Forbanna jævla narkomane samboer!!

[Anonym bruker]

Nå er jeg så forbanna at jeg sprekker snart. Den forbanna jævelen driver fortsatt å sniker seg rundt og tror han kan fortsette et liv i rus og samtidig leve det glade familieliv. Rus og barn hører ikke sammen!!! Jeg klikker snart. Skulle dratt for lenge siden, men det er ikke enkelt når man elsker personen (til tross for hans problemer), og jeg prøver å kjempe for familien min.

 

Dette har pågått av og på i flere år, og har jeg har gjort alt i min makt for å tro på han når han sier at det er siste gang. Men jeg blir løyet opp i fjeset hver jævla fuckings gang! Jeg har gitt han sjangser og tillitt, og det har ødelagt hvert gram av hele meg da jeg avslører at han har misbrukt min tillit IGJEN! Jeg er har mistet hele meg, den positive, glade og ambisjonsfulle personen jeg engang var. Jeg har vært i døra mange ganger og han vet utmerket godt hva han er i ferd med å miste. Men jeg vil jo ikke gå, han har et stort problem og han trenger hjelp. Hvis jeg drar får han det bare værre. Men jeg fortjener ikke dette. Jeg fortjener å bli behandlet med respekt, ikke bli løyet til, og ikke minst bli elsket.

 

Vi har hatt endeløse dager og netter med prat og han sier jeg er verdens mest fantastiske person, både som kjæreste og mor. At jeg har et utrolig stort hjerte, at han er så takkmenlig for at jeg ikke har dratt, at han virkelig ikke ønsker dette livet for oss, og at vi(familien hans) fortjener bedre.

Mange av dere vil nok kalle meg både naiv og dum som fortsatt sitter her og som ikke får opp øynene. Men det er ikke så enkelt. Jeg vil HJELPE men vet ikke hvordan. Har virkelig ikke lyst å kontakte barnevernet eller politiet for jeg vil ikke bli tvunget til å bryte opp familien. Tenk på barna sier dere kanskje men i hans "forsvar" så er han aldri ruset foran dem, heller aldri hjemme. Iallefall det jeg vet... Ååååå, skal iallefall bestille hjemmetester fra internett så får han værsågod pisse i glass (for alltid?)

 

Fy faen, hvem vil ha et slikt liv? Så utrolig vondt å ikke stole på partneren sin et eneste sekund og ikke tro på et eneste ord av det han sier.. Måtte bare få det ut, takk for at du leste.

[Anonym bruker]

Hei du.

Kan jeg først spørre hva han ruser seg på?

 

Jeg tror det eneste du kan gjøre her er å sette hardt mot hardt.

Vet det er drit vanskelig, hadde en samboer som var misbruker i mange år selv.

[Anonym bruker]

Han ruser seg på hasj. Men har har også brukt amfetamin av og på i flere år (her har jeg dessverre hatt skylapper og har de siste to årene faktisk trodd at han var ferdig med det).

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg skal ikke fortelle deg hvor dum du er som blir hos han. Men vist du kunne veie opp hvem du ELSKER aller høyest.

 

Barna dine eller samboeren din?

 

Jeg tviler ikke på din kjærlighet til barna, men du elsker de vell såpass at du ikke ønsker at de skal leve under slike forhold?

[Anonym bruker]

Jeg har hørt at hasj er noe av det værste å slutte med alene (selvsagt utenom heroin) fordi det sitter så utrolig lenge i kroppen. Så hvis du vil ha tilbake typen din tror jeg du må få han til å slutte med det i samarbeid med legen sin. Som jeg sa i stad, sett hardt mot hardt. Det måtte jeg gjøre, og han var ikke klar for å slutte med speed som har drev med. Så jeg gikk fra han. Vet det er hardt med det beste jeg har gjort noen gang.

[Anonym bruker]

Jeg elsker barna mine ja over alt på jord, og de fortjener ikke dette. De er fortsatt så små at de vet heldigvis ikke hva som foregår, men størstemann får jo selvsagt med seg at mamma er mye lei seg. Dette er helt forjævlig.

 

Han er rusmisbruker og jeg vet at hans virkelige seg forsvinner i hans innrøyka hjerne. Har tenkt på å at vi skulle kontakte fastlegen, men det er vanskelig. De har taushetsplikt men de har vel ikke det når det gjelder rus og der barn er involvert. Jeg prøver å sette hardt mot hardt men jeg klarer ikke å gjennomføre "truslene". Jeg er svak, og det er han som har gjort meg svak. Jeg har koblet inn familen hans og vi har vel hatt en type "intervension" men de er i en annen del av landet og ting blir ikke gjennomført og fulgt opp slik det burde...

 

Takk for svar dere..

 

HI

[Anonym bruker]

Har gått igjennom akkurat det samme som deg....

Etter flere krangler om dette, fikk jeg nok, tok barnet med og flyttet! Han ville aldri slutte med det sa han, og jeg mente det og familieliv ikka passet....

 

 

[Anonym bruker]

Én dag må du bestemme deg. Ser jo dessverre ikke ut at samboeren din slutter å ruse seg, problemet er dine tomme trusslene. Er ikke annerledes enn med barn, hvis du ikke gjennomfører de truede konsekvenser blir dine trusslene etterhvert avslørt som tomme.

 

Jeg syns at du må vise ansvar for barna. Helt greit hvis du vil utsette deg for et liv med en narkoman med alt som følger, men du har ingen rett å utsette barna for det. Etter mange advarsler har du all rett å avslutte forholdet. Gjør det snarest og kom deg vekk, du ødelegger barna!!!

[millie+2klumper]

hmm.. innrømmer han at han har et problem?? Dette er ganske vesentlig med tanke på om han vil forandre seg, og om det ideheletatt er mulig for deg og hjelpe han som du sier.

Men i utgansgpunktet så kan han kun hjelpe seg selv.. Du kan nok ikke redde han..

tro meg, jeg brukte mange år på og tenke som deg..

 

Send meg gjerne en pm visst du trenger noen og prate og dele erfaringer med:)

 

hilsen en som har vært i dine sko!

[Anonym bruker]

Vist han innrømmer sine problemer og da mener jeg over din familie og hans familie er dokke godt på veg. Men innrømmer han det for kun deg er du der du er nå.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner veldig godt at dere andre som har vært i lignende situasjon har valgt å dra. Jeg tenker på det hver eneste dag. Du som har barn med eksen 02:11, kan jeg spørre hvor gammelt barnet ditt var da du dro, og har far noe form for samværsavtale i dag?

 

Ja jeg kommer ingen vei slik som det er i dag, for det jeg gjør nå er å komme med tomme trusler og det ser han selv, og da kan han jo bare fortsette slik han gjør. Han ser at jeg ikke drar.

 

Han innser at han har et problem, både ovenfor meg og familien hans. Det er ikke noe særlig hjelp å få fra de synes jeg. De tilbyr å hjelpe med praktiske ting men ikke ting som gjelder hans misbruk. Selv om ordene hans er null verdt så tror jeg på han når han sier at han vil være rusfri. Han elsker familien sin, men tydeligvis ikke høyt nok. Jeg forstår at det er høyt avhengighetsskapende og den psykiske avhengingheten til hasj er veldig stor men det er for meg ingen unnskyldning lenger.

 

Noen dager bryr jeg meg ikke om hvem som får vite det av instutisjoner, politi osv, har vurdert mange ganger å melde han selv men jeg er som sagt utrolig svak. Også bor det en liten optimist i meg som tror at dette kan vi takle selv...Ja så feil kan man ta..

 

Nå holder vi på å selge hus så det er en god mulighet å komme meg ut av forholdet økonomisk sett. Vi har planlagt å flytte til enten min eller hans hjemby, men har ikke blitt helt enig enda. Men sånn som det er nå, kan jeg bare pakke sakene til barna mine og meg og dra sånn uten videre? Det har jeg vel ikke "lov" til?

Men vil jo at han skal være en del av barnas liv, rusfri vel og merke...

 

HI

[Anonym bruker]

Det "positive" i alle denne smørja er at vi har kommet et langt stykke på vei enn hvor vi var for en liten stund siden. Da levde han i total fornektelse, misbruket var høyere, det var ikke et problem i hans øyne og han ville ikke slutte. Han gav faen i alt og ble utrolig sint da jeg forsøkte å snakke med han om det. Nå er han ydmyk, gråter mye og sier han vil ikke være i denne situasjonen, og iallefall ikke at familien hans fortjener å være det. Jeg tror ikke det er et spill for galleriet men hvem vet med alle løgnene...

 

HI

[Anonym bruker]

Da har du hørt feil, 00.54.

 

Det er veldig enkelt, for man er ikke fysisk avhengig av hasj - det er man av mange andre narkotiske stoffer.

Man kan selvsagt være psykisk avhengig, men det er mer en bestemmelsessak enn noe annet. Selvsagt vanskelig om alle vennene gjør det og han er sammen med de til stadighet, men det er vel også en bestemmelsessak. (Dette vet jeg av egen erfaring).

[Anonym bruker]

Sett utenfra synes jeg løsningen for deg er enkel.Du bestemmer deg for at du og barna dine ikke fortjener en upålitelig mann tett rundt dere og dere flytter hver for dere. Hvis han skal ha håp om å få dere tilbake så må han kutte ut alt som heter rus og bevise det.

[Anonym bruker]

Unnskyld meg.., men om du har truet og lignende lenge, så er det vel bare å gjøre det du har truet med. Er det bare hasj, så er det ikke noe problem å slutte. Er han arbeidsledig? Når får han tid til å gjøre dette?

[Anonym bruker]

Han vet jo at han bare kan fortsette å ruse seg, for du går jo ikke fra han uansett.. Lykke til...

[Anonym bruker]

Så barna dine har en far som ruser seg og en mor som velger å bli hos den narkomane faren sin? Stakkars barn sier jeg bare! Her må du være voksen og ansvarlig, han tror ikke på deg mer når du sier at nok er nok, dermed fortsetter han. Noen må ta ansvar for barna her, de kommer først! Få opp øynene jente! Ungene merker at ting ikke er som det skal, de fortjener så utrolig mye bedre!

 

Merker jeg har lyst til å riste deg!!

[Anonym bruker]

Jeg vet, og jeg er vel den største idioten her men det er ikke bare bare.. han jobber fullt, ruser seg på/etter jobb, jobber en del kveldstid. Sjefen bryr seg ikke...

 

HI

[Anonym bruker]

Ja vær så snill å rist meg, bank det så jævlig langt inn i skallen min som du bare orker. Jeg holder på å bli gal av dette. Jeg gråter hele dagen, sover ikke om natta og nå klarer jeg ikke mer. Jeg unnskylder ingenting, men har du ikke vært i min situasjon så vet du ikke hvordan det er...

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med en alkoholiker til far, er fortsatt bitter for at min mor ikke gikk før jeg var langt opp i tenårene! Så jo, jeg vet litt hvordan det er. Mamma så nok ikke hvor ille det var for oss barna, men det er faktisk 10 X så ille for et barn enn det er for en voksen å vokse opp under sånne forhold. Barn forstår ikke hvorfor mor gråter, hvorfor far er så annerledes, sint osv osv. Det gjør frykten så mye større, det å ikke forstå.....

 

*Bank*

[Anonym bruker]

Dette er ikke lett, og jeg skal ikke si at du er hverken dum, naiv eller idiot som synes det er vanskelig å forlate en mann du er glad i,hvorfor skulle du synes det er enkelt? og hvorfor skulle du gå hvis du fortsatt har trua på at forholdet kan reddes til tross for hans misbruk?

 

Det mange virker å glemme er at narkomani er en sykdom, og ikke noe som løses med at han tar seg sammen, eller du setter hardt mot hardt eller drar. Det er jo mye mere komplekst en det. For at han skal bli rusfri må han jo først finne ut at livet uten rus er bedre en med.

Det du må gjøre er å sette grenser, og du må beskytte deg selv og

barnen mot å bli "medavhengig", noe det etter det du skriver ser ut til at du blitt.

 

Du skriver at han innrømmer misbruk og avhengighet, og det er faktisk veldig bra, og et skritt i rett retning. Slik du legger det frem er han jo også villig til å ta imot hjelp, men dere strever med hvor dere skal finne den hjelpen.

 

Hvis du vil bli hos ham er det ting du må arbeide med, og det er å skille begreper slik at du unngår å legge skyld på deg selv og å bli såret når han har sprekker eller lyver for deg. Skal man leve med noen som har rusproblemer samtidlig som dem prøver å komme seg ut av det må man lære seg å akseptere noen sannheter. Sannheter som er langt ifra rettferdige eller greie, men likevel en del av dette og en del av hele komplekset narkomani som sykdom. Det skal ALDRI rettferdigjøres urettferdig eller uetisk handling, men den må likevel anerkjennes som en forklaring på et veldig kompleks problem, og dette må som regel til for å skåne seg selv mye smerte man ellers har en anledning å

ta til seg , og så vips har man gjort problemet til sitt eget, isteden for den sykes.

 

En av disse problematiske sannhetene er løgn.Du kommer å få servert løgner hver gang han har mislykktes i å holde seg rusfri og ruset seg. Slik er det bare. Det er jævlig, det er ikke rettferdig, det er ikke akseptabelt men likevel er det slik det er for ihvertfall 99% av alle de som lever med rusavhengige i aktiuv rus, når de sprekker, eller i starten av en rehabiliteringsfase før dem begynt å få orden på avhengigheten.

 

Han kommer å finne på 1000 forskjellige unnskyldninger for hvorfor han sprikker, og hvorfor det er greit når han blir tatt på fersken, og ikke så rent sjelden vil du nok få høre at du er et av problemene.

 

Skal du leve med ham og hjelpe ham med dette må du lære deg at dette ikke er mannen din som snakker men "rusmisbrukeren/sykdommen" og skake det værste av deg og innse at problemt er hans og kun hans alene, slik at det ikke går så inn på deg når han lyver. Du må på en måte lære deg å ha tru på ham, uten å la deg blinde hvis du skjønner hva jeg mener, slik at du unngår å bli så dødens skuffet når han har en ny sprekk eller nye løgner blir servert. Mange rusavhengige har dessverre mange sprekker for dem klarer det helt.

 

Så var det dette med grenser da. Du MÅ være beintøff, nesten slem enkelte ganger, for gir du lillefingeren tar ham hele hånden, og så lenge du legger til rette for at han kan misbruke uten at det får noen større konsekvenser for ham, finnes det jo egentlig ikke noen reell grunn for ham å slutte? Å ruse seg er jo egentlig ikke fælt, det er konsekvensene et misbruk fører med seg som er vonde,tøffe og vanskelige,og så lenge han ikke føler disse bakdelene på kroppen har han jo ingen grunn å legge av,da han har alt han vil ha likevel. Et hjem, en varm favn og kjærlighet, mat på bordet, ungene, osv osv osv, + rusen som han da liker så alt for godt grunnet avhengighet.

 

Hadde jeg vært deg , siden jeg ser at du egentlig ikke er helt redo å forlate ham, så hadde jeg flyttet likevel. Jeg hadde flyttet uten å gjøre slutt på forholdet. Dette hadde jeg argumentert med at er for ditt og barnas skyld. At du vil være der for ham, støtte ham og hjelpe ham i prosessen men at så lenge han har en avhengighet han ikke er i behandling eller rehabilitert for ,så kan dere ikke bo sammen. Dels for beskyttelsen av deres barn og dels for å beskytte deg selv mot medavhengighet. Du hjelper han best ved å måtte ta tak i sine egne problem, der hvor han fysisk merker at livet slår sprekker og får konsekvenser. Med å gi ham viljen å velge dere og et rusfritt liv isteden for å ha begge deler i pose og sekk. Hvis du gjør dette åpner du også flere dørrer for hjelp uten å være redd for at det skal få konsekvenser for deg og barnen, med tanke på at du da kan kontakte barnevernet hvor du kan kreve rene prøver for samvær pluss at det da også vil bli lettere å gi forskjellige innstanser muligheten å gå inn med tiltak til ham, uten at det skal bli en risiko for deg og barnen. Da vil dem jo heller se en mor som tar affære og skjermer barnen mot rus, samtidlig som du ikke slår hånden av faren.

 

En annen ting dere må gjøre hvis han er seriøs ifht å få hjelp er å kontakte rusomsorgen i deres kommune ( den ligger som regel under NAV) , og få ham inn i en eller annen form for tiltak. Og du min venn burde absolutt søke deg en selvhjelpsgruppe for pårørende til stoffavhengige, slik at du kan hjelpe ham på best mulig måte uten å ta over problemene hans. Foreningen mot stoff har ofte slike selvhjelpsgrupper og dem er gull verdt.

 

Dette er hardt arbeide og kan sikkert virke uoverkommelig, og i mange fall er det det også. Er han ikke verdt dette for deg synes jeg du skal gå NÅ, ellers får du det bare verre. Men hvis kjærligheten for ham fortsatt er der, og du ser mulighetene er nok dette veien å gå.

 

hilsen fra ei som har erfaring.

[2stk*perfekteBarn]

Hei!

 

Jeg vil veldig veldig gjerne dele frustrasjoner og tanker med deg, da jeg er i akkurat samme sko som deg.

 

Det er vanskelig å kunne snakke med andre om hvordan det er, da de ikke forstår hele bildet ved det.

 

Håper inderlig du sender meg en pm.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Tuuusen hjertelig takk for svaret ditt 12.51. Dette var godt å lese selv om tårene renner. Kjenner igjen situsjonen vår i mye av det du skriver og anerkjenner mye av det du sier også. Rusmisbruket er ille i seg selv, men løgnene er det værste. Det gjør så innmari vondt. Men bare så det er sagt så forventer jeg at alt han serverer meg er reinspikka løgn. "Heldigvis" avslører jeg han så å si hver gang og han kommer ikke med unnskydninger for å forsvare det han gjør.

 

Dessverre er han som menn flest og har vanskeligheter med å ordlegge seg og blir nok samtidig fullstendig overkjørt av snakket mitt. Men pga mitt detektivarbeid og min avhørsteknikk har jeg avslørt ting jeg i min villeste fantasi aldri kunne trodd. Han er iallefall ærlig når jeg stiller han til veggs, men han har som sagt problemer å ordlegge seg og sette ord på følelsene sine.

 

Du har nok helt rett i at jeg har gjort dette til mitt eget problem og ikke bare hans. Jeg ser på det som vårt problem og jeg vil at han skal bli frisk. Han sier han vet ikke hvorfor han ruser seg. Han sier han klarer seg uten og det er ikke noe problem å holde seg unna, men det henger jo ikke sammen med virkeligheten. Hvis det er tillfelle så hadde vi jo ikke hatt et problem. Omgangskretsen hans er et stort problem, hele jævla plassen vi bor på er et stort problem, og min samboer er dessverre altfor snill og lettpåvirkelig....

 

Kanskje jeg bare burde flytte. Jeg prøver ikke å lage unnskyldinger men har ingen venner her jeg kan flytte inn hos, har ikke råd til å leie leilighet i tillegg til alle utgiftene vi har her, og hele familien min bor 120 mil unna. For ei gigantisk suppe jeg sitter i...

 

Så mye annet jeg skulle ha skrevet men får ikke sortert tankene mine godt nok, og det blir nok bare rotete mye av det jeg skriver da..

 

Takk igjen for svar..

 

HI

[Anonym bruker]

pm er på vei bare jeg får tid å skrive litt

 

HI

[Anonym bruker]

millie+2klumper : Får ikke sendt pm til deg

 

HI