Mista følelsene....?

[Anonym bruker]

Normalt? Da lurer jeg på hvaslags folk han henger med?

Jeg kjenner ingen familiefedre som prioriterer pc og tv fremfor barna, hvertfall.

Og min mann skriker ikke til meg. Hadde du godtatt om en venninne oppførte seg på samme måten som han gjør?

 

Og hva gjør du den dagen han begynner å skrike sånn til ungen?

[Anonym bruker]

Som jeg skrev tidligere her; akkurat nå føler jeg at det eneste som hindrer meg i å gå er tanken på å ikke ha henne med meg hele tiden... Bare annen hver jul og sånn...

Jeg har sagt til han at jeg ikke liker at han roper til meg - det er min egen skyld sier han. Ja for han mener at det er jeg som er problemet og ikke han. "Du ønsker ikke at vi skal ha det bra" sier han til meg. Det eneste jeg gjør er å prøve å få ting til å fungere føler jeg. Han mener jeg kritiserer han hele tiden pga dataen.

[Anonym bruker]

Da lurer jeg også på hans omgangskrets hvis det er normalt å spille dataspill 5 timer hver eneste dag, men da er jo omgangskretsen hans bestående av andre datanerder/spillegale som han spiller sammen med. Er jo ingen spillegale som faktisk har virkelige venner da de kun er på jobb og ellers spiller på pc'en.

 

Syns utrolig synd på deg kjære HI, men når han faktisk klarer å kontrollere deg/vinne diskusjonene selv om du har alt på din side, så har jeg ingen flere råd.

 

Han høres helt forferdelig ut; ingen kontroll på sitt eget temperament og gir fullstendig f i kone og barn. Og han må ha et ganske så begrenset intellekt og verdensbilde, når han bare sitter og spiller... Uff...

 

Går det ikke an å ha en grense på 3 timers spilletid hver kveld, ETTER kl 20 f eks?? Hvilket spill er det han driver med forresten? Dersom det er world of warcraft så har jeg spilt det mye selv, og kan gi mange tips...

[Anonym bruker]

Kjenner jeg blir lei meg på dine vegne... Han er jo utrolig egoistisk og latterligjør jo følelsene dine når han bare blåser de bort sånn. Uansett om han mener det er riktig eller ikke, så har du rett til å føle det du føler.

Sett deg ned med han og si at du oppriktig vurderer å gå i fra han, men at du ønsker å gå til familierådgivning for å gi forholdet en sjanse siden dere faktisk har barn sammen.

Gratis tilbud hos familievernkontoret

 

Lykke til HI!

[Anonym bruker]

Jeg har nevnt familieterapi for han, da sier han at det kan jeg gå på selv og han kommer aldri til å bli med.

Jeg har spurt han om ikke han kan vente med å gå på dataen til etter babyen har lagt seg, men jeg når ikke fram med det ønsket.

Han spiller all slags spill på nett. Går mest i zoombie spill, kronespill og angry birds. Når han er med kompisene sine er det fotball og drikking som gjelder - men det kritiserer jeg ikke altså!

Det er ingenting jeg sier som går inn hos han eller som han bryr seg om, for han mener jeg er problemet.

Ja jeg vet jeg gnåler her... Og takk for alle gode råd og innspill... :-)

[Anonym bruker]

Uff, han høres helt håpløs ut Men jeg skjønner hvordan det er å være forelsket, og å håpe at folk endrer seg...

 

Du er en tålmodig sjel, for jeg hadde flyttet ut for lenge siden...

[Anonym bruker]

Herregud, så sinnsykt drøyt at han sier DU er problemet!!

 

Det er HAN som driter i datteren sin!

 

Det er HAN som driter i dine følelser!

 

Det er HAN som har meldt seg ut av familielivet og KUN prioriterer seg selv og sine behov!

 

Finnes det virkelig ingen i familien som han har respekt for, og som kan hjelpe deg å prate med ham?? Hva med foreldrene hans, eller dine foreldre?? Dette klarer du jo ikke selv, da han ikke har respekt for deg!

 

Ultimatum: begrens spilletida til etter kl 20, slik at dere kan spise middag som en familie, og slik at han kan være sammen med og bli kjent med datteren deres.

 

Vet han overhodet hvordan leggerutinene hennes er? Vet han overhodet hva hun liker, ikke liker? Vet han hva som skjer på en normal dag med henne? Kjenner han i det hele tatt ungen sin?

 

Hvis han nekter, så har du ikke noe annet valg enn å involvere dine/hans foreldre. Ja, du vil føle deg som ei sladrekjerring, men han oppfører seg som en bortskjemt og egoistisk tenåring, og da må du handle deretter. Du gjør ham en stor bjørnetjeneste ved å finne deg i slik behandling, og det er direkte synd på datteren din som må vokse opp med en ulykkelig mor og en far som ikke bryr seg.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det føles enormt å skulle gå fra denne mannen, selv om han er en egoistisk og udugelig latsabb som driter i kone og barn.

 

Men her må du tenke på hva som er best for datteren deres.

 

Og det er IKKE å vokse opp med en far som ikke bryr seg eller gidder å være med på fotballkamp, hjelpe med lekser osv., og å vokse opp med en underkuet mor som er ulykkelig.

 

Tenk på signalene du gir datteren din - vil du at hun skal vokse opp med at det er normalt å ha det slik som kvinne og mor?

 

Du trenger helt klart mer støtte rundt deg. Mannen din manipulerer deg og får deg til å tro at det er du som er ei urimelig masekjerring, som forventer at han skal bruke mer enn 5 minutter per døgn på datteren sin. Du MÅ snakke med familien din og få allierte i familie og venner. Det er kun på denne måten at dette kan bli bedre. Du bærer en altfor tung bør alene

[Anonym bruker]

Han har aldri vært med på kveldsstell nei. Eller andre rutine gjøremål rundt henne. Han lager middag innimellom når han kommer fra jobb, og han vasker gulvene når jeg spør han om det. For siden babyen sover svært lite og stort sett bare når jeg triller henne begrenser det seg hva jeg får gjort på dagene.

Jeg vil ikke involvere familien hans. Der ville jeg ikke kommet noen vei, de holder med han uansett hvordan det er.

Ja akkurat som du over her skrev så mener han jeg er ei urimelig kjerring. Sist for noen dager siden sa han at han hadde funnet seg i mye mere mas enn hva noen andre hadde giddet. Jeg begynner jo å tro at jeg er problemet, men jeg vet liksom ikke hva jeg evnt gjør galt! Det eneste jeg ber om er at han ikke skal sitte på den J...... dataen hele tiden når han ikke er på jobb!

Det er ikke så lett å bare gå heller tenker jeg. Vi har jo hus sammen og ikke minst et barn... Vet ikke hvordan jeg kan nå fram hos han...

[Anonym bruker]

Fy faen for en dust!! Kjenner jeg koker innvendig!

Skjønner at det ikke er lett å gå, men han sier jo rett ut på alle mulige måter at han ikke har noen intensjoner om å gjøre en innsats eller forandre seg! Da kan du virkelig ikke forvente eller håpe på at han skal det.. Han VIL ikke! Og i tillegg er han en drittsekk som får deg til å føle deg som den store, stygge ulven. For en liten GUTT!

Å, jeg skulle så gjerne hatt denne "mannen" foran meg og sagt han ett par ting..

 

Nei, HI, du MÅ stille han et ultimatum:

Enten så blir han med til familieterapi eller så er ikke dere et tema lenger.

Så utrolig frekt å si at du får gå dit alene.. Han BRYR seg ikke om dine følelser! Begynner å lure på om han mangler empati eller evne til å bry seg om andre enn seg selv.

 

Sorry for utblåsningen, men blir så forbanna!

 

Lykke til, god klem til deg

 

[Anonym bruker]

Tusen takk :-)

Jeg føler meg jo litt slem, for som jeg selv alltid sier så har en sak alltid to sider. Men jeg har virkelig spurt meg selv om jeg er ei drittkjerring. Og jeg vet ikke om noe annet jeg gjør galt enn å klage på denne dataen. Jeg sier ingenting når han er på fest 1-2 helger i mnd, skal på tre julebort tre helger på rad i desember. Selvfølgelig vil jeg at han skal kose seg. Jeg sitter aldri på data eller nett når vi er sammen og når babyen er våken. Jeg går rundt og bærer henne, leker med henne, steller henne....

Familieterapi har han allerede sagt at ikke er aktuelt så jeg vet ikke om jeg trenger å nevne det flere ganger. Men er det ikke sånn at om man skal skilles og har barn så MÅ man til mekling? Og det likner på familieterapi? Eller?

[Anonym bruker]

Min fars datter oppførte seg slik som din mann. Jeg gikk etter 18 måneder. Nå er han verdens beste pappa, jeg tuller ikke. Vi er bestevenner, barnet blir godt ivaretatt hos begge foreldrene sine, vi spiser middag sammen en dag i uken, feirer jul hos min familie hvert år og det fungerer godt!

Vi kommer aldri til å bli sammen igjen, mye fordi jeg mistet all respekt og alt av følelser for han når han oppførte seg som egosentrisk tosk med primadonnanykker. Som venn er han god som gull og han ble en fantastisk pappa når han regelrett ble tvunget til det. Han fikk ikke ha barnet på overnatting før barnet var to år, rett og slett for at han måtte lære seg ting gradvis og barnet måtte venne seg til å bli ivaretatt av pappa.

[Anonym bruker]

Du må på mekling ja. Og det kan om dere ønsker det, ta form av terapi.

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd å ringe han i dag, også sms. Men han svarer ikke. Tenkte foreslå at vi er nødt til å sette oss ned å prate. I og med at vi har barn sammen er det jo ikke bare for meg å pakke sammen og forsvinne. Gruer meg mer og mer til mandag når jeg er nødt til å dra hjem fodi vi skal på helsestasjonen.

[Anonym bruker]

Nå har jeg scrolla meg nedover og lest innlegget og alle kommentarene.

Kjenner at jeg koker innvendig på dine vegne, mye fordi jeg ser meg selv og mitt forhold i omtrent alt du skriver....

Nå fikk vi mer enn ett barn før jeg satte foten ned, og det angrer jeg bittert på i dag... Jeg er også i slutten av 30-åra, og har vært sammen med mannen min i snart 17 år...

Min mann har, som din, alltid vært en egoist som har satt sine behov først. Ikke med data, men trening, lange tv-kvelder og soving til langt på dag. Før vi fikk barn var det jo ikke noe problem, jeg gjorde jo mye av det samme, og var også veldig sosial med venninner.

Min mann forandra seg ikke det spor da vi fikk barn, snarere tvert imot...

Nå er det nok! Jeg mangler respekt, samhørigheten og varme følelser er borte, og det er mitt gode humør også... Blir en person jeg ikke liker sammen med han, og har ikke orka sex på snart et år.

Hva slags liv er det? Dessuten tror jeg man lærer barna mye dårlig om hvordan et forhold skal være, selv om det er for deres "skyld" man holder ut på slutten.

Det er vårt ansvar at barna har det bra, og det har de når foreldrene er glade og har det bra!

Min mann har flytta ut for ei stund - tror han. Jeg blir bare mer og mer sikker på at det blir permanent, selv om det er trist etter nesten 17 år sammen....

Føler meg fri, glad og gjør arbeidet med barna og huset med ny energi og glede! Barna er gladere, og når de er med pappaen har han savnet dem! Faktisk bruker han mer tid sammen med dem på ei lita helg enn han gjorde på både helg og uke da han var hjemme......

Jeg er heller ikke særlig gammel, og ser ikke for meg at jeg skal bruke resten av mitt liv sammen med en som prioriterer barna og meg så lite! Vil ikke ha noen ny mann nå , men hvem vet om noen år;-)

Til ettertanke......

Lykke til med hva du enn måtte velge! Stå på og følg hjertet!!!

[Anonym bruker]

Jeg syns at 18:16 har et veldig bra innlegg, med mange tanker rundt det her.

 

Og - han svarer deg ikke på sms eller tlf?? Herremin for et egoistisk og umodent vesen... Dere er i en dyp følelsesmessig krise, på randen til skillsmisse, og så gidder han ikke engang å svare deg når du ringer?? Du som har vært bortreist med vesla i dagevis, mens han bare sitter og promper, raper og spiller pc spill??

 

Han driter så komplett i deg og dine følelser; absolutt null respekt.. Virker som om han bare venter på at du skal ta ungen og stikke, slik at du ikke "plager ham mer"...

[Anonym bruker]

Vi har vært borte siden mandag formiddag. Så han har ikke sett oss siden søndag da babyen la seg ca kl 19.

Jeg bare gråter og gråter nå.... Savner det som var og savner livet slik jeg trodde det skulle bli...

Og jeg gråter når jeg ser på babyen min... Skal jeg bare få se henne annen hver jul, to uker om sommeren, annen hver bursdag... Åh jeg klarer ikke tanken på det...

[Anonym bruker]

Virker ikke som om han er særlig keen på å ha henne uansett, så du får sikkert ha mesteparten av omsorgen selv? Vet lite om slikt jeg altså, men en far som er så lite tilstede kan da ikke ha rett på 50 % samvær????

[Anonym bruker]

Forstår deg!!! Jeg hadde det helt likt som deg ved vår første datter for en god del år siden.

Men jeg satte KRAV og tok han med til familieterapi, og det funket, alt ble bedre når barn nummer 2 kom. Da måtte han ta ansvar, og nå kan jeg med håndet på hjertet si at han gjør minst like mye som meg med barna!!

Men jeg satte KRAV..ikke søren om jeg orket ha det slik!

Sa enten går vi i terapi og du sjerper deg, ellers så STIKKER jeg.

[Anonym bruker]

Du vet det at det leeeenge til han får noe som helst av samvær med datteren sin uten at du er der?

[Anonym bruker]

Nå leser jo vi bare saken sett fra din side. Hadde han skrevet sin versjon av saken, hadde den sikkert hørtes annerledes ut. Ikke at jeg sier du lyver, men en sak har nå alltid to sider.

 

Med utgangspunkt i det DU skriver HI, og du er en voksen dame som sikkert har hatt andre forhold før, så vet du vel innerst inne hva som er det rette å gjøre.

 

Om du setter opp en liste over pluss og minus ved ham og deres forhold og ser gjennom ting og prøver å analysere deg frem til hvordan de gode og dårlige sidene kan jobbes med. Så har du vel svaret der?

 

Det er lov å sørge over det tapte, det som var, drømmer om det som skulle eller kunne blitt. Men med barn i bildet, må man samtidig være realistisk. Å bli i et forhold pga samvær ved høytider blir jo litt håpløst.....gjør det ikke?

 

Sånn mannen din fremstilles, virker det heller ikke som han kommer til å kreve noe samvær av betydning. Det er trist. Og burde ha en årsak.

 

Nå har ikke jeg lest alle innleggene her, med samlivsterapi kunne jo være en ide her? For deg også, dersom han ikke er interessert?

 

Samlivsbrudd er alltid vondt, men man overlever. Ta et valg og kom deg videre. Du er jo mer eller mindre alenemor nå, så den biten vil jo ikke endre seg. Kanskje det også vekker ham opp og gjør at han ønsker å forandre seg og få det til å funke.

Han må jo selv ønske det, ikke bli tvunget.

 

Syns det er trist at han virker så lite interessert i kone og barn....og det virker som han enten må ha problemer med ting med seg selv, eller så er han en utrolig dårlig mann!!

 

Håper det løser seg for deg HI, er kun du som vet hva som må til.

[Anonym bruker]

19:11 : Jeg påpeker selv iallfall i to innlegg over at det er bare min versjon dere hører her, og det er alltid to sider av en sak. Jeg påpeker også at jeg har prøvd å gå inn i meg selv for å se om jeg er årsak selv til dette - men jeg finner rett og slett ikke noe og han sier ikke at det er noe galt med meg heller. Og mannen min har mange fine egenskaper, hadde det ikke vært for det hadde jeg jo aldri blitt sammen med og giftet meg med han. Det eneste jeg klager på er denne data bruken hans og all tiden han bruker på den. Den tar han rett og slett bort fra oss. Han bruker stort sett sin våkne tid hjemme på dataen og ikke oss. Det er problemet, sett fra min side.