Er det for enkelt å gå fra hverandre?

[Anonym bruker]

Ja, det spør jeg meg faktisk om etter å ha lest en del innlegg her inne.

 

Hver gang det er noen som har en eller annen form for problemer med ektefelle, så er hylekoret der og anbefaler full utkasting med øyeblikkelig virkning.

 

Før i tiden hadde man ikke råd til å gå fra hverandre i det hele tatt. Det var heller ikke sosialt akseptert, uansett tilstander.

 

Da min farmor ble skilt fra min farfar på slutten av seksti-tallet, ble hun utfrøset av samfunnet. dette til tross for at han var en voldelig alkoholiker som hadde misbrukt flere av sine barn seksuelt. Synes hun var supertøff som tok et så vanskelig og kontroversiellt valg, og jeg mener slett ikke at man skal finne seg i ALT. Deilig at det nå finnes aksept for å velge å gå i slike situasjoner.

 

MEN: Nå virker det som terskelen for skillsmisse nesten er borte? Man prøver ikke en gang, men gidder ikke å ta hjelp fra fagfolk for å finne tilbake til hverandre, og det virker som de fleste mannfolk har en nesten ikkeeksisterende terskel for å være utro. Synes både det siste (utroskap) og det å velge den letteste veien ut når noe er galt (vi har vokst fra hverandre) er skremmende, og det gir meg en skikkelig sterk følelse av utrygghet. Hvordan kan jeg vite når dette rammer MEG?

 

Er det bra at det har blitt så enkelt og sosialt akseptert å gå fra hverandre, eller burde det finnes noen form for "sikkerhetssone"?

[Anonym bruker]

Det virker som det er svært mange som er utro i dag. At kvinnen ikke hadde råd før i tiden til å bryte ut av ekteskap med utroskap, vold og psykisk mishandling, betyr ikke at de var bedre foreldre, mer lykkelig eller at miljøet i hjemmet ikke hadde skadevirkninger for deres barn.

 

Jeg mener at utroskap, vold og psykisk terror er grunner til at man kan gå med god samvittighet. Normale menn klarer å holde tissen inne i underbuksa, la være å slå eller komme med nedlatende kommentarer om den som har født hans barn og steller hans hjem. Det motsatte tyder på avvik, ikke noe barna skal lære. For det er nettopp det de lærer ved å se at den ene parten tilgir den andre absolutt alt, og begynner å oppføre seg på samme måte som voksne.

[Anonym bruker]

Nei, jeg mente ikke det, heller. ALVORLIGE ting synes jeg absolutt man skal bryte ut av, jo før, jo heller.

 

Jeg bare lurer på om det har gått for langt den andre veien.

 

HI

[Anonym bruker]

Skjønner godt hva du mener HI.

 

Jeg tror jeg og bf gikk fra hverandre for lett. Det var ikke noe vold eller utroskap som var inni bildet, men mangelen på følelse for hverandre. Vi jobbet ikke med det. Hadde vi jobbet bedre med forholdet vårt, så hadde vi kanskje vært sammen i dag. Jeg gikk fra han fordi jeg ble overtalt av ei venninne av meg (i dag en x-venninne, og gudsjelov for det). Hun hadde også gått fra bf pga økonomisk utroskap.

Han hadde fått tilbake skattepenger på kr. 200 000 og de ble enige om at de pengene skulle de øremerke (de skulle starte eget firma). Mannen var dumt nok og kjøpte båt for pengene. Ja, jeg skjønner godt at hun ble sint, men tenker nå i etterkant at hun også tok det litt for lett. Båten var ment til hele familien. Synes det var hyggelig tenkt, og jeg hadde nok tilgitt han. Han misbrukte de ikke akkurat.

Hmmm, blir litt kanskje mye rot, men håper du skjønner poenget mitt.

[Anonym bruker]

Ja, skjønner deg godt, 12.55, og det var akkurat slike ting jeg tenker på.

 

Synes også det er trist at noen blir overbevist av "venner" om at det beste de kan gjøre er å gå. Det er tross alt ikke vennene som skal leve i forholdet, og ingen andre enn de som gjør det kan bestemme hva som er best for dem.

 

vet om et tilfelle der mora til en jente nærmest tvang henne til å forlate mann og barnefar, fordi han ikke var "fin" nok. Mora ventet til de fikk sin første skikkelige ekteskapskrise, som egentlig var en bagatell, også gikk hun inn med en bredside..... Dattra angrer i dag, men mannen har funnet seg en ny, søt jente og har det bra.

[Anonym bruker]

12.59 var HI, forresten

[Anonym bruker]

Alle ser jo på forskjellige ting på forskjellige måter. Du ser jo selv hvordan folk forholder seg til utroskap her på DiB, at man MÅ tilgi om man har små barn, alt kan tilgis, både vold, at mannen har hatt langvarig forhold bak damas rygg, eller ikke gjor en skit i huset. Masse kjerringer som kommer med slike meninger bare her på DiB.

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet i ett annet innlegg her da min mann var utro og kom med mange løgner til meg i den forbindelse og om annet. Jeg ville også først gå så svart på alt. Ville bare skilles. Jeg søkte råd hos venner og de sa at jeg måtte gå fra ham det var det beste osv. Når hverdagen kom så fant jeg ut at jeg faktisk savnet han og så hvordan han hadde endret seg som person og hvor mye han angret. Jeg valgte da å gi det en sjanse og vi gikk i terapi sammen + at han gikk til psykolog utenom. Det var en lang tøff reise og men vi kom igjennom den og i dag har vi det veldig bra.

Dette handlet ikke om økonomi da jeg ville klare meg alene og vi har heller ikke felles barn enda så det var ikke det som fikk meg til å snu. Det var at etter sinne og den verste skuffelsen hadde lagt seg at jeg innså at jeg var enda glad i han og jeg så at han vil gjøre alt for å endre seg og tok de grepene han måtte.

Jeg er glad jeg snudde i tide :-)

 

[Anonym bruker]

Mine foreldre og naboer/venner maste i flere år om at jeg måtte gå fra eksmannen. Jeg mente at de var dømmende, sjalu, urimelige osv, siden jeg elsket denne mannen. Det jeg IKKE innså, er påvirkning denne mannen hadde overfor meg, som de andre så, siden de kunne se det "fra siden". Mannen behandlet meg verre enn en hund, men siden det var mitt aller første ordentlige forhold, så visste jeg ikke om noe annet og trodde det skulle være sånn. Nå, flere år etterpå, sliter jeg enda med meg selv på grunn av den psykiske terroren denne mannen utøvde mot meg. Da jeg ble alene, hadde jeg null selvtillit, følte meg verdiløs, stygg, dum, gal og gud vet hva. Jeg har kommet over noe av det nå, men masse henger igjen. Det hindret meg for eksempel i å finne en ny mann, men det ser ut som livet smiler litt mer for meg nå.

 

Har også eksempel på et par forhold uten vold eller utroskap, der mannen sakte men sikkert ødelegger dama,og barna lider av kranglestemning i huset 24/7.

[Anonym bruker]

13.07: det er nettopp det jeg vil frem til, at de som velger å kjempe, ofte blir motarbeidet av samfunnet rundt, og at kampen og veien tilbake derfor blir enda tøffere.

 

Du lenger oppe som snakker om at du ble psykisk mishandlet og ikke så det selv, men fikk hjelp av venner og familie: Jada, jeg sier ikke kategorisk at alle råd fra andre skal ignoreres. Bare at det har blitt mye vanskligere å velge å gå sin egen vei: Venners mening har tydeligvis stor betydning for mange.

[Anonym bruker]

Takk 1313

 

Jeg fikk lite støtte da jeg opphevet separasjonen, jeg hadde jo klaget til venninner og familie over hvor fæl mannen min var. Jeg er veldig glad jeg ombestemte meg og står for mitt valg. Hadde vi ikke fått terapi sammen og han egen terapi hadde det vi kanskje ikke klart det. Fikk da andre perspektiver på ting og det ble ikke skittkasting og krangling. Vi klarte det sammen og som sagt er vi lykkeligere i dag enn noen gang. Vi vurderer til og med ett barn sammen.

 

1307

[Anonym bruker]

Blod er tykker enn vann og venner har ofte en tendens til å støtte deg i alt når man opplever grusomme ting som utroskap løgn og lignende. Sier ikke at det ikke er bra, men ofte kan det være bra snakke med personer som du ikke har ett forhold til på noen måte. Som en terapeut, psykolog eller lignende. Det er personen som opplever det sitt valg og når man er såret og sint kan man gjerne ta noen litt uoverveide valg.

 

[Anonym bruker]

Nei,jeg synes ikke det er for enkelt for etablerte med barn i hvertfall. Vi har barn sammen, bolig og lån sammen. Vi har had flere konflikter, ikke alt vi blir enige om, mulig vi hadde gitt opp hvis vi ikke hadde barn, hus og lån i lag.

Jeg tror de som skiller lag som er like godt etablerte går mange runder før de kaster inn håndkleet. Vi elsker hverandre fortsatt, men det er ikke lett å være ektepar alltid, det må jobbes mye for å få det til å funke.

[Anonym bruker]

jeg tror ikke det er "enkelt" å gå fra hverandre for folk flest, og jeg tror heller ikke at DIB representerer "folk flest"- gruppen heller.

 

Men jo, jeg har inntrykk av at noen "gir opp" forholdene sine for lett, og uten å prøve skikkelig. Men jeg har også inntrykk av at de som "gir opp" lettere i større grad er de samme som kanskje ble sammen raskt, flyttet sammen raskt, fikk barn raskt, osv.

 

men for folk flest tror jeg ikke det er lett å bryte ut av et forhold, og det bør det heller ikke være mener jeg - spesielt når det er barn involvert.

 

 

[Anonym bruker]

Helt enig ett ekteskap må jobbes med hele tiden, men av og til kan det bli glemt opp i mas og kjas med barn, jobb økonomi osv. Når man eventuelt opplever en alvorlig krise som utroskap eller lignende er da man ser ofte hva dette er verd, hvor glad man er i hverandre osv. Noen vil sikkert nå si at er man utro eller gjør annet bak sin partners rygg så elsker man ikke den personen. Det er nok ikke alltid sånn og mennesker kan gjøre mye rart i situasjonen, men man kan også endre seg. Tillit er viktig og den først brutt kan det være vanskelig å bygge den opp igjen. Men prøver man ikke vil det ihvertfall ikke gå.

 

[Anonym bruker]

Forhold og problemer i det er alltid vanskelig, men jeg tror mange kanskje gir opp for lett uansett årsak. Det har jeg sett eksempler på og også sett de som har angret seg i ettertid men da har det vært forsent.

Har selv erfaring med løgn og store problemer i ekteskapet og ville avslutte det, men noe sa i meg at jeg ville gi det en sjanse da jeg hadde jo fortsatt følelser for ham selv om eg var sint og såret. Glad jeg klarte å se forbi sinnet og skuffelsen og faktisk kjenne etter de følelsene ellers tror jeg ekteskapet våres hadde gått fløyten.

Vi klarte det ammen og kom oss på beina igjen mye takket være hjelp fra par terapeuter.

 

 

[Anonym bruker]

13:37 -de fleste i besteforeldre - og foreldregenerasjonen skiller seg sjeldnere og tåler mer enn dagens unge. Og de i de forrige generasjonene gjorde nettopp slik du skriver - ble sammen raskt, flyttet sammen raskt og fikk barn raskt. Nei, man trenger ikke ha sex i hytt og pine, rote i flere år før man blir sammen og vente til 35 år før man får barn for å ha vilje til å kjempe for forholdet. De fleste jeg kjenner som det har gått galt med på grunn av bagateller, er nettopp slike som skal være "sikker" på alt før de gjør ting. Med en gang de oppdager at man ikke kan være 100% sikker på noen ting, feiger de ut og bryter. Man kan faktisk være seriøs fra dag 1 og unngå spill for galleriet ved jakting, være "kostbar" og andre fjortisting før man blir "ordentlig" sammen for at forholdet skal holde.

 

Våre besteforeldre visste bedre enn oss at man skal satse og var ikke så opptatt av å være sikker på alt 100%. Da Norge ikke var så rikt land før, ventet folk ikke før de hadde hus, jobbet i mange år, skaffet seg mangeårig utdannelse osv før de fikk barn, for så å havne i luksusfellen ved å kjøpe emmaljunga vogner, bergans jakker til toåringer osv. De prioriterte ut fra det de fikk inn av ressurser og var ikke så kresne. Ser jo her på DiB at damene nærmest tilter hvis de ikke får gull i bursdagsgave, fødselsgave eller mannen glemmer valentines. Tror at hvis folk slutter å være så materielle og ikke venter og venter og venter til man er 100% sikker på alt, så går alt mye bedre.

[Anonym bruker]

Det virker som om det er litt for "lett" i dag. Gresset er liksom grønner på den andre siden av gjerdet. Det ser også ut til at det er smittsomt på et vis.

 

Situasjonen er selvsagt om det er vold, rus osv videre inne i bildet, men det kan da ikke være slik at halvparten av landets befolkning er "rammet" av det?

[Anonym bruker]

Er det følelser igjen for den annen part bør man ikke gi opp. Søk hjelp eller annet og prøv det som er mulig hvis den andre part viser vilje til endring og viser at den angrer. Man kan gjøre alvorlige feil og man kan faktisk endre seg. Uten mulighet til å vise det og gjøre opp for sine feil vil det aldri gå.

Ikke gi opp er mitt råd, prøv hvis følelsene er der.

[Anonym bruker]

14:01 - en av grunnene er at folk oppfordres til å ikke være så seriøse i dag. Da får man så mye smak på singeltilværelsen og blir egoistisk, at man vil gjerne tilbake dit istedet for å måtte hanskes med forpliktelser i et forhold. Det er også årsaken til at mange menn er utro. De savner det å være fri og singel, og få de damene de peker på. Og selvfølgelig, de som har saueflokkmentalitet blir misunnelig på kameraten som forlot kona for en 18 år gammel elskerinne, når man selv sitter med en trøtt kjerring med lykketrollsveis og 2 stk skrikeunger.

 

Mange her oppfordrer jo andre om å ikke få forhold tidlig etter et brudd, men heller "leke", ha pulekompiser og gud vet hva. Om å ikke være for seriøs for tidlig, la mannen "jakte", rote med andre jenter og kunne velge før de slår seg til ro med dem. Og så blir man overrasket over at det går galt?

[Anonym bruker]

13.37 igjen

hehe, nei jeg mente ikke at det er et poeng i å være singel lengst mulig og stifte familie senest mulig - men at man må kjenne den man blir sammen med og får barn med. Vite hverandres mål i livet, planer, osv.

 

Har nok av eksempler med folk som blir sammen raskt, flytter sammen etter noen uker og vips er det barn på vei. Ofte går det bra i noen år, gjerne til etter nr 2 er komt - så ryker forholdet.

 

Er enig med at besteforeldrene "satset" mer på forholdet ved å gifte seg raskt, men da var også skilsmisse mer tabu enn hvar det er i dag også. så vet ikke helt om det blir så lett å sammenligne dette.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror mange ekteskap og forhold ryker fordi man gir opp for lett. Selvfølgelig skal ikke vold og rus tolereres på noen måte. Men mener at utroskap og løgner og annet tull kan ordnes opp i hvis man bare viser vilje. Alt har en årsak og det handler ikke om å fordele skyld alltid. Det er ikke sikkert den som gjorde noe galt heller hadde det bra meg seg selv. Kan være mange årsaker. Ikke gi opp, finn tilbake til grunnene til dere ble forelsket og ble sammen. Finn frem de gode minnene, kan være vanskelig når man er såret og sint, men gjør man det vil man kanskje tenke litt annerledes. Tror og det er viktig å ha noen å snakke med som ikke står enn nær. De kan se ting fra annet hold og stille spørsmål som man ikke stiller seg selv eller vil få av venner og familie.

 

 

 

[Anonym bruker]

13:37 - man skal ikke kunne klare å kysse eller ha sex med en annen person enn den man elsker. Det er det normale i mine øyne ihvertfall. Jeg får avsmak av tanken på sex med andre menn enn samboer, eller så mye som å kysse en annen mann. Jeg registrerer selvfølgelig at det er pene og attraktive menn rundt, men har aldri klart å bli tent på noen andre når jeg er i forhold. Og det gjaldt både dårlig og bra forhold, jeg ventet til jeg eller han brøt ut før jeg hoppet til sengs med noen andre. Har selv blitt bedratt systematisk når forholdet gikk dårlig fordi HAN ikke bidro nok hjemme og i forholdet generelt, så vet hvordan det føles. Han innrømmet etterpå at han aldri elsket meg på en ordentlig måte, men ble sammen med meg av helt andre årsaker - ren desperasjon og ønske om noen som kunne varte ham opp.

 

Så ja, jeg har svart/hvitt syn på utroskap, men mener at en voksen person med minimum av impulskontroll klarer å la være å pule andre når man er opptatt.

[Anonym bruker]

Takk for mange seriøse innlegg. Alltid morsomt med en debatt der folk tenker før de skriver og virkelig har meninger om ting!

 

HI

[Anonym bruker]

kan jeg spørre hi hva du tenker på

 

hilsen 1408