Er dere feilfrie foreldre?

[Anonym bruker]

Har dere noengang gjort ting dere skammer dere over vedr barna deres?

 

Har dere noengang angret på at dere ble foreldre, eller i alle fall tenkt tanken?

 

Har dere noengang vært så fortvilet at dere har har følt dere på randen, at det nesten har klikket?

 

Har dere hatt noen å snakke med om det?

 

Jeg vet dette er feil sted, men jeg MÅ lufte meg, og da et sted jeg kan være anonym.

 

I dag gjorde jeg noe mot barnet mitt. Babyen er bare 10 måneder.

 

Vi har slitt med å få han til å sove i 10 lange måneder. Han har blitt utredet og behandlet av flere fagfolk og er nå erklært frisk. Men å sove, det klarer han ikke. HVer gang han skal sove, er det en kamp.

 

Følger nå et opplegg fra fagfolk, og det er tøft og vanskelig.

Min mann er borte i jobb, kommer tilbake i februar først.....og jeg har ingen.

 

Vært en dårlig natt, og første dupp han skulle ha begynte med en kamp, den andre likeså.

Etter at han hadde brølt og hylt i vogna i 30 min, kjente jeg at det kokte i toppen min. Tok han opp, sa ingenting og la han på gulvet. Ikke noe hardt, men kanskje likevel mer kaldt enn jeg pleier for gutten begynte å skrike, pg da mener jeg skrike. Han HYLTE. Jeg klarte ikke å gjøre noe med det, satt apatisk på sofaen og gråt og gråt og gråt.

 

Klarte ikke løfte han opp og trøste han. Han roet seg selv og begynte så å pusle for seg selv, snufset etter gråtingen.

 

Prøvde så igjen og legge han pga opplegget vi følger, holdt han ikke inntil meg, strøk han ikke over håret eller noe. La han bare ned i vogna igjen. Han sutret, ga han bare smokken, rugget på vogna....og endelig sovnet han.

 

Nå sitter jeg her og gråter. Kanskje jeg har skadet ham mentalt på noen måte? Stakkars liten. Hvordan kan jeg fortelle noen om dette? Jeg skammer meg sånn, jeg føler meg som verdens verste mor.

 

Har heldigvis fått psykologtime, men det er først i november. Frem til da må jeg holde ut.

 

Men jeg er redd jeg har ødelagt noe for babyen. Så...er det flere som meg, eller er dere andre her inne bare perfekte og gode foreldre?

[Anonym bruker]

Ingen er perfekte, eller feilfrie!

 

 

Du har ikke skadet han, eller ødelagt han på noen måte! Kan hende at han er litt fornærmet, men det er jo ikke så ille.

Du er ikke verdens verste mor, eller trenger å skamme deg, du har jo ikke skadet han.

 

 

 

[Anonym bruker]

Slapp av, du har ikke skadet han mentalt

 

På spørsmålene dine kan jeg bare svare:

ja, ja, ja og ja.. hehe

 

Tro meg, du er ikke den eneste moren som har vært så frustrert. Vi har nok alle på et punkt hatt tanker som dette når det stormer som verst. Er kjempebra at du har fått psykologtime, er alltid så godt å ha noen objektive å snakke med =)

 

Lykke til, dette går nok fint =)

 

Men kunne du tenke deg å dele det mest grunnleggende med legge-programmet? Sliter med vesla mi på 9 måneder, skjønner du

[Anonym bruker]

Jeg er ikke feilfri, og har gjort nesten det samme som deg.

Min eldste holdt et spetakkel hver natt fram til han var 4 måneder. Han hang til puppen HELE tida, ikke for kos, men for mat. Jeg fikk aldri sammenhengende søvn, kun en time om gangen. En dag da mannen var på jobb og jeg skulle legge sønnen min i vogna for en dupp, nektet han å sove. Jeg var helt utslitt, omtåket og trøtt. Etter å ha prøvd å få han til å sove i en time, tok jeg han opp, tenkte stygge tanker i hodet og la sønnen min i lekegrinda. Sønnen min hyyyyylte, og jeg løp inn på badet og gråt som bare det. Der og da tenkte jeg at "nå er jeg på god vei til å bli gal".

Etter 5 minutter gikk jeg for å ta opp sønnen min og da la jeg han til puppen. Mens jeg ammet, gråt jeg mer.. Etter ammingen ringte jeg min mor og hun kom og passet sønnen min et par timer. Den dagen skjønte jeg at jeg er kun et menneske. Jeg trenger hvile og søvn, og jeg klarer ikke alt. Fra da av måtte mann og familie stille opp mer.

 

Har du ingen som kan stille opp for deg slik at du får hvile/søvn?

[3 er nok!]

Uff da! Stakkars deg! Jeg synes du skal kontakte home-start, en frivillig organisasjon som hjelper og avlaster småbarnsfamilier. Gull verdt, og terskelen for å få hjelp er ikke høy.

 

Dersom du har fått et behandlingsopplegg har kanskje barnet ditt også en diagnose? Kanskje du kan bli innvilget noen timers hjelp og avlastning fra NAV også?

 

Dette må du ta tak i før det virkelig går løs på helsa di, både for barnet ditt sin skyld og ikke minst for din egen.

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Men hvis jeg ikke skadet ham, hvorfor hylte han da sånn?

Følte at han ropte på meg, meg jeg satt bare der og gråt, telte til 10 og skalv.

 

herregud......

 

Jeg ble inspirert av ei inne på småtroll 0-1 år som har fått hjelp av Karin Naphaug. Så jeg gjorde det samme.

 

Opplegget går på at han må lære å sove på egenhånd. Det betyr først at han må sove seg uthvilt. Og litt gråting på kveldene.

 

Det går på at han skal legges våken, mett og i pysj. Går fra han og sier natta.

Når han gråter, går jeg inn etter først 30 sek, roer han i sengen, men ser ikke på han, deretter går jeg ut, venter så i 2 min, 4 min, 6 min, 8 min, 10 min og 10 min. Om han fremdeles er gråtete (og det var han de første dagene) tok jeg han opp. Roet ned, ga han litt vann på flaske og vugget i fanget. Og så startet jeg på nytt.

 

Det er jævlig tøft alene uten mannen min....... :-(

 

Likevel godt å høre det er flere.'

 

Hva har dere gjort som dere skammer dere over da?

 

HI

[Anonym bruker]

Han hylte fordi at han var fornærma, ville opp, ikke ligge der, fordi at du la han ned, noe han ikke er vant med. Han hylte ikke fordi han var skadet, eller hadde det vondt.

 

 

Jeg hadde en baby som krevde oppmerksomhet hele tiden en periode, fikk aldri tid til å gjøre noe jeg ville, som husarbeid og sånt heller. Så en gang når jeg prøvde å vaske tøy og henge opp (tar jo ikke så lang tid heller) bare skrek han, og jeg fortsatte å henge opp tøy, tok ikke mer enn 2min, men jeg burde jo heller tatt han opp, trøstet og gitt oppmerksomhet, så hengt opp tøy, men var så lei av å aldri få gjort noe som jeg ville. Kunne ikke engang gå tur med vogna på den tiden, for han bare skrek og ville opp. Så det var liksom min måte å si at jeg var lei. Fikk jo nesten ikke engang lagd mat i den perioden.

[Anonym bruker]

Uff...det føles så ekkelt å skulle kontakte sånne steder som NAV eller andre organisasjoner......skammer meg sånn.

 

Har ingen til å hjelpe meg. Besteforeldre ser ham knapt en gang i måneden, han kjenner dem ikke. I tillegg er han midt i en separasjonsangst fase tror jeg. Føles som mishandling om jeg skulle satt ham bort til noen han ikke kjenner.

 

Samtidig kunne jeg trengt et par timer alene. Uten barnet på eller rundt meg.

 

Vet jeg trenger hjelp, men det er tøft alene.

[Anonym bruker]

Han hylte nok av fornærmelse eller så ble han nok relativt overasket. Det er ikke skadelig for dem i det heletatt. Vi blir jo både fornærma og overraska vi som er voksne også. Plutt at babyen kjenner på mors følelser, så om mor er lei seg og stressa, vil baby også bli det.

[Anonym bruker]

Kan ikke mannen ta et par dager fri å komme hjem da?

[Anonym bruker]

Kjære HI.

 

Du er VERDENS BESTE MAMMA!! Syns det virker som om du har en beundringsverdig tålmodighet med barnet ditt, du gjør alt som står i din makt for å hjelpe barnet, du innhenter informasjon, du bringer barnet til spesialister når det trenger hjelp. Du er KJEMPEFLINK!!

 

Jeg har gjort flere ting som mamma som jeg angrer på, selv om babyen kun er et halvt år gammel. Har fått et barn som nesten ikke sover, som er mye grinete og veldig lite selvstendig.

 

Ved to anledninger har jeg, etter at ungen som vanlig har hylskreket i vogna i en halv evighet (noe hun gjør før hver eneste dagdupp, tar henne jo opp og bysser hvert 5. minutt men det hjelper jo aldri), tatt ungen bryskt opp av vogna, gått inn og lagt babyen på leketeppet på gulvet, stappa en leke inn i hånden på babyen og sagt ganske hardt "jamen så LEK DA om det er det du vil!!!", og gått inn på kjøkkenet og grått mine modige tårer, mens babyen hylskriker videre. Jeg VET jo inni meg at babyen trenger å bæres, bysses og roes ned, men av og til renner begeret over for meg, jeg blir så bitter og lei meg når jeg vet hvor enkelt "alle andre" har det...

 

Flere ganger at jeg også har gått ut av situasjonen med skrikende unge, og trykke en sofapute mot ansiktet og skrike ut frustrasjonen min..

 

Jeg er veldig skuffa over meg selv, og hvor lite tålmodig jeg er som mor, selv om mine venner og familie sier at jeg er den mest tålmodige de vet om, som overlever på 2 +2 + 1 time søvn hver natt, har en kjempediger unge som stort sett må bæres, og som isolerer meg fullstendig i hjemmet. Men jeg ER jo ikke en flink mamma, når jeg gjør sånt mot babyen min???

 

Så jeg skjønner dine følelser utrolig godt. Mødre med enkle sovebabyer aner ikke hvor heldige de er; dessverre er det kun slike perfekte sovebabyer i min vennekrets Det at jeg ble gravid lenge før jeg virkelig ønsket meg et barn gjorde nok heller ikke saken bedre, men elsker jo så klart jenta mi over alt på jord...

[Anonym bruker]

Mannen min er ute i tjeneste, og kan dessverre ikke komme hjem. Hadde det vært så vel.

 

Jeg kan ikke belaste ham med all dette når det er viktig at han holder seg i live og ikke blir distrahert av problemene her. Altså han vet jo at jeg er frustrert og at gutten ikke sover. Men at jeg har det så tøft, det vet han ikke nå.

 

Han hadde perm i to uker i begynnelsen av september. Neste gang jeg ser ham, blir i februar.....!!

 

Det er tungt.

[Anonym bruker]

Jeg også er skuffet over meg selv og hvor liten tålmodighet jeg har!!

 

Selv om det er trist at flere har det som meg, er det likevel godt å høre at det er flere der ute.

Jeg også murer meg inne. HATER barselstreff. Går på det i blant for syns skyld.

 

Går på babysang og babysvømming også. Kun for at barnet skal få litt stimuli og se andre. Jeg for min del kunne bare tenkt meg å murt meg inne. SOVE.

 

Hater å høre om andre unger, eller se hvor lett ting er for andre. Min unge er bare et styr føler jeg. Og det er jo min skyld. Han er jo bare en baby, så det er ikke hans skyld. Stakkars som fikk meg til mor.

 

Det er beintøft å ha et barn som ikke kan sove, de som ikke har opplevd det, tror jeg ikke skjønner hvilken tortur det er.

 

Til deg som har 2+2+1 time søvn - Herregud så fælt!!!!

Har du ingen som kan hjelpe deg? Barnefar feks?

[3 er nok!]

Les litt om home-start, om andres erfaringer osv. Jeg tror det er kriterier for å være frivillig der, man skal ha erfaring med barn, enten egne eller gjennom jobb. De bryr seg ikke hva du gjør i den tiden de skal avlaste, enten det er en tur på treningssenteret, en tur på butikken, eller om du rett og slett legger deg å sover en time eller to. Jeg tror faktisk også de kan være behjelpelige med husarbeid og sånn, men det er jeg ikke sikker på.

 

Jeg tror kanskje ikke du kan få avlastning gjennom NAV, men det er verdt forsøket å prøve. Når mannen din kommer hjem, hvor lenge blir han hjemme da? Og når drar han evt igjen? Kanskje du kan få innvilget hjelp i de periodene han er borte?

 

Det beste du kan gjøre for deg og barnet ditt er nok å få litt avlastning, men jeg forstår det er vanskelig å måtte gjøre det gjennom en organisasjon. En god mor gjør alt for barnet sitt, og det høres det ut som om du gjør!

[Anonym bruker]

Hvis ikke ber om hjelp før dette eskalerer (hva gør du neste gang, blir det verre da?), så vil jeg si du ender med å være en dårlig mor.

Ber du om hjelp så du slipper å straffe barnet ditt for noe det ikke kan noe for, er du en god og modig mor.

 

Snakk med helsesøster, du risikerer å få en depresjon, og det er ikke bra for ungen din. Be om hjelp før du gjør noe du virkelig angrer på...

[Anonym bruker]

Hmm, har en følelse av at dette er ditt første barn?

 

Det er verre det jeg har gjort mot min lille. Er alenemor og har til tider hatt lite avlastning. Det er ikke alltid mennesker kan stille opp for datteren min og meg. Ikke at det er noen unnskyldning for det jeg har gjort ved et par anledninger.

De verste dagene når hun bare har grått, hylt, skrekke uten at jeg klarer å forstå hvorfor er de verste. Noen ganger kan jeg miste besinnelsen og rett og slett kjefte på henne. Ca. to ganger har jeg sett at jeg har brukt altfor høy og skummel stemme slik at min datter blir skremt og begynner å skrike enda mer, og da med tårer i tillegg. Får alltid dårlig samvittighet, til pass for meg...

 

Har mange ganger prøvdt å ta tak i det, men det er vanskelig da jeg aldri har kunnet dra ut på trappa for å ta en blås (røyker ikke til vanlig, men når jeg er stresset hjelper det meg til å ta meg sammen). Jenta er nå 1,5 år, og det er fremdeles altfor mange farer ved å bare etterlate henne alene inn i huset, og dessuten forstår hun ikke enda hvorfor mamma drar ut en tur. Derfor er dessverre det uaktuelt. Men om vi har besøk av jentas unge tanter og onkler eller besteforeldre, og jeg "mister besinnelsen" så drar jeg ut med glede for å lufte meg litt.

[Skaubinna]

Her velger jeg å signere meg "meg selv".

 

Kjære HI, dette hørest tøft ut!

 

Jeg er heeeelt sikker på at sønnen din ikke tok noen skade av det som skjedde. Han ble nok mer overrasket og paff og så kanskje sint over å bli lagt på gulvet fremfor å bli bysset og båret. No harm done!

 

Jeg har slitt veldig med min datter hele veien når det kommer til søvn (og mange andre ting). Hun er nå 9 mnd og vi har fått hjelp av sovekarin. Hadde henne hjemme hos oss i går faktisk! :-)

 

Det har vært drittungt for oss, og jeg aner ikke hvordan det hadde gått om jeg hadde vært alene med alt. Jeg har og har hatt en fantastisk støtte i min flotte mann. Du som er alene må jo ha det fryktelig!!

 

Flott at du har søkt hjelp, trist at det norske helsevesen ikke fungerer bedre enn at mennesker på randen skal vente 2 mnd på psykiatrisk hjelp. DET er en skam!

 

Du er bare menneskelig. Jeg har mang en gang tenkt tanken på å kaste hele ungeskiten i veggen og gå. Eller brøle til henne når hun våknet hver time hele natten gjennom i månedsvis. Det klikket nesten for meg!

 

Jeg tror det er mer vanlig enn du føler det. Tror bare ikke andre snakker høyt om det. At det er, som du sier selv, en skam. Å føle seg utilstrekkelig tror jeg veldig mange foreldre kjenner seg igjen i. Jeg angrer ikke på at jeg har fått barnet mitt, men i blant savner jeg det gamle, trygge, kjente livet.

 

Det er tøft med barn som man må jobbe hardt med. Jeg føler med deg i at du er alene. Men kanskje du likevel må ringe familien her og be om noen timer avlastning? For det er lenge til november, og du hadde hatt veldig godt av å komme deg ut alene. Eller bare sove litt? Kanskje dusje i fred og ro ;-)?

 

Trenger jo ikke være overnatting hvis du syns det er vanskelig, men bare noen timers avlastning i deres hjem?

 

Det BLIR bedre, det er ingen barn som holder på sånn når de er konfirmanter...hehehe. Det føles kanskje som en evighet til nå, men tiden går så altfor fort fra oss. Vips er ungene store og vi savner denne tiden da de er så avhengig av oss voksne.

Du er en flott mor som tør å vise din svake side, den har vi alle. Og du gjør det beste for ditt barn, det er jeg overbevist om. I blant trenger man bare litt hjelp utenfra, det er det ingen skam i.

 

Her har jeg selv en drittdag. Selv om vi nå har fått råd, hjelp og også er under et opplegg med sovekarin, er ungen umulig i dag. Jeg er også frustrert og sliten, og gråt litt i stad. Plasserte ungen i lekegrinda og måtte ta en time out fra henne.

 

Men dette er bare en dårlig dag. Ikke sant? Det betyr ikke at alt er feil eller galt eller at jeg har bommet som mor. Det betyr kun at det er en dårlig dag. Og det har kanskje du også?

 

Hvis det er rom i økonomien deres, vet du kanskje siden du selv er under opplegg med sovekarin, at de har mulighet for å være barnepike for deg? Det koster, men muliugheten er der.

 

Kanskje det kan være en ide for deg?

 

LYKKE TIL, prøv og kom deg ut døra, ungen liker frisk luft. La han titte litt og pusle litt så skal du se han sovner søtt oppi der etterhvert ;-)

 

Klarne tankene dine og så kan du gjerne sende meg en pm.

 

Du er kjempeflink!!

 

Klem fra meg

[Skaubinna]

Og forresten........jeg har fulgt opplegget til sovekarin en stund. Og her har vi fulgt samme oppskrift som deg. Det funker!!!!!

 

En jente som nå sover natten gjennom, hun spiser bedre, er mer blid og glad, har utviklet seg i en rasende fart med mer søvn. Jeg er gladere og blidere (bortsett fra i dag) og jeg ser lyset nå :-)

 

Og for å presisere; jeg har ALDRI skadet barnet mitt eller slengt henne i veggen. Var en måte å illustrere en frustrasjon jeg mener mange kjenner på men som man selvfølgelig ikke utfører.

 

Her skal den dårlige dagen nå snus. Så her kler vi oss for en tur. Frisk luft og masse å titte på. Så blir vi nok enige igjen, vesla og a mor ;-)

[Anonym bruker]

nei, det er vi ikke.. vi er jo mennesker..

 

du har nokk ikke skadet gutten din av og til er de utrøstelige, å det er utrolig tungt.. å du må IKKE skamme deg! du gjorde jo det rette, du la han ned på gulvet, du skadet han jo ikke! alle kan bli frustrerte når barnet bare skriker å skriker..

 

[Anonym bruker]

Overhodet ikke feilfri! Etter kontiunerlig skrik og jamring i seks sammenhengende måneder (dag og natt) holdt det på å rakne for meg. Jeg var så sliten at jeg kastet ting i veggen i frustrasjon (ikke guttungen selvom jeg hadde lyst) og jeg var nesten redd for å være alene med han fordi jeg rett og slett fryktet at det kom til å klikke for meg så grådig at jeg skadet han. Ved et tilfellet brølte jeg faktisk til han og jeg har fortsatt dårlig samvittighet for det. Det endte med at jeg satt og gråt på helsestasjonen, som sendte meg videre til lege som sykemeldte meg sporenstreks slik at mannen min fikk vært hjemme med oss. Og det ble et vendepunkt for min del og jeg begynte å nyte å være sammen med gutten min.

 

Nå har vi verdens blideste og tryggeste lille guttebass på 18 mnd. Så nei, jeg tror ikke du har skadet han mentalt. Ingen er feilfrie og alle blir frustrerte. Heldigvis er disse småtassene robuste skapninger, og det er ikke noe mål å være perfekt. Det holder å være god nok.

 

Men synes du skal prøve å søke hjelp som nevnt ovenfor. Det er vondt og utmattende å ha sånn, i mange tilfeller finnes det ting man kan gjøre.

 

Masse lykke til og god klem

[Anonym bruker]

Ja, jeg har vært så fortvilet og det er fordi leger ikke har tatt meg på alvor med mitt barn. Jeg har hele tiden hatt en magefølelse at noe har vært galt. Blitt stemplet som hysterisk mamma, men det har vist seg at magefølelsen min har hatt rett hele tiden!!!

 

Utredninger og atter utredninger har vært endel av min hverdag med jenta mi. Legetimer, trening og oppfølgingstimer. Dette har vært endel av hverdagen siden hun var ca 2 år og er idag nettopp fylt 5 år.

 

Ja, jeg har tenkt tanken vedr om jeg angrer på at jeg ble mamma. Litt både og følelser rundt det. Livet mitt ville vært mye enklere om jeg ikke hadde vært mamma eller vært mamma til en hvem som helst 5 åring. Selvom jeg elsker jenta mi og ville ikke vært henne foruten.

 

Jeg kunne tenkt meg å ha et "enkelt" liv slikt som andre foreldre har om jeg kan ordlegge meg sånn. Bruker endel lenger tid på alt hverdagslige i forhold til andre foreldre med 5 åringer.

 

Nå nærmer det seg skolestart neste år og alt som må planlegges i forhold til det. Forhøre seg om hvilken skole som er best i forhold til datteren min sine behov og det viser seg at den skolen som har best tilbud, må jeg søke om å få plass. Sendt alt 2 søknader. Får ikke svar før til mai neste år. Før den tid må jeg ta et valg om jeg ønsker å utsette skolestart eller ikke.

 

Godt å få tømt seg litt...

 

[Anonym bruker]

Hei Hi

Jeg kjenner meg veldig igjen i situasjonen din

Underskudd på søvn får virkelig ting til å koke i hodet!

 

Kanskje du kan sette en annonse i avisen. Eldre dame som har lyst til å sitte barnevakt noen timer eller vgs elev som vil trille en tur?

Bare så du kan ta en lang dusj sove et par timer og hente deg litt inn?

 

Vet hvor forferdelig slitsomt det er uten søvn.

Datteren vår sov ikke mer enn 30 min igangen første leveåret. Skjønner ikke hvordan vi holdt ut. Både mannen min og jeg var på grensen til psykose tror jeg.

Jeg begynte til og med å jobbe igjen fullt da hun var 8 mnd. Etter ei slik "hellvettes natt" med kun 20-30 min søvn her og der, sto vi opp kl 0500, jeg var helt i ørka, og hele dagen gikk med på sutring/skriking/mat osv. Før det var under 2 timer til jeg skulle på senvakt på jobben, var heeeelt skjelven og nærmest slengte ungen i senga. og ropte SOOOOOV! rimelig høyt. Datteren min gjorde store øyne. Begynte å hylskrike. og etter 2 min hadde hun sovnet. Helt utslitt hun også.

 

må bare legge til at nå er hun snart 2 og sover natten gjennom:) Det blir bedre tider!

Hvor i landet bor du Hi?

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er selv førstegangsmamma og har mange ganger vært skuffet over meg selv.... Min baby skrek, var urolig og sov lite i løpet av døgnet de 3 første mnd... Fikk så vidt gått på do eller lagd meg noe mat. Endte som regel med at jeg satt å tuta, å hylte med ungen...

 

Ved ett par anledninger ropte jeg til babyen" Se å sov for faen" etter å ha vandret rundt med henne hele natta... Gjorde henne absolutt ingenting, hun bare stoppet opp 2 herlige sekunder, så på meg og fortsatte å skrike. Jeg fikk så dårlig samvittighet.. Hatet meg selv for at jeg hadde så lite tålmodighet. Fant senere ut at hun hadde nakkeproblemer og fikk behandling... Hjalp ikke på samvittigheten min kan du si. Husker jeg tenkte de "forbudte" tankene de 2 første ukene-Som:er adopsjon en mulighet???... Følte meg desperat i lang tid og hatet meg selv.. Jeg svelget stoltheten min og spurte venner og familie om hjelp. Utrolig hva litt avbelastning har å si! Ble et nytt menneske hvis jeg bare av og til fikk 3 timer med sammenhengende søvn:)))

 

Så nei jeg er absolutt ikke perfekt, men jeg har faktisk fått mer tålmodighet etter som tiden har gått;) Så kanskje det er en av de tingene med å bli mamma?? At man forbedrer visse ting med seg selv?

 

Synes du høres ut som en super mamma jeg HI... Du trenger bare bittelitt hjelp av og til, slik vi alle andre trenger!

[Anonym bruker]

Hvor bor du HI? Jeg er hjemme på dagtid tre dager i uka og kan gjerne gi deg litt avlastning. Skjønner så utrolig godt hvordan du har det. Been there, done that. I tillegg jobber jeg med mye av den samme problematikken i jobben min.

[Anonym bruker]

Feilfri er jeg ikke og det kommer jeg nok heller aldri til å bli. Jeg tror ingen er feilfrie, vi er bare mennesker.

 

Jeg har ikke angret på at jeg har blitt mor, selv om jeg hadde bestemt meg for å ikke bli mor. Jeg har en sykdom som gør det vanskelig å gjennomføre ett svangerskap så jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke skulle forsøke engang. Jeg trodde ikke jeg orket, så da ville jeg heller bli en tante som kunne kose meg masse med tantebarna istede. Bli den "kule" tanten. Men prevansjonen virket ikke, og barnet kom til verden uten problemer. (men for å få nr 2 var ikke så enkelt, men jeg ville prøve siden jeg håpet ikke at mitt barn skulle bli enebarn. Så jeg har gått gravid 9ganger og har to barn)

Jeg tenker jo av og til at det hadde vært litt deilig å ikke hatt barn, når de krangler som værst. Våkennetter osv, men det blir fort glemt. Ungene gir meg så ufattelig mye.

 

Mitt første barn som minimalt som liten, etter endel frem og tilbake orket jeg ikke å fortsette kampen med å prøve å få henne til å sove. Hun var våken nesten hele dagen. sov noen timer på natta, gjerne sovende i mine armen i senga eller sofaen. Og så fort hun dubbet av på dagen, når hun var overtrøtt ov sovnet selv så la jeg meg til å sove også. Sakte men sikkert så ble sovemønsteret litt bedre, det virket nesten som det ble bedre når jeg begynte å slappe mere av.

Alle barn sover ikke 12 timer på natta og gjerne noen timer på dagen, alle er de forskjellige. Noen sovner slik og andre sovner slik. Vi foreldre må nesten prøve å finne måten barnet vil sove på og klarer å sove på, eller noen ganger bare "følge" med. For meg så ble det bare å følge med, og det gikk seg til etterhvert.

Mitt andre barn var en sovebaby, hunsov stort sett hele tiden når hun var liten. Stikk motsatt av storesøster. jeg gjorde ikke noe anderledes med hun, hun bare ville sove hun. Så barn er forskjellige.