Er dere feilfrie foreldre?

[Anonym bruker]

OI!!

 

Jeg blir helt rørt jeg!!! Så masse hyggelige svar!!

Det hadde jeg ikke trodd da jeg postet dette ;-)

 

Jeg har gått noen runder med meg selv nå i kveld. Gutten sover søtt etter å ha sutret til og fra en time. Jeg har lest gjennom innleggene her inne flere ganger. Og jeg blir oppriktig rørt.

 

Det burde vært skrevet bok om dette her. Den tøffe og til tider sjokkerende realiteten det er å bli forelder for første gang. Kanskje spesielt for oss mødre. Finnes ikke mange av de? De ærlige, sjokkerende beretningene om hvordan mange kan ha det. Synd. Så hadde ikke mange av de følelsene man har blitt like tabu.

 

Jeg gjorde faktisk det Skaubinna foreslo. Gikk en tur. Gutten sov en time(:

 

Jeg tror nok mye ligger i egne forventninger og press. Og at jeg er mye alene. Kanskje også litt ensom...? Er ikke sunt å være for mye alene.

 

Jeg holder til på østlandet, og dette er mitt første barn. Jeg tviler på at det blir flere. Det blir i så fall lenge til, og uansett ikke aktuelt før mannen min stasjonerer seg innenlands.

 

Til deg som ville hjelpe meg........herregud at det finnes slike personer her!!!! Jeg setter umåtelig stor pris på tilbudet, og hadde jeg vært tøffere skulle jeg takket ja(:

 

Det jeg har gjort, er å ringe svigerinnen min. Grint med henne og åpnet meg helt. Hun ble paff fordi jeg utad fremstår så rolig og selvstendig visstnok. Hun trodde jeg hadde koll på alt, selv om hun visste at gutten har vært veldig krevende. Hun beklaget også at hun ikke har vært mer tilstede for meg.

 

Så nå har hun tilbydd seg å passe gutten hver torsdag mellom 10-15. Herregud, det er jo luksus!!!!!!! Og når gutten blir mer og mer trygg på henne, har hun også sagt at hun tar han på overnatting når jeg er klar for det.

 

Jeg føler meg som et nytt menneske. Det er fremdeles tungt å være alene. Men det var vannvittig deilig å tørre å be om hjelp. Det er uvant for meg.

 

Kanskje jeg nå blir lettere til sinns og får den piffen jeg trenger for å bli en bedre mor. For gutten har ikke hatt den beste moren det siste, jeg er fryktelig deppa og det er klart det preger han. Stakkars.

 

Men nå øyner jeg håp. Helgen skal ikke tilbringes alene heller, jeg ba moren min og hun sa ja. Tenkte å fortelle henne litt diverse når hun kommer.....så kanskje jeg klarer meg til psykologtimene starter i november....?!

 

Igjen, tusen takk for alle innlegg. Det hjalp meg!

 

Dette var en positiv erfaring for meg, som jeg skal ta med meg videre.

 

Jeg lover å senke skuldrene, stille mindre krav til meg selv, nyte den lille slitsomme krevende men akk så flotte lille gutten jeg har og ikke bare sitte og stresse og synes synd på meg selv. For det er ikke syns på meg, det er bare utfordrende....er det ikke så(:

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

Du har ikke skadet han mentalt!

 

Jeg føler med deg i frustrasjonen! Mitt barn sovnet bare når jeg gikk tur med han så i perioder gikk jeg tre lange turer hver dag uansett vær! Og ofte var første tur allerede 6.30-7.30 om morgenen. Det er sinnsykt slitsomt med barn som ikke bare sovner av seg selv i senga når de blir lagt

 

Da gutten min var ganske liten anbefalte hs at han skulle skrike ved legging på kvelden, så jeg lot han hyle og hyle (ung, naiv og hørte på hs). Det gjorde jo at kveldene hvertfall ordnet seg, så var det bare all den gåinga på dagtid igjen. Men i ettertid har jeg iblant vært kjemperedd for at jeg har skadet han mentalt. Men det har jeg nok ikke Herlighet, babyer opplever da iblant langt verre saker enn det uten å ta skade av det. At barna gråter litt/ mye er jo egentlig ingen krise.

 

Ellers e rdet ja på alle spm dine. Jeg har angret, jeg har vært på randen til sammenbrudd, jeg har gjort ting jeg skammer meg over.

 

 

[Anonym bruker]

Det hjelper å se at andre sliter med sine barn også.. Da føler jeg meg mindre alene:)

Jeg slet enormt første året.. Mistenker fødselsdepresjon, var alenemor og hadde en krevende baby..

Herregud jeg er så glad den tiden er over.

Jeg likte ikke meg selv som mor - når det gikk på nervene løs og barnet hadde kolikk første 6 mnd.. og var generelt krevende etterpå. (Fortsatt krevende nå som 2 åring, men ingenting i forhold til hvordan det var før)

Jeg hylgrein daglig, og trodde faktisk jeg hadde mistet vettet en periode. Jeg kjeftet på barnet, og la det for hardt ned på sengen - (ikke slik at barnet ble skadelidende, men likevel hardere enn hva jeg betrakter som kjærlig) og jeg tør ikke tenke på hvor mye det lyste av sinne og hat ut av øynene mine da det sto på som verst. (og jeg hadde aldri trodd jeg hadde det i meg,før det skjedde)

Men skjedde, gjorde det.. og jeg hadde verdens svarteste samvittighet etterpå. Heldigvis..

Det er nå så lenge siden at barnet ikke husker moren sin på den måten lengre.. og hun kaster seg rundt halsen min hver dag jeg kommer fra jobb nå Det er bare å holde ut. Det blir bedre og du er ikke alene:)

[Anonym bruker]

Takk kjære dere, som våger å være ærlige.

 

Og takk for at jeg får muligheten til å vite at det vil bli bedre via deres beretninger.

 

TAkk.

 

HI