Jeg er bitter...

[Anonym bruker]

På samtlige mannfolk jeg har involvert meg i i løpet av livet. Mannfolk som valgte å lyve for meg, dumpe meg, såre meg, og nå lever lykkelig med andre kvinner som de behandler som dronninger og forguder, mens jeg sitter tilbake med knust hjerte. Kommer aldri til å komme over et par av dem, og aldri finne meg ny mann, er redd for å bli behandla på samme måte.

 

Flere som har det slik? Det gnager skikkelig å se dem lykkelige med de andre damene som av en eller annen grunn var bedre enn meg. Høre om at de har god kontakt med eksene som de også skryter opp i skyene, tydeligvis var disse også bedre enn meg. Føler meg som om jeg ikke er verdt en dritt her i verden.

[Anonym bruker]

Hjelper fint lite å være bitter.

 

Du får ta deg sammen og begynne å se litt lysere på livet, så skal du se det bedrer seg.

 

Man får det livet men ber om, vet du!

[Anonym bruker]

Det er ikke sikkert de nye blir behandlet bedre det er bare det at du nå står å utsiden å ser isteden for å være en del av bildet og derfor bare ser det som de vil vise fram.

 

Min ex forteller fantastisk ting om meg vist nok om hvor flott vi hadde det og hvor utrolig jeg er også videre.

Og jeg har fått spørsmål om hvorfor jeg valgte å gå av de som har hørt han prate.

Sannheten er vel mer at han aldri så hvor mye jeg gjorde for han og hvor flott jeg var å leve med før den dagen jeg kastet han på dør. Og han syntes vi hadde det fantastisk sammen fordi jeg var den som gjorde alt derfor hadde han det flott han slapp jo unna. Så sett fra hans side hadde vi et flott ekteskap sett fra min hadde vi det helt jævlig.

 

men selv om vi hadde det slik så fikk jo ingen på utsiden innblikk i dette de så bare den siden vi viste utdadd

[Anonym bruker]

Man får det livet man ber om? Så alle som opplever kreft, dødsfall i nær familie, oppsigelser, utroskap osv, BER om å få det slik???

 

Takk for svar, anonym 10:51. Mitt problem er vel at disse mennene velger å satse på en dame og behandle henne pent rett etter at de forteller meg de ikke er klar for forhold, lyver, finner på unnskyldninger, overser meg og behandler meg generelt dårlig. Derfor tror jeg at det er noe alvorlig feil med meg, men ingen kan fortelle meg hva det er.

[Anonym bruker]

Det er faktisk slik at hvis man er positiv og engasjert, så får man det som regel bedre enn om man er negativ og bitter. Sukker trekker til seg flere fluer enn sitron.

 

Så det var ment som et godt råd, ikke som et slag i ansiktet.

[Anonym bruker]

Vel, jeg tok det litt som et slag i ansiktet. Siden folk i mine omgivelser forteller meg at alt jeg gjør, blir feil. At jeg ikke er tålmodig nok med mannfolka, at jeg er desperat (fordi jeg ringer 1 gang i uka til noen jeg er interessert i), ikke steller meg nok med sminke osv, ikke er feminin nok - og jeg som har to barn på 100% fortjener ikke noe annet enn å være alene. Jeg har vært positiv til å begynne med, stolte på disse mennene, men man blir mer og mer bitter og negativ for hver gang, og nå tror jeg ikke jeg orker å date en mann igjen noen sinne - jeg blir forelsket igjen, og så sveket på samme måte som ALLE de andre gangene.

 

HI

[Anonym bruker]

Hvis du har fått tilbakemeldinger på ting du gjør feil har du jo et flott utgansgpunkt til å ta tak i ting. Mulig du leter etter feil type menn

Som inne passer med deg og derfor opplever du dette gang på gang. Sett deg ned og reflekter over deg selv. Hva er bra med deg og hva er dine dårlige sider? Fremhev de gode og jobb med de dårlige. Om det du beskriver skjer med hver eneste mann du møter et det noe som skurrer! Enten er det noe med deg, mannfolka eller en kombinasjon, men du må være helt ærlig med deg selv og jobbe for å endre et mønster som er destruktivt og gjør deg bitter!

[Anonym bruker]

Livet er urettferdig og det er lett for dem som har levd på solsiden og ikke kjent mye menneskelig svik på kroppen¨å komme med fraser ala "tenk positivt". De som er født med et smil og evner å se lyst på det meste er jo dem som er født med gullhår i ræva! Man kan ikke forandre personlighet.

[Anonym bruker]

Problemet er at jeg ikke får noe konstruktive tilbakemeldinger fra mannfolka det gjelder, bare fra venninner som ikke har noe som helst erfaring med dating - dvs har vært i forhold siden tenårene. Mannfolka sier at det ikke er noe galt med MEG, men forelskelsen kommer ikke, de har ombestemt seg, de er ikke klar for noe forhold (for så å finne seg en fast kjæreste 2 uker etterpå), at jeg har for mange barn osv osv. Akkurat DET får jeg ikke gjort noe med.

 

Mine venninner sier at jeg ikke sminker meg nok og har siste skrik innenfor hårfrisyrer. Det er ikke noe jeg er opptatt av. De sier at jeg er desperat fordi jeg ikke sitter på gjerde og ser pen ut og venter på at mannfolka skal sjekke meg opp, men liker å ta initiativ selv. Dette har sammenheng med at i løpet av mine 30 års liv har jeg aldri blitt sjekka opp av noen uten å ha måttet jobbe for det selv.

Jeg er slank, velkledd, interessant samtalepartner, liker å overraske den jeg er sammen med og ta vare på ham, deler mange "gutteinteresser", og har som oftest godt humør. Mine kompiser sier at jeg ikke får meg kjæreste fordi jeg er alene med små barn på fulltid - og de hadde aldri klart å være sammen med ei med små barn. Tror det er der det ligger, og det er trist. At mannfolk synes jeg er bra nok som samtalepartner, sexpartner, turkompis, partyselskap osv, men ikke som kjæreste.

 

HI

[Anonym bruker]

Man kan så absolutt endre på reaksjonsmønstree og tenkesett. Jeghar ikke hatt et liv på solsiden, men jeg "tenk positivt" er et svært godt råd! Innstilling er utrolig viktig og bitterhet er ødeleggende.

[Anonym bruker]

Sikkert til en viss grad, men en pessimist er og blir en pessimist innerst inne, og det samme gjelder en optimist. Derfor glir en optimistisk person letttere gjennom livet enn en pessimisisk, nærmest uavhengig av hvor mye motgang de møter.

[Anonym bruker]

At du har barn eliminierer nok 50 %.

 

Du høres ut som en guttejente. En kvinne mannfolka ikke vil ha som kjæreste, men som venn. Dette bør du selv ta tak i. Kanskje ta til deg noen av rådene du har fått. Eller så får du søk menn som gjerne vil ha den type dame. Tror nok du leter etter feil menn, altså menn som ikke passer sammen med deg.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Er vel ingen ren guttejente, siden jeg går ofte med høye heler, i skjørt, driver med broderi (og motor ), og så videre. Får ofte kommentarer fra menn om at jeg er pen, sexy, smart, underholdende og feminin, men at de IKKE vil ha fast forhold til meg - kun sex. Har ikke så mange mannfolk som venner heller egentlig, kun noen perifere kompiser.

Må alle jenter være rosa barbieprinsesse for å tiltrekke menn i 30-40års alderen??

 

HI

[Anonym bruker]

Det kan skyldes to ting,- uflaks, eller rett og slett at du ikke "Kan være kjæreste"....

 

Finnes ikke fasit på hvordan en kjæreste SKAL være, men mulig du bommer her og der på noe elemntært. Ser jo også på dine inlegg at du virker veldig bitter, og du SIER du har prøvd og gi menn en sjanse, du har PRØVD og være åpen for en ny flørt, et nytt forhold, men jeg kan ikke hjelpe for og tro at du ikke har greid og skjule det godt nok. De fleste alenemødre som jeg vet av som har truffet ny mann har måtte vente ei stund. Som ei annen sier lenger opp, bare det og ha barn skremmer unna mange, men da som regel før det blir forhold i det hele tatt. De som PRØVER et forhold, til tross for at dama har barn, er som regel virkelig interessert i og prøve....

 

Tips om og oppføre seg mer flørtete, eller kle seg mer feminint, mer sminke osv er vel bare "velmenende råd" fra dine venner, fordi det er så enkelt og komme med slike tipd. Det erLETT og pynte p fasaden, det er derimot vanskeligere og komme med kritikk og tips/råd som går på sin personlighet....Og jeg tror feilen nok ligger der enn på utseende.... Vi kjenner jo alle "burugler" med opptil flere barn, som ikke har problem med og finne skikkelige menn, og vi kjenner "modellen" som aldri får kjæreste. Noen gang er årsaken helt klar og tydelig andre gang kan vi bare ikke skjønne HVA det er med den damen som gjør henne attraktiv eller uattraktiv..

 

Nei, det kan være bare uflaks, møtt mennen på feil tid rett og slett, men du må bare innse at det kan være din måte og være på også. Uten at du hverken er dårlig venn, datter, mor, ansatt osv osv, bare dårlig som kjæreste????

[Anonym bruker]

Anonym 13:11, dette var ikke akkurat oppmuntrende. Det med at jeg er bitter, har skjedd de siste 3-4 månedene. Før det var jeg ganske blåøyd, engasjert, og jeg er verken sjalu, kontrollerende eller mistenksom når jeg er i forhold med mindre mannen åpenlyst råflørter med andre foran øynene på meg.

 

Mitt problem er at jeg ble gift med min første kjæreste, som i ettertid viste seg å være interessert i helt andre ting enn meg i forhold til giftemålet. Han har aldri vært forelsket i meg, men lot som det i mange år. Jeg fikk to barn med ham og skilte meg for snart 3 år siden på grunn av vold, utroskap og psykiske krenkelser. Så jeg vet ikke HVORDAN en kjæreste skal være. Hva er en "dårlig" og en "bra" kjæreste. Det verste er at jeg som regel aldri kommer dit - blir dumpa etter litt flørting/sex, uten at det rekker å komme til "kjærestestadiet". Ikke er jeg slik som drar med meg menn hjem fra byen eller har sex med mannen første gang jeg ser ham.

 

Så hvis det er slik du sier, at feilen ligger hos meg, må jeg bare belage meg på å bli alene for resten av livet, og slutte med alt som heter mannfolk for å ikke bli skuffa igjen. For jeg har nå prøvd i veldig mange år, helt siden tenårene, finne hva som er galt med meg, uten å finne ut hva det er. Dessverre

 

HI

[Anonym bruker]

Ser forresten ut som at mennene tror jeg er bra nok, men at de fortsatt vil lete etter noe bedre, og bruke meg som mellomløsning for å slippe å være alene.

 

HI

[Anonym bruker]

Det er ikke det jeg sier. Men se på svaret ditt. DU tolker mitt innlegg så negativt som det KAN tolkes..:Du tolker det som om jeg mener du kan legge deg ned og dø....Eller iallefall forberede deg på et liv i ensomhet...

 

Jeg MENTE og få frem at du ubevisst sender ut negative signaler og "vibber", at du ikke er så "lett til sinns" og åpen som du tror du viser utad. Du KUNNE tolket innlegget som et hint om at du bør gå inn i deg elv og se hvordan du FAKTISK føler det og hva du FAKTISK sier og gjør og HVORDAN når du er sammen med noe i et forhol...Tenke på at selv om du føler du viser optimisme og åpenhet, så er det ikke sikkert du lykkes helt..DU ble først bitter for noen måneder siden sier du, men KAN det ikke være at helt siden det første bruddet har du følt deg litt usikker og ikke stolt helt på at den neste mannen er en snill mann og ikke som denførste? Men du velger og tolke dithen at jeg mener det igger latent i deg og ikke kunne være en god kjæreste, hvrken den gang, nå eller i fremtiden.....

 

Alle innlegg som kommer med hint om at du KANSKJE sier eller gjør du noe "feil"; svarer du sint og skarpt på.....Kanskje derfor dine venner bare kommer med "overflatiske" tips om sminke og hår og ikke seriøse forslag som går på din væremåte??? Jeg tror, ut fra det jeg leser av det du skriver på ulike svar her, at du er negativ av person, tolker lett ting i negativ retning og at du har vansker med og ta i mot kritikk....

 

Dette med og ta kritikk dårlig kan nok skyldes det dårlige forholdet med far til dine barn, har man blitt "tråkket på en gang" og kritisert urettmessig så er det et styrketegn og ikke "vil la seg kritisere" i ettertid. Men det er forskjell på konstruktiv kritikk, tips og råd og "Ødeleggende kritikK":...Om noen påpeker at man gjør ting galt, at man bør gjøre noe annerledes, så er det ofte godt ment, og IKKE noe negativt!!! Man må ikke sette seg inn i en "Kronisk" forsvarsposisjon, man må finne den gylne middelvei som gjør at man skiller mellom den "dårlige kritikken" og velmenende råd og tips.

 

Alle innlegg som støtter og tørster deg og gir deg medhold i at "menn er dritt"; de omfavner du og tar til deg og takker du for. Kanskej det du trenger er ei god venninde som tør kalle en spade for en spade????

[Anonym bruker]

Takk for et ærlig innlegg. Det er mulig jeg er negativ person, noe som bunner i hele oppveksten med mishandling (fysisk og psykisk) fra foreldrene, mobbing gjennom hele skolegangen og NULL nære venner fra jeg var barn til nå. Hadde nesten ingen å leke med da jeg vokste opp (er enebarn), og har vært i bursdag/på besøk FEM ganger gjennom hele oppveksten til jeg flytta hjemmefra og giftet meg. Dette gjorde meg litt robust, "i forsvarsposisjon" osv. Til og med i dag får jeg ofte kommentarer for at jeg oppfører meg utradisjonelt, at jeg er dum, rar osv. Fra andre voksne mennesker.

 

Må med hånden på hjertet si at jeg IKKE var bitter rett etter bruddet med eksen - jeg visste at feilen lå hos ham og ikke meg, det er HAN som var utro, voldelig og manipulerende. Fant meg en (jeg trodde) snill mann ganske fort etter bruddet, som ble helt besatt av meg, men behandlet meg som husholderske og bootycall. Null respekt, så jeg ga ham på båten etterhvert. Han ga seg ikke med å kontakte meg før jeg sa klart fra at jeg ikke orker mer og blokkerte ham på nett og telefon.

 

Så traff jeg en som det gikk utrolig fint å prate med, det klikka med en gang, både seksuelt, sosialt og ellers. Vi kunne prate natten gjennom om alt og ingenting. Men han sa etterhvert at han ikke var klar for noe seriøst, og ikke ville bli klar for noe på lang tid - og at jeg var nesten for god til å være sann. At han skulle ha truffet meg før eksene hans ødela ham. Så reiste han til annen del av landet for å studere. Hva opplever jeg da? At joda, 1 måned etter han kom på det nye stedet, fant han seg ei som var 6 år yngre og uten barn, flytta inn hos henne noen uker etter det, og de ble gravide ganske kjapt etter det igjen. Så plutselig ble han "klar" likevel.

 

Etter det ble jeg betatt av en nabo som var helgepappa for et barn. Han lot som han var interessert, vi datet litt, og så begynte han å virke helt fraværende, avlyste avtaler, og sa at han ikke var klar for forhold med ei som har barn. Et halvt år senere fikk jeg vite at han fant ei som var på veg ut av et forhold, med 1 barn mer enn det jeg hadde. De to er sammen i dag.

 

Så traff jeg en som så ut som var vill etter meg. Snill gutt, glad i barn, med eget hus, som begynte å diskutere framtiden, sammenflytting osv ganske raskt. Han var innstilt på seriøst forhold. Så sluttet han plutselig å ha sex med meg, blir rar og fjern, unngår meg. Sier at vi går alt for fort frem, selv om det var hans ide å gå så fort frem. Jeg orket ikke mer avvisning og slo opp. En uke etter det flyttet ei annen jente inn hos ham - også 7 år yngre og uten barn. Plutselig VAR han klar til å gå enda fortere enn det jeg og han gjorde. De to er sammen i dag.

 

Neste kar har jeg vært ulykkelig forelsket i i over 1 år. Han såret meg flere ganger, presset meg til abort da jeg ble gravid med ham. Sa han var glad i meg og hatet meg om hverandre, og har 2 ganger lurt meg at han ønsket forhold, satse osv, for så å kutte kontakten helt. Nå har jeg kuttet ut ham for en stund siden, selv om det var vanskelig.

 

Den siste har jeg truffet på høsten ifjor, og falt for ham med en gang. Han så ut til å bli forelsket i meg også, og begynte å snakke om forhold osv ganske tidlig. Inviterte meg på besøk helga etter at vi møttes, for så å slutte å svare telefonen, og til slutt si at han ombestemte seg. Han rotet med meg igjen i påska, og 1 måned etter det igjen.Vi har utrolig god kjemi, finner på svært mange koselige ting sammen, og kan prate om alt og ingenting i flere timer. Han er snill, god far og har perspektiv i livet. Likevel har jeg ikke hørt noe fra ham siden, og han er dårlig på å svare meldinger osv, selv om han er KJEMPEGOD mot meg når jeg først er på besøk eller vi treffes ellers - han er ikke bare ute etter sex, men han ser meg virkelig når jeg er der.

 

Så her er mer holdepunkter for hva som har skjedd, og hvorfor jeg er bitter. Flere som jeg har spist middag/flørtet på nett med, har sagt at de ikke er interessert i forhold, eller bare plutselig kuttet ut kontakt etter et par kaffebesøk, selv om begge var enige om at kjemien var god. Så jeg forstår virkelig ingenting.

 

HI

[Anonym bruker]

Ville heller sagt at "det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det", ikke at man får det livet man ber om...den var drøy syns jeg...

 

Syns i grunn ikke det er så rart at HI tenker som hun gjør ift menn hvis hun har hatt mange dårlige opplevelser, men uansett er det ingen andre enn hun selv som kan snu hvordan hun føler om det. Se fremover, drit i det som har vært og våg å stole på de du møter fra nå av. Den som intet våger, intet vinner, vet du;)

[Anonym bruker]

Takk for enda et svar. Har sånn halvveis bestemt meg for å ikke involvere meg i flere menn, på grunn av tidligere erfaringer. Har lyst på flere barn etter hvert om noen år, men går det ikke så går det ikke. Tror ikke jeg orker å gi mitt hjerte til enda en som tråkker på det.

har egentlig innstilt meg på å være alene og prøver å godta at jeg ikke er bra nok. Alle fortjener ikke omsorg, kjæreste og godt samliv. Synes det er lettere å akseptere det enn å håpe og bli skuffet gang på gang. Ungene mine fortjener en mor med stabilt humør, noe jeg ikke blir hvis det fortsetter som før.

 

HI

[Anonym bruker]

Du gir for mye av det selv alt for tidlig. Og du er litt naiv. Menn sier hva som helst for å få sex. At de elsker deg, at de vil ha barn snart, at de vil gifte seg, at du er den peneste de har sett osv osv. Det beste du kan gjøre er å teste de ut litt å se hvor dypt det de sier stikker. Ikke vær den som blir sittende igjen der såret og forlatt. Lær deg å gi dem litt for å holde dem interessert men å ikke involvere deg før du har sett de an en god stund. Menn bryr seg ikke om man har barn bare de er interessert nok.

[Anonym bruker]

Det jeg har lært, er at det ikke hjelper å vente eller ikke vente med å ha sex. Har hatt flere "interesserte" som ventet med sex i 3-4 måneder, og så dabba kontakten ut bare. Min eksmann hoppet jeg til køys med 2 dager etter vi møttes, og vi ble til tross gift og holdt sammen i flere år.

Hva med mennene som kutter meg ut etter et par kaffebesøk? Er de bare ute for å ha sex de også, når de ikke en gang gir meg klem? Mitt største problem er vel at ALLE, både kvinner og menn kvier seg for å omgås meg. Bryter avtaler om besøk eller finne på noe, kutter kontakten, svarer ikke telefon osv. Hvis jeg ikke selv ringer til folk, er telefonen min helt stille hele tiden.

Jeg har prøvd å "spille kostbar" som anbefalt. Guess what? Hvis jeg tar mindre kontakt, ikke viser initiativ eller noe, så kutter de meg også helt ut.

Og joda, mange menn bryr seg om dama har barn eller ikke. Er mange alenemødre her som sitter alene år etter år og de på 18-19 år vasser i mannfolk, selv om de ofte både er utro, egenrådige og alt for opptatt av overfladiske ting.

Så jeg har prøvd alt som er "fasit", uten at det har funket.

 

HI

[Anonym bruker]

kanskje du ikke helt har sosiale antenner. at du tror sånn passe kjemi er supergod kjemi. at du legger for mye i for lite. og slikt skremmer vekk partnere og venner

[Anonym bruker]

Ok, da får jeg bare grave meg ned og dø da. Siden jeg forblir i ensomhet resten av livet. Jeg kommer fra et annet europeisk land med andre tradisjoner og kultur, uten at det egentlig skal ha noe å si.

 

Men men...

 

HI

[Anonym bruker]

og at du tar kritikk veldig dårlig. slitsomt... prøv å smil til verden så smiler den til deg