Hva er det tøffeste dere har opplevd hittil i livet?

[Anonym bruker]

Å føde barnet mitt i uke 30 som alenemor med alt ansvar det innebær for et ekstremt sykt barn. Er heldigvis frisk nå.

 

Eller.. å bli misbrukt fysisk og psykisk fra jeg var 8- 17 år av mi ex stefar. Det er jeg enda ikke "frisk" fra.

[Anonym bruker]

at mamma tok livet sitt etter flere år med alkohol/psykiatri/pillemisbruk

å måtte ta med sønnen min bort fra faren hans

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke, helt ærlig. Alt har gjort meg sterkere, og jeg har opplevd alt på forskjellig måte. Men det jeg kommer til å merke godt i mange år fremover, og som nok på sikt vil bli tøft er at pappaen til mitt barn døde brått for kort tid siden. Det har nok ikke gått helt opp for meg hva det innebærer for mitt barn, og for meg. Men at det blir tøft tviler jeg ikke på.

 

Overgrep, omsorgssvikt, dødsfall, trusler og vold har jeg vært igjennom, men det hører med til fortiden, At mitt barn mistet sin far er fremtiden.

[Anonym bruker]

Bror tatt selvmord, så min far dø, fant stefaren min hengt og fant min mor drept. + mistet VELDIG mange andre familie medlemmer og venner.

Hatt en veldig hard barndom, flyttet mye, blitt kastet rundt på instutisjoner i tenårene. Lista er lang

 

Hovedsaken er nå at ingen kan se det på meg, jeg er selvstendig og har vokst på det. Er i dag 19 år og eier hus, bil og har en herlig samboer og en sønn på 1 år.

[Anonym bruker]

Å se min beste venninne bli spist opp av kreft ila et halvt år:-(

[Anonym bruker]

Her var det mye trist.

Det tøffeste er å måtte abortere i uke 20, barnet var veldig sykt. Påfølgende depresjon. Har det bra nå. Ellers vokst opp i et hjem preget av en del fyll...

[Anonym bruker]

Å få barn. Men også det beste.

 

Å se pappaen min gråte når farfar døde.

 

 

Jeg ble misbrukt som liten, voldtatt som tenåring, jeg har avlivet dyr jeg har elsket, mistet onkler og besteforeldre lenge før deres tid skulle vært.

 

Men det å få barn har tæret mest på med psykisk og fysisk enn alt det andre til sammen.

 

Og å være 6 år og se faren sin, helten, oppløst i tårer kan skremme og ta motet fra hvem som helst...

[Anonym bruker]

Jeg levde et trygt og beskyttet liv til jeg var nesten 40 år. Da traff livets urettferdighet meg med en sånn kraft at jeg fremdeles vakler.

 

Vår nydelige lille baby, som ble født til termin og virket frisk og rask de første døgnene, hadde en så alvorlig sykdom at h*n ikke kunne leve. Å få med barnet sitt hjem for å vente på at det skal dø, er en så grusom opplevelse at det er vanskelig å sette ord på det!

 

Sorgen og smerten blir ikke mindre med tiden, aksepten av at h*n er borte for alltid og aldri skal få oppleve livets gleder blir sterkere og sterkere ettersom sjokket gir seg og virkeligheten synker inn....

 

Sorgen over å miste tvillingene våre i en MA i uke 13 (for bare to uker siden), er med på å legge sten til byrde, og jeg lurer oppriktig på hvor mye mer jeg kan tåle...

[Anonym bruker]

Det tøffeste jeg har opplevd er å få et alvorlig sykt og utviklingshemmet barn. Han var tett ved å dø en periode, men overlevde heldigvis. Hver dag er en utfordring, men å miste han hadde vært så mye, mye verre.

 

Noe annet som har tatt på er å få to ulike, kroniske, potensielt dødelige sykdommer. Jeg har måttet slutte i jobben jeg var dyktig i, og legge om hele livet. Om jeg begynner å tenke på at jeg skal ha det sånn jeg har det nå resten av livet, så mister jeg nesten pusten av angst. Derfor tenker jeg ikke på det, og tar så langt jeg klarer en dag av gangen, og nyter det jeg klarer og gleder meg over at jeg tross alt har det rimelig godt!