mye høyere for de aller fleste enn alt annet.

Greier ikke få inn mer penger enn hva jeg gjør nå så uansett, er halvt ufør og jobber det jeg kan. Vel vel, ikke stort vi kan gjøre med det, annet enn å akseptere.

 

 

[Anonym bruker]

Du må på en eller annen måte lære deg gleden ved å glede deg selv og du må finne gleden ved å mestre i seg selv. Feks. det å kunne gå langt på ski er fortsatt en bra ting og kan gi en enorm glede selv om ingen andre ser det eller det vises på tv.

Det å vaske huset og kunne nyte en fredagskveld i et nyvasket og ryddig hus er like mye verd selv om man ikke har tilskuere som kan applaudere verket. Det å kunne nyte en fredagskveld i et nyvasket og ryddig hus er glede nok i seg selv og da har det en verdi.

 

Klart at vi alle liker å høre at vi er flinke, snille og gode, men det må ikke bli selve livskraften og det som driver oss videre.

 

Jeg tror, jeg vet ikke, men jeg tror, at du et sted på veien har mistet det å kunne glede deg selv og at det er det som er "problemet" ditt. Du har glemt hvordan du skal glede deg selv så du bruker heller masse tid på det å glede andre og gjøre ting som kun har verdi når andre ser det.

 

Du må rett og slett finne tilbake til deg selv. Gjør du noe kun for å glede deg selv og kun for egen velvære?

 

22:13

[Anonym bruker]

Jeg er den som blir superirritert over disse som hele tiden må vise hvor flinke de er til å støvsuge, vaske ned huset hver dag, trene daglig, bake, sender kyss klapp og klem til kjæresten osv på publiserer alt på facebook!

 

Flott de er flinke og flinkere enn meg med å få ting gjort, men jeg syntes det virker så teit å ha behov for å "vise seg frem" på en slik perfekt måte, og høste komplimenter fra prefiere bekjentskaper på facebook.

 

Jeg er ikke spesielt opptatt av status, og bryr meg ikke så mye om hva andre syntes om meg. Jeg har det bra med tom konto før lønna kommer inn noen ganger, ustelt i joggiser på butikken, hus som er rotete, barn som er umulige og en hever faktisk stemmen også til ungene innimellom:-P

 

De fleste er ikke perfekte og alle er gode på hver sine ting. De som roper høyest er nok ikke mer lykkelig enn oss andre.

 

Jeg har det bra med meg fordi har har en flott og god mann, herlige barn, jobb jeg er glad i, stort sett må jeg ikke snu på krona, god familie og noen gode venner.

 

Jeg har masse i livet jeg trodde jeg skulle oppnå, og i stedet for å tenke på det jeg ikke gjorde, eller de feil valg jeg kanskje tok en gang i tiden. Så fokuserer jeg heller på alt jeg faktisk har oppnådd, og det er faktisk ganske mye i forhold til endel på min alder:-)

 

Jeg tar meg selv i å tenke noen ganger over alle disse som fremstår så perfekte, når man graver litt dypere eller kjenner de godt vet man at ting ikke er så perfekt alikevel.

 

Fokuser på det som gjør deg glad, og det du er flink til!

 

 

 

[Anonym bruker]

ps. Jeg er 32 år

 

22:13 & 22:46

[Anonym bruker]

Jo mer du skriver, jo mer forstår jeg hvor du "kommer fra", HI. Du er ikke alene om dette!

Faktisk tror jeg motivasjonsfaktoren for de fleste i dag, er andres annerkjennelse. Det er ikke nødvendigvis et moderne fenomen, men vi har atskillig flere kanaler i dag enn de hadde før, da folk var opptatt av hva nabokjerringa tenkte.

 

Jeg (har skrevet et par innlegg lenger opp her) tror igjen at dette er en holdning samfunnet må håndtere i fellesskap, derfor er jeg takknemlig for åpenheten din.

 

Selv skulle jeg ønske at jeg kun forholdt meg til følgende spørsmål: Hva gjør meg - og min famile - GODT, dersom alle disse "speilene" var tildekket?

 

 

[Anonym bruker]

Hi:

Det jeg tror du egentlig snakker om her er selvfølelse og usikkerhet. For du skriver først og spør de som ikke er opptatt av status. Men du er jo ikke det du heller i den forstand. Du er bare veldig opptatt av hva folk tenker om deg. Og det handler om selvfølelse. Er du ingenting verdt uten å få anerkjennelse for det du gjør? Blir du mindre verdt av at naboen gjør noe som du også kan (og kanskje bedre)? Du må heller gå i deg selv og se om det er noe du kan gjøre med dine tanker om deg selv. Du sier du tenker mye på hvordan andre oppfatter deg. Det er ikke sunt i det lange løp å være opptatt av hva andre tenker og tror. Du må heller finne metoder for å se verdien i deg selv. Få en selvtillit, og selvfølelse som bekrefter deg uten å måtte ty til misunnelse, sammenligning og ros.

[Anonym bruker]

En status karakteriseres av at det knytter seg bestemte forventninger til atferden til de individer som har den; av et barn venter man én type atferd, av en mor en annen, av en lærer en tredje osv. Betegnelsen status har imidlertid også fått en noe annen betydning, idet status kan stå for tilgang på «abstrakte goder» som anseelse, prestisje, ære og respekt. Derfor snakkes det om at status er noe man har mer eller mindre av

 

 

[Anonym bruker]

22:54: Jeg er ikke Hi, og jeg håper ikke hun føler jeg kuppet tråden nå, men jeg må likevel spørre: hvordan får man selvtillitt og selvfølelse? Hvor begynner man den prosessen?

 

Jeg kjenner meg så godt igjen i det hi sier. Jeg tror at 99 % av de tingene jeg gjør, gjør jeg ikke fordi jeg ønsker det (ofte snarere tvert imot), men fordi jeg føler at jeg "må" for å opprettholde inntrykket folk har av meg. Noe som ender i at ingenting er lystbetont, alt føles bare som en konkurranse. Det har gått så langt at når selv de om står meg nære oppnår noe stort eller opplever noe positivt, så unner jeg dem liksom ikke det. Alt jeg kjenner på er misunnelse, og en følelse av at jeg mislykkes. Det er helt jævlig å innrømme selv som anonym.

 

Det har til og med gått så langt at jeg snart ikke har venner igjen. Enhver sosial sammenheng er et slit ("Tenk om klærne mine ikke er kule nok" - "jeg kan ikke invitere jentene hit for huset er ikke fint og jeg lager sikkert ikke god nok mat"), og alt jeg klarer å tenke på er hvordan folk oppfatter meg og tenker om meg. Selv venner jeg har kjent siden barneskolen!

 

Det kommer jo sikkert av usikkerhet og dårlig selvtillit, men hvordan fikses det? Når man ikke er noe supermenneske, når man ikke engang har ting man er veldig flink til? Eller en personlighet som virkelig utpeker seg?

[Anonym bruker]

22:54 her.

Jeg vet oppriktig ikke. Jeg har en god selvfølelse, og en ok selvtillit, og har alltid hatt det. Kun når det kommer til sjalusi svikter det litt, i forhold til mannen. Men ikke slik at jeg ikke føler meg god nok, er bare redd noen andre skal stjele hans oppmerksomhet. Men er langt igjen til sykelig sjalusi, kjenner bare det stikker litt når han er på 3 ukers reisejobb og forteller at han skal på fest. Men jeg skal prøve å reflektere litt her:

 

Selvfølelsen er bevisstheten man har på hva man er og hva man står for, det handler altså om selvinnsikt, hvor man har en trygghet i hva og hvem man er. Selvtillit er hva man tenker om sin egen verdi. Man kan feks ha lav selvfølelse men nokså høy selvtillit. Fordi selvfølelsen alltid har med selvinnsikt å gjøre, mens selvtillit kan være noe man bare tror eller innbiller seg.

 

Jeg er en person med klare meninger, som står for det jeg sier, ydmyk om jeg tar feil, kjenner mine svake sider, kunnskapsrik, men har også ting jeg ikke er flink til, eller kan noe om. Dette vet jeg. Det er selvinnsikten min. Jeg vet det, det er ikke noe jeg tror, eller er blitt fortalt. Det er en visshet som jeg kjenner inni meg. Selvtilliten derimot bygger ofte mer på tilbakemeldinger. Jeg vet jeg er flink på skolen. Men når jeg får en A på en eksamen så får jeg det bekreftet. Personlig gjør det ikke så mye med meg, men for andre kan det bidra til at hodet heves og ryggen blir rettere. Jeg vet også at jeg er flink til å lage mat. Dette blir bekreftet når mennesker spør etter oppskrifter, eller selv "inviterer seg" på middag. Selvtilliten øker for hver gang man får en slik positiv tilbakemelding. Men for meg som har en sterk selvfølelse er jeg ikke avhengig av å få disse tilbakemeldingene for å vite at jeg er flink på skolen eller til å lage mat. Selv alene i en hule på fjellet uten bøker eller ingredienser vil jeg fortsatt vite at jeg lager deilig mat og er en skarp student. Mennesker som har lav selvfølelse vil fort miste denne vissheten så snart komplimenter opphører. De trenger stadig bekreftelse på at man er litt bedre enn andre for å klare å kjenne seg selv.

 

Basert på det jeg har skrevet over vil jeg tro at man må forsøke å styrke sin egen selvfølelse for å skape seg en trygghet på hvem man er og hva man står for. Usikkerhet fører til at man hele tiden trenger bekreftelse på det man er og det man står for. Når man er trygg på hvem man er og hva man står for vil denne bevisstheten ligge i bunnen og skape en selvfølelse der man VET, ikke bare tror.

 

Men hvordan man skaper denne vet jeg ikke. Selv vokste jeg opp i et hjem som nok ikke var noe A4, og nokså ustabilt. Men jeg lærte meg tidlig at mine meninger teller. At jeg var verdifull. At jeg var elsket. At jeg hadde en stemme. At jeg var kunnskapsrik, og kunne bli hva jeg ville. Denne tankegangen har forplantet seg. Og jeg merker at for hver gang jeg utvider horisonten blir jeg enda mer sikker på at jeg er meg og at jeg er rett for meg, om du skjønner. Jeg har aldri fulgt strømmen, jeg har gått de veiene som har kjentes riktig for meg. Jeg har ikke forsøkt å passe inn, jeg har heller tenkt at om jeg er god nok for meg, så er jeg god nok for andre.

 

Jeg vet ikke, dette ble bare rot, men tror det har litt mening. For de som gadd lese så kan jeg legge til at jeg ikke er noen blære som kan og vet alt og som har ett perfekt liv. Jeg er nesten sykelig overvektig, har ett alt for lite hus, sliter med å få barn, lever i konstant oppussingshelvette, eier ikke en eneste selvrealiseringsbok og vasker kun når jeg må. Men jeg har et godt liv, jeg lykkes oftere med det jeg gjør, enn jeg mislykkes. Og det er i grunnen et godt mål.

 

[Anonym bruker]

Du høres ganske normal ut, og på meg høres det ikke ut som om du har mye destruktive mønstre. Det høres heller ut som om du forsøker å gjøre deg selv feilfri, istedenfor å akseptere at vi er forskjellige, og at alle har sine sterke og svake sider- også du:).

 

Å være opptatt av status og ha ambisjoner er helt normalt.

 

Det eneste jeg kan nevne er kanskje at du burde flytte fokuset litt bort fra deg selv, og alt du mener du burde jobbe med hos deg selv- og isteden vende blikket utover mot andre mennesker ? Hva kan du gjøre for at andre skal føle seg sett og hørt, og hva kan du bidra med i andres liv?

 

PS. Gjetter jeg riktig om jeg tror du leser lykkeprosjektet?