Er jeg sær som ikke vil være venn med mindre smarte mennesker?

[Anonym bruker]

Jeg holder på med doktorgrad nå, og kan vel sånn sett kalles smart. Jeg vet i alle fall at jeg ville hatt en dårlig kjemi med deg, HI. Rett og slett fordi du helt tydelig lar deg irritere veldig lett. Du er negativ til mennesker rundt deg, og ser ned på andre mennesker. Om noen ikke kan følge med når jeg snakker om fagfeltet mitt, så spiller ikke det noen rolle for meg. Jeg trenger for eksempel latter i livet mitt, og jeg har noen fantastisk morsomme venner som jeg kan snakke med mye rart om - som får meg til å le, og å ha det gøy. Heller det, enn å tilbringe en hel kveld med noen som er opptatt av å måle krefter intellektuelt, og generelt virker veldig negativ. Sånt smitter, derfor holder jeg meg unna mennesker som stadig må rakke ned på andre, syte og klage over hvor uverdige andre er osv.

[Anonym bruker]

Ja, du er sær... Hva er egentlig å være mindre smart? Kan det være mindre smart å luke bort hyggelige folk pga iq. Har mennesker med lavere iq enn deg (har du egentlig målt din egen) andre intresser enn hva du har.. Man kan dessuten ha høy Emotionell intelligens og høy sosial intelligens selv om iq ikke er super høy. Iq tester forøverig kan være veldig individuelt.. og man må ha øvelse i å løse den type oppgaver for å score høyt på slike tester. Man kan være meget inteligent, men er man ikke vant med en slik oppgaveform, scorer man lavere enn om man er vant med det.

 

Jeg vet også at man kan være meget spennende selv om man er hjemmeværende, eller jobbe på matbutikk. (takker vår skaper for at det er mennesker som trives med å arbeide i matbutikk... hva hadde vi gjort uten de??)

 

Det å ikke bli venner med alle pga at det ikke er kjemi mellom dere, eller dere ikke har noen felles interesser ol., det er noe annet.. men å luke bort pga intelligens, syns jeg er heller uintelligent av deg.

[Anonym bruker]

Hvis du med "mindre smart" mener overfladisk eller noe sånt kan jeg delevis være enig med deg, men de aller fleste mennesker er flinke til noe og vet mye om noe akkurat som de fleste har huller i sin kunskap. Det som er viktig for meg er ikke at vennene mine har samme IQ som meg, men at vi deler noen verdier og er interesert i noen av de samme tingene.

 

Jeg har en dame som jeg regner som en god venn. Hun er over 20 år eldre enn meg og har sansynligvis under middels IQ, men hun er kjempeflink i huset, kan masse om gammel tradisjonsmat ol. Vi har tilbrakt mange hygglige timer på kjøkkenet hennes der hun har lært meg opp.

En annen venn av meg er en 16 år gammel gutt med lærevansker. Det er et flott venskap der jeg ofte hjelper ham med leksene og han driver meg hardt på trening.

 

Det finnes mange typer venskap og det er ikke bestandig viktigst å bruke tiden på å løse verdensproblemene. Takke meg til hun som tar med seg en søpplesekk og rydder opp ute i naturen fremfor hun som skal diskutere ansvarsforhold, økonomien og jussen rundt opprydningen i 4 dager før hun konkluderer med at det er i hvertfall ikke hennes ansvar og desuten er politikerene tafatte, korupte eller liknende.

[Anonym bruker]

Nå tror jeg det er flere som har misforstått det jeg har ment her, og kanskje ikke lest hele tråden?

 

Ja, jeg har målt iq, men det er ikke relevant. Eq er jo noe som spiller inn, som andre her også påpeker.

 

Og hvor har dere fått det fra at jeg ser ned på andre? Og i tillegg bruker hjemmeværende og kassadamer som eksempler? Det finnes da mange oppegående mennesker blant kassadamer og hjemmeværende!

 

Det jeg snakker om i denne tråden, er mennesker som er "under mitt nivå". Jeg påstår da ikke at jeg er på høyeste nivå, og at de fleste andre er under meg! Om man skulle måle det på en skala, og jeg f.eks ligger på nr. 6 i denne skalaen. Er det da så sært av meg å føle at jeg ikke får noe ut av å ha masse venner som ligger på nr. 4 og under?

 

Og da tenker jeg som sagt ikke kun på iq, men også eq. Når man blir kjent med et menneske, ser man jo på helheten før man dømmer.