Jeg er bitter...

[Anonym bruker]

til hi: virker som at hvis du får litt positiv feedback får du deee forvenbtningene og tror at dere har supergod kjemi. det kan virke skremmende og venner og partnere trekker seg unna.

 

og når du får litt kritikk så tar du heeelt av og graver deg ned og overdriver helt sinnsykt.

 

prøv å vær litt mer laidback. ikke overdriv hverken det positive elller negative så går det seg til.

[Anonym bruker]

Haha.. Off, ja, kanskje det er eneste løsning..

 

Du er ihvertfall ikke flink til å ta imot råd, de blir utelukkende opfattet som kritikk. Og kritikken feier du bort med en eller annen unskyldning eller forklaring om hvorfor du er som du er..

 

Du har helt rett; du må forbli single en stund. Jobb aktivt med å bygge opp deg selv, dine barn og venner. Ikke let etter annerkjennelse i andre, men gjør noe og finn noe som gjør deg stolt over deg selv.

 

Jeg tror at om du skaffer deg litt bedre selvtillit vil du kunne stille større krav til den mannen som dukker opp i livet ditt.. For de kommer alltid, før eller siden. Ikke la en dust slippe inn i livet ditt uten at han fortjener det.

[Anonym bruker]

Er litt enig med deg, anonym 17:44. Litt sånn drama queen, men alle har forskjellig personlighet da. Kjenner flere som er "verre" enn meg. Så vet egentlig ikke helt hva det er, er ikke bestandig vært sånn

 

Jeg har forresten ALDRI fortalt om mine forventninger uansett hva jeg tror, men sagt for eksempel at jeg liker personen, uten å utdype det. Har aldri mast, ringt ned mannfolk eller bombartert dem med sms. Men når en mann inviterer deg på date hjem til seg selv etter noen ukers bekjentskap og roting, du ordner barnevakt, baker kake og kjører en halvtime for å komme til ham, så blir du møtt av låst dør, slukket lys og ingen svarer ringeklokke eller telefon (kl 8 om kvelden). Så får jeg melding 3 timer senere at han sovna i sofaen (med slukket lys og låst dør???).

 

En som sier han kommer, spør om han kan komme over (ikke jeg som inviterer ham), og verken kommer eller gir beskjed om det. Og det er ikke bare en det gjelder, sånt skjer nesten hver gang. Kan ikke se at jeg har for høye forventninger når folk selv inviterer meg på besøk eller inviterer seg selv hit.

 

HI

[Anonym bruker]

Jada, jeg vet jeg fremstår som en idiot - det blir jeg fortalt av flere i mine omgivelser hver dag. Har allerede vært singel en god stund, uten at det hjalp noe som helst. Har ellers god jobb, vet at jeg er flink med barna, har en hobby jeg er flink til og trives med, trives der jeg bor osv. Men dessverre trenger jeg kontakt med andre voksne mennesker enn meg selv, uten at jeg vet hvordan jeg får det til. Har som sagt aldri hatt venner da jeg var barn, lekte alene i 18 år før jeg flyttet hjemmefra og ble gift. Så jeg har egentlig vært alene mesteparten av livet, uten at jeg er noe særlig alenemenneske.

 

HI

[Anonym bruker]

ok du forteller hvordan du har det. vi gir deg råd til å hvordan få det bedre. men du tar ikke rådene som råd. du tar det som kritikk og forsvarer hvorfor du gjør som du gjør. og sier du vil legge deg ned og dø og kommer til å være alene resten av livet.

 

hvorfor ikke se løsninger, ta til deg råd og så kanskje du får det bedre?

 

ikke vær så overivrig.. og finner du en drittsekk så finner du en drittsekk. sånt skjer med alle. og dessverre skjer det oftere for noen men ikke gi opp.

 

bli litt mer laidback.

[Anonym bruker]

Ville bare si at jeg kjente meg utrolig igjen i det du skriver. Jeg var også der for et års tid siden. Jeg er fremdeles singel, har fyllt 40 år og er barnløs.

 

Først og fremst, du har 2 barn så det må jo være noen som har vært glad i deg, selv om det forholdet sprakk. Så bitterheten din kommer nok av hvordan du nå fokuserer. Du er nedfor og lei deg, det er lov, men det som er viktig er å klatre opp igjen.

 

For vel et år siden var jeg møkk lei. Og etter mange, mange års prøving og feiling med menn, fant jeg ut at nok er nok. Og det hjalp faktisk. Jeg er mye mer glad og fornøyd med meg selv etter den bestemmelsen. Andre fokuserer veldig på at det er nå jeg kommer til å møte noen, men jeg overhører dem glatt. Vil ikke begynne på den veien der igjen, det er jeg ikke klar for. Dessuten har jeg vært i Danmark og blitt gravid på egenhånd og menn er derfor utelukket på dette stadiet. Så jeg har fått et litt annet fokus i livet og det føles godt. Jeg har noen teorier om hvorfor jeg aldri fant en mann (han kan jo komme i fremtiden da). Jeg tror det ligger litt i at jeg faller for litt feil menn, menn som ikke respekterer meg for den jeg er. Litt at jeg blir for intens og for utålmodig og sårbar - det skremmer menn (damer blir også skremt av menn som er slik).

 

Jeg sier ikke at du skal gi opp å finne en mann. Men ta deg en pause, kom litt ovenpå igjen, finn de gode sidene ved deg selv og ha det fint sammen med barna. Finn dine egne interresser, det som gjør hverdagen din bra. Skriv en liste om nødvendig.

 

Du er verdt masse, selvsagt er du det. For barna dine er du verdt din vekt i gull - om ikke mer. Slutt å se på de lykkelige parene og det å misunne dem - jeg snur meg vekk og tenker æsj bare jeg ser noen kysse, det er mitt forsvar.

 

Håper dette er en liten håndsrekning på første stykket opp igjen. Men husk, å komme ovenpå igjen krever litt egeninnsats. Lykke til.

[Anonym bruker]

Ok, det er jeg som er 18.17.

Leste ikke alle svarene dine før nå, ang. vold og psykiske krenkelser i tidligere ekteskap. Jeg tror du trenger ekspert hjelp for her er det så mye mer enn at du bare må prøve å tenke positivt. Psykologer har du antaglig prøvd, håper jo at det har vært til noe hjelp for deg. Men du må hvertfall flytte fokuset ditt noe, for nå krenker du deg selv psykisk også og du skal jo egentlig være din egen beste venn. Håper hvertfall du søker hjelp andre steder enn på dette forumet. Ønsker deg all mulig hell og lykke fremover med å finne deg sjøl. Stå på. Du er verdt masse.

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svarene igjen. Har ikke prøvd psykolog, kanskje det er veien å gå.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg fikk lyst til å svare deg fordi jeg kjenner meg igjen i deg. Våre oppvekster er ganske like, jeg var også et ensomt barn med få venner, ble mobbet etc. Det har gjort meg til en person som er veldig usikker på min egen verdi, samtidig som jeg har gått glipp av en del av den sosiale læringen som skjer gjennom å være en del av gjengen, en del av barne- og ungdomskulturen når man vokser opp - man står utenfor.

Dette har gjort at jeg har fått dårlig selvtillit, noe som har spilt en stor rolle i både vennskap og forhold til menn senere i livet.

Det er på mange måter et nådeløst samfunn der ute, der andre mennesker kan "lukte" vår usikkerhet og frykt for å bli avvist. Samtidig ligger det i menneskets vesen at vi vil ha det som ikke er lett tilgjengelig, som vi må kjempe litt for.

Jeg har lært meg at det å ha selvtillit er noe av det viktigste man kan ha for å overleve sosialt. Bare se rundt deg, det er de menneskene som har selvtillit som står i begivenhetenes sentrum, som andre vender seg til. Det er selvtillit som gjør at folk som egentlig ikke har noe å by på kan slå seg opp som superstjerner, mens en sjenert og innadvendt men genial fiolinspiller kan bli sittende alene og uoppdaget for verden.

Selvtillit er nøkkelen.

Jeg har på mange måter funnet selvtillit. Jeg har tatt meg høyere utdannelse, jeg har engasjert meg i ting som det har vist seg at jeg har talent for, jeg har blitt en veldig aktiv mor for barna mine (dugnader, loppemarkeder - you name it), jeg hiver meg frempå og holder taler selv om jeg egentlig ikke tør.

Hver gang jeg skal i sosiale sammenhenger har jeg fortsatt en vondt klump i magen, for jeg har lang erfaring med å bli avvist og oversett (gjennom oppveksten). Men jeg har lært meg noe genialt - mennesker elsker å snakke om seg selv! Så jeg manner meg opp og hiver meg ut i samtaler, spør og oppmuntrer folk tl å snakke om seg selv. Guess what, de elsker det!

Mitt råd er derfor: glem dette med mannfolk med det første. Gjør ting for å bygge opp selvtilliten din. Bare du vet hva det kan være, men det kan være å ta mer utdannelse, ta jegerkurs og bli kjempegod i jakt etc. etc. Etterhvert som du styrkes i opplevelsen av å mestre og være god til noe, så vil folk trekkes mer til deg. Det er iallefall mitt tips. Og erfaring

[Anonym bruker]

Takk for svar, 13:25. Jeg VET at jeg er god til noe. Har 2 stk høyere utdanninger i 2 forskjellige land, snakker 3 språk flytende, og har en hobby som jeg er flink til og trives med. Så flere utdanninger er egentlig uaktuelt - har en veldig god jobb som gir god fortjeneste og som jeg trives veldig mye med.

Er aktiv med barna, og elsker å ha besøk eller gå på besøk. Har verken sceneskrekk, komplekser med kroppen (går helt greit i badedrakt, kort skjørt uten å skjule det som jeg mener er "skavanker" og gjemme meg), ingen komplekser i senga eller i samtale med venner/menn. Er ikke den som rødmer og stammer når jeg prater med en mann ute.

Så jeg tror faktisk ikke at jeg har dårlig selvtillit. Jeg har oppnådd mye uten noe som helst støtte, og er helt klar over det. Det eneste problemet som jeg har, er at folk ikke vil ha noe med meg å gjøre. Hadde sikkert vært fornuftig å glemme alt med mannfolk, men jeg har hatt ETT seriøst forhold (med barnefar) i løpet av hele livet, og ellers aldri hatt noe ordentlig kjæreste, verken før eller etter. Frem til midten av 20-årene hadde jeg ikke kysset mer en TO menn - barnefaren og en til i 9. klasse. Dvs, jeg har aldri vært noe særlig populær som kjæreste. Ble kalt stygg og rar på skolen, og trodde alle syntes jeg var stygg. Nå derimot, selv om jeg la på meg 4-5 kilo etter fødslene, vet jeg at jeg er attraktiv utseendemessig. Jeg vet også at jeg har mye å prate om med mange. At jeg hiver meg inn i samtaler, tar kontakt med folk først, er utadvent og ikke redd for å si hva jeg mener. Likevel blir jeg avvist igjen og igjen og igjen, og er blitt utrolig lei den ensomme tilværelsen. Går snart på veggen av frustrasjon.

 

HI