La meg leve

[Anonym bruker]

Er det så veldig galt å ha et liv utenom de fire veggene når en er mannen i forholdet (samboer er gravid) og samboer har fått full anledning og tilbud til å være med på dette, men ikke vil?

Er det min feil at samboeren bare vil sitte hjemme og se på tv eller at jeg skal finne på ting med ungene hennes som egentlig kun vil være med mamma eller ikke syns noe er godt nok?

Er det min feil at samboeren HATER å bli kjent med nye mennesker (gravide, mødre eller ingen av delene) og har 2 andre veninder som ikke er gravide men er i jobb og utdanning og har barn (så og si de har et liv de og) og ikke har tid til å være med henne?

Er jeg så fæl om jeg går ned til byn på enten en kaffe eller et par øl under en fotball kamp eller rett og slett bare har lyst på et par.

Er jeg virkelig så fæl når jeg reduserer ''ut på byn'' gåingen min fra 5 dager i uken til maks 2 dager. (tidligere bartender. det er ikke en jobb men en livsstil)

[Anonym bruker]

Jeg forstår ikke det der med å måtte gå på byen og treffe venner i tide og utide. Jeg har truffet en jeg vil tilbringe resten av livet med. Og da har jeg liksom valgt det forran alt annet. Det vil si at andre interesser jeg måtte ha stort sett viker, bortsett fra en og annen gang. Jeg ØNSKER å være sammen med min bedre halvdel. Det er ikke noe jeg ingår et kompromiss om. Jeg velger det fordi det gir meg mer enn å drikke eller spille fotball eller fiske laks.

 

Dersom BEGGE i ett forhold har et like stort behov for å reke rundt kan man selvsagt bli enige om at man produserer barn og møtes til søndagsmiddag, resten tas over mobil og mail. Men om en i forholdet mener at forholdet bør prioriteres bør faktisk den andre sette seg ned og kjenne etter. Er man der fordi forholdet betyr alt, eller er man der fordi det er kjekt å ha?

[Gjest sug lut]

Forstår at du har pustevansker. Men du bør vel i og for seg jobbe med at ungene ønsker å være med deg, om du skal kunne gjøre noe nytte for deg når det kommer en baby til. Ikke noe galt i å stikke nesa utafor døra eller gjøre hver sine ting, men det borger heller dårlig for dere om du ikke kan se noe positivt i det som deles.

Og å gå på byen er ingen livsstil. Heller ikke å være bartender. Det er heller å klassifisere som mangel på sådan.

[Anonym bruker]

Fra 5 ganger i uka til "bare" 2?

 

Prioriteringer gutt! EN eller annen gang mens man planlegger og får barn bør man jo faktisk bli bittelitt voksen. Å gå på byen er ikke en interesse, det er en uvane. Er du sosial kan du invitere gutta hjem på en bedre hjemmelaga middag. Om det er for drikkinga kan du droppe det. Det er plutselig ikke så kult å være småbarnspappa med kuppelhue som aldri får med seg foreldremøter, fotballtreninger eller det første smilet, fordi man var på pub.

[Han_leie]

prøver alti å finne på ting med dem alle men når det er meg, sambo og 4 barn blir det fort tungt og ikke minst dyrt å gå på kino og lekeland o.l.

[Anonym bruker]

lett det når sambo missliker de fleste av mine venner. vi pleide å ha folk over hele tiden men nå er det bare masse ''offing''

[Anonym bruker]

Men det er ikke dyrt å gå på byen 2-5 ganger i uka? hmm.

 

 

Vi gjør mye som hverken koster skjorta, er vanskelig å få til eller som krever noe av betydning energimessig. VI er sammen. Uten så mye stæsj. Man må jo ikke betale og organisere for å omgås mennesker man er glad i.

[Anonym bruker]

Hvor langt er hun på vei? kan godt være at hun er sliten.

[Anonym bruker]

Ehh ja, kanskje hun bare vil være mer sammen med deg, tenkt på det??

[Anonym bruker]

hun er 20 uker på vei men dette her begynte ca 6 måneder før hun ble gravid

[Anonym bruker]

er som regel hjemme hver kveld men er skikkelig kjekt å finne på noe med noen som er konstant sur og ikke vil finne på noe. lage mat til ei som ikke liker noen ting

[Anonym bruker]

den der to ganger i uka inkluderer der jeg treffer venner på kaffe. er ikke hver gang jeg går ut men om jeg er så ''frekk'' at jeg går ut å treffer venner på kaffe 2 ganger i uka, får jeg sinte meldinger og masse negativitet selv om jeg har invitert henne til å være med.

[.Ann.]

nei. jeg tror ikke det er din feil, og sansynligvis er du en helt vanlig ålreit fyr.

men.. beklager... måten du skriver på gjør at du framstår som litt... sytete.

ja, livet ditt endrer seg. og det er vanskelig. Du skal ikke trenge å gi opp alt som er deg. men det gjør du vel heller ikke?

 

om samboeren din er grinete kan du trøste deg med at gravide damer som regel er det. det går over,og det blir bedre om dere er interessert i å gjøre det bedre. Graviditet er bare en veldig kort fase i et forhåpentligvis langt liv.

 

[Anonym bruker]

takker for det. fant ut at dette var en fin plass å få ut frustrasjon istedenfor med sambo, men alt dette startet mange måneder før graviditet så tviler litt på at det går over. Men er litt greit å se at det er noen mammaer der ut som er ''litt'' enige av og til

[.Ann.]

beklager.. jeg svarte litt fort.. ser du skriver "dette" begynte et halvt år før graviditeten.

 

om du og dama du er sammen med er interessert i å fortsette å være sammen, må dere sikkert bare akseptere hverandre og gi hverandre litt slack. Men om hun syter for ting bare hun kan gjøre noe med, så er det faktisk bare hun som kan endre på det.

Da bør du kanskje rett og slett sette litt grenser for hva hun kan bebreide deg for, for din egen del, og for hennes.

[Anonym bruker]

vi har begge våre feil og mangler men det er det å innse det som er tingen her for ikke minst gjøre noe med det.

[.Ann.]

hm, ja ser den. parforhold er vanskelig. men.. det virker jo som du gjør en hederlig innsats.

 

jeg er nok ikke den rette til å gi råd uansett når jeg tenker meg om. jeg inviterer bare menn i hus når jeg vil ligge med dem. veldig ålreit ordning.

men nok om det.

 

anyways... lykke til

[Anonym bruker]

De andre barna, er det hennes barn eller dine barn? Høres på deg ut som det er hennes.. Har du gått inn i et forhold med så mange unger, må du nesten stå i det. Du har valgt å være en reservepappa/stefar for disse ungene, og forplikter deg å stille opp. Dette burde du tenkt på før dere ble gravide sammen. Mener ikke at du ikke skal få lov til å være sosial utenom, men det virker som din samboer er veldig sliten, og at hun også var det før hun ble gravid, derfor hun er sur.. Har vært der selv, så vet hvordan det er... Da er det ikke lett å akseptere at ens bedre halvdel har overskudd til å finne på ting med venner både en og to ganger i uka, mens en selv må sitte hjemme med alt av husarbeid, alt som handler om å ta seg av unga osv. Hjelper lite å bli bedt med ut, hvis man har null overskudd til å være med. Kanskje du bidrar for lite hjemme, slik at dama di blir veldig sliten? Kanskje det bedrer seg om du på eget initiativ gjør mer for å avlaste henne både med husarbeidet og barnepass/aktiviteter med ungene? Gjør det, og se om det bedrer seg... Kanskje hun føler at du prioriterer venner fremfor dette, og ikke ser henne og at hun er sliten.

Bare synsinger fra min side, ut fra erfaringer med eget forhold (som nå er over).

[Anonym bruker]

Ja selvfølgelig skal du leve! men hunskal også leve. OM hun ikke vil være med på ting så er det hennes problem men at du skal sitte inne kveld etter kveld for at henne ikke vil ut så er det faktisk hennes problem ikke ditt.

 

Ta deg en ordentlig prat med henne og forklar.

Det er da virkelig bedre at du er sosiali nå, for når babyen kommer har du ikke mulighet og gå ut to ganger i uken.

 

[Anonym bruker]

La meg se om jeg skjønner deg rett her: Du er sammen med ei dame som har fire barn fra før, og nå gravid med nr. 5 som er ditt barn? Hun "gidder" ikke å finne på mye gøy, liker ikke å bli kjent med nye folk sier du....

 

Vel, bare utfra det å ha 4 barn og være gravid med nr 5 så skjønner jeg at man ikke har mye energi og overskudd til å finne på andre ting. Det er vel mer enn nok å gjøre med 4 unger som trenger mat og rene klær. Når jeg i tillegg får informasjon om at hun er gravid så blir situasjonen enda klarere for meg: Dama må jo være SØKK SLITEN! Når hun til alt overmål har satt seg i den situasjonen å ta i hus en forvokst guttunge (det er deg det altså om du ikke skjønte det), så må situasjonen føles overveldende for henne!

 

Du har vært "flink gutt" å redusert kaféturene til bare 2 i motsetning til 5 før, men vet du hva gutten min? Snart 5 barns fedre har så hektiske dager med hus og barn at om de kommer seg på kafé 2 ganger i året så bør de være sjeleglade!

 

Å "ut på byn" en livsstil sier du??? HAHAHA, din luring )) Jeg gidder ikke kommentere mer på akkurat det (tenker: DUST, IDIOT, FORVOKSTE GUTTEVALP og STAKKARS, STAKKARS jente som endte opp med denne fjotten).

 

Å du, bare en siste lille ting: Det at hun hadde 4 barn fra før var vel ikke noe du fikk vite helt tilfeldig da du var flytta inn? Jeg mener, ungene poppa vel ikke opp av noen esker å ropte "overraskelse" tre dager etter at du fikk nøkkel til huset??

 

Ethvert voksent menneske (litt usikker på om det omfatter deg da) forstår at når man innleder et forhold til en mann eller kvinne som har 4 barn fra før - så sier man også ja til en helvettes masse arbeid, bekymringer og gleder som 4 barn nødvendigvis fører med seg.

 

Du store kineser, det finnes ufattelig mange rare skruer ute i den store verden, og du vennen min, er en av disse....

[Anonym bruker]

Du ska selvsagt ha et LIV. ikke sitte å holde henne i hånda. det må ho bare akseptere. ikke din feil at ho ikke vivære med venner, ærlig talt!!!!

får du ikke lov til dette,. blir ikke forholdet å vare i det lange løp heller

[Gjest amandine]

Fingeren i jorden gutteliten. På tide å ta tempen på verden. Å ha redusert fra 5 ganger på byen til 2 er ikke akkurat noen heltedåd.

 

Syter og klager, og syter fordi hun var sånn et halvt år før hun ble gravid også? Og fremdeles syntes du det var en god idé formodentlig å bli gravid. Snørrvalp.

Dere er to om dette, og hun har faktisk ikke valget på samme måte som deg.

Du derimot, har valget. Du kan velge å være en støtte, å være til hjelp, og gjøre din del av den jobben det er å få et parforhold til å fungere. Foreløpig tenker du mer på å fly på byen? Livsstil?? Pisspreik.

[Anonym bruker]

hehe... jævlig bra skrevet.. skulle vært en "liker" knapp her inne

Helt enig med deg

[Anonym bruker]

Jeg er fullstendig imot å nekte sin kjære å ta seg en fest nå og da. Jeg var sjåfør inatt på min og hans kompiser, men jeg synes du forlanger mye når du sier du må ut på byen 2 ganger i uken og kaller det å gå ut for en livsstil. Du skal ha barn nå og da kan man ikke drive å gå ut på byen 2 ganger i uken lenger og å ha det som livsstil - prioriteringene bør endre.

 

Å dra ut å treffe venner er en ting men om det er fest så blir det fryktelig umodent.

[Anonym bruker]

uff, min mann er som din samboer....

Da vi ble sammen var han kjempe sosial, vi fant ofte på ting m venner. Plutselig ble det stopp, og nå etter etpar år der jeg har prøvd å invitere ham med på altmulig, har han endelig fått fingern ut.

Måtte rett og slett bare gi ham mulighet til å være med, evnt tilby å finne barnevakt (legge alt tilrette mao), ikke la klaginga gå inn på meg, og holdt me konsekvent til "men jeg spurte om du ville være med, men DU valgte å bli hjemme." fikk avhvertil, jammen jeg kunne jo ikke, hva m ungene liksom. "jeg fortalte deg at jeg kunne/hadde skaffe(t) barnevakt, men du sa du ikke ville, det er ikke min feil, jeg ønsket at du skulle være med". I etterkant fortalte jeg hvor koselig/gøy jeg hadde hatt det og "Skulle ønske du hadde blitt med!".Minnet ham på hvor gøy JEG haddde det sist, når jeg var der/med dem ved hver nye invitasjom.

 

I begynnelsen virket det som han ble med for å overbevise meg om hvor kjedelig alt egentlig var. Var bare negativ og sur. Istedet for å krangle (som sikkert var en del av målet) ignorerte jeg det og sa heller når vi kom på tomannshånd: "Beklager, men med holdningen din vil alt være fælt uansett hva vi finner på." og "hva får deg til å tro at det er greit å ødelegge dagen til andre bare fordi du ikke har en perfekt dag??" Hvis han spurte hva jeg mente m d, var svaret "Akkurat det jeg sier." Hvis han var skikkelig åpentlyst ufyselig evnt ekkel/klagete i etterkant, "glemte" jeg og invitere ham m neste gang. Og når han da spurte hvor jeg var på vei ble svaret; "jeg skal dit med dem, men tenkte du heller ville være hjemme mtp sist". eller noe i den duren...

 

Passet på å alltid prate om ALT dette når vi var alene, og forholde meg rolig, ikke la meg provosere.

 

Nå er han nesten blitt i overkant ivrig, så sjeldent jeg får treffe venner alene lengre... men er absolutt glad for en mer positiv og sosial mann!!

 

Lykke til

 

Klem