Er det bare jeg som er problemet?

[Anonym bruker]

Jeg er 25 uker på vei med nr. 2.

Vært sammen med kjæresten min i to år - siden eldste var fire måneder.

Jeg er egentlig i ok form nå, men ganske sliten. Spøy de 18 første ukene, så er godt det er over

 

Uansett. Problemet:

Vi krangler mye for tiden. Jeg føler ikke at det "blir satt ordentlig pris på" at jeg går gravid. Rett og slett. Det er det jeg føler. Vi ønsket et barn til begge to, men jeg føler ikke at jeg får nok forståelse for at jeg er sliten og lei til tider.

 

Jeg er nok endel sur og vanskelig. Eks: i dag klarte jeg å fyre meg opp fordi han periodevis snuser på jobb. Vi snuste begge to før graviditeten, og sluttet begge to da jeg ble gravid. Jeg kjenner fortsatt på suget, men lar naturligvis være. Kom frem (etter min masing, selvsagt) at han innimellom bommer snus på jobb. Jeg ble dødsens fornærmet fordi han først løy og svarte at han ikke snuste, for så å si at "jeg ikke har noe med at han snuser eller ikke på jobb". Han lovte å la være. For meg er det så dårlig gjort å ikke klare å holde et så usselt løfte. Jeg er sliten, dårlig og lei. OG JEG FÅR IKKE SNUSE NOEN GANG SELV OM JEG HAR LYST PÅ!

Skjønner at dette er galskap å hisse seg opp over. Men det gjør jeg altså.

 

Er noen sånne disputer i løpet av uken, og jeg opplever det slik at han _aldri_ kan svelge noen kameler. Aldri kan han tenke "jaja. Hun oppfører seg jo klin gærent, men så er hun nok veldig sliten også. Kroppen full av hormoner, stakars, sover dårlig og gjør så godt hun kan. Jeg sier unnskyld jeg, for ingening, også tar vi resten av kvelden på sofaen". HVORFOR KAN HAN ALDRI VÆRE SÅNN???

 

Er det bare jeg som er gal? Er jeg gal?

Føler at det settes så lite pris på alt jeg føler jeg "gir" gjennom å gå gravid. Han drikker, snuser når han vil på jobben, har ikke vondt i rygg og bein og føler seg ikke invadert av trollhormoner. Jeg gråter mye, men får aldri trøst. Han venter til jeg er ferdig med å gråte, så later han som ingenting etterpå!

Jeg blir KLIN HAKKE GAL av å ikke få noe sympati eller trøst!!!

 

Noen ord. Vær så snille?

 

[Anonym bruker]

Uff, har det på omtrent akkurat samme måten dessverre. Har et barn fra før på snart 6, og nr 2 er på vei (uke 25). Han har ingen forståelse for at jeg f.eks overreagerer på ting (som du også gjør, og som er hormonelt) og det er fryktelig frustrerende. Jeg blir lei meg, og tenker at jeg har en veldig lite empatisk og mindre sympatisk mann i huset

Skal sies at vårt forhold har skrantet kraftig de siste 2 årene (denne babyen kom "på slump"....)

 

Føler med deg, prøv å ta en ordentlig prat med ham, evt få ham med til jordmor så hun kan forklare litt om hva det å gå gravid kan gjøre med en stakkars jente

 

klem til deg!!!

[Anonym bruker]

hmmm ... hadde min sambor ikke gitt noen som helst tegn til at han syns det er leit at jeg gråter hadde jeg sett det som en varsel lampe!! Men man kan jo også være mer nærtagen og slikt når man er gravid men akkurat det at han ikke viser noe som helst når du gråter lurer jeg på da, de fleste blir litt ydmyk og vil finne ut av hva man kan gjøre sammen for at ting skal bli bedre. Knakje han ikke er helt klar og moden for dette? De andre diskusjonene er jo vanlige, man føler jo litt på den at mannfolka kan gjøre som de vil og leve det gode liv mens vi går der og ruger.. men slik er det litt syns nå jeg da! Jeg syns det var greit at samboren min festet, røykte og koset seg før første barnet vårt kom, men at de er der etterpå og stiller opp på lik linje når barnet kommer.

 

[Anonym bruker]

Å tusen takk for et koselig svar! Nå begynte jeg å grine!

Uff. Det er jo helt komitragisk. Jeg ser jo selv når jeg får det ned på "papiret" at det ikke riktig - at man ikke skal oppføre seg sånn egentlig. Men det er så himla reelt der og da.

 

Hvorfor kan han aldri bite det i seg, liksom?

 

Tenker akkurat det samme som deg. At jeg nok har en veldig lite empatisk/sympatisk samboer. Jeg tenker faktisk "_stakars meg_ som har en veldig lite sympatisk samboer"

 

Klem til deg også - og tusen takk igjen! Håper du får pratet med din samboer også. Enten alene eller sammen med jordmor. Jeg skal bestille time (går per dags dato bare til lege) hos jordmor og taue han med!

 

[Anonym bruker]

Etter mitt syn er du klin hakke gærn. Kan ikke legge skylda på hormoner for alt. Du er gravid og har diverse plager, sånn er det å gå gravid. Høres ut som om du vil samboeren skal ha akkurat samme plagene som deg. Og siden han ikke har det lar du han få gjenomgå. Tåpelig. Om du er så sliten og trøtt, få han heller til å hjelpe til med ting hjemme.

Synes egentlig du skal gå litt inn i deg selv og se om du virkelig vil være "dragen".

Hva så om han snuser litt? Han gjør det ikke hjemme.

Du høres passe syk ut som reagerer som du gjør.

[Anonym bruker]

I dag var jeg så sliten at jeg gråt under middagslagingen. Han viste ingen mine til å bry seg om det. Etter at jeg "var ferdig med å gråte", kom han inn å spurte om noe random.

Snusdiskusjonen kom, og jeg fortalte at jeg syns han var for lite takknemlig over "jobben jeg gjør med rugingen". Endte med at jeg satt på badet og hulkegråt. Da fikk jeg spørsmålet: "hva skal jeg gjøre med denna kalvesteika di" når jeg hadde roet meg igjen.

Utslitt og gråtkvalt pusset jeg tennene på toåringen. Hun beit meg og jeg grein. Hun nektet å ta medisin og jeg grein. Samboer lå på sofaen og gjorde ikke mine til å gjøre annet enn å prøve og sove.

 

Jeg ryddet gangen mens han sov.

Laget miiddag mens han sov.

Serverte, spiste med toåriingen og ryddet av igjen mens han sov.

Hele tiden på sofaen. Rett ved siden av oss.

 

Jeg blir HELT GAL!!!!

[Anonym bruker]

Det er nok rett og slett for mye grining og syting til at han gidder å bry seg. Mannfolk liker ikke sånt. Ta deg sammen jente.

[Anonym bruker]

Syns det er veldig usympatisk av ham å ikke vise mer forståelse for din form nå som du bærer frem barnet hans.

Og lite tiltrekkende.

Jeg vet ikke, men i mine øyne er det noe umandig og stusslig ved menn som ikke støtter den gravide dama si når hun har det tøft, men heller skriker opp om hvor tøft det er for stakkars dem som må holde ut med fæle deg...

 

Mannen min var supertålmodig med mine lyter, og svelgte kameler fordi han var smart nok til å skjønne at det å være gravid gjerne innebærer en del plager både fysisk og mentalt. Snille mannen og pappaen:)

[Anonym bruker]

Hadde jeg vært deg ville jeg valgt å blitt alenemor isteden!!! Sorry men ser ikke ut til at dere vil få det noe godt, blir nok bare værre etter et barn til. Bli alene så slipper du å bruke noe energi på en mann som ikke gidder bry seg om deg eller barna!!!

[Anonym bruker]

Dere har nok rett 22:30 og 22:36. At jeg er grinete og gal.

Prøver liksom å ta meg sammen innimellom, men er så vanskelig.

 

Skulle ønske at jeg følte at han var litt overbærende og genuint engasjert innimellom. Da hadde det kanskje vært enklere å være litt samarbeidsvillig selv også.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er litt sånn som deg for tida. Men jeg forventer ikke at mannen skal forstå det helt. Når jeg har hatt mine utbrudd, sier jeg som regel unnskyld, og forklarer at jeg er litt nærtagende og veldig sliten for tiden så jeg håper han bærer over med meg.

 

Men jeg sa faktisk til han når han egentlig ville på en fest etter en idrettsturnering i dag at han ikke får parkere meg hjemme med to unger hele dagen, for så å stikke av på kvelden i tillegg og feste og drikke, og tro at jeg skal være barnevakt bare fordi jeg ikke kan drikke for tida. Så han fikk holde seg her hjemme med en boks øl, tvn og meg. Heldigvis ingen sure miner.

[Anonym bruker]

Høres deilig ut!

Ønsker meg også en og annen _supertålmodig_ gest.

Jeg er ikke trollete og heks fordi jeg _vil_ eller fordi jeg egentlig er sånn. Jeg er nok kranglete når jeg er sliten ellers også, men blir så utrolig emosjonell under svangerskapene.

 

Nå er jeg utslitt i kropp og hode, og hadde virkelig trengt en kamelsvelgende, tålmodig og trøstende kjæreste

[Anonym bruker]

Høres ut som om mannen til HI må svelge mange kameler og er litt lei. Hva vet vi egentlig?

Som en annen sier: gå inn i deg selv. Kanskje blir det for mye gnål og mas og for lite positivt. Dermed melder han seg ut.

[Anonym bruker]

For noen fantastiske holdninger han overfører til dattera si.

'Mamma er lei seg og gråter, men det driter vi i".

 

Hva skal du med ham egentlig? Ris bort noen dager og hvil deg, så kan han ta seg av barn og hjem. Hvis han klarer da, han høres evneveik ut.

 

Blir sikkert supert når babyen kommer og du blir enda mer på felgen...

[Anonym bruker]

Tja, dette er vel som gutten som ropte "ULV", eller? Når du lander på jorda igjen kan du jo tenke gjennom om reaksjonen din var helt rasjonell eller et kaotisk følelsesutbrudd som han ikke hadde så gode forutsetninger for å forstå. "Var det rimelig at jeg reagerte så hardt som jeg gjorde? Ville jeg vanligvis reagert slik? Reagerer jeg ofte slik for tiden?" etc.

 

Ikke fordi du ikke fortjener litt trøst og oppmuntring, men fordi det er slitsomt å være rundt ustabile mennesker. Alt man gjør blir galt uansett. Jeg har vært der, jeg vet at det er slitsomt, men jeg vet også at det sliter på den andre parten. Mannen min reagerer ikke på gråt mer, han tror tydeligvis at all gråt er et forsøk på manipulasjon eller bare irrasjonelle følelsesutbrudd som ikke trenger respons. Det er dermed lettere å si det man vil ha fram uten hysterisk gråt enn å gå på badet for å hulke.

 

Har du fortalt ham at du ikke selv alltid synes følelsesutbruddene dine er passende heller? For du kjenner vel det selv når det går over stokk og stein, at 'dette er ikke rett!', eller synes du det er helt normalt og greit å få anfall fordi han har bommet snus på jobb? - og at det hadde vært fint med en klem, kroppen er litt ugrei, du er sliten, du reagerer på ting du normalt ikke ville reagert på og følelsene spiller deg merkelige puss. Når han later som ingenting vil det vel være på sin plass å bemerke at du ikke har det helt greit, eller sier du ingenting?

 

 

[Anonym bruker]

Min mann er vel kanskje ikke på topp ti empatiske menn heller sånn sett - men han har faktisk endret seg drastisk på de 9 årene vi har vært sammen.

Det har vært mange diskusjoner, mange krangler, tårer og alt - men hos oss har det å diskutere problemstillingene hjulpet mye! Kanskje ikke samme dag - men sakte år for år er han en helt annen mann nå enn før.

 

Han blir mye vanskeligere å være med når han er nikotinfri. Han røykte da vi ble sammen og har prøvd å slutte flere ganger - og sprakk. Dette er kanskje 5 år siden. Så gikk han over på snus for å skjerme meg og de små (røykte ute - men det er jo i ånden og lungene og alt) - og da ble alt mye bedre.

Nå ønsker han å slutte med snusen også - men det må få ta sin tid - for det er kjempehard for ham (han røyte 20 om dagen fra han gikk i 4.klasse.....)

 

Nevner dette så mye fordi jeg vet han blir så utrolig vanskelig når han har nikotinabstinenser - kanskje din har samme problem - eller noe annet som gjør ham sur og aggressiv? Lite søvn etc...?

 

Ta diskusjonene om og om igjen - ordner seg til slutt.

[Anonym bruker]

Stemmer ikke helt det der - for min mann sier at han ikke føler for å bli ydmyk når jeg griner av den enkle grunn at han har hatt en tidligere kjæreste som brukte grining som pressmiddel. Så han oppfatter grining som at han skal presses til å endre sin egen mening uten at det er riktig for ham/diskutert fram til.

 

Når ungene skriker derimot - får han vondt i hele seg... Eller om jeg skriker fordi jeg har vondt eller liknende

[Anonym bruker]

Jeg har lest en del inne på et pappaforum.

Mennene der utviser langt mer forståelse for gravides humørsvigninger, tårer og homonutbrudd enn damene her inne. Men kvinne er jo kvinne verst.

 

De vet at de ikke er kvinnens iboende ondskap som gjør at hun reagerer irrasjonelt, men ikke-selvforskyldte hormoner som kroppen hennes skiller ut fordi hun på best mulig måte skal bære frem et barn. De fleste menn der inne ser det som et lite offer å ikke være så fordømt prinsippfaste denne i de store løp lille perioden, og svelger noen kameler mens de tilrettelegger etter beste evne for kvinnen som bærer frem og føder barna deres.

 

De innser også at den som lider mest under disse hormonene, det er den gravide selv. Så de er menn nok til å ikke settecseg ned og synes synd på seg selv.

 

Synd ikke mannen din er en av disse.

[Anonym bruker]

Han har ingen mulighet for å sette seg inn i hvordan det oppleves å være gravid, hverken på det fysiske eller psykiske plan. Samme hvor grundig du prøver å fortelle og forklare, så kan han ikke. Det har ingen ting med vilje å gjøre. Det blir som å prøve å beskrive fargen blå til en som har vært blind hele sitt liv.

 

Det er mye som er slitsomt ved det å bære fram et barn, men det er mye som er fantastisk og unikt ved det også. Gjennom det du skriver, så virker det som om du bare er opphengt i hva det koster deg og alt du må forsake, og at han bør gå rundt og være takknemlig og ydmyk i alle de ni månedene, som om dette er noe han har påført deg, uten din medvirkning. Det blir jo ikke riktig. Dette er ikke en diger gave til han du går og ruger på, men et barn dere har bestemt dere for å få sammen. Er du takknemlig overfor det han tross alt gjør i denne situasjonen, eller ser du det som en selvfølge at han slutter å snuse rundt deg ol?

 

Du beskriver din egen oppførsel som over kanten irrasjonell. Hvordan skal han klare å være sammen med deg og allikevel kunne slappe av i sitt eget hjem, når han aldri vet hva som utløser en krangel, en latter, et hysterisk gråteanfall eller et foraktelig fnys? Burde han egentlig bare gå rundt deg og si "unnskyld, tusen takk, unnskyld, tusen takk.." ? Og hvordan mener du at han skal vite når du vil ha trøst, når han skal klemme deg og når du er ute etter en krangel? Det er ikke lett å nærme seg en man ikke aner hvordan vil reagere. Da er det lettere å la være å gjøre noe. Hvordan ville du ha taklet det å leve sammen med en som oppførte seg slik, enten det skyldes hormoner eller ikke? For, uansett årsak, så er resultatet det samme: Du er vrien å gjøre til lags.

 

Jeg synes dere burde sette dere ned i "fredstid" og snakke om forventninger og reaksjoner. Det kan hende han er like utslitt og opprådd som deg, og ikke aner hvordan han skal gripe alle disse følelsesutbruddene dine an, og derfor bare velger og ignorere dem mens han teller ned dager til fødselen og du blir til å snakke med igjen. Ta gjerne samtalen sammen med en nøytral tredjeperson, og ta høyde for at det kan hende at ikke all urimelighet ligger hos han. Det er ingen automatikk i at man skal behandles som en prinsesse fordi man er gravid ;-)

[Anonym bruker]

Samme hvor mye en prøver å forklare for en mann hvordan det er å gå gravid så vil han skjnne det like lite som oss hvis vi hadde blitt forklart hvordan det er å ha en penis... sånn er det bare..

 

Menn kan ikke høre hva vi tenker, bare det vi sier... han kan ikke lukte at du har en "hormonell" dag...SI DET TIL HAN..

 

Det er slitsomt for menn å håndtere ekstra hormonelle gravide kvinnfolk..humøret går opp og ned like fort så en stakkar kan fort bli forvirret..

 

Hadde en mann gjort alt det vi forventer en mann skal gjøre når vi er hormonelle..vise forståelse, trøste, klemme, kjøpe sjokolade akkurat når du har lyst på en men enda ikke fortalt han det, snakke i timesvis over tragedien som oppstod da en hadde tatt på seg to forskjellige sokker, stå opp midt på natten og lage en stor bolle iskrem bare fordi han kunne føle på seg at du trengte en akkurat der og da.......ja, da vil jeg strengt tatt lurt på om det egentlig var et kvinnfolk jeg hadde vært med....

 

La mannen for herlighetens skyld snuse..la han slippe å måtte gå bak ryggen din...

Bare fordi du "gir" ved å gå gravid så betyr det ikke at han må "ofre".....

Ja, du har hormoner, hovne bein, strekkmerker, kan ikke snuse osv osv..men det var noe du sa deg villig til å gjøre ved å faktisk bli gravid...

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noen å tilføye utover det damene over sier, men jeg mener det er uheldig at du gråter og bærer deg foran barnet ditt. Jeg mener at barn skal forstå at voksne også kan bli lei seg og vise følelser, men ikke på denne måten. Jeg forstår at du sliter med å holde følelsene tilbake, men neste gang får du prøve å ta en liten time out for deg selv for å hente deg inn igjen før du går inn til datteren din.

 

Hun tar nok ikke skade av dette og vil vel kanskje ikke huske det senere siden hun er så liten, men hadde hun vært et par år eldre så hadde nok dette vært en litt skremmende og urovekkende episode for henne. Husk at slike episoder ofte brenner seg inn i hukommelsen til små barn, selv om man som voksen ikke følte at situasjonen var noe å henge seg opp i. Jeg husker i alle fall alle disse episodene selv fra min barndom, selv om min mor sikkert ikke tror det. Hun var lite flink til å snakke om følelser, og stengte seg ofte bare inne på rommet når hun gråt, eller gråt uten å forklare hvorfor hun gjorde det. Som liten oppfattet jeg disse episodene fæle, og bekymret meg mye unødig.

[Anonym bruker]

Ærlig talt. Et snev av overbærenhet må man da kunne forvente av mannen sin!

Ja, det er sikkert slitsomt å måtte forholde seg til en hormonell gravid, men det er tross alt ikke han som bærer det tyngste børen!!!

[Anonym bruker]

Mannen min måtte slutte å røyke pga sykdom.

For å gjøre det enklere for ham, ble vi enige om at jeg også skulle slutte. Da var vi o i samme båt som kunne forstå og oppmuntre hverandre.

Men jeg klarte ikke å slutte. Smugrøyka først på jobb, og etterhvert også hjemme når han var ute på noe.

 

Han fant det selvsagt ut til slutt. Mannen ble først sint, deretter gikk han og mugga på meg i lang tid.

 

Jeg har hele tiden hatt dårlig samvittighet for dette, tenkt at jeg har skuffet ham, gått bak ryggen hans og ikke tatt denne kampen sammen med ham slik en god partner burde.

Men når jeg leser denne tråden så skjønner jeg at det ikke er noe p ha dårlig samvittighet for. Det var jo ikke JEG som var syk, og han burde fint klare den kampen alene uten å la det gå utover meg!

Og det sure humøret hans om kom av røykeslutten, det trengte jeg i hvert fall ikke å forholde meg til!!!

 

Takk jenter:)

[Anonym bruker]

Kanskje du trenger å snakke med en god venninne? evt med psykolog

 

Mannen min kan være veldig empatisk og omsorgsfull men blir fort for mye og da reagerer han ved å ignorere det... Om jeg gråter for en "filleting" f.eks. Gråter jeg fordi bestemoren min er død trøster han meg masse og gjør alt han kan for å tilrettelegge for meg. Men gråter jeg pga misforståelse eller noe annet er han ikke like omsorgsfull nei.

 

Han sa til meg en gang for lenge siden at han blir sliten av mye følelser osv. Han er ikke et følelsesmenneske men jeg er VELDIG følelsesmenneske! Fant derfor ut at det var best å ta mye av det ut på venninnene mine.

[Anonym bruker]

Er enig i at hi burde beherske seg foran barnet. Men det jeg mener er MINST like ille som at hi gråter foran barnet, er at faren også ignorerer mammas gråt foran barnet! Det syns jeg er helt horribelt!

 

Hvordan skal barnet lære seg empati hvis hun lærer at man overser folk som gråter?

Jeg kan synes at mannen her i huset er sur eller lei seg for helt meningsløse ting, men her i huset trøster vi folk som er lei seg, uansett!!! INGEN sitter alene og gråter her i huset!

 

Vi mennesker kan av ulike årsaker være irrasjonelle, oppfarende, triste og teite... Det er sånn vi er, vi er ikke perfekte. Og selvsagt ligger ansvaret hos den som reagerer irrasjonelt. Noen har større grunn enn andre til å a følelsene løpe av med seg, som barn, psykisk syke og gravide.

Det er faktisk mulig å være litt rause med hverandre. Si at "nå er du irrasjonell, men jeg forstår at hormonene herjer med deg og at du ikke har det så bra nå. Kom hit så skal jeg trøste deg. Jeg vil ikke at du skal gråte."

Dette med å være raus er vl egenskaper vi ønsker å lære barna våre?