Har ei venninne som mener at jeg ikke kan syte litt når mannen ikke bidrar hjemme, fordi hun er alenemor!

[Anonym bruker]

Jeg blir så frustrert og lei av det dumme utsagnet at jeg tror jeg sprekker snart.

 

Har ikke jeg lov til å være frustrert over at mannen aldri bidrar, eller at han jobber seine kvelder, bare fordi det finnes alenemødre der ute? Jada, alenemødre og fedre har det sikkert råtøft, og jeg undervurderer ikke hverdagen til en alenemor, men hvorfor kan man ikke få litt støtte tilbake også?

[Anonym bruker]

Det er en vesentlig forskjell når man rydder etter 2 voksne, og ikke 1.

Så klart blir man frustrert om mannen ikke bidrar.

[Anonym bruker]

du har full rett til å klage og forvente å få hjelp og avlastning av mannen din. er man to VOKSNE så i huset så har man andre forventninger enn som alene mor/far

 

hilsen forhenværende alenemor

 

[Anonym bruker]

Når man er to, så forventar man hjelp av en til. I tillegg tar man vare på etter to og ikke en.

 

Når man er bare en så har man ingen forventninger til noen andre. Og skuffelsen er ikke der på samme måte.

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor og selv om dette ikke er noen komkurranse i å ha det verst så tror jeg faktisk at det er verre å bo sammen med en som ikke bidrar enn å bo alene.

Ja, jeg er alene og jeg gjør alt selv, men jeg vet også om det og da slipper jeg masing, frustrasjon, irritasjon osv. som kommer med det å bo sammen med en som ikke bidrar.

 

Klart du kan syte litt til venninner. Hvem andre skal man syte litt til? Hun venninna di er, for å si det barnsling, skikkelig dust i dette tilfellet!

 

:-)

[Anonym bruker]

Som om ikke det finnes folk som har det verre enn en alenemor? Så da kan vel strengt tatt ikke hun heller klage da?! Sånt irriterer meg litt.... Men jeg pleier å vurdere litt hvem jeg klager til da... Kanskje greit å klage over mannen til en annen enn henne om du ønsker sympati. Ikke sikkert hun evner å synes synd på deg på akkurat dette området, selv om det faktisk er det!

[Gjest Tutt1-2-3!]

Hehe!

Jeg er gift nå, men har også vært alenemor i 5 år. Syt i veg du!!

 

Som alenemor er man jo alene om alt, uansett og hele tiden. Thats life!

Som gift forventer de fleste at arbeidet skal deles, og når det blir skeivfordeling har man lov til å bli frustrert! jeg er det ofte! Nå er jeg i permisjon og mannen min jobber fra 7 til halv 5 hver dag. Da er det naturlig at alt hjemme faller på meg, og jeg sier ikke noe på det. Eneste jeg "krever" er at han skal være med på kveldsstellet til ungene, siden det er det eneste de ser til pappan sin i uka, og rydde etter seg selv (noe han gjør når jeg maser nok..) I helgene deler vi på det meste.

Snart skal han ha permisjonen sin, og jeg er veldig spent på hvordan det blir da. Han er nemlig veldig lite huslig, ser ikke rot/skitt, og tenker nok at han skal bruke hele permisjonen på å besøke slekt og venner... Håper han lærer mens han er hjemme, for etter det skal begge jobbe og da må det fordeles jevnt!

 

Så i mine øyne har man større grunn til å "sutre" om man er 2!

[Anonym bruker]

Du har et valg om å be mannen ta sin del. Hun har ingen annen valg enn å gjøre alt selv. Der ser du forskjell - du kan gjøre noe med problemet, i motsetning til henne. At man har giddalaus mann og ikke vil si fra og sette ned foten - da fraskriver man seg etter min mening sin rett til å syte.

[Anonym bruker]

Jeg har vært alenemor i mange år.. og det første som slo meg da jeg endelig ble alene med mine to poder er at alt gikk så lett.. fordi jeg visste at jeg var alene og dermed la opp dagene til at jeg var alene. Ingenting er så kjeit når du forventer hjelp, og vedkomne sier han skal hjelpe, men likevel ikke bidrar. Når man må bruke enorme menger energi for å få han til å gå med søpla.. Kan like godt gjøre det selv, men da man er to blir man sint på det og..

 

Konklusjonenen min.. Det må da være lov å klage over partneren .. og hun alenemor venninnen bør jo ha forståelse for hvor slitsomt det kan være å bo med en mann som motarbeider en.. (kan føles slik når de overhode ikke hjelper til)

 

æsj, dum venninne du har...!!!

[Anonym bruker]

Vi som er alene har også et valg. Vi kan finne oss en mann;)

 

09:38

[Anonym bruker]

Jeg har også ei slik venninne HI. Så jeg skjønner veldig godt frustrasjonen din! Etter at hun begynte å jobbe ( det måtte hun, da NAV sa stopp mht ytelser ), så er det jo ingen som har det verre enn henne! Hun har ett barn, og har en eksmann som har barnet nesten halvparten av tiden. Foreldre og søsken i nærheten som gjerne hjelper til.

Vet ikke om noen som er så mye på fest og moro, som henne. Likevel ser hun ikke at andre kan ha det tøft. F.eks ser hun ikke at venninna hennes som har 3 barn, og er alenemor, kan slite mer. Neida, HUN har det verst uansett........Har sluttet å si noe, og unngår å komme inn på temaer som dette. Er dødfødt. Av den grunn, så har jeg ikke så mye kontakt med henne lenger. Synes det er slitsomt med folk som aldri gidder å høre på andres problemer, fordi de har det så mye tøffere selv.

[Anonym bruker]

Hvorfor tror du at eg ikke har sagt i fra til mannen min, 09.41?

 

Jeg har det, sånn ca 1 million ganger!

 

HI

[Anonym bruker]

Hvis du ikke trives i forholdet, så stiller du ultimatum om at enten blir det forbedring, eller flytter du ut. Han gjør ingenting fordi du gir ham mulighet til å ikke gjøre noen ting. Bortskjemt drittunge av en mann.

[Anonym bruker]

Men hvis mannen motarbeider dere, hvorfor er dere fortsatt sammen med slike menn? Liker dere å oppdra voksne guttunger og tørke og vaske etter dem? Jeg hadde ikke giddet...

[Anonym bruker]

Takk for svar dere.

 

Dette er en av mine nærmeste venner som jeg har kent siden eg var 4 år (vi er nå 29 år) og føler at eg ikke kan si NOE som helst uten at hun skal utdype at hun sliter såååå mye mer enn meg, så jeg må ikke si noe til henne når jeg sliter med mann og barn. Dette har eg da sluttet med, men hva skal man med en venninne når man må tenke over hver eneste setning man sier for å ikke lage krangling?

 

Jeg trodde venninner skulle støtte hverandre uansett jeg, om man hadde verre eller ikke....Jeg har jo vært der for henne i alle år, men nå vet jeg ikke lenger....

[Anonym bruker]

Fordi det er for lettvint løsning å skille seg fordi mannen ikke tar kledsvasken eller fordi han ikke kommer hjem klokken 16. Jeg giftet meg med han, og har lovet å være der "til døden skiller oss ad" og da blir det for dumt å skilles pga skittentøyet eller oppvasken.

 

Dessuten er det ikke slik at det MÅ være så ille. Jeg trenger noen ganger bare å få det ut til noen fordi ting har bygget seg opp over tid. Det kan jo være at jeg har overreagert, og da trenger jeg venninner til å "fortelle" meg det når jeg har en utblåsning (noe jeg har sjeldent!) Eller bare ei venninne å snakke sammen med. Min mann er slettes ikke kjempeille, men noen ganger går han meg på nervene, og da vil jeg kunne snakke om det til min beste venninne uten at hun slenger tilbake at jeg ikke skal komme å snakke med henne fordi hun har det verre.... You see?

[Anonym bruker]

Jeg har selv vært alenemor og er nå gift med en som ikke er så veldig flink til å hjelpe til hjemme. Når man er alene må man jo ta alt selv, mens når man er et par er man to som roter.

[Anonym bruker]

Velg ditt publikum!

 

Man syter ikke til barnløse over hvor slitsomme barna kan være.

 

Og man syter ikke til alenemødre om hvor teit mannen er.

 

Man syter ikke til alvorlig syke om hvor vondt man har i hodet heller.

 

Filter!

[Anonym bruker]

Jeg er aleine med ei på 3 mnd og en på 6 år. Jeg har det myyyyye bedre nå enn da jeg irriterte meg over mannen. Var mye mer sliten, selv om jeg hadde mulighet til å slappe av når han var hjemme. Nå er jeg innstilt på å gjøre alt selv, og en mann som ikke hjelper til er etter min mening ei ekstra belastning.

 

Så syt i vei, forstår deg kjempegodt!

[Anonym bruker]

Selvfølgelig har du rett til å klage!

Hilsen tildigere alenemor.

[Anonym bruker]

10:18 : Om man må sile til venninner og ikke kan snakke åpent om det meste så vil jeg si at man ikke er venninner. Jeg går ikke på tå hev rundt mine venninner og de gjør ikke det rundt meg. Vi har alle våre ting vi sliter med og det å kunne blåse ut til venninner er en del av venninne-privilegiet.

 

 

[Anonym bruker]

Javel!

Så om du, som meg, hadde hatt en alvorlig kreftsyk 4 barns mor til venninne. Ville du virkelig ha sittet til henne og lagt ut om hvor fælt livet ditt var?

[Anonym bruker]

Det er vel LITT forskjell på å ha kreft enn å ha en ubruklig mann?!??!!

[Anonym bruker]

Det er snakk om å generellt velge hvem man lufter hva for.

[Anonym bruker]

Her er venninna di teit. Jeg er alenemor selv, og har det veldig bra:)

Jeg hadde nok hatt mere fritid om jeg hadde en mann som bidro, men når man ikke har en mann som bidrar, er det veldig mye verre (innbiller jeg meg), enn å bare rydde opp og stelle huset som kun jeg og barnet har rota til.

 

Men jeg er stort sett veldig glad jeg er alene om oppgavene, for jeg innbiller meg at veldig mye faller på damene rundt omkring:)