11 åring som legger på seg

[Anonym bruker]

Jeg tror som flere andre her at det er farlig å snakke til en 11-åring om at hun begynner å bli feit. (har også hatt SF)

 

der imot er det viktig å snakke om sunnhet og hvor bra det er for kroppen at vi rører på oss, at synet og tennene og magen har det bedre av den ene maten foran den andre.

 

Jeg synes også det er skummelt å begrense et barns matinntak: En 11-åring skal ikke oppleve å gå sulten, det kan faktisk gi alvorlige konsekvenser senere i livet. MEN se til at den maten hun spiser er sunn og god.

 

Samarbeid med mor er helt avgjørende, ellers så spiser hun seg opp i mammaukene.

[Anonym bruker]

Takk for mange gode råd her. Samarbeidet med mor er ikke så godt, så det er nok ett problem.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor hun som er 11 skal bestemme hva resten av familien skal spise til middag. Begynn med å lage middager som krever at hun spiser grønnsaker eller at hun er sulten en stund (f.eks et kjøttstykke til hver men nok av grønnsaker).

 

Etter som jeg forstår så vil hun neppe sulte ihjel og dø om hun ikke spiser en gedigen porsjon til middag.

 

Vil hun ikke ut så gi henne oppgaver hjemme, slik som å vaske opp, rydde, støvsuge osv.

[Anonym bruker]

Du har fått mange gode tips her:)

Ser det er mange som er uenig i om du skal snakke om å bli tykk eller ikke. Jeg mener at en jente på 11 år vet at man kan bli tykk om man spiser for mye eller feil....

En jente på 11 år har hvertfall ikke vondt av å lære det;)

 

Jeg sier ikke at dere skal fokusere på utseende, men det å opplyse barn om kosthold er da ikke feil?

 

Vi har en datter på 8 som er litt lik. Hun spiser helst ikke grønt, ikke glad i frukt, men elsker middager og da særlig kjøtt!

Jeg har snakket med henne om dette og forklart på en enkel måte hva man kan spise mye av og hva man ikke burde spise så mye av.

 

Jeg sa det så enkelt som dette:

Hvis man spiser litt for lite mat en dag, så er ikke det noe krise. Men man kan merke at man blir litt trøtt og slapp...

Spiser man litt for lite hver dag, vil man bli slapp og syk fordi kroppen ikke får i seg den næringen den trenger.

Det samme er hvis man spiser for mye; spiser man litt for mye en dag så gjør ikke det noe, men gjør man det hver dag, vil man bli trøtt og slapp, man legger på seg og kroppen har det ikke bra!

Derfor skal man spise variert og man skal spise til man er mett, ikke til mann spyr..

 

Jeg har sagt at hun kan spise så mye grønnsaker og frukt hun vil, men at pølser og "kjøttdeigmat" (som hun elsker) kan vi ha av og til, og da skal hun spise litt saktere (hun trøkker innpå i en superfart..) og stoppe når hun kjenner at hun er mett. Hun sier nemlig at hun spiser mer etter at hun er mett fordi det er så godt...

 

Jeg tror på en god dialog mellom voksen og barn! Riktig informasjon tilpasset deres nivå, skader ikke barn-tvert om!

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Jeg har selv vært småtjukk 11-åring, så jeg skal prøve å svare ut fra hva jeg hadde ønsket å høre den gangen.

 

Jeg var pinlig bevisst på hvordan kroppen min så ut, og at jeg veide mer enn venninnene mine. Jeg visste godt at jeg ikke burde spise usunt, og jeg visste at jeg egentlig burde begynne på fotball. Det hadde jeg blitt fortalt, og skjønt selv. Ingen spurte hvordan jeg følte rundt vekta mi, og hva jeg syntes var vanskelig med å veie det jeg gjorde. Det ble bare påpekt at jeg ikke burde spise ditt og datt.

 

Da jeg ble litt eldre, prøvde jeg å løse problemet på egenhånd. Altså, beinharde slankekurer som til slutt sprakk, og jeg satt igjen med flere kilo enn jeg hadde. Og en enorm søthunger. Dette gjorde meg bare mer og mer deppa. Først på slutten av tenåra fikk jeg kontoll. Jeg sluttet å forby meg selv å spise godteri, men spiste meg mett på vanlig mat, og begynte med aktiviteter som jeg likte. Nå har jeg gjennomgått to svangerskap med den formelen, og er nå heller litt for tynn enn for tykk.

 

Moralen er- ta jenta med på råd. Spør om hun kan tenke seg noen form for aktivitet, og følg opp det. Det går helt greit å snakke om vekt med en 11-åring, så lenge det ikke gjøres med en ovenfra og ned-holdning. Lag sunn og god mat hjemme, og la det heller være et felles prosjekt å spise frukt i stedet for godteri, og gå på tur sammen i stedet for å se tv. Vekta hennes er først og fremst deres ansvar, og en kan ikke forvente at hun skal klare å gjøre noe som mange voksne vil ha vanskelig med, feks å ikke spise godis. Men dere kan likevel lære henne hvordan hun kan ta vare på helsa si på en positiv måte. Dersom det er vanskelig å få gjort på egenhånd, går det an å ta kontakt med helsesøster.

[Anonym bruker]

Tusen takk 11:02. Mange god råd her ja, og måten du beskrev problemet for datteren din høres lurt ut.

[Anonym bruker]

Takk, fint å høre fra noen som har vært i den situasjonen selv. Det er veldig vanskelig å vite hvordan man forholder seg til det. Og siden det ikke er mitt barn, mannen min er noe tafatt synes jeg, og burde vært mye mer på ting.

[Anonym bruker]

Tror det er min datter du snakker om her.

Og jeg vil bare si dette: Det er på ingen måte fri tilgang på godis her heller. Vi har godis i helga, og skulle det slumpe til å være noe utenom, så er det popcorn. Men det får de jo av pappa også...

 

Jeg er fullstendig klar over at jenta har lagt på seg, men har tenkt at mye av det skyldes hormoner. Men hun har særlig i det siste hatt en voldsom apetitt, noe hun har hatt i perioder tidligere også. I andre perioder har hun nesten ikke spist noenting - sånn har hun vært hele livet.

 

Jeg sliter også med det at hun er kresen; hun "liker" mindre og mindre, samtidig som hun er så sta at hun rett og slett lar være å spise dersom det er feil brød eller middag. Resultatet er da at hun maser konstant etter noe å spise. Noe hun IKKE får! Hun får klar beskjed om å spise til måltidene, og at det ikke blir småspising i stedet for mat.

 

Hun er nok derimot ikke så uanfektet som du vil ha det til; senest i dag snakket hun om dette med vekten... Jeg vil heller ikke snakke om slanking eller si at hun er "tjukk". Men vi pratet litt om at man lettere legger på seg når man kommer i puberteten, og at det er viktig å spise sunt; ikke ta et skolebrød i stedet for brødskiver til lunsj... Dette er noe hun nok tenker mye mer på enn hva du er klar over.

 

Ellers er jeg enig i at pappa'n nok er en smule konfliktsky... Han har aldri nevnt dette som et problem for meg. Men så er han heller ikke så villig til å ta tak i ting som jeg kommer med... Det meste snakkes og forklares vekk. Der kunne samarbeidet muligens vært bedre, men gudene skal vite at jeg til stadighet prøver. (Og jeg levde faktisk i den villfarelse at vi hadde et relativt godt samarbeid også, men du er tydligvis av en annen oppfatning.)

 

Husk - du må gjerne komme til meg dersom det er noe som bekymrer deg med tanke på ungene. Vi tenker nok mer likt enn du tror (eller ønsker å tro)...

 

Mvh mamma'n

[Anonym bruker]

Og der kom den!

Enten noen som føler seg gjenkjent, eller som liker å late som de kjenner igjen som en eller annen form for humor.

 

Om det er slik at barnet ikke småspiser verken hos mor eller far, aldri spiser godis, så blir ikke barnet overvektig.

 

Overvekt og utseende er jo bare et aspekt. Overvekt og helse er derimot viktig. Om dette barnet begynner å lee litt på seg er problemet løst. Da minker helse risikoen.

 

 

[Anonym bruker]

dette er et tema jeg brenner for!

Jeg har selv vært overvektg som barn og slet med dette langt oppi ungdommen.

Hjemme hos meg var et ALLTID brus, kjeks, nugatti, is og godteri tilgjengelig til en hver tid, hele uken.

Det ble alltid laget skikkelig middag, men resten av måltidene var hipp som happ. Frokost ble aldri spist, matpakke på barneskolen, men alltid penger til å kjøpe baguett, brus og sjokolade på u.skolen.

Frukt og grønt var fremmedord hjemme.

 

Ble ikke oppfordret til fysisk aktivitet. Var aldri med på noe. Det gorde jo at jeg etterhvert som jeg ble tyngre ikke hadde lyst å være med på gym engang på skolen.

 

mamma var alltid på slanker`n selv, jeg er vokst opp med uendelig manege timer slankeprat.

Vekten stabiliserte seg, begynte å trene og lever sunt i dag. aldri hatt spiseforstyrrelser, aldri blitt mobbet eller hakket på heller.

 

 

Jeg venter barn nå (er 29) og dette skal jeg være veldig obs på dette. Brus trenger man strengt tatt ikke, vann, melk evnt saft uten sukker. Godteri er kun til lørdager. skal ikek være fanatisk så klart, men kostholdsvaner hjemmeifra har så mye å si.

 

Trening skal det oppmuntres til, vi har hunder og går mye i skogen, og mannen min elsker å svømme.