Har andres foreldre noe ansvar for barn med lite venner (litt langt)

[Anonym bruker]

Åhr, hun sier jo ikke det, hun etterlyser at andre OGSÅ føler ansvar for at alle er inkludert. Det hjelper nemlig ikke at én inkluderer alle, det er et felles ansvar.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i denne historien. Jeg tror det er mye i det å få henne inn i et miljø som ikke inneholder de som til vanlig er i hverdagen hennes.

 

Jeg var som henne på ungdomsskolen. Det hendte jeg fikk bli med på kino (og jeg ble ikke mobbet), men det var ALDRI noen som spurte om jeg ville bli med på noe om. Alltid jeg som måtte presse meg med. Det hele endret seg da jeg begynte på videregående. Helt nytt miljø der jeg ikke trengte å forholde meg til de samme som jeg hadde vært "stuck med" i 9 år. De venninnene jeg fikk ila de tre årene er den dag i dag mine beste venninner.

 

Få henne med på noe på andre siden av by'n. Akkurat hva er kanskje ikke så viktig, men et nytt miljø og noe som hun kan trives med.

 

Jeg skal krysse fingrene for at dette løser seg for henne!

Varme klemmer fra Vestlandet

[Anonym bruker]

Jeg skriver det fordi HI har i denne tråden fått mange gode og seriøse forslag som hun virker svært negativ til og er mer opptatt av å anklage "de andre".

 

20:14

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så mange råd å gi, dessverre. Men jeg har en mening, om du vil høre?

 

Innenfor familie, slik som dette eksempelet, så mener jeg at foreldre har en PLIKT til å sørge for at barna deres følger opp avtaler. Det var rett og slett lusent gjort av broren din og gi datteren sin et frikort, synes jeg.

 

Men sånn ellers, så kan man ikke tvinge dem sammen. Det blir ikke bedre av det.

Så sant barna ikke mobber eller utestenger noen, så kan ikke foreldre hjelpe så mye til med å pleie vennskapsforhold.

 

Og barn har ganske bestemte meninger. Min 8 år gamle jente har noen "erkefiender" som hun ikke vil leke med om de så var de siste på denne jord. Ikke dermed sagt at noen mobber noen, men de funker bare så utrolig dårlig sammen og det har ingenting for seg å oppmuntre til lek sammen.

 

Men fy skam til broren din! Dette må du snakke med ham om

[Anonym bruker]

Helt enig med 20:22 her. HI får flotte svar fra andre som har opplevd det samme; f eks hun som foreslår å hjelpe barnet slik at barnet blir skikkelig dyktig i noe som andre kan misunne henne for. Eller hun som foreslår å ta med barnet på f eks kampsport for å øke barnets selvtillit og andres nysgjerrighet; men HI maler videre om skoleskytinger og ABB, for å lempe ansvaret for sitt eget barn over på andre. Forklarer mye om hvorfor barnet kanskje sliter med å få seg venner, dersom hun er like navlebeskuende som sin mor.

[Anonym bruker]

Det er et felles ansvar for alle foreldre og barn i klassen, nabolaget etc. å sørge for at alle er inkludert.

 

[Anonym bruker]

 

Med unntak av at jeg ikke ble mobbet var min oppvekst akkurat som din datter. Jeg hadde ingen nære venner, og var mer et siste alternativ å leke med.

Dette startet da jeg flyttet sommeren før tredje klasse, og nå i starten av tredveårene er jeg ikke kriseløsningen for noen engang. Så dette er noe som kan sette standarden for store deler av livet.

 

Dessverre er det slik at er det en person som blir sett ned på av en gjeng smitter dette lett over på resten av skolen da ingen vil risikere å havne i samme situasjon. Det til tross for at mange sikker kunne tenkt seg å bli venn med denne personen.

Livet er ondt på den måten.

 

Så det jeg som mor på forhånd har bestemt meg for at er hvis noen av mine barn blir mobbet eller på andre måter kommer skjevt ut med venner, og det ikke på noen måte går å løes innen rimelig tid flytter jeg med dem.

 

[Love og spiren]

Ytterpunktet for meg var at jeg prøvde og ta mitt eget liv som 13åring, jeg var så ensom på den tiden og hadde det så vondt at jeg synes det var uutholdelig. Tømte medisinskapet hjemme og kollapset på sofaen. Min mor (alenemor) kom hjem tidlig fra jobb og hadde ingen aning. Hun fortalte senere at hun hadde sittet på jobb med en skikkelig dårlig magefølelse og bare hadde følt at hun måtte hjem, hvor hun så fant meg livløs på sofaen.

 

Dette var mitt ytterpunkt. Og det var ganske ekstremt. Det er også FØR vi begynte på kickboxing. Problemet med andre aktiviteter var at alle var i nærområdet. Alle hadde folk jeg gikk i klasse med, og det ble masse tisking og hvisking med en gang jeg kom inn på ett nytt kurs, og da var jeg på samme plassen igjen. nederst på rangstigen. Kickboxingen var somsagt å fjerne meg helt fra ett miljø og gi meg en ny sjangse i ett nytt tøft ett, der ingen hadde meninger om meg, eller hørt noe om meg fra før. Fikk venner der, inviterte dem hjem til meg, jeg var hjemme hos dem fra gruppa på filmkvelder etc. Og disse vennene som faktisk brydde seg, betydde mye mer hver enkelt enn de som aldri hadde gitt faen i meg.

 

Jeg er sikker på at det var dette som gjorde at VGS ble den beste tiden i livet mitt, jeg var en annen person. Det er somsagt det beste noen har gjort for meg, selv om jeg var motvillig i starten, fordi det føltes ut som vi hadde "prøvd alt".

 

Håper ting ordner seg, for henne. Og alle sier det men det er sant,- sloss tilbake, og sloss for degselv og det blir bedre.

[Anonym bruker]

20:31 - Det du skrev nå, fikk meg til å tenke på mannen min. Han hadde ikke venner på barne- og ungdomsskolen, fikk noen få på vgs som han nå har mistet kontakten med.

Han er verdens skjønneste, snilleste og greieste, men han har ikke venner. Ingen kompiser eller kamerater. Bare veldig mange bekjente.

Av en eller annen grunn (jeg har levd med ham i 15 år og jeg forstår ikke hvorfor), så blir han ikke venner med sine bekjente.

Jeg er ganske motsatt, jeg får lett venner og kommer ofte i prat med folk. Men selv mine venner, har ikke blitt til hans venner.

Jeg kom ham nært nok til å gifte meg med ham, så hvorfor slipper ingen andre forbi?

 

Han er bitter på foreldrene sine for at de ikke flyttet da han var liten. Ingen som noensinne vil vite hvordan det hadde gått hvis han hadde fått kommet i et nytt miljø.

[Anonym bruker]

Men en ting kan jeg si.. ting blir bare verre om folk er med en, for de blir tvunget til det av andre voksne..

Da foretrakk jeg heller å gå alene enn allt det falske liksomvennskapet

 

 

20,05

[Anonym bruker]

Svar på spørsmålet i overskriften: Hm, de har vil ikke det. Men jeg syns man burde kunne forvente litt omtanke fra voksne, oppegående mennesker. Nå viser det seg vel at ikke alle møter de forventningene, da.

 

Du har fått noen gode råd, som fra 19.53, og det om å gjøre noe kult, annerledes for å heve statusen hennes, kanskje til og med sammen med henne. Jeg støtter dette, men ville først og fremst si at det høres ut som du gjør en stor, god innsats for datteren din! Jeg var selv den jenta du beskriver da jeg var 12-14. Hadde slett ikke foreldre som var involverte i problemet, og har vel i ettertid tenkt at om bare de hadde sett meg og gjort hva som helst for å hjelpe og fortelle at jeg var ok ville det hjulpet mye. Må få legge til at situasjonen min endret seg mye etter hvert, og nå er det noe som er vemodig å tenke på, men verdifulle erfaringer også.

[Anonym bruker]

Hi her. Takk for ALLE svar, og takk for at alle faktisk holder det på et skikkelig seriøst nivå!

Ser at noen syns jeg er veldig negativ til anbefalingene dere har gitt, men jeg prøver å være åpen for alle forslag og mener dere misforstår meg dersom dere mener jeg er negativ når jeg sier at mye av det dere foreslår er prøvd? Det med kickboksing har vi ikke prøvd, og jeg svarte jo at vi burde prøve det, da. Og jeg skjønner at hun burde bli skikkelig god i noe, og det er en glimrende ide, men ennå har vi ikke akkurat funnet noe som ligger så godt for henne dessverre. Vi prøver alt vi kan fortsatt.

 

Og jeg tror slett ikke hun blir ekstrem på noe vis, men grunnen til at jeg nevner disse tingene med skyteepisoder og selvmord er at jeg syns det er rart at mange ikke mener at vi også har et felles ansvar for barna, i tillegg til at foreldre har hovedansvaret. Skal vi bare lukke øynene og si "det skjer ikke meg og angår ikke meg"?

Ser jo at enkelte her har opplevd det samme, og sliter den dag i dag selv om de er voksne. Syns det er så trist.

Jeg kunne ønske at mine foreldre hadde lært meg litt mer om hvordan inkludere alle, når eg var barn. Hadde alle foreldre gjort det så tror jeg samfunnet hadde vært bedre. Alle bør behandles likevrdig, men ikke nødvendigvis likens, for alle er forskjellig. Men å SE alle hjelper! :-)

[Anonym bruker]

Huff, føler så med dere.

Det er mitt største mareritt at barna mine skal oppleve det som datteren din gjør.

 

Det sosiale hierarkiet i skolegården kan være beintøft. Det virker som om mange mener at de som faller utenfor må være litt 'rare' og skyld i det selv. Det behøver langt fra å være tilfelle. Kun små tilfeldigheter er med på å avgjøre hvilken rolle du havner i.

Det er ikke bare å gjøre en 13-åring som har falt utenfor 'kul' og 'flink', så ordner det seg. Det er vel stort sett bare i Hollywood det fungerer sånn.

 

Når det er sagt, HI, så mener jeg absolutt ikke at løpet er kjørt - langt i fra. Det er mange, mange som har gjennomgått et helvete i barne- og ungdomstid som har fått et helt nytt liv når de har skiftet miljø, skole etc.

Gjør alt du kan for at jenta di ikke skal miste troen på at ting vil bli bedre! Livet er langt, menneskene hun møter er mange. Det er uendelig med muligheter der ute - klisjé men sant.

Hun er ikke alene om å være alene og føle det hun gjør. Mager trøst i situasjonen, kanskje, men likevel...

 

Fokuser på å bygge selvtillit og selvfølelse og lykke, lykke til!

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg leste en artikkel av Jesper Juul for en god stund siden.Den handler om fortvilte foreldre til en venneløs 14 åring. Kanskje han kan svare på noen av dine spørsmål og bekymringer.

 

http://www.dagbladet.no/2010/01/28/magasinet/jesper_juul/barn/relasjoner/10145070/

 

 

[Anonym bruker]

Takk for det, 21:04.

Prøver så godt jeg kan å holde motet oppe hos henne, og vi snakker mye sammen om alt mulig. Også om det at det blir bedre når folk rundt henne blir mer voksne. Men noen ganger blir det litt for mye, selv om hverdagen er OK og slett ikke helsvart. Og det å få forventninger i forhold til avtaler som deretter blir brutt er ekstra vanskelig.

Og jeg synd det er fint at mange bryr seg om andres barn, men samtidig trist at mange IKKE gjør det...

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg er enda ei som har opplevd noe lignende på ungdomsskolen.

Mener at Jesper Juul legger årsaken til mobbingen over på jenta, og sier hun skal finne ut hva som er galt med henne.

Det blir en ekstra belastning.

 

Barneskolen syns jeg var enkel, der skulle man bare leke. På ungdomsskolen skulle alle snakke med venner i friminuttene, og så var det jeg da, som ikke hadde noen å stå sammen med.

 

Det var fint å lese om jenta som ble godtatt fordi hun begynte på kickboksing.

Men det virker som flere mener det er mulig å kommandere en ungdom til å bli god i noe, og dermed bli akseptert. Det er ikke alle som KAN bli gode i noe. Selvsagt får man håpe på det beste, og ikke ta nederlaget på forhånd.

 

Belastningen med å gå tre år uten venner på skolen, må ikke undervurderes. Selvmord er jo en fare, men faren for det minker nok når ungdommen får støtte og omsorg fra foreldrene. En annen fare er at ungdommen kan bli ute av stand til å arbeide seinere i livet, noe som igjen fører til vanskeligheter med å finne en frisk ektefelle.

Mange vil føle at livet dermed er ødelagt, selv om man jo holder seg i live år etter år.

 

Det kan lønne seg for dere å flytte, eller å rett og slett holde jenta hjemme fra skolen. Men da må dere ha klagd mye til skolen på forhånd, slik at skolen vet nøyaktig hva som er årsaken til at jenta må holdes hjemme fra skolen.

Dette må jo vurderes opp mot muligheten til å ta opp igjen ungdomsskolen seinere. Jeg led meg gjennom disse årene, for jeg tenkte det var umulig å slutte på ungdomsskolen. Jeg ville ha høyere utdannelse, og klarte å få det også. Men da var det også mer eller mindre slutt på mine evner i arbeidslivet, pga år med mobbing.

[Anonym bruker]

Helt på tryne å konfrontere jenta med det som liksom er feilene hennes vel?

[Anonym bruker]

Det er vansklig å ha det slik. Mitt råd erat dere ser dere nøe rundt i nabolaget og på skolen og ser om det ikke finnes andre på omtrent samme alder som også sliter og står utenfor. Det finnes helt sikkert fler enn din datter. Begyn å oppsøke denne jenta (eventuelt gutten). Inviter henne til dere, spander kino på dem, dra på turer sammen og konsentrer dere i det heletatt om at din datter skal være en god venn for den andre. Forhåpentlig vis kan det fjerne nsomheten til bæde deres datter og den andre.