Har andres foreldre noe ansvar for barn med lite venner (litt langt)

[Anonym bruker]

Jeg har ei jente på 13 år som har veldig lite venner - og de hun har tar aldri kontakt med henne; dvs de ringer aldri og kommer aldri på døra hos oss.

Det er alltid hun som må oppsøke dem, og jeg skjønner det slik at de ikke har tid til henne såfremt de virkelig kjeder seg (tror ikke hun skjønner det, men jeg tror ihvertfall det er sånn).

Hun er altså bare siste "reserve" - faktisk kan jeg bare huske en eneste gang da det var ei som tok kontakt for å være sammen henne.

Hun har hatt litt både små og store problemer med mobbing på skolen, det verste for noen år siden da ingen ville snakke med henne og hun ikke fikk bruke lekeapparatene. Hun skulle liksom ikke få være glad.

Det ble virkelig jobbet med på skolen hennes og ble mye bedre. Men statusen hennes er og blir VELDIG lav.

Hun er ikke sjenert eller på noe maåte vanskelig, men veldig omtenksom mot andre (spesielt de som har det vanskelig).

Kan være litt i overkant ivrig og intens, men det er det jo mange andre barn som er også. Og det blir jo ikke noe bedre av at hun ikke har noen ordentlige venner, det er klart hun prøver ekstra hardt da...

I går hadde hun avtalt med kusina si (som er litt eldre) at de skulle på kino og kusina skulle overnatte i dag. Så kom det ei melding i dag om at hun ikke kunne likevel fordi hun hadde glemt at hun hadde en avtale med faren sin(min bror). Hun ble kjempelei seg, hadde gledet seg veldig. Gikk og dusjet og da hørte jeg hulking på badet så gikk inn og da sto hun der og gråt. Det er så trist syns jeg.

Sendte melding om at vi kanskje kunne hente kusina når hun var ferdig med det hun hadde avtalt, men fikk et surt svar tilbake om at det gikk ikke. De er fullt klar over at min datter ikke har noen venner, og jeg blir så skuffa over dem. Syns også at andre foreldre som alle faktisk vet hvordan min datter har det, skulle prøve å hjelpe oss litt. Jeg prøver å få til kinobesøk el.l med andre, men de kan liksom aldri.

Er jeg for kravstor? Skjønner ikke andre foreldre hvor fælt det er når barnet blir behandlet sånn? Vet ikke folk hva ytterste konsekvens av slikt er? Da tenker jeg på selvmord. Da er det for sent å syns det er så forferdelig ETTERPÅ . Er det SÅ vanskelig å forstå at man bør engasjere seg litt i også andres barns forhold?

[Anonym bruker]

Er det ingen som har synspunkt eller råd mht dette?

HI

[Anonym bruker]

Om datteren din er 13år så er dette noe som skulle vært løst for lenge siden.

Da jeg ver 13år ville jeg ikke likt at mine foreldre skulle fortelle meg hvem jeg skulle være med.

Som 13-åring er man ferdig med lek. Man går på fritidsklubb og driver med fritidsinteresser.

 

Hva med å få jenta de inn i speider, turn, svømming osv. Veldig godt venninnemiljø her - spesielt i lagspill.

Ellers kan jenta de få lov til å ha klassefest, pizzakvelder o.l.

Her må nok du jobbe mer og ikke legge ansvaret over på andre foreldre.

[Anonym bruker]

Det er ikke så lett dette, og jeg føler virkelig med datteren din, det gjør jeg.

 

Har selv en sønn i 5.klasse og han har en gutt i klassen med lite venner, vi har gjort som du ber om, tatt han hit på besøk osv og sønnen min har lekt med han. Men når kjemien ikke er 100% og sønnen min har flere andre kamerater han heller vil leke med fordi de har felles interesser og bare har god kjemi rett og slett er det ikke lett å "tvinge" han til å leke med den "venneløse".

 

Sønnen min er heldigvis en empatisk gutt som ikke har hjerte til å si nei hver gang denne gutten tar kontakt, men denne gutten går ikke så godt sammen med vennegjengen til sønnen min og da er det virkelig ikke så lett (sønnen min er en aktiv gutt som spiller fotball, løper, sykler, klatrer, skater osv med vennene sine mens denne venneløse er overvektig, bedagelig og helst vil se TV, spille Tv-spill eller leke med lego).

 

Jeg er fornøyd med at sønnen min leker med denne gutten av og til selv om han egentlig ikke har så lyst, han gjør det fordi han har vondt av han som ikke har så mange venner. Men de kan aldri bli bestevenner når de er så forskjellige og rett og slett ønsker helt forskjellige ting hele tiden..

 

Synes du fikk et godt forslag her jeg, få jenta med på fritidsaktiviteter med gode miljøer. Sangkor og speider er gode eksempler, de har turer osv i tillegg til de ukentlige møtene så det blir gjerne gode vennemiljøer her. Samme med slike ting som teatergrupper osv.

 

Ønsker virkelig datteren din alt godt, så jeg håper dere finner aktiviteter hvor hun kan trives og blomstre.

[Anneeli]

Så vanskelig.

Akkurat vedr kusina og broren din, så ville jeg tatt en prat med broren din! Når det gjelder andre venners foreldre, så synes jeg ikke de har noe ansvar når jenta er så gammel.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke BEGYNT å jobbe med det nå... Jeg HAR jobbet med det fram til nå....

Hun har prøvd mange aktiviteter men det hjelper ikke skjønner du. Og jeg forsøker ikke legge ansvaret på andre foreldre, men jeg tenker at de kunne ha hjulpet oss all den tid det er og har vært sånn. "Alle" bryr seg om hverandre liksom, men når det virkelig gjelde så er min personlige erfaring at ingen gidder å legge to pinner i kors for å hjelpe....

[Anonym bruker]

For å være helt ærlig så synes jeg ikke at andre foreldre har noe ansvar for andres barns venneforhold, så lenge det da ikke handler om å ta tak i mobbing.

Man kan ikke tvinge barn til å være venner med den og den.

Har selv vært i en situasjon der en mor til en i min sønns klasse ivret for at våre gutter skulle bli venner, for all del, ønska jo det jeg også, vi mødrene gikk supert overens, men gutta funka heller dårlig i lag, de hadde forskjellige interesser. Hennes gutt hadde store problemer sosialt i klassen, han falt utenfor i gjengen. De andre gutta prøvde jo litt, men han hadde så snevre interesser at det gikk rett og slett mye på det også.

 

En ting jeg vet er veldig viktig er å ha "åpent hus", at man har litt takhøyde i hjemmet til barna og ungdommene.

 

Jeg føler med dere i deres situasjon, men det er kun dere og jenta selv som kan ta tak i dette. Å feks ta dette opp med andre foreldre kan gjøre vondt verre for jenta.

har jenta noen fritidsinteresser? Kan jo være en måte å bli kjent med nye potensielle venner via feks idrett, musikkskole, kor eller andre ting. Får startet kansje litt med blanke ark da.

[Anonym bruker]

Jeg aner ikke hva man kan gjøre med problemet annet enn å holde ut. Det blir bedre, men jeg tror ikke det så veldig mye de andre foreldrene kan gjøre. En ting er å sørge for at datteren din ikke blir mobbet eller plaget, men å få de andre til å "velge din datter først" tror jeg blir vansklig.

 

Det jeg tror kunne fungere var at dere så dere ut en annen jente, eller eventuelt gutt, som som også er utenfor og venneløs. Ikke bruk tid eller krefter på å bli venner med de poppulære. Er du nederst på rangstigen er det desverre best og innse det og handle deretter. Sats på å bli en god venn for en annen som er uten venner.

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg, at andre foreldre faktisk har et ansvar her, og jeg ser ikke helt at alder skal spille så stor rolle.

Mine foreldre tok et slikt ansvar og jeg gjør også det. Nå er barna mine små, og det er lettere. Jeg mener det er en fin lærdom å ta med seg, og jeg ønsker å oppdra barna mine til at alle må få være med, og at man ikke skal holde noen utenfor.

Det er en gutt som bor noen hundre meter oppenfor oss, og jeg oppmuntrer til lek dem i mellom. Det er kjempe viktig mener jeg.

[Anonym bruker]

Har hatt denne diskusjonen med ei venninne av meg også, som mener at barna bør bestemme dette selv, og at ingen skal presses til å leke sammen.

Jeg legger det ikke opp som noe press, bare at det er det mest naturlige i denne verden. Å springe opp til naboen, eler spørre naboen om han også vil være med når noe skjer hjemme hos oss.

[Anonym bruker]

Vanskelig å si hvorfor det blir slik for enkelte.

 

Jeg kjenner et eksempel selv, vi var naboer tidligere med en alenemor med flere barn, hun hadde en gutt som var jevngammel med min sønn. Gutta gikk greit overens de, men denne gutten hadde få og nesten ingen andre venner, en annen ting var at de aldri fikk komme inn dit å leke overhode. Etterhvert var jo gutta endel sammen, så det hendte at min ble med inn en liten tur, men han var kjapt ut igjen, da jeg spurte hvorfor de alltid var inne hos oss og ikke der ? Helt ok for meg å ha unger i hus, men av og til kan det bli litt mye når det bøtter ned og jeg har had andres barn der hele uka fra skoleslutt til kveldsmat nesten.

Sønnen min svarte da at nei, de fikk ikke være inne, og de få gangene han har vært med inn så ble han jo sjokkert, for det var vanvittig rotete og møkkete der.

 

Jeg sier ikke at det er slik hos dere HI, men tenk etter, kan det være noe som gjør at deres jente ikke har venner på besøk oftere?

[Anonym bruker]

Det virker litt på meg som de fleste mener at løpet nå er kjørt? Jeg kan ikke gjøre annet enn det jeg nå har prøvd i mange år med idrett, korps, teater etc.? Hun har alltid fått ta med seg venner hjem, men det er jo ingen som VIL... Jeg prøver ikke å skaffe henne bestevenner som ikke vil være bestevenner med henne, men det er veldig sårt når de HVER gang lager unnskyldninger for at de ikke kan, og aldri tar kontakt tilbake? Jeg ønsker å tro at hadde det vært en annens barn så ville jeg IBLANT fått mitt barn til å finne på noe med den "venneløse" for å hjelpe LITT på situasjonene ihvertfall... Det ødelegger et menneske å være utstøtt og usynlig. Bryr ikke folk seg om det? Beklager hvis jeg virker negativ eller noe til forslagene deres, men det er virkelig en fortvilt situasjon å se barnet sitt slik!!!

[Anonym bruker]

Mammahjertet mitt hadde knust litt hvis jeg var i din situasjon. (Første gang jeg har brukt ordet 'mammahjerte', men følte det passet her.)

Synes det er en god idé å få henne inn i lagidrett, jo før jo heller. Ikke nok med det, dere må øve i helger og kvelder slik at hun blir GOD! Hun trenger en "innpassvinkel", og det får man ofte gjennom lagidrett.

 

På den annen side føler jeg absolutt ansvar for de andre ungene i gata hos oss iallefall. Her skal ingen overses på min vakt iallefall, og jeg sender mine unger til unger de i utgangspunktet ikke nødvendigvis har så god kjemi med. Litt ansvar må vi alle ta, synes jeg.

Det er jo ikke alltid resultatet er så strålende, men man må gjøre så godt man kan.

[Anonym bruker]

Jeg har dårlige erfaringer med å presse barn til å leke sammen. Men jeg oppmuntrer alltid barna mine til å leke med de som ikke har så mange. Vi forsøker å invitere alle gutta hjem på ettermiddagsbesøk minst en gang i løpet av skoleåret. Noen ganger leker de i perioder, andre ganger ikke. Men disse gutta er 7.

 

Vi er tilflyttet dette nabolaget for ikke lenge siden og vi har åpent hus her. Alle er velkomne og ungene våre er rimelig tolerante. Vi har lagt mye innsats i å etablere venneforhold og bekjentforhold for våre barn. Vi er trenere på fritidsaktiviteter, ungene deltar i flere forskjellige grupper, inviterer aktivt på film og pizzakveld, samler voksne i huset og barn i nabolaget til disco og spillkveld o.l. Det ramler titt og ofte barn inn her og vi føler vi har kommet langt det året vi har jobbet og kan nå roe litt ned, da det er mer naturlig å inkludere våre barn i allerede etablerte vennegjenger.

 

3. klassingen vår fikk litt problemer i barnehagen, da de andre gutta ikke inkluderte min sønn og en annen, svært spesiell gutt, i deres lek og fritid. Jeg og den andre moren koblet våre barn. De hadde ikke super kjemi og er svært ulike, men er likevel knyttet til hverandre den dag i dag, som bekjente, men likevel...

 

Jeg tror jeg ville satset på tipset ovenfor om å finne en annen med få venner og koble disse. Inviter på aktiviteter, oppmuntre barna til å ta kontakt med hverandre i stedet for å forsøke å bli inkludert i populære gjenger.

[Anonym bruker]

Hi her igjen..

hun driver med idrett allerede.Og har prøvd lagidrett men det blir VERRE av det skjønner dere... Det gir dem en grunn til å hakke på henne nemlig, Eller å gjøre ting "skjult" mot henne.

Dere som mener at andre foreldre ikke har noe ansvar og ikke trenger å bry seg: har dere tenkt på hva ytterste konsekvens i ANDRE enden kan være? For å sette det på spissen. Har dere hørt om alle skytetragediene rundt om på skoler i USA og Finland bl.a.? Hva har vært fellesnevneren for de som har gjort det? Det burde vise litt hva det gjør med et menneske å alltid stå utenfor? Mener dere fremdeles at dere ikke har noe ansvar??

[Anonym bruker]

Jeg gjentar meg selv: Du må få henne GOD i noe, helst noe som teller og gir sosiale poeng i ungdomsverdenen.

[Love og spiren]

Jeg føler veldig med jenta di, og kjenner meg veldig igjen!

Jeg var alltid den som var utenfor på skolen, og var helt venneløs i mange år. Husker at jeg gikk innom en "venninde" som sa hun skulle være opptatt med lekser hele dagen for å høre om hun var ferdig, og hun hadde 3venner over på film og pizza,- det var egentlig ingen lekser som skulle gjøres. Jeg dro hjem og gråt i flere timer, i tillegg ble jeg lenge mobbet for uren hud etc når jeg nærmet meg tenårene. Moren min visste ikke sine arme råd. Jeg var så langt nede!

 

Helt til hun en dag fortalte meg at "Du, jeg har meldt oss på kickboxing på andre siden av byen! Jeg synes du skal gi det en sjangse!". Jeg syntes det hørtes ut som en forferdlig idee., spessielt med moren min, men jeg ble nå "dratt" med. Og det var helt ærlig det beste som har skjedd meg. Etter noen ganger der tok de andre jentene og guttene kontakt. Jeg fikk MYE mer selvtilitt og respekt for meg selv. Og når noen snakket ned til meg så lot jeg dem ikke kjøre over meg. Moren min var bare med på de første timene nybegynner kurst,- men jeg ble de neste 7årene. Vennene jeg traff der er venner for livet og jeg endte opp med å være den "kule" når jeg begynte på VGS og andre fikk høre at "hun konkurrerer i kampsport!".

 

Jeg sier ikke at kamsport trenger være svaret. men ta henne med på en aktivitet som ikke er feks arrangert på skolen med alle andre som alt går i klassen hennes. bryt miljøet, finn en interresse hun kan dele med noen andre, og livet hennes blir mye bedre. Jeg er sikker på at min mor reddet livet mitt den gangen!

[Anonym bruker]

kjenner meg veldig igjenn i historien til din datter.

Og mitt råd er å ta tak i det før det blir for mye for henne..

 

For meg hjalp det litt da jeg kom inn i et nytt miljø ved skolebytte.

Fremdele i en alder av nesten 30 vanskelig for å få venner..

Men har to jeg virkelig kan kalle venner, som kjenner hele min historie og usikkerheten den ført med seg =)

[Anonym bruker]

Kjære HI.

 

Her syns jeg at du har låst deg i en vanskelig og negativ holdning. Det er "andres foreldre" som er hele grunnen til at din datter ikke har så mange venner, og det er "andres foreldres" feil dersom datteren din blir dypt deprimert med alt det medfører. Jeg håper du ikke overfører disse negative og lite nyanserte holdningene til datteren din.

 

Det blir litt voldsomt å komme trekkende med skoletragedier hvor dusinvis av barn ble drept; prøv å tenke konstruktivt? Har du f eks ringt foreldrene til jentene i klassen hennes og fortalt om dine bekymringer, slik at de kan ta en alvorlig prat med jentene sine så datteren din ikke føler seg så utenfor når hun er på skolen?

 

Hva skiller din jente fra alle de andre i klassen hennes? Er det noe du ser, som skiller henne fra andre jenter på sin alder, og som DU kan hjelpe henne med?

 

F eks, du sier at hun blir veldig overivrig og dermed kan virke slitsom; hva med å snakke med henne om dette? Jeg kan love deg at det kommer ingen andre til å gjøre, så dette kan bli en uvane hun aldri klarer å kvitte seg med.

 

 

[Anonym bruker]

Hi her.

Hun har faktisk trent kampsport i 4 år, men har akkurat slutta. Har snakket om akkurat kickboksing, så kanskje vi skal prøve å gå for det da :-)

[Anonym bruker]

20:02 og 20:05: takk for deres svar - og selvfølgelig alle andres også! Men til dere to: kan dere kjenne dere igjen om det jeg skriver om ytterste konsekvens? Om at man faktisk er villig til å gå ganske så langt i en eller annen retning dersom man blir behandlet sånn?

[Anonym bruker]

Slutt å krisemaksimere og å skyve ansvaret over på andre.

[Anonym bruker]

Jeg må si meg enig med 20:06 og 20:11.

 

Du må ikke være så negativ og du kan ikke skyve ansvaret over på andre. DU må hjelpe DITT barn. Du kan be andre om å hjelpe til, men i utgangspunktet så er det DU og far som må finne løsninger, som må være positve og som må finne tiltak som kan bedre ting for deres datter.

 

Du kan ikke forvente at andre foreldre og andre barn skal løse dette for dere.

[Anonym bruker]

Jeg uttrykker meg nok ikke heltklart hvis du oppfatter det slik at jeg skyver ansvaret over på andre. Beklager det. Det er ikke det som er mitt poeng. Ei heller å krisemaksimere. Men et av mine spørsmål er om folk flest ikke skjønner dette? Tror de at man ser signalene på et ekstremt indre utenpå? Og hvordan blir man istand til å gjøre ekstreme ugjerninger mot seg selv eller andre? Se bare på ABB....

[Anonym bruker]

Du burde seriøst slutte å dra det så langt (skoleskyting, ABB osv.) og du må IKKE spille på slike følelser (skyld) for å skulle tvinge barn til å være sammen med din datter.

Det vil ALDRI komme noe godt ut av det.....