Ett år siden han var utro....

[Anonym bruker]

1021

 

Dette er DIB, her er man jo gal og dum bare fodi man har valgt å bli.

Ikke alle evner å sette seg inn i andre situasjoner, noen angler empati, noen mangler antenner...

 

Og den dagen det er dem selv som havner i en slik situasjon, ja da forstår de nok bedre. Så la oss håpe det aldri skjer dem, siden de også kommer til å være like uforstående til egne reaksjoner den dagen de sitter der...

 

Jeg forventer ikke at alle skal forstå, men siden de fleste av mine lesere er her på DiB eller har vært, velger jeg fremdeles å legge ut her når jeg oppdaterer

 

Mvh Blankeark.

[Anonym bruker]

1108

 

Jeg også heier på oss;)

 

Tusen mange takk!

 

Mvh Blankeark

[Anonym bruker]

1724

 

Det er godt å ikke være helt alene om det, og enda bedre å slippe å lure på om det er normalt at man føler det slik man gjør

 

Mvh Blankeark

[Anonym bruker]

Kanskje jeg har misforstått deg. Tolket deg slik at en kvinne som velger å bli har et grunt følelsesliv.

 

Om jeg tok feil, så ber jeg om unnskyldning

 

Hilsen 17.51

[Anonym bruker]

Off dette kaller jeg selvpining! Hvis du kværner rundt dette hele tiden er det bare å droppe hele greia. Virker ikke som om det blir noe bedre av å holde på sånn??? Lever gubben på anke hele tiden da eller? Sier ikke at du skal glemme, men kanskje på tide å tilgi? Bruker du f.eks utroskapen i mot han i krangler, vil han bli lei av å leve på "anke" å dra fra deg.... Sånt er vel ikke sunt?

[Anonym bruker]

1752

 

Hehe, interessant tankegang egentlig, og med noe hold i også for min del.

Han har jo virket bra lenge.

Og som med bilen, så bytter jeg heller deler, og sørger litt over at den må en tur på verksted i stedet for å kjøpe meg en helt ny en hver gang det er noe:)

 

Dog er jeg fremdeles så ung at markedet faktisk ikke er så ille! (bank i bordet!)

 

Jeg liker den mannen jeg har jeg, og jeg har jo valgt å dele livet mitt med han, og har lovet "i gode og onde dager" for noen år siden. Da holder jeg det løftet så langt jeg klarer...

 

Men jeg må le litt også, et raskt knull:) (ser for meg de småfulle svinepelsene som hangler rundt baren i totiden på lørdagskveldene, ute på jakt etter raske, forpliktelsesløse knull, og kjenner jeg grøsser litt ved tanken!)

[Anonym bruker]

1921

Jeg tror hun mente at de som sier man bør være over det, og gå videre nå, har et grunt følelsesliv

 

Mvh Blankeark

[Anonym bruker]

Nei for all del, mener IKKE at en kvinne som blir hos en utro mann har et grunt følelsesliv!

Men de som mener at man bør ha lagt ALT av følelser bak seg, som om ingenting noen sinne har skjedd, bare ett år etterpå, de mener jeg i beste fall er naive, i verste fall har et grunt følelsesliv.

 

Har heldigvis aldri opplevd utroskap selv, men tror jeg ville slitt lenge med både sorgen og å finne tilbake tillitten. I hvert fall periodevis.

[Anonym bruker]

K1924

Hvor leser du ut av bloggen min at jeg kverner rundt dette hele tiden egentlig?

Har du sett på hyppigheten i innleggene?

 

Og hvor i allverden finner du at jeg bruker dette mot ham i krangler?

For vi krangler lite, men når vi gjør det er det om hverdagslige ting, som klesvask, barnepass, huslige sysler eller hunden. Og du ser da vel ikke for deg at vi midt i en krangel om klesvasken bare putter inn noen gloser om at kanskje han vasket den røde sokken med den hvite blusen (så alt ble rosa!!!) fordi han var utro for et år siden?!

 

Jeg har tilgitt, men ikke glemt. Det innebærer at det fremdeles er vanskelige dager, kjipe dager, dumme dager. Og sånn er det bare. Og da kan jeg blogge om det, slik at jeg ikke trenger å "plage" ham med hans feilsteg.

 

Men en ting hadde vært fint, ikke trekk konklusjoner om meg og mitt helt ut av det blå. Du tillegger meg egenskaper jeg ikke har, og krangler som ikke har funnet sted. Derfor tillater jeg meg å nevne noe interessant; på seg selv kjenner man andre.

 

Mvh Blankeark.

[Anonym bruker]

1930

Periodevis er nok stikkordet ja, etter ett år:)

Og de gode dagene er flere enn de kjipe nå, i mangfold!

 

Mvh Blankeark

[Anonym bruker]

19.21 her: I så fall bøyer jeg meg dypt i støvet og ber om unnskyldning. HAR misforstått!

[Anonym bruker]

19.21 har lagt seg HELT flat.... Vi er enige.

[Anonym bruker]

Jeg har svart flere ganger lengre oppe. Blant annet innlegget om at jeg har kanskje en litt verre posisjon, fordi min manns forhold pågikk over tid.

 

jeg har IKKE tigitt. har ingen som helst tro på det med å 2ta hverandre i hånda og be om unnnskyldning, og så er alt bra".

 

Der imot har jeg sagt til ham at jeg ikke har noen som helst bruk for hans dårrlige samvittighet, og for egen del er jeg helt klar for å fortsette videre. la dette ligge bak oss, ikke tilgitt, ikke glemt, men FERDIG med.

 

For meg er det mer ærlig. Og det skulle ikke falle meg inn å bruke noe mot ham...

[Anonym bruker]

Helt i orden du, ser at den lett kunne misforstås ettersom jeg ikke refererte til et spesifikt innlegg

[Anonym bruker]

Jeg blir litt satt ut jeg...

 

Jeg tror at enhver samlivsterapeut/psykolog er enig når jeg sier følgende: Når man har vært utro, så må man faktisk regne med, og godta, at den man har bedratt kan komme til å bruke lang tid på å bearbeide sorgen, på å tilgi, på å glemme. Man må regne med, og godta, at den bedratte kan få tilbakefall. Man må regne med at den bedratte kan komme til å bruke utroskapen mot seg i de rareste situasjoner. Dette er vel en helt naturlig del av helningsprosessen.

 

Dette er en del av KONSEKVENSENE utroskap får. Hvis man tror at man kan bedra den som elsker en, uten at det skal komme noen som helst form for ubehageligheter i etterkant, så er man bra naiv. Man har SELV satt seg selv i en situasjon der den man elsker bruker de virkemidlene han/hun føler er nødvendig for å få tilbake tilliten, uansett hvor urimelige de kan virke.

 

Man kan ikke tro at man kan være utro, og at alt skal gå tilbake til slik det en gang var.

 

Har man bedratt noen, og ikke godtar og forstår dette, da fortjener man ikke tilgivelse etter min mening.

[Anonym bruker]

2017

 

Det er jeg HELT enig med deg i.

En ærlig sak:)

 

Jeg har tilgitt, og det er ikke noe tema mellom oss her hjemme. Men jeg får lov å ha mine dårlige dager, han får ha sine. Enkelt og greit. Vi som par er konfortable med løsningen som er valg, og det er i grunn det viktigste.

 

Mvh Blankeark

 

 

[Anonym bruker]

2048

Men her kommer jo dette med "innen rimelighetens grenser" inn.

For ubegrenset skal det heller ikke være, og et eller annet sted må sluttstreken faktisk også befinne seg.

Hvor det er bør man ikke avgjøre alene heller, men ha en dialog om. Ikke i form av at den utro parten skal få bestemme dette, men at åpenhet og ærlighet er viktigere enn noen gang etter et slikt bedrag!

 

Her er vi enige om at sluttstrek ikke er satt, men det er heller ikke et tema vi snakker nevneverdig om, det har ingen av oss behov for.

 

Utover det er jeg enig med deg i det meste av det du sier, men måtehold er så viktig, slik at det ikke bare blir en destruktiv runddans ut av det hele.

 

Mvh Blankeark.

[Anonym bruker]

Kjære HI!

Dette er skrevet i beste mening, så beklager om jeg uttrykker meg klønete:

 

Men jeg lurer på hvorfor du piner deg selv på denne måten? Er han virkelig verdt all smerten du føler hver bidige dag? Jeg syns det høres fryktelig slitsomt ut å ha følelser som kjører berg-og-dalbane hver dag, gjerne flere ganger om dagen. Blir du ikke fryktelig sliten??

 

Jeg har snakket med utallige kvinner i din situasjon. Derfor mener jeg fra dypet av hjertet mitt at for DIN del, så skulle du ha gått da du fant det ut. Når du nå, et år etter, fortsatt er like sinna, bitter og "ustabil", syns du det har vært verdt det? Eller tror du kanskje at om du hadde gått den gangen, at du kanskje innen i dag hadde funnet en indre ro? Fått stablet livet på beina igjen for deg og barna, fått ting på avstand og kanskje til og med klart og gått videre? Innsett at selv om du elsket han, så har DU det bedre nå? For disse "elske"følelsene hadde ikke vært like sterke i dag om du hadde gått den gang. Ingen kan se inn i fremtiden, men du tok et valg som du prøver å stå for. Men jeg frykter du ofrer din mentale helse i prosessen.

 

Jeg tror du innerst inne hadde ønsker, planer og drømmer for livet ditt, at du skulle møte en mann, gifte deg og få barn, og leve lykkelig alle dine dager. Men så brast idyllen pga utroskap, og realiteten traff deg hardt i fjeset. Hverken mannen eller livet ditt var så perfekt som du hadde trodd. Men at du febrilsk kjemper for å finne tilbake til den idyllen, familieharmonien. Men dette har forandret dere for alltid, og ting kommer ALDRI til å bli som før. Noen par kommer selvfølgelig styrket ut av det etter utroskap, men det krever fryktelig mye av en. Det kommer aldri til å være nok å tilgi om du ikke klarer å "glemme", ihvertfall legge det bak deg. Du virker overhodet ikke i nærheten av å være klar til å verken tilgi eller glemme. (Nå stiller jeg diagnose kun etter å ha lest bloggen din, noe som kanskje ikke er så lurt, men dette ser jeg dessverre ofte). Men hele magefølelsen min sier meg at du blir i ekteskapet på HELT feil grunnlag (uttalelsen er kun basert på det jeg har lest).

 

Jeg leste i en annen tråd noe jeg gjerne vil dele med deg; Livet ditt er ikke ødelagt, det blir bare litt annerledes enn du hadde sett det for deg! Dette var veldig kloke ord. Mange kvinner gjør seg fullstendig avhengig av en mann på alle plan, økonomisk, fysisk, emosjonelt og mentalt. Er det slik for deg også, hi? At du tror du ikke kommer til å overleve uten ham?

 

Ingen mann kan da være verdt denne sorgen og smerten?!?!

 

Ønsker deg uansett lykke til, og det var ikke meningen å virke så negativ. Dette er KUN MINE TANKER. Mulig jeg er helt ute å sykler her............

[Anonym bruker]

Jeg tror du ikke har forstått meg slik jeg ønsker å bli forstått.

Men hva du leser og hva jeg mener må man jo bare leve med at er to forskjellige ting.

 

Først og fremst vil jeg si at jeg lurer litt på hvordan du kommer frem til tingene du gjør bare ved å lese bloggen? Jeg er anonym, og veldig lite om både min og hans person kommer frem, veldig lite om hverdagene utenom de dårlige dagene også, rett og slett fordi lykkelige familieblogger finnes det hundrevis, om ikke tusenvis av allerede.

 

Jeg er ikke like sint, bitter og ustabil.

Jeg er tidvis, kanskje et kvarter i måneden, om man skal sette tall på det, sint.

Jeg er tidvis usikker på om jeg har blitt bitter. Ikke bare på grunn av utroskapen i seg selv, men også fordi livet mitt nå er veldig annerledes enn hva det var for et år siden. VELDIG.

Ustabil? Det er jeg uenig i.

 

Jeg har dager jeg er usikker på om det er verdt det. De dagene har blitt færre og færre, og nå kan de ikke lenger kalles dager. Nå er det øyeblikk. Har aldri andre slike øyeblikk eller dager med sine mer eller mindre trofaste menn? Jeg tror alle har dem, til en viss grad.

 

Livet mitt er på bena, livet mitt er godt. Jeg klager ikke på livet, jeg klager på noen av kortene jeg har blitt tildelt på veien. Og føler det fremdeles, etter ett år, er min rett å fremdeles ikke ha lagt det bak meg. Det er sånn jeg har det, rett og slett. Derfor er det lov.

 

Å skli helt over på at jeg blir i eksteskapet av kun en grunn, det har du absolutt intet grunnlag for å si. Han har fått bli, som jeg sa den gangen i fjor, ikke fordi jeg trenger ham til noe. Men fordi jeg ønsker ham her.

Jeg trenger ikke pengene hans, jeg eier selv huset, barna har vært mitt hovedansvar, jeg kan mekke bil, jeg kan snekre og jeg kan være hobbyrørlegger. Jeg trenger ham virkelig ikke, ikke til noe som helst, annet enn fordi jeg ønsker å ha ham her, ønsker å dele livet mitt med ham på tross av hva som har skjedd.

 

Nå sporer jeg antagelig litt ut fra ditt innlegg, men jeg mener du har lest mye ut av bloggen min som ikke stemmer helt.

Likevel er slike tilbakemeldinger som din verdifulle, fordi det er ganske klart at jeg kanskje i enkelte innlegg bør formulere klarere at ting faktisk er veldig bra nå, mellom oss. At jeg slett ikke er bitter og ulykkelig i hverdagen vår, heller det stikk motsatte. Det er bare slik at det gode føler jeg ikke det samme behovet for å skrive om, da vil jeg heller være i situasjonen, nyte den, kose meg og ha det bra mens muligheten er tilstede, ikke sitte med nesa i en blogg:)

 

Ha en flott kveld:)

 

Mvh Blankeark.

[Anonym bruker]

20.17 her. Skulle faktisk ønske jeg kjente deg. Tror vi skulle kunne tenke veldig mye sammen. Utenfor boksen Og til alles beste.

 

MEN. livet er som det er.

 

Glad for å se at også du henter deg inn igjen. Og jeg VEtTat vi får det til, er mer bekymret for andre jenter som kanskje ikke engang har oppfattet hva som skjer rundt dem.

 

Egentlig er det tid for en ny revolusjon, ett opprør for å få kvinner til å se hvordan verden og livet er.

 

HA en god natt!!

[Anonym bruker]

Og hvordan er verden og livet?

Et sted der alle menn er utro og alle damer må jobbe ræva av seg for å klare å leve med sine utro menn?

[stjertløvetann]

Liker at du ikke bryr deg om teite kommentarer, for du skriver godt og gjenkjennelig for oss andre som har vært der du er.

[Anonym bruker]

Har lest bloggen din og han virker ikke helt verdt det. Altså han skjønte ikke hvorfor du ikke ville at de skulle være venner? Han høres jo helt blåst ut.