HYLE UT IRRITASJON!!!!

[Anonym bruker]

12:34 - når HI blir alene, blir hun nesten nødt til å skaffe seg inntekt. De fleste i Norge som bor sammen er avhengig av to inntekter for å overleve. Det kan også hende at problemet til mannen er at han føler at de går oppå hverandre hele tiden, og han føler seg fanget.

[Anonym bruker]

Det hadde jo vært en start. Hun får jo ikke hjelp andre steder, så da er det på tide å ta seg i nakken og gjøre det HUN kan gjøre for seg selv, ikke hva NAV kan gjøre med henne.

 

Ja, jeg sitter vel trygt her i livet, men det er takket være meg selv. Min oppvekst var heller ikke lett, min narkomane mor var mer i fengsel enn hjemme. Jeg bodde i utallige fosterhjem og byttet skole flere ganger enn jeg har fingre.

Men jeg tok et valg, og det var å ha et bedre liv for meg og mine, enn det mamma hadde for seg og sine.

DERFOR sitter jeg trygt i livet.

Fordi JEG valgte å ha det slik. Nå er det på tide at HI kommer til samme erkjennelse for seg og sine.

Hvis ikke NAV eller noen andre vil hjelpe henne, så får hun hjelpe seg selv. Punkt 1) skaffe seg en jobb Punkt 2) Skaffe seg lån Punkt 3) Skaffe seg leilighet.

Et sted må hun starte og hun kommer ingen vei med å sutre på dib!

[Anonym bruker]

jeg ville begynt med å kreve mer enn delt omsorg.. altså at du f.eks får 60 og han 40%... Dette sier jeg pga at du nevner alkoholen osv... Det kan se ut som du har en sterk sak da?

 

Dette vil resultere i at du vil motta os og div andre stønader..slik at du lett kan betale på en leilighet på rundt 8000 kr.. Om du så må begynne med 1 soverom..så klarer du det! =)

 

Om far er fast bestemt på 50% og du mener han er oppgående nok til å ha barna halve tiden så bør kan kunne hjelpe deg til du kommer på beina. Det handler om felles interesse for at barna skal ha det bra.

 

Videre skal vel nav kunne være behjelpelig med å sette noen form for garanti for dep der du leier tror jg?

 

Ville tatt en ny prat med nav... rett og slett

 

 

[Anonym bruker]

Er fullt ut lov å være frustrert når alt går imot en...

 

Vræl ut her du, mye bedre enn at du vræler til ungene av frustrasjon..

 

klem og lykke til!

[Anonym bruker]

Dette mennesket ser på seg selv som et offer og staten og Nav er dem som må ta vare på vedkommende. Du må endre livssyn. Du er ikke den eneste som har problemer. Når du er 26 må det forventes at du skal kunne ta ansvar for deg og dine. Har du ikke utdanning eller penger så er første steg å skaffe seg en jobb. De fleste tar opp studielån og jobber deltid når de studerer, personlig slo ikke tanken meg på å søke om en eller annen sosial støtte en gang. Din aggressive tone tilsier at du er bitter og forventer at noen ordner opp, vel det gjør de neppe da livet ikke fungerer helt sånn når en er voksen. Hvis du blir sint av å lese dette svaret så kan jeg jo trøste deg med at jeg unnlot å ta opp brennbare temaer som hvorfor du har gått hen og skaffet deg 2(?) barn når du ikke eier utdanning eller penger, og attpåtil har valgt en far til barna(et?) som er narkoman??

[Anonym bruker]

Veldig spesielt å velge å få barn i en slik situasjon.

 

Men jeg kan tenke meg at kondomet sprakk eller pillen ikke virket, begge gangene..?

[Anonym bruker]

12:52 - for et hånlig svar. Håper ikke barna dine lærer seg å være like arrogant. Jeg selv fikk barn nr 2 i skrantende ekteskap med eksmann som drev en del psykisk vold. Hvorfor? Fordi jeg ikke visste bedre den gangen, og trodde at det er SLIK forhold burde være. Eksmannen har fått meg til å tro at ingen i hele verden bortsett fra ham vil ha ei som meg, så jeg tenkte at det måtte være min siste sjanse for å gi sønnen min et søsken. Nå ser jeg at han har tatt feil, men jeg så ikke det før nærmere 3 år etter bruddet.

 

Ikke sikkert mannen til HI begynte å drikke før siste barnet kom? Hvis hun skriver at han ellers er snill og ordentlig?

[Anonym bruker]

Har du fått en time hos en saksbehandler hos NAV? Hvis ikke bør du få det. Ta med deg alt du har av papirer på intekt, gjeld og utgifter. Noen ting ordner seg bedre om man får satt seg ned og snakket enn om man forsøker å ta det på telefonen.

 

Har du noen tanker om hva du skal leve av fremover, på sikt? Studielån, jobb eller annet?

Vil det være best for barna med 50/50 fordeling?

 

Jeg har desvrre ikke noen gode råd å komme med. Vil bare ønske deg lykke til. Det er bra å bli sint. Bruk sinnet konstruktivt.

[Anonym bruker]

Først: Pust rolig noen ganger.

 

Be om å få en samtale med en annen saksbehandler. Be om en sosionom. Se om dere sammen kan finne en løsning.

 

Før samtalen må du ha fått tenkt gjennom hva du vil med livet ditt og hva du vil for dine barn og hva du er villig til å gjøre for å oppnå dette og hva du i så fall trenger hjelp til.

 

Er du i et voldelig/farlig forhold, kan du alltids henvende deg til krisesenteret. Der får du tak over hodet sammen med barna til man finner en løsning

 

Er det snakk om en far som ikke har omsorgsevne, vil han ikke få samvær 50/50. Det er opp til barnevernet å avgjøre.

 

Lykke til og klem!

[Anonym bruker]

Tusen takk for flotte ord fra de fleste av dere, det hjelper mye og se at jeg ikke trenger og gi opp selv om alt er svart nå...

 

Når det kommer til andre kommentarer her så er svaret enkelt, noen er sterkere en andre, du kan være sterkere psykisk en meg, jeg kan være sterkere enn andre, jeg takla mitt liv ok til jeg mistet barnet mitt, det eneste jeg hadde i verden. Jeg hadde framtia planlagt jeg, utdanning, jobb, alt... til livet mitt ble snudd på hode på to millisekunder. Jeg havnet i en dyp deprisjon, full av angst i flere år jeg, jeg har jobbet med det helt fram til nå. dette året har vært fantastisk det, helt fram til nå.

 

Jeg hadde nye synspunkter, tankekontroll, en flott mann (som IKKE er narkoman, han er glad i øl! Fortsatt rus.) jeg hadde vært sammen med i mange år, to nydelige barn, den perfekte familien, ALLE så det, alle visste at vi hadde det perfekt...alle kommenterte det alltid... Vi hadde det Trangt økonomisk, men vi overlevde og var fortsatt lykkelige.

 

Men jeg forandra meg, jeg ble mer positiv, jeg så muligheter i framtiden, mens min samboer (med sine egene problemer) hang igjen bak...likte ikke at jeg forandra meg... Sakte men sikkert har vi sklidd hver vår vei.. Jeg har elsket livet, han har hatet det... Tilslutt tok hans usikkerhet, dårlige selvtillit og tidligere erfaringer overhånd...og vi gikk på en smell... Det kan skje alle, det er jeg ett levende bevis på... Og det er lov til og reagere, eller syte som noen kaller det.....

 

Ja jeg var sint på ''staten'' etter jeg snakka med nav imorges, jeg HYLTE ut...det står jo øverst.. Jeg måtte få det ut... noen ganger må man få ting ut.. Jeg var sint på nav i det øyeblikket fordi jeg var desperat, de vil ha meg ut i arbeid, men kan ikke hjelpe meg med det eneste som KOMMER til og få meg ut i jobb. Det tar de en underskrift og snu livet mitt på rett vei, for jeg kan ikke det selv akkurat NÅ...

 

Jeg har begynt, etter 7-8 år innestengt, bak vegger og bak andre personer, å gi meg ut på veien til jobb, jobbsøknader og mål, å jeg er vettskremt! For MEG, som ikke vet noe om denne prossessen, er dette skummelt, angstfullt, rett og slett grusomt, å jeg skjønner godt at folk som ikke har gådd i mine sko ikke kan sette seg inn i hvordan dette føles for meg. Og respekterer de for det, selv om de ikke kan respektere meg for hvordan jeg føler det... De vet jo ikke bedre når det kommer til dette...

 

Jeg har roet meg nå, jeg har en diger gjeng med fantastiske venner, fra alle kanter av dette landet, som har brukt hele dagen på å snakke med meg, gitt meg flotte råd, varmende tanker, vist meg at de er der, at de alltid har vært der og at de alltid kommer til å være der, at jeg ikke er helt alene i verden selv om jeg føler det sånn nå. Jeg har ikke tatt kontakt med noen, det er de som har sett meg.....

 

Så jeg skal ta en dag av gangen, fortsette veien mot arbeid, det er faktisk mitt mål å bli uavhengig av andre, selv om det er vanskelig, det er alt jeg kjenner.... I tillegg tror jeg fast bestemt på sjebnen, og kanskje det er en grunn til at jeg ikke kommer meg herfra? Bare tiden får vise....

 

Igjen; tusen takk til dere flotte empatiske damer, som vet at man av og til ikke er på topp... det er mennesker som dere som gjør livet verdt og leve!

 

HI

 

[Anonym bruker]

<3

[Anonym bruker]

Barna kan ikke låne henne penger.

 

[Anonym bruker]

Men hva har du levd av de siste 7-8 årene da? Og hva lever du på i dag?

[Anonym bruker]

Først sosialen så attføringer, attføringe mer attføringer.... Og sosialen mellom behandlingstider....

 

HI

[Anonym bruker]

Da har du jo attføringspenger å leve for fortsatt?

og blir du alene kan du søke OS og andre stønader som aleneforsørger!

 

Det går fint an å bo på et lite rom i en periode mens man leter etter mer egnede steder å bo!