Mista følelsene....?

[Anonym bruker]

Etter at jeg og mannen fikk baby i sommer har liksom alt forandret seg... Vi krangler mye, vi snakker nesten ikke sammen og følelsene mine er med eller mindre borte... Han sitter på dataen hele ettermiddagen og kvelden, jeg holder på med babyen. Jeg har henne med når jeg dusjer og er på do selv om han er hjemme. Når jeg spør han kan du ha henne mens jeg dusjer f.eks så må jeg alltid vente litt for han sitter på dataen. Han sover på sofaen i stua for han snorker som et lokomotiv og hverken jeg eller baby sover når han ligger på samme rom som oss.

Han mener jeg må spørre han om hjelp for han er ikke tankeleser. Men han har jo øyne han og tenker jeg...

ÅHH jeg er så lei!

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du er lei.. Men er det du eller han som har mistet følelsene? Kanskje det er verdt å ta en prat, og gi forholdet en siste sjanse ettersom dere har et barn sammen? Mye forandrer seg jo når man får barn, og ting blir ikke alltid som man tror og håper..

[Anonym bruker]

Her er du bare dumsnill. Plasser babyen i armene hans og gå på do. Vente? Nei må man, så må man.

 

Her har vi det slik at dataen får komme frem når ungene har lagt seg for kvelden, men også da kan man vente og heller vie mer tid til hverandre. Høre ut som dere begge kjeder dere.

Går dere ikke ut? Selv en baby kan være med ut på restaurant, eller hva med en gåtur ut i høstmørket. Nå er mine barn blitt 4 og 6 år og jeg er kjempeglad for at jeg og mannen tok dem med oss over alt. Småturer til lengre ferier - vi passet på å gjøre noe gøy sammen. Latter i hverdagen er kjempeviktig.

 

[Anonym bruker]

Han sier han elsker meg. Jeg vet ikke om jeg elsker han lengre... Ja jeg vet at ting blir annerledes når man får barn, men såå annerledes da?? Når vi skal snakke sammen ender det med at han roper og skråler til meg og sier alt er min skyld. Jeg bare hater å bli ropt til. Han ser ikke seg selv i det hele tatt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Har lyst å bare pakke sammen og dra...

[Anonym bruker]

Har prøvd å spørre han om han ikke kan vente med dataen til på kvelden slik at vi kan ha litt tid sammen. Men det kan han ikke sier han for han må gjøre jobb på dataen. Men jobben tar 10 minutter og de resterende 3-6 timene sitter han og spiller eller leser om fotball. Jeg går turer med babyen, han er aldri med. Han prater med babyen når bleia er skifta og klærne er på. Når jeg prøver å snakke om den dataen slår han tilbake med at "du sender jo sms" til venninner. Men det er ikke det samme, for han får kontakt med meg og kan prate med meg mens jeg skriver sms, når han sitter på dataen er ørene helt lukka.

[Anonym bruker]

Høres ut som en utrolig umoden, bortskjemt og egoistisk fyr, som utnytter en dumsnill dame.

 

Hadde jeg vært deg, så hadde jeg fjernet en viktig kabel fra pc'en, og gitt klar beskjed når han kom hjem fra jobb, om at nå har han å engasjere seg i familien sin, mens han fremdeles har en!

[Anonym bruker]

Seriøst.. Hvor gammel er denne guttungen, og ville han i det hele tatt ha barnet?

 

Høres ut som en av gutta på 16 & pregnant på mtv...

[Anonym bruker]

Han blir bare sur når jeg nevner den dataen. Han mener også at det må være lov for han å sitte på data etter jobb for han trenger å koble av etter å ha vært på jobb hele dagen. Jeg sier at jeg er hjemme med baby hele dagen (som aldri sover mer enn 10 min sammenhengende) men jeg kobler ikke ut på data eller tv eller noe. For det er jo jeg som styrer med babyen hele tiden. Det er klart en sak har alltid to sider og jeg har sikkert feiler jeg og, men jeg klarer ikke å se hva jeg gjør feil her. Det eneste jeg ønsker er at vi skal snakke sammen og tilbringe tid sammen. Nå når vi sitter sammen i sofaen forløper det sånn: Jeg sitter i en sofa med babyen på fanget og han sitter i den andre sofaen med laptopen på fanget og stirrer ned i den. Prøver jeg å snakke eller spørre om noe hører han meg ikke for han er i sin egen verden.

Vet ikke hvordan jeg skal gå fram mere jeg altså....

Og jeg har ikke snakket med noen om dette fordi jeg syns det er så leit...

[Anonym bruker]

Vi er begge 37.... Og babyen var planlagt....

[Anonym bruker]

Kan det hende at han har fått en slags depresjon?

 

Og hvordan er han sammen med babyen; "henger du" over skulderen hans og påpeker om han gjør noe feil? Mange menn tør rett og slett ikke å gjøre noe med babyen sin da de kritiseres av partneren. Sier IKKE at du er sånn, men er jo verdt å spørre...

 

Sett deg ned med ham og forklar rolig hvordan du føler det. Vet at du føler deg som ei masekjerring, men husk at dine følelser og behov også skal ha plass i deres liv sammen.

 

Spør ham - er det rettferdig at han kan spille pc-spill i 4 timer hver kveld, mens du aldri har ti minutter for deg selv?

 

Er det rettferdig at han alltid sover hele netter, mens du ikke har sovet mer enn 30 minutter sammenhengende siden babyen ble født?

 

Og han må da ønske å være mer sammen med barnet sitt enn det han er nå??

 

 

[Anonym bruker]

Jeg påpeker ikke feil når han er med babyen, for han er jo aldri med babyen. Aldri dusjet/badet, kledd på eller sånn. Han har skiftet bleier ca 10 ganger. Ja jeg skulle jo trodd han ønsket å omgås babyen mere. Tror ikke det er noen depresjon - han klarer bare ikke å logge av når han er på data. Han slår den på med en gang han kommer fra jobb og har kledd av seg. Middag og alt må vente.

Jeg har prøvd mange ganger å si ifra, men da blir det som jeg skrev over her, at han roper og skråler og blir sinna. "Jeg var mere på data da jeg var singel" sier han. Og nei jeg har ikke noen minutter for meg selv i det hele tatt, men jeg klager ikke på det. Det eneste jeg skulle ønske er at han ikke hadde data!

[Anonym bruker]

Hva TROR du kan løse spilleproblemet hans?

 

-At du legger igjen et brev på pc'en og drar vekk med datteren deres?

 

-At du ber foreldrene hans, eller noen andre han har respekt for om å komme, og prøve å hjelpe deg å snakke fornuft inn i gutten (kan ikke kalle en sånn fyr for en mann, beklager)?

 

-At du låser hjemmet, legger laptopen hans utenfor døra og ber ham om å flytte, siden han uansett ikke vil være sammen med dere?

 

Eller hva tror DU kan hjelpe dere? Jeg skjønner at du ikke har energi til annet enn å klage nå, men prøv å tenke ut en drastisk hendelse som kan hjelpe dere - for datteren deres!

 

Jeg skjønner godt at du har mistet all respekt, og dermed kjærligheten, for samboeren din. Jeg hadde følt det samme.

 

 

[Anonym bruker]

Må bare si at jeg ikke er hjemme nå, jeg har vært borte siden søndag kveld babyen. Vi dro til foreldrene mine.

Jeg vet virkelig ikke hva som hadde hjulpet å si eller gjøre for å få han til å skjønne. Men jeg skulle virkelig ønske jeg visste. Det er faktisk sånn nå at jeg føler at eneste grunnen til at jeg ikke skiller meg fra han, er at jeg da får ha datteren min kun annen hver jul, påske... Ja delt foreldre ansvar.

[Anonym bruker]

Uff, ja det er verdt å kjempe en stund for å slippe "dine barn, mine barn", osv.

 

Avtal å møte ham en kveld, som dine foreldre passer babyen? Og så forteller du det akkurat som det er; rolig og avbalansert. Ikke kom med beskyldninger, men fortell hvordan du føler det. Og la ham fortelle hva han føler. Vet han at du ikke elsker ham mer, og at du vurderer å skilles fordi han har trukket seg helt unna konen sin og barnet sitt?

[Anonym bruker]

Jeg fullammer babyen og hun vil ikke ta flaske, så jeg kan ikke være borte fra henne. Og siden hun er med meg hele tiden er hun jo blitt ordentlig "mammadalt". Jeg har sagt at om vi ikke får det noe bedre kan vi ikke fortsette å være sammen. Jeg har time på hs tirsdag med babyen så jeg må hjem iløpet av mandag. Og jeg må si at jeg gruer meg. Er så lei av å være trist og lei meg.

[Anonym bruker]

Og jeg har jo fortalt han hvordan jeg føler det. Men han mener at det er jeg som er dum, at det er normalt at man kan sitte på dataen hele ettermiddagen og kvelden. Jeg har begynt å være på soverommet med babyen hele tiden stort sett - jeg orker ikke sitte alene i stua, late som jeg er glad og fornøyd. Jeg snakker jo ikke med mannen min, bare med babyen. Det er mulig det er jeg som er dum da, at det er normalt at man kan la være å prate med hverandre eller noe. Men jeg iallfall klarer ikke ha det sånn mer. Men jeg vil ikke ha babyen min bare halve tiden... Gråter når jeg tenker på annen hver jul og alt det der... Huff, det var ikke sånn her jeg hadde tenkt det skulle bli.... :-(

[Anonym bruker]

Huff......

[Anonym bruker]

Det er IKKE normalt at barnefar sitter på dataen hele kvelden. Hvordan i huleste kan han påstå det??

 

Skal du sitte på dataen hele kvelden også da, og så får babyen klare seg selv????????

 

Fy faen jeg blir så provosert av slike udugelige mannfolk; skulle ønske jeg var venninna di, slik at jeg kunne ha skjelt ham ut etter noter!!

 

Du MÅ begynne å stille krav til ham, ellers forlater du ham!! Du er allerede alene om å ta vare på datteren din, du er i et forhold med en person som hverken respekterer deg, elsker deg eller gidder å være sammen med sin egen datter. Tror du er i en diger sjø av selvmedlidenhet nå, og det skjønner jeg UTROLIG godt, men i den sjøen finner du ikke krefter til å kjempe tilbake mot ham.

 

Du MÅ stille krav - ellers forlater du ham!

 

Hva med foreldrene hans, eller foreldrene dine? Er det ingen som kan vente hjemme sammen med deg når han kommer hjem, og hjelpe deg og prate med ham? Det må da ryste mye mer opp i ham om folk han respekterer også stiller ham til veggs?

 

Jeg er gift, og hadde ALDRI funnet meg i å oppdra barnet alene, mens far sitter som en annen bortskjemt og kvisete tenåringsgutt og kaster bort livet sitt på world of warcraft!

 

Her i huset er min ektemann også meget glad i spill; han elsker Call of Duty. Men dette spiller han etter at babyen har sovnet for kvelden! Når han kommer hjem fra jobb så slipper han alt han har i hendene for å leke med, skifte bleie på, og kose med sin 7 mnd gamle gutt (jeg er 30 år og min mann er 35 år).

 

Mannen min gjør mesteparten av kveldsstellet, da jeg har vært alene med gutten hele dagen, og gutten trenger mer inntrykk enn bare mammaen sin. Jeg ser hvordan babyen lyser opp når faren kommer hjem, og vice versa, og gutten er definitivt mye lykkeligere da han får være en del sammen med faren sin! I helegene er vi ute alle tre som en familie og gjør ting sammen.

 

Ja; fra sånn typ kl 20:30 hver kveld, så sitter mannen min oppe og koser seg med tv-spill. Han har en viktig jobb, så jeg er bare glad for at han klarer å slappe av og kose seg. Og han bruker også mye tid på trening og jakt, så han er en aktiv fyr <3 Men jeg elsker også "usosiale" ting som å lese bok, se på tv og å surfe på nettet. Men mannen min elsker sin sønn, og har aldri sagt nei til å være sammen med gutten sin. Og dersom jeg sa - nå må du slutte med spillet, ellers går jeg fra deg, så vet jeg med 1000 % sikkerhet at han hadde sluttet tvert.

 

 

[Anonym bruker]

Skjønner at du syns det er ille med annenhver jul osv, men tenk på datteren din. Hun ser du er ulykkelig, og det gjør henne bare enda mer krevende og nærhetstrengende. Her ble jeg utslitt og sykemeldt etter 6 mnd med high need baby, som aldri sov, bare skrek, aldri kunne legges ned, skrek i vogn og bil osv osv. Faren overtok da permisjonen i 2 uker; inkl 80 % av ansvaret på både dag og natt. Og babyen ble SÅ forandret!! Ble mye blidere, sov mye bedre, ble mer tålmodig osv., og i dag er gutten en helt normal baby Så babyen føler hvordan mor har det, og endrer seg deretter! OG - babyen trenger far! Babyen trenger flere nøkkelpersoner til å gi stimuli, positiv oppmerksomhet og at ting blir gjort litt annerledes

 

Om barnefar uansett ikke gidder å ha noe med barnet sitt å gjøre, så hadde jeg tuppet ham på huet og ræva ut! Ikke tenk på skilsmisse; dette er sikkert bare en tøff periode for forholdet deres. Men du MÅ få dratt ham ut av sin virtuelle verden, og det hadde jeg gjort ved å pælme ut hele gubben. Det er eneste måten å vekke ham på.

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg, HI?

[Anonym bruker]

10.55: Ja du har rett, jeg er full av selvmedlidenhet nå... Jeg syns faktisk veldig synd i meg selv.. Og ikke minst syns jeg synd i babyen som ikke får tid sammen med sin pappa. Han kommer og prater litt med henne når jeg sier til han f.eks kom og se på henne litt nå. Han løfter henne aldri opp og går rundt med henne uten at jeg spør "kan du passe henne litt jeg skal dusje, på do etc." Og når han da har gjort sin plikt er det tilbake til dataen. I helgene ser han fotball, så da er det dataen og fotball samtidig. Da gir han beskjed tidlig på dagen at mellom klokka da og da skal jeg se den og den kampen.

Jeg ble kjent med mannen min for ca 5 år siden. Han var mye på data da også. Det var sånn at når jeg var hos han i helgene så kunne han sitte på dataen i 4-5 timer sammenhengende - jeg satt da og så på tv og snakket med han når han hadde tid. Men jeg trodde jo at det skulle forandre seg når vi fikk barn.

Jeg kan jo ikke kaste han ut som det blir sagt lenger opp her, vi har jo felles hus. Jeg vil bare at det skal ordne seg... Men det nytter jo ikke for meg å si noe. Når jeg sier om den dataen så er det det at jeg ikke tåler at han sitter litt på dataen. Jeg sier det er jo ikke litt det er hele ettermiddagen og kvelden.... Da ender det med at han roper og skråler til meg, og da går jeg bare for det orker jeg ikke.

Jeg sier at hvorfor roper du til meg, hvorfor kan du ikke snakke til meg sånn som du snakker til andre du kjenner også. Da blir han enda surere.

 

[Anonym bruker]

Det er dessverre ikke alle som forandrer seg selv om de får barn Mødrene MÅ legge egne behov til side, mens fedrene KAN legge egne behov til side, men de må jo ikke...

 

Jeg spilte også ganske mye før, etter jobb og en del i helgene, men mistet motivasjonen i de første graviditetsmånedene, da jeg visste at etter fødselen ville det bli uaktuelt å spille likevel. Savner det bittelitt innimellom, men var definitivt klar for den nye fasen i livet - det å bli forelder

 

Det er mye man ikke helt legger merke til før, men som blir veldig tydelig etter at man blir foreldre. Før gjorde det meg ingenting at mannen min ikke kom hjem fra jobb før kl 1740, men nå som babyen får kveldsgrøt kl 18 og legges kl 19, så blir det jo veldig stress med middag for de voksne - pluss at dagene mine blir veldig lange da babyen våkner kl 06 + er en del våken på nettene fremdeles.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg kan råde deg til; babyen er jo tydeligvis veldig liten enda, og særdeles avhengig av deg da hun ikke tar flaske. Enkelte fedre syns det er mer moro med babyene når de blir litt mer større og robuste, og ikke er så "skrøpelige" og totalt avhengige av puppen hele tiden. Jeg syns det er utrolig trist at mannen din ikke viser interesse for å være sammen med babyen sin. Det å "sitte barnevakt" mens mor dusjer, er IKKE å tilbringe kvalitetstid med babyen! Ei heller 5 minutter med bæring/dikkedikk et par ganger ila kvelden!

 

Tror du kjenner ekstra mye på det da du er utslitt av babyens behov, og dermed er enda mer sårbar, og da har enda mer behov for støtte, noe som mannen din ikke gir deg.

 

Blir mannen din sint og skriker og skråler selv om du prøver å snakke rolig med ham og forteller hvordan du har det? Han vet nok innerst inne at han driter seg ut, siden han kommer så kjapt i forsvarsposisjon...

 

 

[Anonym bruker]

Nå mener jeg ikke å være ekkel, men jeg forstår meg ikke på dere damer som tror at mannen skal bli så mye "bedre" og forandre seg så mye straks man får barn... Tvert imot pleier dårlige karaktertrekk å forsterkes når man får barn, og et barn er i seg selv en vanvittig påkjenning for et forhold.

Da MÅ man være noenlunde sikker på at denne mannen er en som vil greie å sette seg selv til side og stille opp.

 

Jeg forstår liksom ikke hvordan man tør å få barn med en som allerede FØR ungen kommer i hus viser at han er en egoistisk latsabb.

[Anonym bruker]

Enig med 13:34... Dårlige karaktertrekk forsterkes veldig når man får barn... Og det å pleie forholdet blir en stor test når man er sliten og trøtt hele tida. Og da mannen var en stor egoist allerede før barnet kom, siden han satt ved pc'en i FEM TIMER hver dag mens du var på helgebesøk, så forundrer det meg dessverre ikke at han nå ser ut til å drite i ungen.

[Anonym bruker]

Ja han roper selv om jeg snakker rolig. Han mener jo at han ikke gjør noe galt i å sitte på dataen. Han mener det er like normalt som om tven står på og han ser på den. Ja jeg var kanskje dum som fikk barn med han og før det giftet meg. Men, han har mange fine sider selv om jeg ikke klarer å se de sidene nå. Det er ikke så lenge siden jeg fikk kriblinger i magen bare han så på meg. Og han ønsket seg barn veldig, så jeg trodde jo han skulle vise mer interesse når babyen kom. Det kan gå dager da han ikke gløtter på henne engang i løpet av ettermiddagen og kvelden. Det er de samme ettermiddagene og kveldene vi ikke snakker sammen i det hele tatt.

Han sier andre er mer på data enn han og da sier ikke partneren noen ting, og derfor er jeg unormal som ikke godtar at han gjør det. Men, om han hadde sagt noe han ikke likte som jeg gjorde, da hadde jeg iallfall gjort mindre av det. Men, her er det ikke snakk om å ta noe til seg eller føye seg litt etter mitt ønske.

Jeg har ikke sagt noe til familien min, bare til ei venninne som bor på andre siden av landet. Føler det liksom litt "flaut" at det er som det er...

Vet ikke hva jeg skal gjøre... Dette er helt fastlåst virker det som...