Lever jeg sammen med en manipulerende psykopat, eller hva?

[Anonym bruker]

Åh, jeg er så sliten og lei av forholdet jeg er i. Ønsker bare å komme meg langt bort og starte på nytt! Problemet er bare det praktiske...

 

Sambo og jeg har nå vært sammen i 1 1/2 år, bodd sammen i 1/2 år. Vi har (takk gud!) ikke noe barn sammen, men et barn hver fra tidligere forhold. Barnet hans bort fast hjem hos oss. Det gjør også barnet mitt.

 

Han er skikkelig utagerende og jeg blir veldig skremt mange ganger. Humøret hans svinger noe forferdelig og jeg vet aldri hvor jeg har ham. Kan nevne noe eksempler på episoder:

 

* I dag lagde jeg en middag av de bedre, slik at vi alle skulle kose oss. Barnet til sambo ville ikke ha middag, noe som var helt greit. Under middagen diskuterte sambo og hans barn ang. at barnet ville ha en facebookprofil. Sambo ville ha tilgang til passordet, noe barnet nektet plent på. Sambo hevet stemmet og det endte opp med en krangel mellom de to. (mens vi fortsatt satt å "koste oss med middagen") Sambo sa til barnet at han MÅTTE ha passordet, for det var slik reglene var - barne kunne ikke skaffe seg en profil uten at han hadde tilgang til passord. Barnet ble mer og mer sint. Jeg blandet meg inn og sa til stebarnet mitt at det var masse forskjellige mennesker som kunne komme inn på facebook, derfor var det viktig at en voksen person kunne ha en vis kontorol over hvem som var inn på profilen. Diskusjonen mellom sambo og hans barn fortsatte, høylytt.

 

Til slutt blandet jeg meg inn og spurte de pent om de heller ville ta den diskusjonen senere. (Da vi var ferdig med middagen og slik at barnet mitt på 3 år ikke ble vitnet til kjeft bruken)

 

Sambo hvet stemmet noe VELDIG og kjeftet på meg og jeg fikk streng beskjed om at jeg hadde da for f*** ikke noe med dette.

 

Barnet til sambo begynte å gråt og sprang på sitt rom, da begynte sambo å kjefte ennå mer på meg - "du har for f*** meg ingen rett til å blandet deg!!!"

 

Tilslutt spurte jeg barnet mitt om vi skulle gå opp å sette oss, så kunne vi kose oss med tv. Dahører jeg sambo fra stua: "Ja, bare stikk at du.."

 

* En dag tidliger spurte jeg sambo om han ville være så snill å kjøre meg til barnehagen når han var ferdig på jobb, slik at jeg fikk hentet barnet mitt og komme oss hjem. (Jeg har ikke førerkort/bil selv, og hadde kommet hjem fra skolen for ikke så veldig lenge sidenog duppet av på sofaen) Sambo ble skikkelig forbanna - ettersom han måtte kjøre igjennom bommen to ganger. (Dette er snakk om et enkelttilfellet at jeg har spurt om han vil kjøre til bhg)

 

* Jeg skulle lage pizzadeig til pizzan en lørdagskveld (bare jeg og sambo som var hjemme) husker ikke hva som skjedde meg sambo ble iallefall sint for et eller annet. Sambo "klikket" og gaulet ut om at han skulle f*** ikke ha noe pizza likevell. Ok, tenkte jeg mens jeg sto med pizzadeig i hendene - ant ut at da var det bare å rydde, så jeg kastet den halvferdige pizzadeigen (jeg orket ikke å lage til bare meg selv, så sulten var jeg ikke), ryddet opp og gikk på et annet rom å satt meg. Litt senere på kvelden begynte sambo å gnåle om pizzan som aldri ble ferdig. Dere skal tro sambo ble sint da jeg sa jeg hadde kastet pizzadeigen og vi ikke hadde mer gjær igjen!!

 

* Barnet mitt (3 1/2 år) forstår han ikke hva sier. Dersom barnet snakker til ham svarer han bare slik som: "mm, ja, nei, ååh". Uten at han i det hele tatt forstår hva han sier! Veldig ekkelt for både meg og barnet. Sambo orker heller ikke å engesjere seg med tanke på lek, kos, stell osv.

 

* Dersom vi krangel (som alltid!) sier han masse stygge ting til meg; at jeg er syk i hodet, psykopat, lat, orker ingenting, idiot, bortskjemt drittkjærring, fettkjærring osv. (Og nei, jeg sier ikke noe tilbake til ham - uansett om jeg gjerne skulle gort det!)

 

* Han har ingen problemer med å kjefte skikkelig høylytt og bruke stygge ord fremfor mitt barn på 3 år. Jeg beholder roen og sier til han at denne diskusjonen tar vi senere. Da blir han i alle fall sint.

 

* Husarbeid er noe han nekter å gjøre, da han mener det er min jobb. Skal sies jeg er student og har dagen full med skole, lekser osv. Jeg tok opp en gang tidligere om vi muligens skulle dele opp husabeide, slik at vi begge hadde hver vår oppgaver. Da ble han nok en gang kjempe sint! (Var en dag han oversaket meg skikkelig da jeg kom hjem fra skolen; han hadde ryddet og vasket hele leiligheten - men det hadde sin bakdel, han hadde nemlig noe å innrømme som han hadde gjort)

 

Har mange andre episoder jeg virkelig ikke liker. Men hva gjør jeg? Hvordan skal jeg klare å forlate denne mannen? Dersom jeg gjør det slutt og sier jeg vil flytte ut så VET jeg at jeg garantert vil få høre hvor forferdelig JEG er og at han er sååå glad for at han slipper meg ++

[Anonym bruker]

hva er det som gjør at du er sammen med han?

[Anonym bruker]

Hva så om du får høre hvor forferdelig du er??? Det GÅR JO OVER, men hvis du skal leve hele livet ditt med denne DUSTEN vil du høre samme dreitten, ja nettopp, HELE LIVET!!!

 

ÅÅÅÅÅÅ, jeg blir så forbanna av sånne dørmatter som deg!!!

[Anonym bruker]

Uff, dette var ikke ålreit å lese. Jeg har dessverre ingen konkrete råd bortsett fra at du ikke kan bli hos denne mannen. For din egen del, og iallefall for din 3åring som må oppleve dette hver dag. Masse lykke til videre!

[Anonym bruker]

Vil ikke kalle ham manipulerende psykopat.

 

Men høres uansett ut som om forholdet har utspilt sin rolle for dere begge.

[Anonym bruker]

Tenk på barnet ditt - hun skal IKKE trenge å vokse opp og bli skadet for livet av dette! Da kommer hun bare til å finne seg mannfolk som mishandler henne også, fordi hun har vokst opp med at dette er normalt. Det er en overveldende andel av misbrukte kvinner som vokste opp i hjem med fysisk eller psykisk mishandling.

 

Så gjør det for datteren din!

[Anonym bruker]

Les igjennom alt du har skrevet. Hvis noen andre hadde spurt om råd her, hva ville du sagt?

xmin var i samme gata som samboeren min. Jeg går nå i terapi for å komme over dette. Vi levde sammen i 8 år.

Jo lengre tid du tilbringer med slike folk. Jo mer hjernevasket blir du.

 

Hvis du tror han kan skade deg hvis du bringer det på banen å flytte fra hverandre. Pakk saker på dagtid når han er på jobb. Kom deg i sikkerhet så snart som overhodet mulig!

[Anonym bruker]

Min pappa har oppført seg mye på samme måte.

Idag er jeg veldig usikker, sjenert, ingen utdannelse og har ingen venner.

Ikke la barnet ditt gå gjennom det samme.

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke han er en manipulerende psykopat etter hva du skriver her, men han er nok en skikkelig drittsekk med et mulig sinneproblem..

 

 

Jeg ville faktisk gått min vei. Dere har ingen barn sammen, noe som gjør det mye enklere. Hva så om han sier mye dritt til deg om at du ikke klarer deg.. Det betyr jo ikke en dritt. Vis han heller at dette klarer du. For barnet ditt sin skyld. Vil du ar han skal vokse opp en stefar som klikker for den minste ting?

[Anonym bruker]

Hvorfor spiller det noen rolle om han sier han er glad for å bli kvitt deg? Betyr han mer for deg enn ungen din?

Hvis du blir hos ham, fucker du opp ungen din.

[Gjest ->>-]

Det høres ut som du beskriver en mann med et aggresjonsproblem. Du sier ikke noe om hva som gjør at du forblir i forholdet.

 

Det er ikke sunt for barn å vokse opp i et slikt miljø som du beskriver, verken for ditt eller hans.

[Anonym bruker]

Dette høres ut som en god, gammeldags drittsekk.

Skjønner ikke hvorfor du er sammen med han!

 

Dersom han snakker stygt om deg til andre etter at du gjør det slutt, så er det han som driter seg ut. Hvis folk tror på det han sier, så får de bare tro det. Du kan ikke være sammen med denne mannen bare fordi du ikke vil at samboeren skal baktale deg til andre.

 

Hvilken framtid ser du egentlig for deg at dere skal ha sammen?

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, alle sammen! Det setter jeg stor pris på.

 

Jeg har fakisk ikke no konkret svar å gi dere på hvorfor jeg fortsatt er sammen med ham. Jeg er vel svak? Noe av grunnen kan vel ligge i det at jeg til tider føler meg ubrukelig til alt. Er redd for om jeg flytter ut om jeg skal føle meg ensom, bli deprimert, at jeg ikke klarer å fullføre skoleåret, bli osv..

 

Det er veldig egoistisk av meg å tenke slik; men jeg føler jeg må få ting mer på plass før jeg kan flytte. Eks. skal straks ta førerkortet og kjøpe meg bil, noe som gjør alt veldig enklere for meg.

 

Familien min bor et par timer unna her vi bor, så jeg har liksom ingen andre rundt meg her. Planen min er å flytte hjem til kommunen der jeg har familien min etterhvert, og jeg gleder meg stort!! Problemet er bare at det er her jeg har skoleplass..

 

Er så frustrert over situasjonen jeg og barnet mitt er i akkurat nå.

[Anonym bruker]

Samme hvor tøft dette er for DEG, må du tenke på hva du utsetter barnet ditt for! Du bedriver faktisk grov omsorgsvikt ved å tillate slik oppførsel i nærheten av barnet!

 

Det er veldig mye meg, meg, meg i innlegget ditt, du nevner knapt at du er bekymret for hvordan barnet ditt oppfatter dette.

 

Bli voksen og ta ansvar for eget liv, og ikke minst det uskyldige livet du har satt til verden!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg SKAL reise fra ham. Og tro meg: jeg tenker på barnet mitt! Dette er en skikkelig vond situasjon å være i - for oss begge. Virkelig ingen drømmesituajon å være i.

 

Før jeg reiser fra han, må jeg få ting på plass først. Jeg må ordne alt klart til den dagen jeg flytter (Ny boplass, hjelp til flytting og alt)

 

Hi.

[Anonym bruker]

Jeg har også vokst opp med en lignende pappa. Og akkurat som du over meg her skriver, så er jeg også en sjenert og usikker person. Har faktisk utdannelse, men får ikke brukt den til noe. Har liten tro på meg selv, og er veldig redd for å irritere andre eller gjøre dem sinte. Har vel egentlig ikke noen venner jeg heller... Pappa har jeg ikke pratet med på ca 10 år

[Anonym bruker]

Synes dette innlegget vitner om at HI OG er bekymret for barnet.

 

"Til slutt blandet jeg meg inn og spurte de pent om de heller ville ta den diskusjonen senere. (Da vi var ferdig med middagen og slik at barnet mitt på 3 år ikke ble vitnet til kjeft bruken"

 

"Tilslutt spurte jeg barnet mitt om vi skulle gå opp å sette oss, så kunne vi kose oss med tv."

 

"Barnet mitt (3 1/2 år) forstår han ikke hva sier. Dersom barnet snakker til ham svarer han bare slik som: "mm, ja, nei, ååh". Uten at han i det hele tatt forstår hva han sier! Veldig ekkelt for både meg og barnet. Sambo orker heller ikke å engesjere seg med tanke på lek, kos, stell osv. "

 

"Han har ingen problemer med å kjefte skikkelig høylytt og bruke stygge ord fremfor mitt barn på 3 år. Jeg beholder roen og sier til han at denne diskusjonen tar vi senere. Da blir han i alle fall sint. "

 

Så klart HI tenker på barnet sitt, det er i hvert fall det jeg leser ut ifra hovedinnlegget.

Man vil jo så gjerne VITE at man kan stå på egne ben før man forlater hjemmet sitt.

 

Tror det er lettere sagt enn gjort å bare komme seg unna.

 

Men HI, få deg lappen så fort som mulig og flytt! Du vil få det mye bedre uten all den kjeftinga og smellinga.

 

Lykke til

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Psykopat er han neppe, men han er klart oppfarende og har problemer med å kontrollere sinnet sitt, og lar det gå ut over sine nærmeste...

Har han vært slik lenge? Vet du om han sliter med noe for tiden, eller er det slik vennene og sønnen hans kjenner ham også?

 

Det skal sies at jeg selv blir utrolig irritert om noen avbryter meg og en annen midt i en skikkelig diskusjon, og skal forsøke å "glatte over" og få alle blide igjen midt i en viktig argumentasjonsrekke. Men slike diskusjoner skal ikke skje foran en 3- åring om han ser redd ut...

[Anonym bruker]

Nei han er ikke en manipulerende psykopat. Høres ut som han er like lei deg som du er han. Dessuten vet jeg bare at du ikke sitter der å forholder deg rolig i så stor grad som du her påstår.

[Anonym bruker]

Han er en sinna mann av en eller annen grunn hvertfall, men psykopat.... vet ikke helt det? I tillegg slår det meg at du kanskje fremstiller deg selv som litt mer rolig og avslappet enn du egentlig er.... jeg mener... kaste pizzadeigen i bosset i stedet for å lage ferdig pizzaen og heller satse på å fryse den? Tror du ble sur der gitt, men greit nok det, kan forsåvidt forstå den.

 

Men... det slår meg også at her er et par som overhodet ikke var klar for å flyttte sammen. Når dere flytter sammen meed hvert deres barn så må dere jo ha felles regler for barna, den ene kan ikke ha ett sett regler å forholde seg til mens den andre oppdras på en helt annen måte? Ser at det er aldersforskjell og at det tilsier litt ulike regler, men du skal da ha like god grunn til å blande deg i hans oppdragelse som du ønsker at han skal delta i oppdragelsen av ditt barn. Og barnets reaksjon når han kjeftet på deg? Høres ut som om barnet ser at det går mot et brudd før faren ser det sjøl. Fortvilende situasjon både for deg og barna.

[Anonym bruker]

Kjære Hi!

 

Jeg ble veldig lei meg da jeg leste innlegget ditt. Dette er akkurat som å gå noen år tilbake i tid.

 

Jeg møtte en fantastisk mann, snill og god på alle måter. Det var han det første året, fram til han en dag plantet hælen i låret mitt ved en krangel. Han kunne bli sint, kjefte og stryke på dør, men jeg har jo temperament selv også, så jeg tenkte ikke noe over det. FØR den gangen han sparket meg. Det viste seg at dette var en mann med et voldsomt temperament og sinneproblemer. Han begynte i det små, men etterhvert kalte han meg både drittkjerring, møkkakjerring, fittekjerring daglig, var vel ikke én type kjerring jeg ikke var. Alt bare eskalerte og tilslutt stakk han. Da hadde han nettopp gjort meg gravid med vårt tredje barn. Det to siste årene før han dro slet jeg med angst og depresjoner og ble sykemeldt på fulltid. Jeg var så underkuet, utslitt og nedbrutt at jeg ikke orket å stå opp på slutten. Da fikk jeg bare slengt etter meg at jeg var lat og arbeidssky. Men er det ikke merkelig at et år etter han dro så finnes det ikke et snev av depresjon i meg?? Tydelig hvor problemet lå, gitt han var en mester i psykisk terror og verbal mishandling.

 

Om mannen din er en brøkdel av min eks så har jeg bare ett råd til deg; LØP!!! Gjør det nå mens du fortsatt har den mentale helsa i behold!! Jeg syns oppriktig synd på den nye dama hans som denne helgen lar han flytte inn til seg og sønnen hennes. Hun aner ikke hva hun går til etter å ha kjent ham et halvt år. I tillegg kommer han "drassende" med 3 barn på kjøpet. De skal nå ha 4 barn fra 0-6 år, 3 gutter fra 3-6 år, og en mammadalt baby. Han med tålmodighet som en okse. Dette kan bli gøy, gitt

[Anonym bruker]

1. det er 13års aldersgrense på Facebook.

 

Jeg var sikker på at det var 12, men da min datter ble 12 og skulle lage seg en profil (noe hun hadde gledet seg til, så fikk hun det ikke til, for hun måtte være 13. Som en ansvarsfull foreldre jeg er, så sa jeg at JA, da må du jo vente et år til. Nå er hun 13, har fått seg FB og jeg har tilgang om jeg vil.

 

2. Man betaler kun 1gang i timen i bomringen, selv om du kjører 20ganger frem og tilbake i løpet av den timen.

 

3. Jeg tror ikke din samboer er psykopat, men for meg så virker det som om dere begge 2 er unge og mangler den del livserfaring.

 

4. Hva er problemet med å forlate en mann som gjør deg ulykkelig. Er du avhengi av han økonomisk?

Mitt råd, er flytt ut, vent noen år før du får deg en ny samboer. Dette vokser du mye på.

[Anonym bruker]

Kom deg vekk HI

[Anonym bruker]

Ja det er kjip å vokse opp med en far som d, men ikke skyld på din far at du ikke har en utdannelse og ingen venner. Du kan selv velge om du vil at din fars oppførsel skal få påvirke deg resten av livet, eller ikke.

[Anonym bruker]

vet ikke om jeg ville kalt han manipulerende, følte ikke noen av handlingene innebar manipulering noe sted... men at han mangler beherskelse på temperamentet sitt, DET finnes det ingen tvil i.

 

Dere burde gå i parterapi og han burde gå i egen terapi for sinnet sitt.

 

hjelper ikke det: STIKK!